Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Pokémon GO - Et år senere

Skrevet av Glorfindel den 6 juli 2017 klokken 10:54

Kall dette gjerne en oppfølger til denne bloggen.

På denne dag er det et år siden Pokémon GO ble lansert. Den lille og muligens noe ukjente utvikleren Niantic, utviklet i samarbeid med Nintendo et spill som skulle bringe de velkjente lommemonstrene til vår egen "virkelighet". Gjennom mobiltelefonen, vel og merke. For min del har jeg, med et par unntak, aldri vært så overbegeistret for mobilspill og var således også noe lunken til dette spillet. Spillet viste seg derimot fort å bli en enorm suksess. Skru tiden tilbake et år og du vil sannsynligvis ha større problemer med å finne noen som ikke spilte Pokémon GO. Oppstartsfasen var derimot langt ifra problemfri. Serverne falt ned med jevne mellomrom, spillet krasjet i hytt og gevær, folk ble sinte og Niantic slet lenge med å løse problemet. Allikevel er det rimelig trygt å si at sommeren 2016 var sterkt preget av en Pokémon-feber uten like. Også for undertegnede.

Selv bor jeg på en ganske liten plass, med nokså store avstander mellom Pokéstops og gymmer. Dette hindret meg derimot ikke fra å spille Pokémon GO store deler av sommeren. Utover høsten falt jeg, som så mange andre, litt av lasset. Hypen sank drastisk og spillet visnet mer og mer bort. Niantic hadde derimot ikke tenkt å gi opp spillet og la etterhvert til nytt innhold. I februar dukket pokémon fra 2. generasjon opp og det var her de for alvor klarte å hanke meg tilbake til spillet. Etter gen 2 har jeg nemlig spilt Pokémon GO ganske jevnt og trutt. Ikke like manisk som i månedene rundt lansering, men fremdeles hyppig nok til at det kan defineres som ofte. Som folk flest ble jeg nok smått lei av å møte på 100 Pidgeys om dagen, men ulike events har etterhvert gjort spillet ganske vanedannende igjen. Og da også over lengre tid. Halloween bød på muligheten til flere spøkelsespokémon, vannfestivalen gjorde Magikarp mer synlig og den ganske nylige "eventyruken" ga fire ganger så mange candies for følgesvennen din. Således fikk man en god progresjon, på tross av at det fremdeles er og nok også alltid vil være et svært simpelt og ganske ensformig spill.

Det Pokémon GO opprinnelig gjorde med bravur, var å spille heftig på nostalgistrengene. Det kan nok også være noe av det som fremdeles holder meg bundet til spillet. Det er faktisk få spill som har klart å gi meg en så kraftig nostalgifølelse etter kun et år, men å høre lydspor som f.eks. World Map gir meg nesten en like kraftig følelse som mange av spillene jeg spilte som barn. Allikevel tror jeg det er progresjonen som kan ta mesteparten av æren (eventuelt skylden). Etterhvert som man steg i gradene og faktisk så muligheten for å få tak i andre og mer sjeldne pokémon enn de begredelige du ofte møter på Route 1 i hovedspillene, ble det mer givende å fortsette og spille Pokémon GO.

Det er verdt å nevnte at Pokémon GO også er en ganske fin "treningsapp". Jeg pleier sjeldent å være fryktelig umotivert til å trene, men om det skulle være dager hvor jeg føler meg litt mer giddeløs enn vanlig, er det kjekt å vite at man også kan klekke et par egg eller sope inn noen candies i løpet av en joggetur. På toppen av dette gikk jeg dessuten til innkjøp av en GO Plus for et par måneder siden. En svært enkel liten dings som lar spillet kjøre i bakgrunnen og således gir en mer nøyaktig avstandsmåling. Siden jeg trasker mye rundt på f.eks. jobb, kan jeg øke avstanden på en del egg og følgesvenner ved simpelthen bare å gjøre det jeg vanligvis skal.

Antall personer som spiller Pokémon GO har sunket betraktelig. Allikevel ligger spillet på 5. plass over mest solgte apper og med anslagsvis flere millioner aktive spillere per dag. Selv har jeg nådd level 31 og fått tak i de aller fleste som er mulig å få tak i fra gen 1 (så sant du ikke drar til andre siden av kloden). Allikevel føler jeg en giv til å fortsette, i tro mot at Niantic vil fortsette å pøse på med innhold og nye generasjoner. Nylig restaurerte de gymmene og åpnet opp for "raids" (aka. enda mer nostalgi), med sterkere pokémon man gjerne trenger flere spillere for å ta ned. Og enda har de til gode å implementere etterlengtede funksjoner som PvP og trading.

