Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Alkohol, fyll, lyfe og tjohei kjøttdeig #H4NG0V3R

Skrevet av Glorfindel den 26 mars 2017 klokken 21:27

Dere tenkte kanskje jeg kom til å stå over ukas Stafettblogg? Well, think again.

Alkohol er i og for seg noe de aller fleste har et forhold til. Det være seg om du er fullstendig avholds, eller den komplette alkoholiker. Ironisk nok er det allikevel et tema som ikke er fullt så enkelt å skrive om. Noe favorittdrikke vil neppe fylt ut en hel blogg og jeg har enda til gode å bli ordentlig fyllesyk, så noe hangover er heller ikke særlig mye å skrive hjem om. Hvordan løser man utfordringen da? Jo, man trer på seg personlighetshatten og øser ut sitt forhold til dette rusmiddelet gjennom å dele halve livshistorien sin. Få det på.

Jeg har aldri vært den mest utadvente personen på denne kloden. Sure, jeg er ikke fullstendig asosial og har bygget meg ned i en grotte under bakken. Jeg har noen veldig gode venner, som jeg har kjent helt siden barne og ungdomsskolen. Jeg liker naturligvis å gjøre ting med andre. Samtidig er jeg heller ikke den som trenger nærkontakt med noen 24 timer i døgnet og det hender derfor ofte at jeg klarer å underholde meg selv vel så godt på egen hånd.

Så, denne alkoholen er stort sett knyttet opp mot et eller annet sosialt samvær. Mitt forhold til alkohol har derfor utviklet seg til å bli ganske moderat. Jeg har naturligvis en del minner fra ulike hendelser hvor denne drikken har vært involvert. Jeg har fått liv i min bevisstløse kompis ved hjerte-lunge-redning, funnet samme person liggende i åkeren på en annen fest, klatret ut av et knøttlite dovindu og løpt barbeint ned i skogen, havnet i slåsskamp med noen hissige dansker i København, våknet til synet av en annen kompis som står med "helikopter" rett over trynet mitt..., drukket whisky med melk, slått høl i huet, falt ned trappa til kjelleren m.m...
Det er knyttet mye gledesrus og tøying av mentale grenser når det gjelder alkohol og slike fester.

Samtidig har jeg aldri vært den typen som liker å fly på byen. De fleste gangene jeg har vært ute, har jeg kjedet vettet av meg, og ofte tenkt: "Hvorfor i helvete ble jeg ikke hjemme og spilte i stedet...?". Det ene året jeg studerte, bodde jeg sammen med 3 andre, den ene en partyløve til tusen. En mandags kveld kom han hjem fra vinkveld på byen og hadde brukt den nette sum av 2000 kroner. På en mandag... Javel, tenkte nå jeg. Var det virkelig verdt det? For alkohol er vel ikke akkurat billig heller. En/to flasker sprit og/eller et par to, tre, fire øl/cider kan fort komme opp i prisen tilsvarende 1-2 spill. Men de har du jo til gjengjeld until death.

I de senere år har min interesse for trening også økt betraktelig. Jeg har alltid vært opptatt av sport og idrett og har bl.a. spilt fotball siden 6-års alderen, men på starten av videregående, begynte jeg også å snuse litt på styrketrening. Etterhvert også mer seriøst, ved å lete etter gode treningsopplegg og bevisstgjøre kostholdet. Og at alkohol og trening er som to motpoler, er vel snart allmennkunnskap.

Misforstå meg rett, jeg finner fortsatt stor glede i begivenheter som grillfester, fotballfester, nyttårsaften osv., men samtidig kan jeg i mellomtiden gå månedsvis uten å røre alkohol. Jeg gidder ikke, vennene mine gidder ikke og jeg synes det er vel så flott (om ikke mer) og tilbringe hele lørdagskvelden foran TV'en med PS4-kontrollen i hånda. Faktisk er det noe av det jeg ser mest frem til hele uken.

Et ræl av en film, men... #M0V135

Skrevet av Glorfindel den 19 mars 2017 klokken 10:28

Å kalle meg for en tidligere filmentusiast ville vært å overdrive, men det var nå i det minste en periode tilbake i tiden, hvor jeg også så en del film. I senere år hvor man har begynt å studere, for så senere å jobbe, strekker ikke tiden like mye til som før og prioriteringer har måttet entre banen. Således er det spill og delvis TV-serier som har fått dette i nyere tid. Sistnevnte har jeg dog også falt litt ut av, men prøver sakte men sikkert å vende tilbake til (igjen...)

Jeg har allikevel flere filmer jeg kunne valgt å skrive om til denne ukas Stafettblogg. Men i stedet for å gå for favoritter som Ringenes Herre, Star Wars og andre filmer folk har hørt om et usaklig antall ganger før, har jeg valgt å velge ut noe drit.

