Om min 17. mai-tradisjon

"Good morning. Good morning. In less than an hour, aircraft from here will join others from around the world, and you will be launching the largest aerial battle in the history of mankind. Mankind, that word should have new meaning for all of us today. We can't be consumed by our petty differences any more. We will be united in our common interest. Perhaps it's fate that today is the 4th of July, and you will once again be fighting for our freedom. Not from tyranny, oppression, or persecution, but from annihilation. We're fighting for our right to live, to exist - and should we win the day, the 4th of July will no longer be known as an American holiday, but as the day when the world declared in one voice, 'We will not go quietly into the night! We will not vanish without a fight! We're going to live on, we're going to survive.' Today we celebrate our independence day!"

Tradisjoner er en fin ting. Min 17. mai-tradisjon ble etablert for syv år siden, da jeg fremdeles var førsteårsstudent i Oslo. Jeg ble med en god venn på hans allerede etablerte tradisjon, nemlig å se en film med nasjonalfølelse og frihet som tema på kvelden - en anledning hvor folk kan kicke av seg skoene, løsne på slipset/bunadspynten og bare slappe av.

Og filmen vi ser, er som du kanskje skjønte fra talen over, Independence Day. Hvert år, samme dag, samme film.

Ha en fortsatt trivelig 17. mai! Today we celebrate our independence day!

Eller, strengt tatt er vår uavhengighetsdag 8. mai eller 7. juni, alt etter hvordan man velger å se på det, men...bah, detaljer!

Om Game of Thrones og...Frelsesarméen?

I dag hadde jeg en SMS-utveksling med min eldre bror. Min bror og jeg er svært like på mange områder, og det må nok han ta mye av æren for. Det var han som gav meg mine første eksemplar av Hobbiten og Ringenes Herre i jule- og bursdagsgaver. Det var han som introduserte meg for Monty Python. Dessuten er vi begge teologer.

Heldigvis har også jeg kunne åpenbare noe for ham. Det var gjennom meg han først stiftet bekjentskap med Game of Thrones. Ikke overraskende fortærte han de fem utgitte bøkene i et jafs (noe som er godt gjort av en tobarnspappa i full jobb). Og det var Game of Thrones som var tema for vår lille SMS-dialog i dag. Det, og en dose teologi.

Etter den nyeste episoden (S03E04) var det ikke overraskende Daenerys fra slekta Targaryen som var samtaleemnet vårt. Det var da min bror kom med et lite apropos:

"Jeg tenkte på en sak. House Targaryen har ordene 'Fire and Blood.' Har du lagt merke til hva som er mottoet til Frelsesarméen?"

Det hadde jeg ikke, så det måtte sjekkes på nett.

Frelsesarméens motto er overraskende nok "Blood and Fire."

Dermed var vi enige: Targaryen-slekta lever i beste velgående gjennom Frelsesarméen. Videre var vi enige i at dette må FA ta tak i. Tenk på rekrutteringsmulighetene de kan oppnå blant den yngre nerde-garde dersom de begynte å spille mer på dette. Kastrerte slaver fra hele verden ville strømme til...

Om Tokyo-turen

Så var det altså gått ei uke. Det som skulle bli et knippe reisebrev fra østens perle av en hovedstad ble redusert til nærmest null og niks. Da får jeg heller komme med et beklagende og oppsummerende brev nå. Ikke om hvem jeg besøkte eller hva jeg så (det får dere lese her på Gamereactor når den tid kommer, so stay tuned), men litt om turen sånn ellers.

Kort fortalt: Turen var en stor suksess. Som forventet er man temmelig sliten i etterkant når man foretar en så lang reise bare over tre-fire dager (tirsdag-fredag). Jeg tør likevel påstå at det var verdt det, ettersom turen var ekstremt innholdsmettet og givende. Og to døgn i Tokyo er tross alt langt bedre enn ingenting. Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg stortrives hver gang jeg er i Japan. Ikke minst er det moro å både få snakke og høre japansk bli snakket igjen.

Det er stas å være på reise når alle utgifter er dekket: Reise, opphold og måltid. De to siste bitene var langt mer luksuriøse enn hva standard vanligvis ligger på når jeg er ute og reiser i Japan. Bare for å ta et eksempel: Når jeg er i Japan, pleier et standard måltid på et eller annet spisested å ligge på maksimalt 1.000 yen (ca 60 kr), mens på denne turen begynte måltidsprisene på 5.000 yen. Sjelden har jeg spist så velsmakende kjøtt som på denne turen.

Turen er også første gang i mitt liv hvor jeg har blitt møtt på flyplassen av en sjåfør (med hvite hansker selvfølgelig, vi er jo tross alt i Japan) stående med navnet mitt skrevet på en hvit pappplate. Ikke at jeg hadde hatt stort behov for den slags i Japan - jeg skulle nok alltids ha klart å finne frem på egenhånd. Men det var stas likevel.

Hotellet var heller ikke så verst, og ifølge en italiensk spilljournalist som også var med på opplegget ligger prisene på hotellet på rundt €200 per natt. The Prince Park Tower Tokyo ligger rett ved siden av Tokyo Tower, noe som gir deg en fantastisk utsikt både på dag- og kveldstid fra 21.etasje. En ekstra festlig opplevelse var at heisene var graderte: Enkelte heiser gikk bare til 1-18.etasje og deretter rett til restauranten i 33.etasje, og dersom man skulle til 19-32.etasje måtte man scanne nøkkelkortet sitt for å komme gjennom ei sikkerhetsklarert glassdør. Vi snakker rene Metal Gear Solid-vibber, med andre ord.

Hva kan jeg ellers fortelle om, bortsett fra lekker mat og pent hotell? En kjapp tur til Akihabara - nerdenes Mekkah - rakk vi heldigvis, hvor jeg fikk svidd av et par hundrelapper eller så. Det faktum at jeg reiste til Japan med praktisk talt tom koffert ble virkelig utnyttet for fullt, og kofferen ble stappet så full av figurer, spill og matvarer at jeg faktisk måtte legge et par matvarer igjen på hotellet. Vi fikk også tatt oss en tur til keiserpalasshagen, fiskemarkedet i Tokyo (verdens største, men det var dessverre stengetid da vi kom ned dit) og Tokyo Skytree. Skytree er et nytt utkikks- og TV-tårn som rager hele 634 meter høyt, og som er verdens nest høyeste bygning. Turen opp krever både tid og penger, så det sløyfet vi, men vi fikk traske rundt på kjøpesenteret ved "roten" av Skytree. I østenden her fant jeg en Studio Ghibli-butikk. Needless to say gikk det en del penger her også.

Det kjekkeste med turen var likevel å treffe mennesker. Ikke bare menneskene på studioet jeg besøkte, men også andre spilljournalister fra Europa. Så å si hele vest-Europa var representerte dersom man teller med de europeiske talsmennene for studioet, og praten satt løst så å si hele tiden. Det var virkelig en minneverdig opplevelse, og forhåpentligvis får jeg anledning til å møte disse herremennene igjen en gang.

Kort oppsummert siterer vi en viss mann fra Kasakhstan: Great success!

Om firere

Vi har merket en klar og tydelig trend det siste året i spillbransjen, en trend som ikke ser ut til å gi seg med det første:

Veletablerte og historiemessig avsluttede trilogier blir fulgt opp med et fjerde spill.

Vi begynte sånn smått å se oppstarten på tendensen i fjor med lanseringen av Halo 4. Siden den gang har det bare ballet på seg. Bare de siste månedene har vi enten fått lansert eller annonsert spill som God of War: Ascension, Gears of War: Judgment, Sly Cooper: Thieves in Time, Assassin's Creed IV: Black Flag og Killzone: Shadow Fall, bare for å nevne noen. I tillegg blir vi også fristet med fortsettelser på serier som Mass Effect.

Ikke overraskende er jeg skeptisk. Hvorfor? Av flere årsaker.

Et fellestrekk som går igjen for flere slike firere er at de samlet sett kun får en gjennomsnittlig mottakelse av pressen. Spillene er ikke nødvendigvis dårlige, men de er heller ikke fenomenale. De føles gjerne som en attpåklatt til en allerede veletablert helhet.

Det merkes også at utviklerne gjerne slenger ekstra spill til en beryktet og kritikerrost serie dersom det betyr mer penger for dem. Dette blir ekstra tydelig når Ubisoft klart og direkte sier at "Vi lager spillene så lenge folk vil kjøpe dem." Fremfor å bruke ressursene på å forsøke å markedsføre en ny merkevare, satser man heller på det trygge, sikre og vante. Nok en gang et eksempel på at underholdningsbransjen er litt vel forsiktige med å ta unødvendige sjangser.