Et år med Pokémon GO har gått. For mange er spillet lagt død. For meg lever det fremdeles relativt greit.

Dag 18: Favoritt antagonist #30DayChallenge

Skrevet av Glorfindel den 7 juni 2017 klokken 12:36

Nok en gang lider jeg av ekstrem ubesluttsomhet som gjør meg i ustand til å plukke ut én enkelt karakter. Derfor kommer det nok en gang en liste, enten om du liker det eller ei. Her er 5 spill-antagonister som har betydd det lille ekstra for meg i min spillhistorie.

Jeg vil også på forhånd advare om at denne bloggen vil inneholde spoilere fra spillene karakterene representerer.

Liquid Snake / Revolver Ocelot

Hvem som er helt og skurk i MGS-serien, avhenger i bunn og grunn av hvilket synspunkt du velger å ha. Den politiske uenigheten mellom Big Boss og Zero/The Patriots, er det som utgjør mye av konflikten i MGS og således er det ikke fullt så enkelt å definere noen klare antagonister i serien. Liquid Snake, Solid Snake's tvillingbror og en av kloningene til Big Boss, er en av de som fremstår litt mer som en slemming. Som leder av den gjenværende organisasjonen FOXHOUND tok han over Shadow Moses Island og atomvåpnene som lå lagret der, for deretter å true USA med angrep om de ikke fikk overlevert levningene til Big Boss. Han er også sykelig sjalu på sin bror Solid Snake, som arvet Big Boss's dominante gener. Han stoppes til slutt av nevnte Solid Snake, som naturligvis blir sett på som den store protagonisten i serien.

Revolver Ocelot er en av de mer mystiske karakterene i serien. Hans rolle som muldvarp gjør han vanskelig å plassere, da han allierer seg med både terrorister og regjeringen selv.. Etter at Ocelot mister den ene armen sin under Shadow Moses Island-hendelsen, transplanterer han Liquid sin arm til seg selv. Liquid blir dermed en del av han selv og han går siden under navnet Liquid Ocelot. Sannheten er dog at det hele er planlagt for å lure The Patriots og at Ocelot gjennom hypnose, psykoterapi og bruk av nanomaskiner, klarer å "overføre" Liquids personlighet til seg selv. Til slutt viser det seg også at han hele tiden har vært tro mot Big Boss og at hovedmålet hans var å eliminere The Patriots, noe det ironisk nok var Solid Snake som endte opp med å gjøre.

The Lich King

Lich King's tragiske historie kan på sett og vis minne litt om Darth Vader fra Star Wars. Arthas Menethil var en paladin av Knights of the Silver Hand, Lordaeron's prins og arving til tronen. I sin rolle som paladin, var han fast bestemt for å kjempe mot de vandøde The Scourge. De vandøde bringte med seg en fryktelig pest, som etterhvert også tok seg inn i en av menneskenes mest folkerike byer: Stratholme. Arthas beordret the Knights of the Silver Hand, deres leder og Arthas mentor Uther, til å rense hele byen. Uther nektet å gjennomføre dette oppdraget og således ble Knight of the Silver Hand oppløst av Arthas. Han tok med seg sine mest betrodde, for så å gå løs på en masseslakt av de korrupte innbyggerne i byen. Dette ble starten på Arthas's fall. Senere dro han til the Scourge's tilholdsted Northrend. Her fant han runesverdet Frostmourne, et forbannet sverd med deler av sjelen til den opprinnelige Lich King: Ner'zhul. Etter mangt et oppdrag for the Scourge, endte Arthas til slutt opp ved The Frozen Throne, hvor resten av Ner'zhul lå innelåst. Ved å føre Frostmourne gjennom det frosne fengselet, falt Ner'zhul's hjelm på bakken. Det øyeblikket Arthas satt hjelmen på hodet, smeltet Arthas og Ner'zhul sjel sammen og Arthas som person opphørte å eksistere. The Lich King, en av Azeroth's aller mektigste skapninger, var nå født.

