Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Dag 4: Guilty pleasure... #30daychallenge

Skrevet av Glorfindel den 21 mai 2017 klokken 21:19

Jeg har lenge vært en liten (wannabe) "motstander" av mobilspill. Litt på grunn av deres enkelhet i forhold til konsollspill og litt på grunn av alle mikrotransaksjonene de ofte bringer med seg. Men jeg har naturligvis også latt meg påvirke, selv på grensen til det overdrevne.

For noen år tilbake fantes det et spill som het Farmville. Ingen trenger vel å være rakettforsker for å skjønne hva det går ut på. Du driver enkelt og greit din egen virtuelle gård. I Farmville sår du avlinger, mater dyr og andre ting man vanligvis styrer med utpå landet. Som de fleste mobilspill av denne typen, kan du gjøre et visst antall ting i løpet av en dag, før du må vente en del timer før du kan gjøre noe mer. Selvfølgelig med mindre du lufter litt på bankkortet. "Et par kroner her og der kan vel ikke gjøre noe". Sa alle, mente ingen...

Akkurat hvorfor det slo meg å begynne å spille Farmville, må gudene vite. Jeg er jo født og oppvokst på et nokså lite sted, der åkre og traktorer dominerer ovenfor kollektivtransport og businessmenn i fine dresser, så kanskje jeg egentlig har en skjult skapdrøm om å bli bonde. Eller var det kanskje fordi det var midt i studietiden og jeg hadde rotet meg inn i en eksistensiell krise?

Jeg ville vanligvis ikke vært så veldig brydd over å ha holdt på med et slikt spill, om det bare hadde vært litt. Men det var ikke det. Det var hver dag, flere ganger om dagen...
Inn og høste den jævla avlingen og mate den fordømte kua, logge ut i noen timer, for så å gjenta akkurat det samme en gang til. Og den dag i dag lurer jeg fremdeles på: for å oppnå hva?

Heldigvis klarte jeg å rive meg løs til slutt, men om det var fordi jeg gikk lei eller om spillet gikk til dundas vet jeg sannelig ikke. Jeg minnes også en blåkopi kalt Frontierville, bare at du der hadde forflyttet deg ut i ville vesten i stedet for en bondegård. I senere år har jeg dog vært omtrent like hektet på spill som Jurassic Park Builder og Pokémon GO og selv om det også er rimelig begrensede spill, så er de ikke like hjernedødt som det Farmville var. Bare hør på denne grusomme theme-låten...

Man kan sikkert trøste seg med at det alltid kunne vært verre. Jeg kunne tross alt brukt 10.000 kr i måneden på Candy Crush som ho dama på Luksusfellen (send hep), men å måtte bli lagt inn på avrusning er jaggu en mager trøst.

Noen ganger spillmediet... Noen ganger skremmer De meg voldsomt....

Den store bloggen om #DasWunderbareSpielmusik

Skrevet av Glorfindel den 21 mai 2017 klokken 18:01

Det er mange faktorer som er individuelt avgjørende for hvorvidt et spill kan falle i smak eller ikke. Noen foretrekker blytung grafikk, noen vil ha en god historie, noen spiller bare for moro skyld, mens andre krever godt multiplayer-innhold. For min del er musikk noe av det viktigste. Spill er fremdeles spill og må naturligvis være givende å spille, men et godt lydspor kan trekke et ellers middelmådig spill opp til det absolutt godkjente.

Spillmusikk har utviklet seg til å bli mer enn bare viktig innad i spillene. Det har også fått en nokså sentral rolle ellers i det daglige liv. Det går ikke en dag uten at jeg hører på musikk fra spill også utenfor husets fire vegger, være seg i bilen eller på trening. Således anser jeg meg selv for å ha hørt en god del, selv om utvalget naturligvis er ustoppelig. Å plukke ut enkeltlåter er nær sagt en dødfødt oppgave, men jeg har nå gitt det et forsøk. Under presenteres et tilfeldig utvalg låter fra 10 spill eller spillserier, der musikken har hatt størst påvirkning på meg:

World of Warcraft

MMO er en sjanger man fort kan nedlegge en del timer i. Derfor kan det være kjekt med musikk som setter stemningen og holder spillet levende. World of Warcraft har og har vel også alltid hatt det. Det har vært flere komponister innom spillet i løpet av det 12-årige levetid, men musikken har likevel holdt et stabilt høyt nivå hele veien.