Det er også alltid den fare at utviklingen av attpåklattoppfølgere forhindrer studioene i å arbeide med nye og spennende prosjekter. Hva med å heller ta med deg det en har lært inn i det neste prosjektet, fremfor å spille den samme låta igjen og igjen? Naughty Dog gjør tydelig dette med The Last of Us, hvor de lar Uncharted-spillene hvile en stund men hvor de samtidig tar med seg det de har lært av å produsere trilogien. Det samme virker det som at Ubisoft gjør med Watch Dogs, hvor det er lett å kjenne igjen Assassin's Creed-elementer.

Dessuten er det interessant hvordan flere av spillene blir markedsført som noe annet enn en firer i serien ved å slenge til en undertittel. God of War 4 har undertittelen Ascension, Killzone 4 heter Shadow Fall også videre. Er de redde for å bli gjennomskuet?

Nå kan man jo alltids diskutere hvorvidt trilogiene ikke allerede er brutt opp. Assassin's Creed har mange spill bortsett fra de med tall i tittelen. Halo har spill som Reach og ODST, og God of War kan skimte med to spill til PSP. Slike spill har imidlertid alltid blitt sett på som sidespor, spin off-titler eller tilleggskapitler til de allerede eksisterende "hovedtitlene" i en serie.

Man kan også slenge inn serier som Final Fantasy, Pokémon og FIFA som eksempler på andre spillserier som kverner og går i det uendelige fordi studioene tjener penger på dem. Det er forsåvidt sant, men disse seriene representerer som regel ikke en historiemessig sammenhengende trilogi hvor de tre første spillene avslutter den narrative handlingen.

Men til syvende og sist er det vel riktig som Ubisoft sier det: Så lenge vi kjøper slike spill, har vi vel bare oss selv å takke...

Om manga og anime

Hei, du! Ja, du ja! Du kjære Gamereactor-bruker! Jeg trenger din hjelp!

For tiden sitter jeg og skriver en presentasjon av manga og anime (japanske tegneserier og tegnefilmer, dersom det skulle være uklart). Tanken er at artikkelen eller presentasjonen (kall den hva du vil) skal brukes inn imot elever på videregående nivå, og den skal presentere konseptet for elever (og lærere) som i utgangspunktet har liten eller ingen erfaring med fenomenet.

Det jeg trenger din hjelp til er en sentral del av artikkelen: Jeg vil forsøke å formulere eksakt hva det er med manga og anime som appellerer, og da særlig til lesere og seere i ikke-japanske kulturer.

Så, dersom du leser manga og/eller ser anime, spør jeg deg: Hva er det med disse japanske greiene som fascinerer deg? Legg igjen en beskrivelse i kommentarfeltet, og på forhånd takk for hjelpen!

Og nei, du behøver ikke være videregående elev selv for å svare på spørsmålet. Å formulere artikkelen inn imot målgruppen tar jeg meg av.

Om vanskelighetsgrader

Da jeg vokste opp med min velbrukte Nintendo, var vanskelighetsgrad et heller ukjent begrep. Man kjøpte et spill, og dette spillet kom med bare én vanskelighetsgrad. Det nærmeste man kom noe som kan minne om vanskelightsgrad, var at ting ble vanskeligere jo lengre ut i spillet man kom eller at man kunne sette opp tempoet (slik man for eksempel kunne i Tetris). Bortsett fra dette var regla enkel: Enten fikk du det til, eller så fikk du det ikke til. Så enkelt var det med den saken (uten at spillene nødvendigvis var så enkle).

I dag er bildet langt annerledes. De fleste spill har som regel en eller annen form for vanskelighetsgrad man kan velge før man begynner på spillet. Enkelte spill har vanskelighetsgrader som først låses opp etter at man har spilt gjennom vanskelighetsgraden under, slik at man er "sikret" at spilleren spiller gjennom spillet flere ganger. Noen ganger har man dessuten mulighet til å justere vanskelighetsgrad midt i spillet (som i Dragon Age eller Spec Ops: The Line).

At man har innført forskjellige vanskelighetsgrader på spill ser jeg lite problemer med. Vi spillere er forskjellige, menneskelige som vi er tross alt. Noen har lang befaringstid med visse spillsjangere (eller spill i det hele tatt, for den saks skyld). Andre er derimot ferske nybegynnere som trenger en ekstra hånd å holde i en stund. Dette kan jeg akseptere.

Det jeg derimot har langt større problemer med, er spill som tror at jeg ikke klarer en utfordring.

De siste årene har jeg litt for mange ganger fått en beskjed av følgende sort: «Du har nå dødd ganske mange ganger i dette området av spillet. Vil du sette ned vanskelighetsgraden?» Eller enda verre, slik man kan få beskjed om i blant annet Donkey Kong Country Returns: «Du har nå dødd ganske mange ganger på dette brettet. Vil du at spillet skal spille brettet for deg?»

Jeg innrømmer det at jeg noen ganger velger en høy vanskelighetsgrad for å gi meg selv en større utfordring enn det jeg kanskje er klar for. Men når man dauer gang på gang i Spec Ops: The Line eller Rayman Origins, hjelper det virkelig ikke når slike beskjeder plutselig dukker opp. Da er nemlig aggresjonsnivået mitt litt for høyt for den slags.

Jeg blir arg av slike beskjeder. Det virker som at spillutviklerne antar at jeg er for lite oppegående til å justere ned vanskelighetsgraden selv dersom jeg har lyst til det. Men enda mer provoserende: Når man dør gang på gang i et spill og frustrasjonsnivået øker, hjelper det virkelig ikke at spillet kommer med en beskjed som nærmest slenger opp i trynet på deg ordene «Du suger, din gjøk, mu ha ha! Her, la oss spille gjennom spillet for deg siden du tydeligvis er for dårlig til å gjøre det sjæl.»

Nå skal det riktignok sies at jeg blir spesielt hissig når jeg feiler gang på gang i et spill (det kan romkameratene mine bekrefte). Da hjelper det imidlertid ikke med slike beskjeder. Jeg vet at jeg suger, herr spillutvikler. Du trenger ikke gni det inn.

Trøsten er at jeg som regel kommer meg gjennom prøvelsen til slutt. Til tross for at spillet mente at jeg ikke var i stand til det. Så det så!

Death Incarnate? I'm game!

Om Playstation 4

Det har nå gått en hel uke siden den store avdukingen av Sonys kommende hjemmekonsoll, Playstation 4. Det har med andre ord gitt meg en hel uke til å tenke på annonseringen og veie argumentene.

Og for å begynne med konklusjonen: Etter en hel uke med tanker og vurderinger, sitter jeg fremdeles med en heller ambivalent følelse til Playstation 4. Jeg vrir meg ikke i smerte og fortvilelse, men engasjementet har heller ikke meldt seg.

La oss ta det fra begynnelsen: Det vi har fått se og vite om PS4 så langt er absolutt spennende. Ny hardware er alltid noe av det mest spennende som skjer på spillfronten, og det vil heller ikke bli noe unntak denne gangen.

Innmaten i PS4 ser heller ikke så verst ut, uten at jeg tenker å gå mer spesifikt inn på det (siden min tekniske kompetanse ligger godt under det den burde). At prosessoren er basert rundt x86-64-arkitektur kan for mange utviklere være en god ting, ettersom det vil gjøre det lettere å konvertere PS4-spill til PC og motsatt (og dermed slipper vi heller klønete konverteringer til PS3 som Bayonetta og Skyrim). 8GB RAM er et stort steg opp fra PS3s knappe 512 MB, og med grafikkort fra AMD virker det som at PS4 har en innmat som kan tøye strikken temmelig godt. Den nye "dvalemodusen" som kan minne om den man finner til PS Vita virker også imponerende.

Denne strikkens tøyelighet fikk vi se noen eksempler på under pressekonferansen. Ubisofts neste stortittel Watch Dogs fortsetter å imponere med sitt åpne landskap uten lastetider, og nyannonserte spill som Knack og Shadow Fall ser absolutt ut til å bli imponerende rent grafisk sett (om enn på hver sin måte).