Ganondorf

The Legend of Zelda's sentrale antagonist dukker nesten opp i alle spillene i serien. Ofte er det gjennom hans alternative form Ganon, en skapning som på mange måter likner et villsvin. I spill som Ocarina of Time, The Wind Waker og Twilight Princess er det dog hans menneskelige selv som opptrer. Ganondorf besitter The Triforce of Power og søker bestandig etter de to andre, som holdes av henholdsvis Link og Zelda. Selv om han stadig bekjempes av Link og Zelda's ulike iterasjoner, dukker han bestandig opp igjen i et nytt spill. I Skyward Sword fikk vi endelig svar på hvorfor. For lenge siden ble Hyrule invadert av en eldgammel ondskap kalt Demise. Gudinnen Hylia fengslet Demise, men han ble senere sluppet fri av sin tjener Ghirahim. Demise møtte dog sin undergang i Link, hvor han stenges inn i Master Sword, for så å råtne bort. Før han beseires lover han at en reinkarnasjon av hans hat vil gjenfødes og forfølge verdensherredømme, samt de av gudinnenes og hennes helt's blod (les: Zelda og Link).

Sephiroth

Når det er snakk om antagonister i Final Fantasy serien, kunne jeg snakket om karakterer som den mystiske Kuja, den ekle Ultimecia eller den rent psykotiske Kefka. Men for mitt vedkommende er det ingen av dem som når helt opp til selveste sjefsskurken i VII-universet.
Og det er flere ting som gjør Sephiroth så interessant, f.eks. hans utstrålende design eller hans legendariske themelåter. Men mest av alt er det kanskje hans personlige vesen. Sephiroth er nemlig også et typisk eksempel på: "fall from grace". I forløperen til FFVII, Crisis Core, får vi se en litt mer sivilisert utgave av karakteren. Som en av Shinra SOLDIER's mektigste krigere, er han intelligent og respekterer de han anser som verdige. Men Sephiroth føler seg annerledes, han har nemlig umenneskelig styrke, smidighet, hurtighet og reflekser. På et oppdrag i Cloud's hjemby: Nibelheim, oppdager Sephiroth sannheten. I byens Mako reaktor ligger det kammere med muterte mennesker. Her finner han også et kammer merket "JENOVA", en utenomjordisk skapning hvis celler ble blandet sammen med ufødte mennesker av Shinra, i forsøk på å skape en menneskelig hybrid-rase. I en forskrekkelse over at dette kan være årsaken til hans følelse av å være "annerledes", går Sephiroth inn i et raseri og brenner ned hele landsbyen. Han blir sinnsyk og utvikler et Messias-kompleks, i tro om at han er den utvalgte til å herske over planeten. Han fusjonerer seg siden med the Lifestream, vokser i både makt og kunnskap og ender opp som en de mest ikoniske antagonistene i spillmediets historie.

Dr. Neo Cortex

Nå lurer du kanskje på hva denne fyren gjør på listen og jeg skal gladelig fortelle deg hvorfor. Gjennom Crash Bandicoot trilogien var Dr. Neo Cortex et av mine aller første møter med slemminger i spill. Cortex bærer naturlige trekk som kjennetegner en klassisk bad-guy: herskesyk, manipulerende, kortluntet, uvøren og med verdens ondeste latter. Man skulle nesten tro han var den ultimate antagonist, men Cortex er i tillegg en skikkelig tulling. Han er den som skaper sin egen erkefiende Crash Bandicoot, ved å utføre et eksperiment som mislykkes relativt sterkt. Og selv om han fremstår som sjefen for alle slemmingene i serien, skjelver han i buksene i nærvær av den onde masken Uka Uka. En ting er i hvert fall sikkert, jeg ser veldig frem til et gjensyn med denne onde "mesterhjernen" i slutten av måneden.

Dag 17: Favoritt protagonist #30DayChallenge

Skrevet av Glorfindel den 3 juni 2017 klokken 18:40

Tidligere i denne 30DayChallengen skrev jeg om min favorittkarakter, som endte opp som en topp 10-liste over de beste mannlige spillkarakterene. 10 er et forholdsvis lavt nummer og det finnes naturligvis mange flere gode karakterer enn det. Men det er særlig én jeg ikke fikk inkludert på den listen, som burde fått sin plass i rampelyset. Og således passer det vel godt å vie denne bloggen til nettopp den karakteren.

Du som er kjent med japanske rollespill, vil som regel ikke han noe problem med å kjenne igjen typene som dukker opp. Særlig når det gjelder hovedkarakterer, står det ofte mellom to utgaver:

1. En dyster, noe usympatisk, småfjern og distansert type midt i en eksistensiell krise eller andre personlige problemer. Dras med av resten av gruppen og har heldigvis for vane å løsne opp litt i løpet av spillets gang.

2. En overentusiastisk, ignorant, problemfri person med en klassisk "we can do it"-holdning. I kontrast av type 1, trenger denne typen ofte en smekk i bakhodet for å se realiteten i hvitøyet. Først da glir h*n litt ned på type 1 sitt nivå.