5 fra spillet:

Legends of Azeroth
The Barrens
Eversong Woods
Howling Fjord
Talador

Xenoblade Chronicles

For 120. gang drar jeg opp dette spillet og for 119. gang på grunn av musikken. Xenoblade Chronicles har en god blanding av komponister, blant annet Yoko Shimomura, aka. the Goddess. Allerede etter 5 minutter skjønte jeg at dette kom til å bli en helt spesiell opplevelse og jeg anser fremdeles musikken i Xenoblade Chronicles som noe av det aller beste jeg har hørt i manns minne. Jeg tror heller ikke det noensinne kommer til å endre seg.

5 fra spillet:

Gaur Plain
Hometown
Satorl Marsh
You Will Know Our Names
Time to Fight

Final Fantasy

Hei sveis, å velge ut ET spill med den beste musikken i denne serien er ingen enkel oppgave, ei heller noe jeg har spesielt lyst til. Fra de karakteristiske theme-låtene, til de stemningsfulle tonene som fyller omgivelsene og de episke som fyrer opp adrenalinet under kamp. I denne serien som helhet, er det så mange godbiter at det nesten er skummelt.

5 fra serien:

FFVII - Fighting
FFVIII - Overture
FFIX - Crossing Those Hills
FFXII - Esper Battle
FFXV - Stand Your Ground

Metal Gear Solid

Det originale MGS er ikke det eneste spillet med god musikk i serien. Er det noe det derimot har, som jeg personlig synes det kun delvis er MGS2 som klarte å matche, er det intense dialoger og bakgrunnsmusikk. MGS har et lydspor som utfyller infiltrasjonsoppdraget perfekt. Det er småguffent, anspent og gåtefullt, men klarer også å dra opp den episke stemningen under kamp.

5 fra spillet:

Intruder 2
Encounter
Mantis Hymn
Escape
Enclosure

NieR: Automata

Et av spillene fra i år, som også kommer til å ende opp blant de beste. Mye av årsaken til at jeg valgte å kjøpe NieR: Automata var på grunn av musikken, som jeg først stiftet bekjentskap med i demoen til spillet. Komponist Keiichi Okabe er kanskje ikke blant de mest kjente, ei har han komponert så altfor mye, i hvert fall i forhold til en del andre. Men kvalitet over kvantitet, noe Automata er et tydelig bevis på.

5 fra spillet:

Bipolar Nightmare
Birth of a Wish
End of the Unknown
Rays of Light
Emil's song

Pokémon

Når man har spilt hver generasjon i en serie siden begynnelsen, er det naturlig at ting blir sittende etterhvert. De aller første Pokémon-spillene hadde også 8-bit musikk, som har en helt unik evne til å klistre seg på hjernen. Men selv om Pokémon-spillene har vanedannende musikk, er låtene også av relativt god kvalitet. Hvert spill har nesten alltid opprettholdt den gode stemningen under kamp, selv om Pokémon også tilbyr flott atmosfære i byer, mellom byer, på havet, i skogen osv.

5 fra serien:

Pokémon Red/Blue/Yellow - Welcome to the World of Pokémon
Pokémon Gold/Silver/Crystal - Cherrygrove Town
Pokémon Colosseum - Event Battle (egentlig en remix av Trainer Battle fra Ruby/Sapphire/Emerald, men jeg liker denne versjonen bedre)
Pokémon X/Y - Gym Leader Battle
Pokémon Sun/Moon - Trainer Battle

Tales

Tales eller Tales-of er en serie som har hatt en tendens til å levere en lett blanding på den musikalske fronten. Det er ikke alt man legger like mye merke til i disse spillene, men de gangene man gjør det, er resultatet stort sett meget bra. Og det er også mye av grunnen til at jeg har blitt så glad i denne serien.

5 fra serien:

Tales of the Abyss - A Place For Relaxation
Tales of Vesperia - On the Other Side of the Mirage
Tales of Graces - A Town of Dancing Wind
Tales of Xillia - Delight in Victory
Tales of Zestiria - The Exciting First Journey

The Legend of Zelda

Zelda-serien er kjent for sin vedvarende kvalitet gjennom alle år og det gjelder også musikken. Men når du har legender som bl.a. Koji Kondo stående bak, så er det kanskje ikke så rart. Zelda er nok en serie hvor det er klin umulig å plukke ut et enkelt spill med den beste musikken, selv om lydsporet i Ocarina of Time nok sikkert har en helt spesiell plass i hjertet til fansen.

5 fra serien:

Ocarina of Time - Inside a House
Majora's Mask - Clock Town Day 1
The Wind Waker - The Great Sea
Twilight Princess - Hyrule Field
Skyward Sword - Ballad of the Goddess

Assassin's Creed II

En serie som stort sett har klart å spikre stemningen, selv om musikken har dødd litt bort i noen av titlene. Jeg setter musikken i både Black Flag og AC II høyt, men det er liten tvil om at AC II er det spillet hvor musikken klarte å skape den mest minnerike atmosfæren. Det er faktisk så man går rundt og drømmer om å dra til Italia og sette musikken på øret mens man vandrer rundt i gatene.

