Fører spill til økt livskvalitet?
For tre måneder siden leverte jeg en sykepleiefaglig bacheloroppgave som blant annet gjorde rede for sammenhengen mellom kronisk sykdom og livskvalitet. I løpet av arbeidet med oppgaven ble jeg interessert i livskvalitetsbegrepet, og jeg har i ettertid sett begrepet i sammenheng med andre områder enn medisin og sykepleiefag.
Tankerekken jeg nå skal rabble ned er langt i fra kompleks, men jeg tenker allikevel at det kan være ryddig å starte med en definisjon av begrepet livskvalitet: En kan se på livskvalitet som et resultat av hvor tilfredsstilt mennesket er relatert til objektive faktorer, med forutsetning at tilfredsheten ikke er basert på falske forestillinger (Brülde, 2003). Problemet er at det ikke finnes en klar sammenheng mellom hvor bra mennesker har det objektivt og hvor tilfredsstilt de er, så en kan enkelt og greit si at høy grad av livskvalitet er følelsen av å ha et godt liv, Brülde sier: "Å ha et bra liv er å være lykkelig av riktige grunner" (Brülde, 2003).
Så spørsmålet i tittelen er da som følger: Blir du lykkelig av å spille spill?
Jeg personlig har hatt utallige positive spillopplevelser, med og uten venner, offline og online. Jeg husker senest i går hvor en kompis og jeg banket hverandre i UFC3. Og jeg aner ikke hvor mange timer jeg har spilt Skate 3 og Minecraft med kompiser. Et morsomt avbrekk fra hverdagen, uten tvil.
Men jeg har også hatt negative spillopplevelser, på grunn av egen spilling og andres. På videregående ble en del venner spilleavhengig av World of Warcraft, og en kompis droppet faktisk ut av videregående. Det er heldigvis mer sjeldent enn vanlig at ungdommer dropper ut av videregående på grunn av spilling, men det skjer. For å ta flere, mer vanlige forekomster, kan jeg nevne at jeg har kompiser og bekjente som prioriterer, i forskjellig grad, spilling foran vennesammenkomster, utdanning, trening og andre hobbyer. Og jeg må innrømme at jeg en gang i blant har sittet litt for lenge med et spill når andre sider av livet burde prioriteres.
Men, nå som du har sett noen eksempler på hver side av saken, og hvor du kan supplere med mange egenerfarte positive og negative opplevelser; hva synes du? Gir spill deg økt livskvalitet, eller hindrer det deg i å leve det livet du egentlig vil leve?
Referanse: Brülde, B. (2003). Teorier om livskvalitet. Lund: Studentlitteratur
- Juleferie
- Snart voksen, på tide å ta seg sammen?
- På en skala fra en til ti?
- Mmmmmmsexy... med digge jenter.
- Hold kjeft.
- Norsk piss.
- -Litt- for tung.
- Skaff deg MMORPG!
- Asfaltsurfing.
- Hold deg unna MMORPG!
- Bør homofile par kunne adoptere?
- Å leve livet? - fedme.
- Filmer jeg ser frem til.
- Følelsesmessig ødelagt?
- Nazi Flyer.
- Spillanmeldere uten peiling
- Nei til treningsstudio!
- Er virkelig gamere så late?
- Snikskyting, utspekulert moro!
- Onlinegaming, headshots og lagg.
- Juleblogg
Hvilken konsoll velger du?
Jeg har også opplevd det du nevner om venner som prioriterer spill fremfor utdanning og sosialt samvær.
I tillegg har jeg erfart at sosial interaksjon ikke går like lett som før. Det kan hende det ikke har noe med spill og gjøre, at det bare er jeg som har blitt eldre og tar meg selv og andre alt for høytidelig. Det å ta kontakt med noen i spill er så gysla lett. Det er bare å "press X to talk". Kan ha noe med sosiale medier også å gjøre. Det er lett å konversere i skriftform. Man kan tenke, angre seg, omskrive og man har tid til å formulere seg vel. I det virkelige liv er det ikke like lett. Man må ha noe og si, og det må skje der og da, fort, on the fly, og jeg har sjelden noe interessant å dele i en samtale. Som sagt, om dette er på grunn av spilling, facebook, min mentale helse, mitt begivenhetsløse liv, eller at konversering rett og slett bare er sånn vet jeg ikke, men jeg føler det har en viss sammenheng med både spill og sosiale medier.
Men stort sett oppfatter jeg spill som noe positivt. Et avbrekk, en premie. Jeg spiller ikke så ofte, ikke i nærheten av hver dag (ikke nå for tiden i hvert fall), så jeg føler jeg har spillingen under kontroll. Dessuten har mange spill jeg spiller en knakende god historie.
Jeg kan jo nevne en spesiell positiv opplevelse jeg har forbundet med spill: Det er "julespillet" vi spiller her hjemme. Det begynte med Uncharted som jeg fikk bundla sammen med min PS3. Det spillet ble vi sittende å spille en jul, og siden historien er spennende og spillet så filmatisk ble hele familien sittende å se på og følge med. Mamma gikk riktignok ut på kjøkkenet under skytesekvensene, men kom inn på stua igjen så snart en cutscene var å spore. Deretter har det gått i Uncharted 2, Mafia 2, Uncharted 3, så får vi se hva det blir, om det blir noe, i år.
Spill er nok et tveegget medium, men jeg antar det er skarpere på den positive siden!
Det er ingen tvil om at spill kan ha positiv effekt på livskvaliteten men som med mye annet kan det også godt gå den andre veien ved overdreven bruk.
Gleden mann føler ved mestring er jo ofte svært stor.
Ta en titt på bloggen jeg skrev for en tid tilbake og si hva du mener ang den.
Jeg fikk ( som jeg ofte får ) mye misforstått og negativ tilbakemelding på den
http://www.gamereactor.no/blog/marlboro+red/27258/
Marlboro Red: Lest og kommentert. Mestringsfølelsen du nevner er nok en av de største grunnene til at vi i det hele tatt spiller, ved siden av for å slappe av.
Jeg holder foredrag nettopp om denne problematikken og synes det er et spennende tema