Den største nyheten av positiv art tror jeg likevel er den nye håndkontrolleren. Jeg er blant dem som aldri har hatt særlige problemer med PS3s Dual Shock-kontroller, selv om den er langt ifra like ergonomisk som favoritten (Gamecubes håndkontroll, nærmere bestemt den trådløse kontrolleren Wavebird). Den nye kontrolleren virker langt mer håndgripelig, ergonomisk og rett og slett behagelig. Deleknappen som skal dele ens nylige progresjon via sosiale medier åpner opp for en større sosial faktor rundt konsollen. Hva skjermen midt på kontrolleren kan bidra med rent spillbarhetsmessig får vi vente og se på.

Men så kommer vi til minussidene. Og i min bok er de dessverre ikke helt få eller ubetydelige.

At vi ikke fikk se konsollen i seg selv er jo selvsagt en skikkelig nedtur, ikke minst med tanke på hvor mye blest Sony klarte å skape rundt begivenheten på forhånd. I stedet ble alt fokuset rettet mot håndkontrollen.

Bakoverkompatibilitet har vært et diskutert tema rundt PS4, og det har blitt klart at konsollen ikke vil støtte PS3-spill, selv ikke de som måtte være kjøpt digitalt via Playstation Network. Det siste stusser jeg imidlertid litt over, ikke minst med tanke på hvor digitalt rettet PS4 ser ut til å være. Alle PS4-spill skal visstnok lanseres både fysisk og digitalt (akkurat som på Vita). Hvorfor gamle digitalt kjøpte spill ikke kan spilles på PS4 (slik PSP-spill og PS1-klassikere kan spilles på Vita) blir for meg en gåte. Det er ikke et avgjørende argument, men jeg stusser likevel over det.

Det vi har sett av videoer så langt har vært pene nok. Samtidig har vi sett lite in-game action, så det er vanskelig å si hvor god ytelsene vil være. Det virker for meg uansett som at det teknologiske spranget fra PS3 til PS4 er betraktelig mindre enn det vi har sett tidligere i Sonys historie. Få spillere husker nok dette i dag, men introduksjonen av PS1 i 1994 var intet mindre enn en teknologisk bragd som snudde det meste av spillbransjen på hodet. Det er på ingen måte samme revolusjon vi vil bli vitne til i år.

Det største og oppsummerende problemet blir likevel oppsummert i en liten nyhetssak. Ubisoft ble angivelig spurt av Sony hva de ville se i den neste konsollen. "Lag den mer lik PC og telefoner," skal svaret ha vært. Og nettopp her ligger mye av problemet med PS4. Per dags dato har jeg ikke inntrykk av noe mer enn at den presterer det samme som det en god PC vil gjøre om et år eller to. Men dersom det er en PC jeg vil ha, da kjøper jeg en PC. Grunnen til at jeg kjøper konsoller, er jo fordi konsoller gir meg noe en PC ikke kan tilby.

Det er her Nintendo i det minste har forstått noe og forsøker å satse alt på et kvitt-eller-dobbeltspill. Med både DS, Wii og Wii U har vi sett et forsøk fra Nintendo på å tilby noe unikt, noe som verken PC eller konkurrentene tilbyr. Hvor vellykket forsøkene er kan man ha uendelige fanboy-rantings om, men at PS4 forsøker seg på et aldri så lite Wii U-plagiat med "fortsett-spilløkten-på-Vita-som-du-må-kjøpe-utenom-til-totusenspe<wrap>nn"-strategien forteller meg at Sony er desperate nok til forsøke å tråkke i samme opptråkkede spor.

Per dags dato virker det for meg som at PS4 blir en konsoll som vil slite hardt med konkurransen fra et gjenopplivet PC-marked, og som vil få hard konkurranse fra blant annet Steam med sin Piston. Hovedårsaken til dette er at PS4 så langt ser ut til å mangle et særpreg og blir for lik PC, og da frister det langt mer for en med et solid PC-spillutvalg heller å satse på en media-PC. Bare det at PS4-spill etter alt å dømme ikke vil la seg kunne gjøre i 4K-oppløsning er bare en faktor som bekrefter dette problemet.

Til syvende og sist vil det handle om ett viktig element: Spillene. Det var de eksklusive spillene som i sin tid fikk meg til å kjøpe PS3 (og motsvarende grunn som er årsaken til at jeg ikke eier en Xbox). Sony har riktignok en haug med titler under utvikling til PS4, men inntil de store unike og fristende titlene blir annonsert tror jeg at jeg stagger mitt engasjement. Jeg står klar til å bli overbevist om det motsatte, men foreløbig vet jeg hvor jeg står.

Blir det kjøp av PS4 på meg? Kanskje, men mest sannsynlig ikke ved lansering. Ring meg heller når det første priskuttet og de utsøkte spillene melder sin ankomst.

Enig? Uenig? La diskusjonen begynne!

Om en fullført samling og en historiebok

For godt over ett år siden, nærmere bestemt desember 2011, fikk jeg levert første ladning av Don Rosas samlede verker. Ladningen bestod av tre bøker, og jeg kunne da vente meg to ladninger til på like mange bøker før samlingen kunne regnes for komplett.

På fredag kunne jeg gå ned på posten og endelig plukke med meg siste ladning med Don Rosa-bøker. Samlingen er herved komplett. Ni bøker, ørten hundre sider, vanvittig mange timer med god og klassisk underholdning. Alt sammen innbundet i vakre og eksklusive bøker (serien er kun trykket opp i 2.500 eksemplar totalt).

Men ikke nok med det. I samme slengen kunne jeg også hente en annen bok på postkontoret, nemlig The Legend of Zelda: Hyrule Historia. Boka ble i utgangspunktet gitt ut i Japan i 2011 i forbindelse med 25-jubileet til Zelda-serien, men naturligvis ville også ikke-japanske fans ha del i moroa. Så, i begynnelsen av februar i år kunne endelig boka se dagens lys i en engelsk variant. Den elegante boka tar for seg så å si samtlige element som har dukket opp i Zelda-seriens 25-årige historie, og viser hvilken detaljrikdom som ligger i serien og bringer den til liv. Den tar for seg spørsmål om Hyrules kosmologi, metafysikk, ontologi, mytologi og historie, samt henvisninger til de forskjellige rasene og viktige personene som har opptrådt i seriens historie. Den svært omtalte tidslinjen, som viser kronologien i Zelda-spillene, er selvsagt også inkludert.

Det er med andre ord ikke så vanskelig å tenke seg hva helga som gikk først og fremst gikk med til.

Har du skaffet deg Hyrule Historia ennå? Hva synes du? Eller er du blant dem som foretrekker Donald?

Om Operasjon Online-jul - resultatet

Før jul skrev jeg en bloggpost, hvor jeg fortalte at jeg planla å gjøre julehandelen anno 2012 til et sosialt eksperiment. Eksperimentet skulle gå ut på å utføre 100% av julehandelen over internett. Dette var det flere grunner til. En grunn var den gode erfaringen jeg har med netthandel generelt, og å handle over nett i juletider har fungert svært bra tidligere. En annen grunn var at er det noe jeg virkelig ikke liker, så er det å traske nede i Oslo sentrum under julestria på jakt etter noe jeg uansett ikke finner, og dermed kaste bort verdifull tid.

Så, hvordan gikk eksperimentet?

Jeg kan stolt meddele at Operasjon Online-jul var vellykket, dersom man tillater noen "smutthull" i systemet.

Smutthull nummer en gjelder innkjøpet av innpakningspapir og teip på Nille. Ettersom dette ikke er julegaver per se, mener jeg at det var et tillatt kjøp under operasjonen (for ikke å si nødvendig).

Smutthull nummer to er nok litt mer diskutabel: Man overfører penger til ens søsken, som så handler en julegave for pengene til din nevø eller niese. Det er diskutabelt, med tanke på at jeg strengt tatt bare skyver julegavehandelen over på noen andre, men men.

Redningen for et par av julegavene ble penge-donasjoner og innkjøp av gavekort over internett. Gode greier at filmweb selger gavekort over nett.

Det største problemet kom fra CDON. Jeg bestilte to eksemplar av ett og samme spill, men bestilte dem i hver sin omgang ettersom de skulle sendes til forskjellige adresser. Men jammen meg presterte CDON å sende begge pakkene til en og samme adresse. At det ikke er første gangen dette skjer, betyr at det er noe gæli...