5 fra spillet:

Venice Rooftops
Tour of Venice
Flight over Venice
Venice Combat
Chariot Chase

Dark Cloud

Til å være et av mine aller første ordentlige 3D rollespill, viste Dark Cloud virkelig hvor fantastisk musikk i den japanske rollespill sjangeren kan være. Komponisten står bak originalen, samt oppfølgeren, i tillegg til musikken i Professor Layton spillene. For ikke altfor lenge siden spilte jeg gjennom denne klassikeren på nytt da det ble portet over til PS4. Man kan trygt si at jeg fremdeles er furt på Level-5 for ikke å ha gitt ut et nytt spill i denne serien...

5 fra spillet:

Daily Life
Divine Beast Dran
Matataki Village
The Corridor of Time
Moon Sea

Topp 10 mannlige spillkarakterer - Dag 2 - #30daychallenge

Skrevet av Glorfindel den 20 mai 2017 klokken 01:17

Å plukke ut én favoritt blant utallige gode spillkarakterer, virker nær sagt som en helt umulig oppgave. For litt siden skrev jeg dog, i anledning Stafettbloggen, en topp 10-liste over mine favoritt kvinnelige spillkarakterer. Således passer det godt og vri litt på dagens challenge (eller "så juksa me litt" som Inger Espelid ville sagt). Det er jo nemlig på sin plass og utfylle den nevnte bloggen med en egen liste for de mannlige karakterene.

Nok en gang i unummerert rekkefølge:

Solid Snake/Big Boss - (Metal Gear Solid)

På tross av at den ene er en kloning av den andre, derav identisk utseende, er dette to nokså ulike karakterer. Sett over ett, er likheten allikevel store nok til at jeg velger å dra de under samme kam.

Big Boss ble etter utallige oppdrag kjent som The Greatest Warrior of the 20th Century. Han ble etterhvert lei av politiske manipulasjoner og opprettet sin egen enhet: FOXHOUND. I frykt for å miste sin beste soldat, utførte den amerikanske gruppen The Patriots et prosjekt ved å ta i bruk Big Boss's DNA og skape en serie med kloner. En av disse var Solid Snake.

Solid Snake ble tidlig rekruttert til FOXHOUND, men endte etterhvert midt i det politiske spillet mellom Big Boss og The Patriots. Etter å ha forfalsket sin egen død, fortsatte han å jobbe mot The Patriots, hvor han til slutt klarte å utslette dem for godt.

MGS sin historie er lang, komplisert og innviklet og for å virkelig forstå hva som skiller disse tilsynelatende identiske karakterene, bør spillene oppleves på eget initiativ. Forklaringen på hvorfor de begge opptrer på denne listen, er derimot en enklere oppgave. Metal Gear Solid har vært min favorittserie omtrent siden jeg begynte med videospill og karakterene vil derfor alltid ha en essensiell rolle når dette trekkes frem. Soldater. Legender. Semper Fi.

Geralt of Rivia - (The Witcher)

Denne ringreven er det vanskelig å si for mye om. Det beste ville vært og oppleve han selv, så har du ikke spilt The Witcher 3, har du jaggu en jobb å gjøre. Geralt er en witcher, en person som har gjennomgått ekstrem trening for å bli en monsterdreper. Som en fåmælt person, strippet for det meste av følelser, er allikevel Geralt mer interessant enn de aller fleste spillkarakterer. Om det er grunnet hans barske utseende eller The Witcher 3's strålende dialoger, vites ikke.

Shulk - (Xenoblade Chronicles)

For noen år siden snublet jeg over et Wii spill kalt Xenoblade Chronicles. Resten bør være historie. Hele spillet er noe for seg selv, særlig karakterene. Hovedpersonen Shulk skiller seg litt ut fra den vanlige JRPG-stereotypen. Han er ikke den sutrete, nidepressive typen, men heller ikke den overdrevent positive gladlaksen som ser alt gjennom farget glass. Shulk finner en gyllen middelvei og etter kun først å ha vært ute etter hevn, setter han seg som mål å slåss for en bedre verden. Designet hans er også ganske unikt, spesielt våpenet han bærer på: Monadoen. Xenoblade har også det karakteristiske kjennetegnet med britiske stemmeskuespillere. Og jeg tror ingen kunne passet bedre til karakteren Shulk enn Adam Howden.