Final Fantasy har også disse karaktertypene, men en dag bestemte de seg for å lage Final Fantasy IX. Dette er et av spillene jeg mener skiller seg mest ut av alle i serien, både fordi det bærer et mer eventyrlig og lystig preg enn de mer steampunk eller futuristiske spillene. Dette gjenspeiles også i karakterene, som er nokså ulike sine medrepresentanter i serien. Dette gjelder spesielt hovedpersonen Zidane Tribal.

Zidane er en karakter som kan beskrives som den gyldne middelveien mellom de to nevnte karaktertypene. Han er medlem av Tantalus Theater Troupe, en gruppe banditter som reiser rundt og opptrer for å skjule tyveriene deres. Zidane er allikevel en tilbakelent, lugn og hjelpsom type. Han har alltid en vittig kommentar på lur og er trygg på sine egne evner. Samtidig verdsetter han vennskap høyt og opptrer som en sterk støttespiller for de andre gruppemedlemmene han blir kjent med. Spesielt hans rolle som en bror for karakteren Vivi, som grunnet uvitenhet om sitt opphav, fremstår som klumsete, sjenert og med stor mangel på selvsikkerhet (I nearly cri evrytiem). Både Zidane og spillets lystighet skinner også veldig gjennom hans energiske themelåt.

"You don't need a reason to help people"
- Zidane Tribal.

Den dag i dag stiller jeg meg fortsatt litt undrende til hvordan Square klarte å skape en karakter som skiller seg så mye ut fra de andre hovedkarakterene i serien. Ikke bare med tanke på personlighet, men også hans unike design, hvor han blant annet har hale. For mitt vedkommende ble dette et svært godt eksempel på hvordan en japansk rollefigur burde være.

Stafettbloggen grubler videre #Hva/Hvis/Dersom

Skrevet av Glorfindel den 31 mai 2017 klokken 21:16

Regler og beskrivelse

Stafettbloggen ruller inn i sin 17. etappe og har nå også fått litt konkurranse i #30DayChalleng'en. Undertegnede har dog lært at konkurranse bare er sunt.
Forrige uke var det Short'n'sweet som sto i sentrum. Eller "kort & godt" om du vil. Eventuelt kurz und süß. Dette temaet ble ledet an av forumets hjemvendte datter (eller noe sånt) Khriipy.

De som valgte å dele sine short'n'sweet opplevelser, var følgende:

SirThomas: Denne luringen har plutselig fått et mannlig crush på Dwayne "The Rock" Johnson. Mon tro om det er på grunn av hans noe tvilsomme skuespillerkarriere eller deltagelse i WWE. #IfYouSmeeeelleleleleleWhatTheRockIsCooking.
SirThomas har heller ingen spill han ser frem til, så her det virkelig noen som trenger Jesus. Han klarte allikevel å hoste opp en blogg om fenomenet Pokémon GO, som visstnok ga han tvangstanker. Det tror jeg ikke De er alene om, SirThomas...

Archana: Like brått som været skifter i Noreg, dukket hun opp igjen. Archana har sikkert bedrevet litt av hvert i løpet av tiden hun har vært borte på forumet, men man skal tross alt ikke stikke nesa si borti alt heller. Med en umiddelbar deltagelse i Stafettbloggen, har Archana ramset opp noen spill hun gjerne setter på når hun ønsker litt kjapp underholdning. I tillegg har hun røpet at gjerne tar en lur i øyeblikk med total frihet. Ah, det bekymringsløse studentlivet.

Marlboro Red: Denne ringreven har sannelig også hevet seg på Stafettbloggen. Marlboro's short'n'sweet spill er den populære skytespillserien Call of Duty og da, vel og merke, spillmodusen Hardcore Team Deathmatch. Det gjorde jeg også, en gang i tiden....
Han avsluttet også med ønske oss god pinse, litt vel i forkant får man vel si.

cheezdoodle96: Nykommeren som ikke egentlig er nykommer, begynte sin forumkarriere for et par uker siden, med etappe 15 i Stafettbloggen. Dette fulgte han så opp ved å delta i neste etappe. Han har også ramset opp noen korte og gode spill han gjerne fyrer opp når tiden er knapp. Eller kanskje ikke og... Listen kan du allikevel få lese selv.

Xtord: Mens vi venter på tordenvær er Xtord tilbake denne uken, med sin liste over spill han gjerne spiller for å få tiden til å gå. Det finnes nok mange grunner til hvorfor folk velger å spille, men at videospill er et særdeles godt tidsfordriv, er det vel ingen ved sine fulle fem som kan benekte. Som vanlig kan du få lese Xtord sin liste selv, ellers ville jeg røpet alt uten at du hadde trengt å lese bloggen. Og det er selvfølgelig ikke akseptabelt.