Er så 100% julegaveshopping over internett mulig? Ja. Er det praktisk? Det kan forsåvidt diskuteres. Netthandel er uten tvil praktisk i de fleste situasjoner, men å legge en restriksjon på seg selv hvor man ikke kan slå til på gode tilbud i butikker (dersom man faktisk skulle komme over noe) tjener nok mer til handicap enn til støtte. Uansett: En interessant erfaring var det i alle fall.

Om spillåret 2013 - topp 10

Jeg har tidligere presentert mine ti favorittspill fra 2012, samt et lite hjertesukk over de største skuffelsene (og den største skuffelsen) fra samme spillår. Men 2012 er forbi, og et nytt år med nye spill og nye muligheter er over oss. Så da velger også jeg å se fremover, og tar en kikk på de ti spillene jeg ser mest frem til i 2013 (selv om litt vel mange av spillene ikke er garantert noen 2013-lansering).

10. Lightning Returns: Final Fantasy XIII
Mange har vært svært skeptiske og kritiske til utviklingen Final Fantasy-serien har tatt de senere årene, og har da særlig pekt på de to Final Fantasy XIII-spillene. Selv deler jeg imidlertid ikke denne oppfatningen, og selv om verken Final Fantasy XIII eller Final Fantasy XIII-2 er blant mine favorittspill i serien har jeg latt meg underholde av dem, ikke minst av kampsystemet. For de av oss som har spilt XIII-2 kommer det heller ikke som noen overraskelse at det var nok et spill i vente i serien, og med Lightning Returns: Final Fantasy XIII får vi antakeligvis en avslutning på Lightning-sagaen som er minst like underholdende som forgjengerne.

9. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch
Vi har sett frem til spillet i mange år nå her i vesten, og 1.februar er det endelig vår tur. Da slippes samarbeidsprosjektet mellom Level-5 og Studio Ghibli, nemlig rollespillet Ni no Kuni: Wrath of the White Witch. Har man en forkjærlighet for Level-5 sine spill eller de elskverdige animefilmene til Studio Ghibli, er det ingen grunn til å styre unna. Og hvem vet: Kanskje klarer spillet også å nå inn til et nytt publikum, som tross alt er noe av formålet med spillet?

8. Owlboy
Det er sjelden jeg oppgir Askøy som stedet hvor jeg kommer fra (når folk spør meg om hvor jeg kommer fra pga den sære dialektblandinga mi), men D-Pad Studio gir meg et snev av lokalpatriotisme når det kommer til øya utenfor Bergen. Studioet som ligger et skikkelig godt steinkast fra den gamle barneskolen min vil i løpet av året lansere sitt hjertebarn Owlboy, som har latt seg tydelig inspirere av gamle 16-bitklassikere som Chrono Trigger og Mega Man X. Snakker vi om årets norske spill?

7. Star Wars 1313
Joda, det er høyst tvilsomt om spillet blir lansert i år, og vi vet ikke engang 100% sikkert hvilken plattform det kommer til. Men et Star Wars-spill som opererer i en moralsk gråsone og uten force powers er noe vi har sett lite av tidligere, i det minste på spillfronten (skjønt i Star Wars: Dark Forces hadde man ikke force powers). Star Wars er dessuten sjelden feil, og vi trenger et nytt godt Star Wars-spill snart etter fadesen som var Star Wars: The Force Unleashed II.

6. Fire Emblem: Awakening
Helt siden Fire Emblem endelig fikk en vestlig lansering i 2004 gjennom Gameboy Advance-spillet med samme navn, har jeg vært en stor entusiast av den taktiske rollespillserien. Turbaserte kamper i et fantasy-miljø som er forholdsvis enkelt å lære, men svært vanskelig å mestre. Hver soldat har sin identitet og personlighet, og mister du dem i kamp er de borte for godt. I år får vi i Vesten endelig se et nytt Fire Emblem-spill. Det er det første Fire Emblem-spillet i vesten siden 2008 (ettersom Fire Emblem: Shin Monsh&#333; no Nazo: Hikari to Kage no Eiy&#363; fra 2010 ikke fikk en vestlig lansering), og det er også det første </i>Fire Emblem</i>-spillet siden 2007/2008 som ikke er en nyversjon av et tidligere spill i serien.

5. Metal Gear Solid: Ground Zeroes
Det er Metal Gear Solid, det ser griselekkert ut og det er med Big Boss i hovedrollen. Seriøst: Behøver jeg virkelig å si mer enn det?

4. Watch Dogs
I likhet med Star Wars 1313 er Watch Dogs et prosjekt vi fikk introdusert under fjorårets E3-messe, for så å høre veldig lite om. Samtidig er det lille vi har sett svært lovende. En fremtidssetting hvor alt lar seg hacke, enten det er snakk om veitrafikk, datamaskiner eller endatil folk - joda, det høres svært lovende ut. En slags blanding av Assassin's Creed og Ghost in the Shell, om man vil. Jeg kan ikke tenke meg at det kan gå galt.

3. The Last Guardian
Joda, det hele begynner å fortone seg som en vits når det gjelder The Last Guardian. Spillets eksistens begynner å bli et interessant spørsmål i seg selv, og noen nyheter om spillet er det også lenge siden vi har fått. Samtidig: Når mannen bak prosjektet heter Fumito Ueda, og mannens to forrige spill heter Ico og Shadow of the Colossus, da venter man med spenning. Og tålmodighet. Og enda mer tålmodighet. Og spiller gjennom Shadow of the Colossus en gang til mens man venter...

2. Beyond: Two Souls
Jeg medgir gjerne at Heavy Rain ikke var uten sine feil og mangler, og forstår dem som mener at spillet var for lite spill til at de fant noe glede i det. Men selv elsket jeg virkelig Heavy Rain: Stemningen, historien, fortellerteknikken og de forskjellige variantene historien kunne ta veide mer enn nok opp for lite aktivt gameplay og diverse hull i plottet. Derfor gleder jeg meg stort til David Cages neste prosjekt, som virker å ha et spennende element av det overnaturlige over seg. At Ellen Page spiller hovedrollen gjør meg heller absolutt ingenting.

1. The Last of Us
De av oss med Playstation 3 i hus kan virkelig se frem til 2013. Ikke bare har vi spill som Ni no Kuni og Beyond: Two Souls i vente, men The Last of Us nærmer seg også lansering. Jeg liker apokalypsehistorier som først og fremst fokuserer på persondrama og overlevelse fremfor blod og vold, og selv om The Last of Us uten tvil ser ut til å ha mer enn nok av det siste (for min del ble faktisk E3-presentasjonen i fjor litt i overkant), virker det som at Naughty Dog kommer til å fokusere mest på det dramatiske. Ta til gjengjeld med at spillet ser svært lekkert ut, og vi har en sikker vinner. 7.mai kan ikke komme fort nok.

Andre alternativ som også gir denne topp ti-lista knivskarp konkurranse er SimCity, Fuse, Pikmin 3, South Park: The Stick of Truth, Bayonetta 2, Tomb Raider, Persona 4 Golden, Rayman Legends, Luigi's Mansion: Dark Moon, The Witness, Metal Gear Rising: Revengance og Among the Sleep.

Hvilke spill ser du mest frem til i 2013? Fortell i kommentarfeltet.

Om årets spill-skuffelse 2012

Spillåret 2012 har vært fylt med mangt og mykje. Selv om jeg ikke legger skjul på at jeg hadde håpt at spillåret som har gått skulle gi oss noe mer, tror jeg vi kan se tilbake på 2012 og være relativt fornøyde.

Men ikke alt var like rosenrødt i 2012. Vi har fått våre skuffelser, og noen spillopplevelser klarte rett og slett bare ikke å leve opp til forventningene.

Mye kunne vært trukket frem i denne anledning. Jeg kunne nevnt Assassin's Creed III: Liberation, et spill som var så fullt av feil at utgivelsen burde vært utsatt med noen måneder. Jeg kunne nevnt slutten av Mass Effect 3, som til tross for en DLC-pakke rett og slett ikke innfridde (det faktum at det måtte en DLC til for å rette opp på slutten var dessuten svært kritikkverdig). Jeg kunne nevnt Tales of Graces f, som nesten fikk det til å blø ut av ørene mine med det elendige stemmeskuespillet (her kunne Namco Bandai lært mye av den europeiske versjonen av The Last Story).

Men ingen av disse eksemplene er det jeg vil trekke frem som årets skuffelse på spillfronten 2012. For når alt kommer til alt, er alle eksemplene over noe jeg kan lære meg å leve med. Det jeg derimot vil trekke frem, er noe som har hatt betraktelig lengre tid på å overbevise meg enn noen timer med gameplay.