Cloud Strife - (Final Fantasy VII)

Final Fantasy har mange gode karakterer og noen ganger er det ganske fascinerende å tenke på at alle er fra samme serie. Rangerer man spillene, er det for mitt vedkommende to karakterer som skiller seg mest ut: Cloud fra FFVII og Zidane fra FFIX. Vanligvis pleier jeg å ville unngå og måtte plukke ut en av dem, men jeg lar Cloud stå på denne listen da jeg har utviklet et bittelite større forhold til han gjennom spin-offs til hovedspillet han representerer. Det er naturlig å synes godt om karakterer fra en av sine favorittspill, men Cloud har samtidig i løpet av sin levetid, blitt et ikon for hele spillmediet. Med sitt karakteristiske Buster Sword og hårsveis som sikkert krever en boks Define daglig, er Cloud en av de mest populære spillfigurene som har sett dagens lys. Også for undertegnede.

Link - (The Legend of Zelda)

Når Zelda befinner seg på den kvinnelige listen, ville det vel vært rart om Link ikke opptrådte på den motsatte. Kjennetegnet av den grønne drakten og konstant stønning, er Link en av de mest ikoniske spillfigurer gjennom tidene. Hver iterasjon av Link bærer likhetstrekk med forgjengerne, men har samtidig sine egne særpreg og personlighetstrekk som gjør hvert Zelda-spill til en frisk opplevelse.

Yuri Lowell - (Tales of Vesperia)

Jeg liker karakterene i Tales-serien, men det er ikke til å stikke under en stol at flesteparten av dem er fulle av klisjér og arketypiske JRPG-stereotyper. Men denne serien kan da også glimte til, noe Tales of Vesperia har vist. Hovedpersonen Yuri er en tidligere ridder og relativt tilbakelent person. Han er kynisk, sarkastisk og ironisk og liker godt å more seg på andres bekostning. Han knytter allikevel tette bånd til sine venner, er en lojal leder og en brorsfigur for de yngre medlemmene i gruppen. Han er enkelt og greit prototypen på hvordan andre japanske rollespill-figurer burde vært skrevet. Å ha Troy Baker som stemmeskuespiller er vel også alltid et pluss.

Nathan Drake - (Uncharted)

Et nokså likt tilfelle som over, hvor det ville vært snodig å inkludere den ene men ikke den andre. Det dynamiske forholdet mellom Nate og Elena, er mye av det som utgjør Uncharted-spillene, men Nate står allikevel godt også på egne bein. Med sitt macho utseende, vittige replikker og overlevelsesinstinkt som ikke samsvarer med virkeligheten, er Nathan Drake den fødte eventyrer og en nærmest perfekt skrevet spillkarakter.

Ezio Auditore da Firenze - (Assassin's Creed)

Sannsynligvis den mest populære karakteren i serien blant allmennheten, men ikke nødvendigvis en som glir automatisk inn på min liste. Plassen kun vel så gjerne gått til Edward Kenway. Ezio lever dog godt på at han er representert med hele 3 spill i serien. Dette skaper naturlig nok en god karakterutvikling, hvor det fortelles en historie om hvordan en tilsynelatende uskyldig gutt som opplever tragedie, ender opp som en av historiens fremste snikmordere. I motsetning til visse andre hovedkarakterer i serien, er Ezio karismatisk, sjarmerende og vittig. Samtidig er han nådeløs i kamp og sniker således inn en velfortjent plass på denne listen.

Genji - (Overwatch)

Det er nok ingen multiplayerspill jeg har interessert meg mer for karakterene enn i Overwatch. Å plukke ut favoritter er nesten dødfødt. Genji er ikke blant karakterene jeg spiller aller mest, ei kan jeg heller skryte på meg å være voldsomt god med han. Han har en skyhøy skillcap og er rimelig tryhard, men han er samtidig også umåtelig artig å spille. Bakgrunnshistorien hans er ganske interessant og han er designet som en cyborg ninja. Trenger jeg egentlig å si noe mer?

Illidan Stormrage - (Warcraft/World of Warcraft)

I min tid i World of Warcraft har jeg stort sett ansett mine egne figurer som de mest sentrale i spillet. Allikevel har Warcraft-universet et hav av interessante karakterer. Blant dem er Illidan Stormrage, en tidligere Night Elf på jakt etter større krefter som ledet han til mange grusomme handlinger mot sitt eget folk. Nå som en krysning mellom Night Elf og demon var Illidan den første av Demon Hunterne, en rase med mål om å utrydde The Burning Legion. Illidan's tragiske historie, rolle som antihelt og unike design gjør han til en velfortjent favoritt i dette Blizzard's massive eventyrverden.