Jeg har alltid vært en fantasifull sjel. Jeg tegnet dinosaurer på barneskolen, lever i et urealistisk håp om at Loch Ness monsteret eksisterer og trives oftest best i rolle eller eventyrspill. Historien vil derfor ha seg slik at jeg en dag i ... gud vet hvilket år ..., snublet over en DVD-film på Spaceworld. Tittelen på filmen var D-War, en forkortelse for Dragon Wars. "Kult, dragons and shit" tenkte jeg og dro med meg coveret bort til kassa.

D-War bygger på koreansk folketro, et i utgangspunktet spennende konsept. En "imoogi", som ifølge mytologien skal være en nær slektning til den koreanske dragen, invaderer Los Angeles i jakt på en "Yuh Yi Joo", et individ som har evnen til å forvandle imoogien til en celestial dragon (himmelsk drage, som kanskje er den dårlige norske oversettelsen).
Anyways, så bryter det ut en krig mellom menneskene og diverse skapninger. Og det er stort sett det. Historien er til å le seg ihjel av, skuespillet er pinlig dårlig og de fleste monstrene både ser og høres mer rare enn skremmende ut. Imoogien, aka. den forvokste cobraen, er dog litt kul.

Men det beste med hele filmen er faktisk rulleteksten. Ikke nødvendigvis fordi cringefesten er over, men fordi det dukker opp en låt som jaggu ikke står i stil til filmen. Steve Jablonsky, som nok har mer heldig arbeid på CV'en sin, har komponert en versjon av Korea's uoffisielle nasjonalsang: Arirang. Personlig synes jeg den er fantastisk og selv om den ikke "redder" filmen som helhet, løfter den i hvert fall filmen fra total forglemmelse til en liten anelse minneverdig.

Summa summarum er dette egentlig nok en "heads up" til hvor stor påvirkning musikk kan ha på ulike underholdningsmedier.

Grei co-op. Middelmådig spill #5AMARB31D

Skrevet av Glorfindel den 12 mars 2017 klokken 21:25

Mitt forhold til Tolkien og Ringenes Herre er forhåpentligvis ingen hemmelighet på dette forumet. Dette har naturlig nok smittet over på spillsiden også, men her har det til gjengjeld vært mye halvt om halvt. Du har noe bra og du har noe som er relativt på trynet. I sistnevnte kategori plasserer jeg glatt spill som Lord of the Rings: Conquest, The Fellowship of the Rings (gud bedre...), The Hobbit, Aragorn's Quest ...
The Third Age var greit, men en rimelig cringy historie og gameplay jeg for lengst hadde gått lei etter FF, trakk godt ned.

Generelt har det å prøve og utvide Ringenes Herre-universet, fungert med ulikt hell. The War in the North er nok enda et tilfellet hvor det gikk heller dårlig. Spillet ble sluppet på diverse plattformer i 2011, som et action RPG/hack-and-slash. Imens brorskapet strever med sitt oppdrag lenger sør, holder en ferdamann (Eradan) en alv (Andriel) og en dverg (Farin) på for seg selv, i kampen mot en av Saurons tjenere i nord. Kort fortalt er historien teit, persongalleriet er kjedelige kopier av de originale karakterene, antagonisten er en vits og gameplayet er helt horribelt ensformig. Det som redder spillet fra å være katastrofe, til å bli ... delvis ok, er en ganske godt løst co-op.

For War in the North kan, heldigvis får man vel si, spilles sammen med andre. Først og fremst har spillet en lokal co-op ved hjelp av den nesten utdødde funksjonen: split-screen (!). Hver spiller velger en av de tre karakterene og får eget utstyr etterhvert som de dreper fiender, eller åpner kister. Utstyr kan også byttes mellom spillere. Men det stopper ikke der, for spiller to personer lokal co-op, kan en tredjemann bli med via onlinefunksjonen. Det er i grunn overraskende godt utført, men moroa er kortvarig. Gameplayet er straightforward å drepe ork etter ork, med et innslag av et og annet troll innimellom. "Bossfightene" er heller ikke mye å skryte av. Ei er det heller ekstrem forskjell på karakterene, annet enn våpnene og rustningene de kan bære.

Jeg tror jeg og et par kompiser spilte dette i noen timer, før vi kalte en spade for en spade og ga opp. Spillet er nok et av svært få jeg også har levert inn til Gamestop. Jeg ser dog at jeg etter én relativt kjapp gjennomspilling, ligger på 70% i troféframgangen til spillet. Så om ikke annet er det sikkert lett å platte....

#ÐR34M$ are made of [insert word here]

Skrevet av Glorfindel den 5 mars 2017 klokken 17:36

Drømmer er et merkelig fenomen, som selv forskere fremdeles klør seg i hodet over. En vanlig oppfatning, er at drømmer er et resultat av en bearbeidelse av våre følelser og minner. Da gjerne ting man opplever eller tenker på i løpet av dagen. Vel ...
For undertegnedes del gir drømmene stort sett lite mening. Nå er det naturligvis ikke hver natt jeg klarer å huske om, eller i så fall hva jeg har drømt. Men de gangene jeg gjør det, ender det ofte opp i et sammensurium uten like. Jeg ser for meg personer jeg aldri har møtt, befinner meg på steder jeg aldri har vært eller opplever merkverdige og smått ubehagelige ting. Som å falle ned fra noe, for så å våkne med rykninger i hele kroppen. Boy, I love that feeling...