Når jeg skal kåre årets spill-skuffelse 2012, vil jeg trekke frem Playstation Vita.

Pen er den, men skuffende er den.

Vi hadde gledet oss lenge med litt sunn skepsis iblandet gleden. Kunne PSPs arvtager bli noe bra? Kunne den tilby noe 3DS ikke hadde? Var det i det hele tatt marked for konsollen i smarttelefonens dager? Februar kom, Vita kom. Februar gikk, og våren ble til sommer, og Vita så ikke ut til å bevege seg noe nevneverdig fremover.

Det skulle vise seg at skepsisen var berettiget. Noen glitrende perler som Gravity Rush og LittleBigPlanet til tross: Vita har rett og slett ikke maktet å overbevise. Lekker grafikk og behagelig ergonomi til tross: Dersom folk spør meg i dag om Vita er verdt pengene, er svaret mitt et nei. Ett eller to spill er slettes ikke nok for å legitimere et innkjøp.

For mange av Vita-spillene har hatt følelsen av å bare være komprimerte versjoner av PS3-spill: Uncharted, Call of Duty, Silent Hill og Killzone er bare eksempler på dette. Ingen av dem har overbevist, og noen av dem har vært regelrett horrible. Flere giganter har dessuten uteblitt. Hvor er Square Enix? Hvor er Ubisoft, med unntak av det skuffende Assassin's Creed III: Liberation? Hvor er Level-5? Hvor er EA? Activision? Konami? Sega? Og hvor er Sony selv?

Mye av skylde for Vitas svikt her i Vesten må Sony ta. Det kan virke som at Sony virkelig har forkastet hele Vita-konsollen i Vesten, og heller velger å fokusere på hjemmemarkedet. Det samme skjedde mot slutten av PSPs levetid, men der lå mye av begrunnelsen i piratkopiering. Såvidt jeg vet er dette enda ikke et omfattende problem for Vita, og da forblir Sony uten unnskyldninger. Faktum forblir uansett det samme: Flere spennende Vita-titler ser ut til å forbli eksklusive for det japanske markedet, og vi i Vesten må fremdeles nøye oss med å bruke konsollen til å spille gamle klassikere til PSP eller PS1 vi allerede eier.

Helt håpløst er det ikke. 22.februar 2013, nøyaktig ett år etter Vitas lansering her i Norge, slippes Persona 4 Golden, som til tross av å være en remake av et PS2-spill virker meget lovende. Vi får også spill som Sly Cooper: Thieves in Time, The Earth Defence Force 2017 Portable og Tearaway. Men at Vitas første leveår har vært en stor skuffelse, det er jeg ikke i tvil om. Skjerpings, Sony! Jeg vil bruke Vita-konsollen min til noe nytt og moro, og det helst i går!

Om fem gode Studio Ghibli-filmer

Om nøyaktig tre uker, den 25.januar, skjer det noe spennende på spillfronten. Da lanseres nemlig det japanske rollespillet Ni no Kuni: Wrath of the White Witch til Playstation 3 (som jeg har tidligere skrevet en forhåndstitt av for Gamereactor). Lanseringen er ikke bare spennende fordi vi vestlige spillere har måttet vente på spillet meget lenge. Den er også spennende fordi spillet er et samarbeidsprosjekt mellom det japanske rollespillstudioet Level-5 og det høyst anerkjente japanske animasjonsfilmstudioet Studio Ghibli.

Samarbeidet markerer altså to store og gode japanske studio som inngår et samarbeid, som etter alt å dømme gir et solid resultat. Det er også spennende fordi Studio Ghibli inntar et nytt medium.

Spillet er utviklet med et klar Ghibli-profil, noe som ikke bare gir seg til uttrykk gjennom spillets strek, men også gjennom musikk, rollefigurer, historieprogresjon og tematikk. Dette er med andre ord et spill som appellerer til fan av Ghibli-filmene. Om man imidlertid skulle ha lyst til å spille Ni no Kuni men aldri har sett en eneste Ghibli-film, er det fremdeles tid til dette.

Her følger fem Ghibli-filmer som er vel verdt å få med seg, enten man planlegger å spille Ni no Kuni eller ikke. Vit likevel dette: Å rangere Ghibli-filmer er som å si hvem av sine barn man elsker høyest - en tilnærmet umulig oppgave (for ikke å si på grensen til det uetiske). Hvilke filmer man selv foretrekker vil variere stort. Følgende liste bør derfor ses på som en form for The Essentials snarere enn en endelig fasit. Det er altså ikke mine personlige topp fem, men et forsøk på å lage en noe variert liste av studioets filmer.

Chihiro og heksene (Spirited Away) (2001)
Filmen som for alvor åpnet verdens øyne for Studio Ghiblis verk i 2001, og som vant Oscar for beste animasjonsfilm over filmer som Monsters Inc. I dette praktverket av en film får man en smakebit av alt det som særpreger Ghiblis filmer: Sterke, unge og kvinnelige hovedrolleinnehavere, detaljert og fantasifull animasjonsteknikk (Ghiblis filmer skal av prinsipp aldri bruke mer enn 10% dataanimasjon), respekt for naturen og kritikk av ukontrollert industrialisme, en fascinasjon for det magiske og overnaturlige, spennende historie og et herlig lydbilde med utsøkte komposisjoner. Filmen følger den tiårige Chihiro som skal flytte med familien sin, men som ender opp i et japansk badehus for åndene og gudene i shintoismen (Japans naturreligion). Foreldrene til Chihiro blir gjort om til griser, og den unge og spede Chihiro må ved hjelp av pågangsmot og nyetablerte vennskap arbeide mot å frigjøre seg selv og foreldrene.

Whisper of the Heart (1995)
Whisper of the Heart skiller seg ut fra flere av de tidligere Ghibli-filmene fordi den ble regissert av noen andre enn studioets grunnlegger Hayao Miyazaki. Istedenfor fikk Yoshifumi Kondo slippe til, en mann mange forutså skulle overta hovedansvaret i studioet etter Miyazaki. Kondos uventede dødsfall i 1998 satte en stopper for dette, og Whisper of the Heart ble hans eneste film. Her er det en mye mer "jordnær" og melankolsk tone som råder enn i Miyazakis filmer (men som kan spores i studioets nyeste film, den kinoaktuelle Møte på valmueåsen). Vi følger ungjenta Shizuku, som gjennom skolebiblioteket og en katt ombord på et tog blir kjent med den jevnaldrede gutten Seiji. Gjennom vennskapet lærer Shizuku om livet, seg selv og fremtiden.

Min nabo Totoro (My Neighbor Totoro) (1988)
Lar man seg ikke sjarmere av Ghiblis maskot Totoro har man enten glemt sitt barnlige sinn eller emosjonelt avstumpet (noe som forøvrig bare er to begrep for samme greie). I Min nabo Totoro flytter Kusakabe-familien til den japanske landsbygda annno 1950-tallet. I Kusakabe-familien finner vi den tiårige Satsuki og hennes lillesøster Mei. Landsbygda er preget av frodige sletter og store skoger, og i skogens største tre bor skogsånden Totoro. Totoro kan virke stor og skummel ved første øyekast, men gjennom Mei og Satsuki blir vi kjent med et godslig vesen. Spenningen man opplevde som barn når man utforsket nye (og gjerne landlige) områder har aldri blitt så vakkert og festlig fanget på film som i Min nabo Totoro. Se den!

Himmelslottet Laputa (Castle in the Sky) (1986)
Himmelslottet Laputa er kanskje noe av det mektigste Ghibli noen gang har presentert. Her blir vi ikke bare kjent med Hayao Miyazakis finurlige fascinasjon for flymaskiner av reelle og imaginære slag, men også et skikkelig eventyr på jakt etter en tapt flyvende by og gammel teknologi. Hovedpersonene Sheeta og Pazu står som kroneksempler på unge, sterke hovedrolleskikkelser slik vi ofte ser dem i Ghibli-filmer, og viser at ung betyr ikke det samme som ubrukelig, og at unge kanskje ser de viktigste sidene i livet langt bedre enn grådige og maksyke voksne. Og musikken. Den vakre, stemningsfulle musikken...