Og før du spør SirThomas: Nei jeg fikk ikke plass til Joel fra The Last of Us.

Dag 1: Mitt første spill #30daychallenge

Skrevet av Glorfindel den 18 mai 2017 klokken 23:08

Mitt aller første spill har jeg skrevet om tidligere. Jeg har nok nevnt det i flere blogger, i tillegg til å ha skrevet en anmeldelse. Jeg ser derimot nå at den plutselig har forduftet fra listen. Besynderlig, meget besynderlig.

Uansett, å gjenta seg selv en gang til kan vel ikke skade. Min første konsoll var en PS1. Den dukket opp på det jeg antar var min 7-årsdag. Med maskinen fulgte spillet: The Adventures of Lomax. Den dag i dag lurer jeg fremdeles VELDIG på hvordan i Jesus land og guds rike foreldrene mine klarte å få tak i det spillet. Det ser nemlig ikke ut til å være det mest kjente spillet som har blitt produsert på denne planeten.

The Adventures of Lomax er en spin-off av serien The Lemmings. Satt i en eventyrverden hvor den onde Evil Ed (badum-tss), skaper Lemmingsene om til monstre, må ridderen Lomax ta seg på seg oppgaven å redde dem. Spillet er et 2D-sidescroll, hvor du styrer Lomax som innehar ulike evner. Rent grunnleggende kan han hoppe og snurre, men kan også plukke opp en hjelm han kan skyte, lage trapper med, grave, bruke som helikopter osv. Ved å ta deg gjennom slott, skogområder, den ville vesten, spøkelsesland, piratskip m.m., står du til slutt ansikt til ansikt med selveste Ed.

Lomax revolusjonerte nok aldri plattformsjangeren i sin tid. Det er relativt monotont, både i omgivelser, fiender og generelt gameplay. Allikevel var det et ganske artig, for ikke å snakke om vanskelig spill. Jeg har fremdeles ikke rundet det, da den siste verdenen er helt forbanna umulig å komme seg igjennom. Spillet har også et svært minneverdig lydspor. Det klarer å bevare det klassiske preget, uten å skli over på den tidvis litt overdrevne 8-bit kategorien. Ta gjerne en titt på spillelisten og vurder selv. For meg er dette nostalgi av ypperste kvalitet.

Utfordringen finner du her.

#F1R57NeverFollows

Skrevet av Glorfindel den 24 april 2017 klokken 14:08

Denne bloggen er en spirituell oppfølger til "Post-game depression og nostalgi.. Eller ikke. Les og vurder selv.

Fenomenet jeg nå skal snakke om, gjelder ikke utelukkende spill. Det kan melde sin ankomst både i bøker, TV-serier og egentlig de fleste områder hvor ting kan gjentas i tilnærmet lik grad. Allikevel velger jeg naturligvis å fokusere på spill.

Dere har sikkert opplevd dette før. Du finner et spill, du prøver spillet, spillet faller godt i smak. Spillet gjennomføres, du tenker: "dette var jaggu en fin opplevelse" og du knytter kanskje litt ekstra sterke bånd til det. Det går en stund og du bestemmer deg for å spille gjennom følgende spill på nytt. Opplevelsen er langt ifra den samme.

Første gangen du spiller et spill, er noe helt spesielt. Du vet kanskje ikke hva du skal forvente, selv om du muligens har forhåpninger. Alle impulser og inntrykk er nye, du kan støte på overrasker, uventede hendelser osv. Andre gjennomspilling (eller tredje, fjerde, femte +++) når aldri opp til dette nivået. Joda, om du vet spillet er bra, kan du allikevel få en ålreit opplevelse. Men det blir aldri det samme. Uforutsigbarheten er byttet ut med forutsigbarhet. "Jeg gleder meg til å se hva som skjer videre" er byttet ut med "Ja, dæven, nå skjer det snart! Men det er ganske fett da". Det er ikke det samme. Det vil aldri bli det samme. Aldri. Kanskje om du får demens.

Jeg har ofte støtt på dette tilfellet selv, dog ikke fullt så mye i senere år. Spillene jeg ofte har tatt meg friheten til å oppsøke på nytt, er gjerne gamle klassikere på konsoller som PS1. Her spiller jo naturligvis også nostalgi en rimelig essensiell rolle. Jeg gidder ikke å gå nærmere inn på hvilke spill dette kan gjelde, da jeg mest sannsynlig har dratt de opp et usaklig antall ganger tidligere. Derfor spør jeg heller dere:

Om du fikk muligheten til å slette alt du har av minner fra ett spill, for så å kunne spille det på nytt. Hvilket spill ville det vært?