Norsk
Blog

Et ræl av en film, men... #M0V135

Skrevet av Glorfindel den 19 mars 2017 klokken 10:28

Å kalle meg for en tidligere filmentusiast ville vært å overdrive, men det var nå i det minste en periode tilbake i tiden, hvor jeg også så en del film. I senere år hvor man har begynt å studere, for så senere å jobbe, strekker ikke tiden like mye til som før og prioriteringer har måttet entre banen. Således er det spill og delvis TV-serier som har fått dette i nyere tid. Sistnevnte har jeg dog også falt litt ut av, men prøver sakte men sikkert å vende tilbake til (igjen...)

Jeg har allikevel flere filmer jeg kunne valgt å skrive om til denne ukas Stafettblogg. Men i stedet for å gå for favoritter som Ringenes Herre, Star Wars og andre filmer folk har hørt om et usaklig antall ganger før, har jeg valgt å velge ut noe drit.

Jeg har alltid vært en fantasifull sjel. Jeg tegnet dinosaurer på barneskolen, lever i et urealistisk håp om at Loch Ness monsteret eksisterer og trives oftest best i rolle eller eventyrspill. Historien vil derfor ha seg slik at jeg en dag i ... gud vet hvilket år ..., snublet over en DVD-film på Spaceworld. Tittelen på filmen var D-War, en forkortelse for Dragon Wars. "Kult, dragons and shit" tenkte jeg og dro med meg coveret bort til kassa.

D-War bygger på koreansk folketro, et i utgangspunktet spennende konsept. En "imoogi", som ifølge mytologien skal være en nær slektning til den koreanske dragen, invaderer Los Angeles i jakt på en "Yuh Yi Joo", et individ som har evnen til å forvandle imoogien til en celestial dragon (himmelsk drage, som kanskje er den dårlige norske oversettelsen).
Anyways, så bryter det ut en krig mellom menneskene og diverse skapninger. Og det er stort sett det. Historien er til å le seg ihjel av, skuespillet er pinlig dårlig og de fleste monstrene både ser og høres mer rare enn skremmende ut. Imoogien, aka. den forvokste cobraen, er dog litt kul.

Men det beste med hele filmen er faktisk rulleteksten. Ikke nødvendigvis fordi cringefesten er over, men fordi det dukker opp en låt som jaggu ikke står i stil til filmen. Steve Jablonsky, som nok har mer heldig arbeid på CV'en sin, har komponert en versjon av Korea's uoffisielle nasjonalsang: Arirang. Personlig synes jeg den er fantastisk og selv om den ikke "redder" filmen som helhet, løfter den i hvert fall filmen fra total forglemmelse til en liten anelse minneverdig.

Summa summarum er dette egentlig nok en "heads up" til hvor stor påvirkning musikk kan ha på ulike underholdningsmedier.

Et ræl av en film, men... #M0V135

HQ