Prinsesse Mononoke (Princess Mononoke) (1997)
Prinsesse Mononoke er en langt mer "voksen" film enn de andre Ghibli-filmene. Her er krig, overlevelse og død de sentrale temaene, men også forholdet mellom natur og menneske spiller en sentral rolle. Miyazaki er kjent for sin profil som naturelsker, og i så fall er Prinsesse Mononoke hans ypperste manifest. I et historisk Japan blir den unge prins Ashitaka rammet av en forbannelse etter å ha drept et demon-villsvin som truer landsbyen hans. Forbannelsen gir ham store krefter, men spiser samtidig opp livet hans. Ashitaka reiser vestover for å finne kuren på forbannelsen, og kommer her til et område hvor menneske står i konflikt med skogens ånder. Dyrene i skogen er enorme, og fremst blant dyrene som står i opposisjon mot menneskene er ulvene og prinsesse Mononoke, ei jente oppvokst blant ulveklanen. Konflikt synes uungåelig, men Ashitaka er ikke like overbevist. Prinsesse Mononoke er stappfull av spenning, dybde og handling, i tillegg til å inneholde den estetiske kvaliteten alle Ghibli-filmer innehar. En personlig favoritt.

Har du et forhold til Studio Ghiblis filmer? Hvilken er din favoritt? Diskutér i kommentarfeltet!

Om årets spill 2012

Når et kalenderår går mot slutten, er det mange som havner i en form for nostalgisk melankoli. Ofte kommer denne melankolien til uttrykk ved å se tilbake på året som har gått. Dette manifesterer seg ofte i nyhetskavalkader og topplister. Selv om jeg ikke er den største nyttårsfeireren, synes jeg det er moro med slike kavalkader og lister, både å lese dem og lage egne.

Siden jeg tross alt har en fot i spillbransjen, faller det naturlig å se tilbake på et kalenderår og oppsummere de beste spillene derfra. Når jeg ser tilbake på 2012, er det med noen blandede følelser. De helt store overraskelsene har uteblitt, oppfølgeråret 2011 har blitt preget av enda flere oppfølgere i 2012, og skillet mellom østlige og vestlige spill har blitt enda skarpere i form av man ser færre spill fra markedet utenfor sitt eget. 2012 har på ingen måter vært tidenes spillår (det er og blir fremdeles 1998, ihvertfall i mitt hode). Samtidig har ikke 2012 bare vært sorg og elendighet. Tvert imot: Vi har fått mange lyspunkter, selv om enkelte av disse lyspunktene kanskje ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Smak, behag og preferanser er svært ulike saker. Min topp 10-liste vil derfor naturlig nok se annerledes ut enn Gamereactor-lista, som er snekret sammen i fellesskap. Flere av disse forskjellene kan også forklares i at jeg bruker mye tid på å spille gamle spill, og at enkelte 2012-spill derfor har havnet noe akterut på prioriteringslista (eksempler på gode spill jeg har spilt i år fra før 2012 inkluderer Valkyria Chronicles 3, Star Wars Jedi Knight-serien, Ico, Shadow of the Colossus, Vagrant Story, Beyond Good & Evil og mange, mange flere). Men nettopp gjennom slike forskjeller kan man oppdage variasjoner og nyanser man ellers ville gått glipp av. Så, without further ado, her er Ingars topp 10 for spillbransjen 2012.

10. Theatrhythm Final Fantasy
Final Fantasy feirer i år sitt 25-årsjubileum. Da jeg først hørte at jubileet skulle feires med et 3DS-spill hvor man tappet rytmen til musikk fra spillet, grøsset jeg ved tanken. Men jammen meg lot jeg meg overbevise. Kanskje ikke så rart: Jeg anser nærmest musikken i FF-serien for å være hellig, og vurderer å be paven om å kanonisere Nobuo Uematsu. Theatrhythm Final Fantasy får frem mange gode minner fra seriens 25-årige historie, og fremdeles trekker jeg frem spillet nå og da med nostalgisk glede.

9. Zombi U
Nintendo har i år lansert nestegenerasjonskonsollen Wii U, og lanseringsspillene har vært forholdsvis varierte. Det mest minneverdige av dem er det derimot Ubisoft, ikke Nintendo selv, som står for. Zombieapokalypsen skildret i Zombi U gav meg en real utfordring, og jammen klarte spillet å skremme meg opptil flere ganger. Ikke fordi spillet i seg selv var så guffent, men fordi frykten for døden hele tiden lå over en. En slik frykt er det mange år siden jeg har kjent på, og Zombi U minner meg på en tid der liv og død faktisk betød noe i spillsammenheng. Kudos!

8. The Last Story
JRPG-markedet i vest har vært skralt i år. Altfor skralt. Derfor kom The Last Story som et friskt pust i vinterkulden, og det til Wii, konsollen mange hadde pakket bort etter å ha fullført Skyward Sword. Med et kreativt gameplay og et romanse-plott som unngikk «angstfylte tenåringer som sirkler rundt hverandres følelser»-fellene var The Last Story et JRPG som både føltes tradisjonelt og nyskapende. Herlig musikk hadde spillet også (igjen: Nobuo Uematsu).

7. Resident Evil: Revelations
Om jeg skulle gjort om en karakter fra 2012, må det være Resident Evil 6-karakteren, som jeg i etterkant innser var i det høyeste laget. Resident Evil: Operation Raccoon City var et møkkaspill. At Capcom klarte å levere et dugelig Resident Evil-spill i 2012 tross alt er dermed ingen liten bedrift. Det håndholdte spillet skapte god gyse-stemning med sine mørke og trange skipskorridorer. Muligens årets nest største overraskelse.

6. Assassin's Creed III
Få spill har splittet spillerne like mye i 2012 som AC III. Selv var jeg blant dem som stortrivdes med AC II, men mislikte AC:B og AC:R på grunn av deres manglende evne til forandringer. For meg ble derfor AC III et nytt og frisk eventyr, og de fleste forandringene mener jeg var til det bedre. At spillet ikke utnytter det historiske potensialet godt nok kan jeg si meg enig i, men den svakheten har AC-serien til gjengjeld alltid hatt. Bugs så jeg dessuten lite til, og hva hovedpersonen angår er jeg bare glad for at media endelig har å presentere en noenlunde realistisk og ikke-stereotyp fremstilling av amerikanske urinnbyggere.

5. Mass Effect 3
Mass Effect trivdes jeg godt med. Mass Effect 2 er et av de få spillene i historien jeg vil gi en ubestridt 10/10-karakter. Forventningene i forkant av Mass Effect 3 var dermed ikke akkurat små, og ikke uventet fikk vi servert et rom-epos fullstappet med følelser. Her går latter, tårer, sinne og motløshet hånd i hånd, og få kamper for menneskehetens overlevelse har vært like engasjerende som Mass Effect 3. Prisen for årets enkelt-lydspor går til Leaving Earth - lyden av de monumente reapers over det melankolske pianospillet er intet mindre enn hårreisende bra. Samtidig var nyvinningene litt for få til at spillet kunne gå til topps, og den omstridte originale avslutningen var rett og slett bare et hån mot fans som har lagt ned 70+ timer i serien.

4. Dishonored
Ett av mine soleklare favorittspill fra 2011 var Deus Ex: Human Revolution. Jeg er også stor fan av Half Life-spillene og estetikken i Bioshock. Alt lå derfor til rette for at Dishonored skulle innfri i min bok. Og stort sett klarte dette skitne, mørke og mystiske spillet å nå opp til kravene. Det å kunne spille et helt snikespill uten å ta ett eneste liv (noe selv ikke det første Deus Ex klarte 100 % å gjennomføre) hvor man samtidig får leke seg med mystiske krefter er noe som bør lokke alle og enhver, og selv om Dishonored strengt tatt bare er en blast from the past av spill som Deus Ex og Thief står spillet stødig. At Bethesda vågde å legge ned så mye PR i en helt ny lisens er selvsagt også bare positivt.

3. Gravity Rush
Prisen for Årets overraskelse går uten tvil til Gravity Rush, som fremdeles er det fremste must buy-spillet til PS Vita. Som lyn fra klar himmel falt denne håndholdte perlen ned, og leken med tyngdekraften i byen Hekseville var både morsom, nyskapende og kreativ. En litt svak historie og noe gjentakende lydbilde var det eneste som trakk denne perlen ned, mens den grafiske tegneseriestilen inspirert av Moebilus' tegneserier på sin side innfridde så absolutt. Trenger du en grunn til å kjøpe Vita, heter grunnen Gravity Rush.