Glorfindel: Jeg meg sjæl har deltatt på ukens Stafettblogg, ved å skrive om to spill som kan være en kort affære, men som stort sett er det stikk motsatte. I fare for å gjenta meg selv, kan du lese om disse spillene i bloggen.

sideswipe: Transformers-roboten (og ikke Tinder-appen) har skrevet en anmeldelse av den nye filmen: Pirates Of The Carribbean: Dead Men Tell No Tales. Undertegnede slet litt med å koble dette opp mot temaet, men la siden merke til at det sto følgende i hovedbloggen:
"3. Tolk emnet slik du vil og overrask meg!". Jeg vil dermed anta at Khriipy ble overrasket.

Ikke noe #Short'n'sweet oppsummering her i gården, men som min engelsklærer ofte pleide å si: "casually moving on". Ukens tema er #Hva/Hvis/Dersom.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Vi mennesker kan ofte finne oss selv i å falle inn i et tankemønster hvor vi dikter opp scenarier som ikke nødvendigvis alltid korrelerer så godt med virkeligheten ved hjelp av spørsmålet: "Hva hvis....?" På fagspråket kalles dette "rumination" og kan noen ganger være mer ødeleggende enn det er hjelpsomt. Men, et menneskes hjerne har tross alt egenskapen til å fantasere for en grunn og livet ville vel vært rimelig tørt uten. Oppgaven(e) er som følger:

1. Tro det eller ei, men det finnes noen mennesker som ikke har et snev av interesse for videospill. Sett deg i deres bås og tenk etter hvordan livet ditt ville sett ut om du ikke hadde drevet med videospill. Om du har en annen hobby eller interesse du brenner mer for en videospill, så bytter du ut den i stedet. Forestill deg et liv i det parallelle univers.

2. Avhengig av hvor gammel ung du er, vil denne oppgaven dreie seg om hva du ønsker videre i livet, eller hvordan det kunne ha sett ut. Kanskje er du snart ferdig med en 13-årig, seig skolegang. Hva er så planen videre. Kanskje er du litt mer etablert og allerede ute i det harde arbeidsliv. Hva om du hadde jobbet med noe annet? Kanskje endte du opp med en jobb som kanskje ikke var det du opprinnelig hadde drømt om? "Ruminate" i vei og se for deg hvordan livet ditt kanskje kunne sett annerledes ut ved hjelp av ørsmå forandringer. Dette kan selvfølgelig gjelde mye annet enn bare karrierevalg.

Dag 13: Et spill jeg har spilt mer enn 5 ganger #30DayChallenge

Skrevet av Glorfindel den 30 mai 2017 klokken 21:53

I løpet av min tid som videospillavhengiginteressert, har det hendt at jeg har spilt et spill flere ganger. "Spill jeg har spilt/gjennomført mer enn én gang" er nok en kategori jeg kunne plassert flere titler i. Jeg pleier derimot ikke å føre regnskap over spillene jeg spiller, så hvor mange ganger jeg har gjennomført hvert enkelt spill, har jeg ikke fullstendig oversikt over. Et spill jeg allikevel med rimelig god sikkerhet kan si jeg har gjennomført mer enn 5 ganger, er det originale Metal Gear Solid.

Mitt første bekjentskap med spillet og serien generelt, ble stiftet i 1999, hvor jeg satt og så på hele gjennomspillingen til en venn. I mine første år med videospill, var det nemlig noe jeg kunne finne spennende. Uansett, selv i nokså ung alder ble jeg svært fascinert av spillet mystiske og dystre atmosfære, intense dialoger og ditto matchende bakgrunnsmusikk. Så mye at jeg etterhvert fant ut at jeg måtte få tak i spillet selv.

I ettertid har jeg spilt gjennom spillet flere ganger på PS1, samt den nedlastbare utgaven til PS3 og PSP. Og jaggu er det nesten like givende hver gang. Spillet er ikke voldsomt langt (ca. 11 timer) og når man i tillegg vet mesteparten av hva man skal gjøre, blir det en nokså behagelig opplevelse man fint kan gjennomføre på 1-2 effektive spilløkter.

I de senere år har jeg også nærmest hatt en tradisjon med en årlig gjennomspilling av Metal Gear Solid. Jeg har enda til gode å gjennomføre årets, så vi får se om det lar seg gjøre utover i de mer sommerlige eller kanskje også høstlige måneder.