Men nok om denne definisjonen for drømmer. Drømmer har nemlig flere betydninger og ofte brukes de som synonymer for noe man gjerne ser frem til eller lengter etter.
Jeg er på en "streak" i Stafettbloggen og kan derfor ikke vike unna mitt formål med å koble bloggene opp mot spill. Here goes derfor nothing:

# - Jeg drømmer om et fuckings Dark Cloud 3.
# - Jeg drømmer om et Assassin's Creed satt i det føydale Japan.
# - Jeg drømmer allerede om et nytt Zelda.
# - Jeg drømmer om at remaken av Final Fantasy VII, skal bli akkurat slik jeg ser for meg.
# - Jeg drømmer om et nytt Rayman og Child of Light 2, Ubisoft!
# - Jeg drømmer om en remake av Metal Gear Solid (eller gjør jeg det?).
# - Jeg drømmer om et online-community som ikke er kreft.
# - Jeg drømmer om at Nintendo Switch skal selge til gull.
# - Jeg drømmer om The Elder Scrolls VI.
# - Jeg drømmer om at Xenoblade Chronicles 2 skal nå opp til originalen.
# - Jeg drømmer om et open-world Pokémon på konsoll.
# - Jeg drømmer om et nytt Green Day Rock Band
# - Jeg drømmer om The Battle for Middle Earth III.
# - Jeg drømmer om en remaster av Rival Schools.
# - Jeg drømmer om fred mellom fans av de ulike plattformene (egentlig ikke, for shitstorming er usaklig gøy).

Aaaand that's the way the cookie crumbles.

This shit drives me up the wall #HAT

Skrevet av Glorfindel den 24 februar 2017 klokken 15:36

Stafettbloggen følger opp den sterke følelsen kjærlighet, med den ganske så stikk motsatte følelsen hat. For å opprettholde mitt gode rykte, eller i det minste "streaken min" må jeg på en eller annen måte koble dette temaet opp mot spill. Dog er jeg nok ikke det mest kritiske individ på denne jord og har vel enda til gode å finne et spill jeg regelrett hater. Derimot finnes det andre faktorer til spill som kan passe beskrivelsen bedre. Hat er kanskje et sterkt ord å bruke, men følgende punkter er i hvert fall noe jeg misliker i meget stor grad:

Ræva internett
Lag, delay, lost connection. En dårlig internett-tilkobling er noe av det mest kreftfremkallende som finnes. Og langt ifra bare når det gjelder spill. Men å spille med et dårlig nett, er en krevelse uten like. Heldigvis støter jeg ikke så ofte på dette problemet lenger, da jeg selv har relativt god linje. Dog hender det jo til tider at du støter på andre mennesker med et third world internet som påvirker ditt eget, f.eks. i onlinematcher på Fifa. @£$#¤!

Drittunger
Det typiske eksempelet på denne arten, er en som sitter og skriker i mikrofonen, kaller deg "noob" uansett om du er bedre eller dårligere enn vedkommende og som selvfølgelig har tatt mora di. Nå mener jeg ikke at mindreårige ikke skal få lov til å spille videospill, snarere tvert imot. Problemet er bare at en del av dem mister alt av sosiale hemninger, så fort de representeres med en avatar i et spill. Hvem ved sine fulle fem går vel rundt og sier "hope you die in a fire" til noen i det virkelige liv?

"Trolls"
Drittunger er en ting, men denne rasen er som pesten i forhold. Disse menneskene kan umulig ha det godt med seg selv, i tillegg til at de må lide av nokså store fritidsproblemer. For en del av dem er nemlig målet kun å ødelegge for andre spillere og de som muligens opptrer med relativt normal oppførsel i begynnelsen, skal det umåtelig lite til for å triggere. "Mid or feed" er en typisk klassiker. Personen får det ikke som han vil og ender derfor opp med å la motstanderen drepe han X-antall ganger, gå AFK eller rett og slett bare forlate spillet. Heldigvis har en del utviklere begynt å gjennomføre visse tiltak mot slike spillere. Men å bli fullstendig kvitt dem, gjør vi nok aldri.

Konami
Trenger vel ingen videre utdypning. For et forjævelig selskap.

Strømbrudd
Back to the Stone Age. En tidsperiode jeg neppe kunne levd i.

PS4-kontrolleren min
Denne har blitt brukt relativt hyppig de siste årene, noe som tydeligvis har resultert i at ladekontakten ligger på dødsleiet. Tilkoblingen hopper nå ut med svært jevne mellomrom og det skal derfor særdeles mye til for at den klarer og fullades. Om den mot alle odds skulle klare det, lader den seg uansett ut før du i så vidt rekker å starte opp et spill. Joda det er bare å kjøpe seg en ny, men det koster mer enn et nytt spill...