2. Catherine
Det er lett å glemme Catherine, både fordi det kom tidlig i 2012 og fordi mange fort avviser spillet på grunn av den japanske looken. Her i GR-redaksjonen har jeg mast og mast på mine arbeidsfeller om å kaste seg over spillet, uten hell så langt. Det er absolutt synd, for Catherine er uten tvil et av de mest originale spillene jeg har spilt på lenge. Aldri før har et spill snakket så voksent om tema som sex, utroskap, forpliktelser og det å bli voksen, samtidig som at det presterer å leke seg med drømmer og mareritt på en måte som ville fått selveste Freud til å klø seg i skjegget av fascinasjon. Catherine er et forførerisk spill det er vanskelig å glemme eller legge fra seg.

1. Journey
Å skulle kåre Årets spill har vel aldri vært så enkelt som i år. Journey til PS3 overbeviste så å si alle oss i GR-redaksjonen, noe som i seg selv er en stor nyhetssak. Personlig ble jeg grepet av Journey fra første stund. Spillet er gjennomsyret av en unik stemning, og spillets evne til å kommunisere så mye uten et så godt som et eneste skrevet eller uttalt ord er en bedrift i seg selv. Men først og fremst griper Journey oss på grunn av sin evne til å snakke om livet. Om livets strabasiøse ferd. Om de store variasjonene man møter på underveis. Og ikke minst: Hvor stor forskjell det kan bety for en å reise sammen med noen, selv om ens evne til å kommunisere sammen ikke alltid er den beste. Journey er unikt, gripende og gjennomsyret av kreativitet. Spillet viser oss at man behøver ikke alltid å spille på stortromma for å nå igjennom. Ja, kanskje er det endatil like greit å la være?

Runner-ups: Plague Inc, Kid Icarus: Uprising, Final Fantasy XIII-2, Mark of the Ninja, One Piece: Pirate Warriors, Tekken Tag Tournament 2, The Secret World.

Spill fra 2012 jeg ennå har til gode å prøve: Max Payne 3, Far Cry 3, The Walking Dead, Spec Ops: The Line, Sleeping Dogs, Borderlands 2.

Etterhvert kommer jeg tilbake til årets skuffelser anno 2012, og hvilke spill jeg ser mest frem til i 2013. Følg med, følg med!

Om jul

Julefreden begynner å senke seg over det ganske land. Mange har reist til slekt og familie. Luktene, fargene og tonene er på plass. Jula er tiden på året da nordmenn flest faller tilbake på tradisjonene, uansett hvilken betydning man måtte legge i dem. Jul er viktig, og den tukler man ikke med.

Jul er også tid for rekreasjon. Samvær med slekt og venner er viktig, men også noen etterlengtede timer på sofaen med en god bok eller et nytt spill. Lade batteriene. Gjøre seg klar for to-tre måneder til med mørke og kaldt vintervær. Det skal ihvertfall jeg gjøre, og med god samvittighet sådan. To-tre bøker står på leselista, og spill som Dishonored og Vagrant Story skal spilles.

Med alt dette sagt, vil jeg bare ønske alle leserne en velsignet god jul. May your days be merry and bright, and may games wait under the tree for you tonight.

Hvordan feirer du jul? Hva betyr jula for deg? Hvilke juletradisjoner kan du simpelthen ikke gi slipp på. Og, ikke minst: Hva skal du spille i jula?

Om Wii U, et førsteinntrykk

Tanken var i utgangspunktet å skrive om noen førsteinntrykk angående Nintendos nye hjemmekonsoll, Wii U, cirka ei uke etter lansering. Men før man vet ordet av det har tida gått, jobbene krevd sitt og fritiden til å spille forduftet bort i andre gjøremål. Dermed kommer ikke førsteinntrykket før nå, noe som selvsagt også har gitt tid til noen andre- og tredjeinntrykk også.

Det første som slår en idet en åpner Wii U-boksen, er at maskinen er forholdsvis liten. Den er omtrent på størrelse med en klassisk Wii, men litt større og tyngre er den. Sånn sett er innmatens produksjonsverdi slettes ikke så verst. Kontrolleren med den store skjermen i midten er selvsagt uvanlig å holde i begynnelsen, men det tok meg ikke veldig lang tid før jeg ble vant til den.

Sentralt for Wii U-spilling står det asymmetriske gameplayet. Wii U-kontrollen har en 6,2(?)-tommer touchskjerm i midten, noe som åpner muligheten for å se ting på den nedre skjermen enn hva man ser på TV-skjermen. Hvordan mulighetene dette tilbyr blir utnyttet, er strengt tatt opp til produsentene å avgjøre. I den grad det faktisk blir benyttet, tror jeg imidlertid at Wii U kan tilby noen svært interessante og underholdende opplevelser. Om det ikke blir utnyttet...vel...

Foreløbig har jeg testet tre spill til Wii U fullt ut: Nintendoland, ZombiU og Mass Effect 3: Special Edition. Nintendoland er et fornøyelig introduksjonsspill for Wii U-konsollens muligheter, og blir bare mer morsomt jo flere man er. ZombiU presterer faktisk å holde skrekkfølelsen i meg levende ganske lenge, fordi man blir så forbaska innstilt på at man overhode ikke ønsker å dø i spillet. I Mass Effect 3 (som jeg i utgangspunktet spilte på PC) er funksjoner som kart ført opp på touchskjermen, noe som gir en spiller en viss større oversikt over slagmarken enn i PC-versjonen. Det som derimot er mer kjærkomment er muligheten til å slenge opptil flere kampfunksjoner opp som snarveier på touchskjermen. Det kan i noen tilfeller bli litt kronglete, særlig før man lærer seg hvor man har valgt å plassere alle funksjonene, men med en gang man mestrer dette sørger systemet for å skape langt mer intense og actionfylte opplevelser enn hva tilfellet var i PC-versjonen (jeg mistenker at stemmekommandoene i Kinect-versjonen flyter hakket bedre, men dette er bare en mistanke ettersom jeg ikke har spilt Xbox 360-versjonen). Dersom utviklerne fortsetter med slik form for funksjonalitet i Wii U-spillene, er dette et system jeg fort kan like.

Langt mindre liker jeg de lange lastetidene Wii U presenterer. Innad i selve spillene merker jeg ikke så altfor stor forskjell sammenlignet med enkelte andre stortitler (jeg ser på deg, Assassin's Creed), men i selve menysystemet til konsollen tar det for lang tid å laste opp den funksjonen man velger. At visse funksjoner følger med konsollen uten å kunne bli brukt, slik som Nintendo TVii, er heller ikke et pluss. Netflix og YouTube følger med, men jeg savner noen andre multimediamuligheter og sosiale tjenester. At maskinen kjører blu-rayspill men ikke har støtte for verken film eller musikk, er derimot bare merkelig...

Nintendo satser på et stort utvalg av Wii U-titler på det digitale markedet, noe som i seg selv er et pluss. Hvorfor konsollene da har så ufattelig små harddisker er derimot en gåte, men enkel tilkoblingsmulighet til både minnekort og harddisker er et lite plaster på såret. Den største bommerten så langt er nok derimot sensureringen av nettinnhold. Ettersom Nintendo Europas kontorer er lokaliserte i Tyskland, har de bestemt seg for at tysk lovgivning skal gjelde for hele Europa. Dette resulterer i at spill med 18-årsgrense rammes av harde restriksjoner: Man kan verke se/lese informasjon om spillene eller kjøpe dem før 23:00, og muligheten varer kun til 03:00. At konsollen i utgangspunktet kom med en Parental Control-funksjon virker det som at tyskerne har oversett i det store og det hele.

En nettbasert funksjon synes jeg likevel Nintendo har klart utmerket: Miiverse og Mii Wara Wara. Så snart man skrur på maskinen, blir man møtt med "app"-valgmulighetene på den ene skjermen, mens den andre skjermen viser et utvalg med spill og communityet bygget rundt spillet (det såkalte Wara Wara-systemet). Sistnevnte er representert gjennom en rekke Mii-figurer (Nintendo-avatarene kjent fra Wii og 3DS), som hver og en representerer en faktisk spiller av spillet. Går man til Miiverse vil man gå mer detaljert inn i et spills community, og her kan man se alt fra kommentarer om spillet og tips til lekre tegninger som folk har tegnet ved hjelp av GamePad. På sistnevnte område er det noen ganger helt imponerende hva folk er i stand til å prestere, og jeg har brukt betraktelig mer tid på Miiverse og Mii Wara Wara enn det man opprinnelig skulle tro var mulig. Gamere er flinke folk, gitt.

Et eksempel på hvordan Mii Wara Wara kan fortone seg.

Så, summa summarum? Som jeg har sagt tidligere er det til syvende og sist spillene som avgjør hvorvidt dette er en maskin det er verdt å satse på eller ikke. Per dags dato har nok de aller største killer-titlene latt vente på seg, men her må man som vanlig ta tiden til hjelp. Samtidig er det mye moro å hente ut av konsollen allerede nå, og det blir svært spennende å følge med på Wii U i tiden fremover. Men er den verdt de 3.500 kr man må betale for Premium-versjonen ved lansering? Ny hardware er selvsagt alltid moro, men tjaaa...

Har du skaffet deg Wii U? I så fall, hvordan føles det så langt? Hvilket lanseringsspill har gitt den beste opplevelsen så langt? Hvis du ikke har kjøpt konsollen: Tenker du å skaffe deg konsollen senere, eller bryr du deg bare ikke?

Om Final Fantasys 25-årsdag

Man har ikke før markert det ene 25-årsjubileet i spillbransjen før man hopper rett over på det neste. Men mens Capcom har vært noe sparsommelige med sin 25-årsmarkering av Mega Man-serien, har Square Enix gjennom hele året markert sin forestående 25-årsdag (en 25-årsdag som om to dager blir markert med denne pakken).

I dag, 18. desember 2012, er det 25 år siden det første Final Fantasy så dagens lys.

Final Fantasy ble lansert 18.desember 1987 på NES av Square, og var først og fremst et produkt brakt frem av Hironobu Sakaguchi. Bakgrunnshistorien for spilltittelen begynner etterhvert å bli velkjent, men for sikkerhets skyld tar vi den en gang til: For Square og Sakaguchi var dette spillet et vinn eller forsvinn. Square hadde slitt i spillbransjen, og trengte en bestselger for å holde skuta flytende. Sakaguchi bestemte seg for å lage et spill basert på de vestlige rollespillene (som Ultima-serien) og konkurrenten Enix's populære spill Dragon Quest. Resultatet var et langt mer variert og komplekst rollespill enn man var vant til på den tiden, ihvertfall på hjemmekonsoll. Resten er, som man sier, spillhistorie.

Final Fantasy ble langt ifra finalt. Tretten spill i hovedserien, to helaftens filmer, flere oppfølgere/prologer og noen spin off-serier senere har Final Fantasy glidd inn som en av verdens bestselgende serier med over 102 millioner solgte titler, kun overgått av serier som Mario, Pokemon, The Sims, GTA, Tetris og Wii-relaterte aktivitetsspill. At enkelte titler relanseres i det vide og det brede hjelper antakeligvis litt - Final Fantasy IV har f.eks. blitt relansert hele ni ganger, mens det første Final Fantasy</i< er tilgjengelig på hele tolv plattformer tilsammen, fra NES til iOS.

Heller ikke i år har Square Enix ligget på latsiden. Innenfor <i>Final Fantasy-serien har vi i 2012 fått spill som Final Fantasy XIII-2 og Theatrhythm Final Fantasy, samt gjenlanseringer av gamle titler som Final Fantasy III og Final Fantasy VII. En kraftig forbedret nyversjon av online-tittelen Final Fantasy XIV med undertittelen A Realm Reborn og den tredje tittelen i Lightning-sagaen står på trappene i 2013. Og med den svært imponerende spillmotoren Luminous Engine som ble vist på E3-messen i juni viser Square Enix at Final Fantasy-fansen mest sannsynlig har et grafisk griselekkert spill å glede seg til.

Final Fantasy er serien spillinteresserte elsker å både elske og hate. Man krangler i det vide og det brede om hvilket spill som er best, hvorvidt serien bare er oppskrytt eller ikke, eller endatil hvilket øyeblikk som må karakteriseres som det mest tårevåte og følelses-fremkallende. Man kommer nesten ikke utenom serien dersom man først velger å interessere seg for spill.

Mye av grunnen til at slike diskusjoner i det hele tatt kan oppstå handler selvsagt om at Final Fantasy-serien hele tiden har vært i stand til å forandre seg. Visse kjerneelement har man "alltid" funnet (som chocobos, moogles og Gilgamesh), men hver tittel har sitt distinktive særpreg. Noen ganger har dette særpreget snudd RPG-landskapet på hodet. Andre ganger...eeh, not so much.

Men for mange har Final Fantasy gjennom historien blitt forbundet med grensesprengende visuelle effekter, engasjerende gameplay, dype og personlige rollefigurer, timesvis med spennende utforskning og ikke minst musikk som grenser til det transcendente.

Med alt dette tatt i betraktning er det bare å ta av seg hatten for dagens jubilant. De siste årene har kanskje ikke vært de beste for serien, men Final Fantasy er fremdeles en serie med mye liv og stort potensiale. Vi skal ikke se bort ifra at det blir 25 år til. Hipp hipp!

PS: For mer lesning om Final Fantasy og dets historie, anbefales Gamereactors artikkel i to deler - Final Fantasy: Sagaen uten ende (del 1 og del 2).

Om Mega Mans 25-årsdag

Da jeg var barn og tilbrakte mine spilldager sammen med Nintendos den gang banebrytende maskin NES (eller Famicom som den også het), var det først og fremst to helter som gjaldt: Mario, den rødkledde rørleggeren med tidenes bart, og den blå-"kledde" roboten Rockman, eller Mega Man som han er bedre kjent som utenfor Japan. I dag fyller sistnevnte 25 år.

Mega Man så dagens lys i Japan 17.desember 1987 på NES, og var et resultat av samarbeidet mellom Akira Kitamura og Keiji Inafune. Sistnevnte er også kjent for spillserier som Onimusha, Resident Evil og Dead Rising. Etter å ha vurdert navn som Mighty Kid og Knuckle Kid, gav Inafune den blåkledde figuren navnet Rock, og serien fikk navnet Rockman. Navnet spiller selvsagt på musikksjangeren (noe som forklarer at Rock har ei lillesøster ved navn Roll), men i vesten fikk spillserien navnet Mega Man istedenfor. Årsak: Presidenten for Capcom Consumer Products Division Joe Morici mente at navnet Rockman var horribelt. Denne tendensen skulle fortsette i oversettelsen av spillserien, og dermed forsvant andre musikkrelaterte navn på figurene som Blues (Proto Man i vesten) i oversettelsesprosessen. Underlig nok fikk Rocks lillesøster Roll beholde navnet sitt også på engelsk, og senere fikk også andre figurer som Treble (Gospel på japansk) og Bass (Forte) musikkrelaterte navn også i de vestlige lanseringene.

Selv om gameplay-, grafikk- og historieelementer har blitt justert og eksperimentert med siden starten, har grunnformelen i Mega Man-spillene vært den samme siden 1987. Roboten Mega Man, skapt av Dr. Thomas Light, må kjempe mot en rekke opprørske roboter kalt Robot Masters, som regel skapt av den onde Dr. Wily. De forskjellige Robot Masters er tilpasset sine lokale miljø og opprinnelige arbeidsoppgaver (Robot Masters er i utgangspunktet gode før Wily omprogrammerer dem), noe som også gjenspeiler angrepene deres. Mega Man må kjempe seg gjennom baner fylt av fiender før han endelig kan ta knekken på en Robot Master som venter mot slutten av banen. Når Mega Man har slått en fiende, kan han dessuten absorbere angrepsmønsteret deres og bruke det selv. Disse angrepene vil være spesielt fordelaktige mot andre Robot Masters, og det mest spennende med hvert enkelt Mega Man-spill er å finne ut hvilken boss som er svak mot hvilket angrep.

Det som har båret Mega Man-spillene i alle år, er først og fremst grunnkonseptet om å overta fiendens egenskaper og bruke det mot dem selv. Men også andre element i serien har stor appell. Fiendegalleriet er ofte lekent og kreativt, vanskelighetsgraden var ofte av en grad som setter moderne spill i forlegenhet, og musikken er rett og slett uforglemmelig (særlig i NES- og SNES-spillene.

Siden starten i 1987 har Mega Man-serien fått over 50 titler og flere spin off-serier som (noen ganger) fortsetter den opprinnelige historien: Mega Man X, Mega Man Zero, Mega Man Battle Network, Mega Man Legends, Mega Man Starforce og Mega Man ZX. Et Mega Man MMO var visstnok under planlegging for noen år siden, men konseptet ble skrotet. Serien har streifet innom de fleste konsoller og er nå også tilgjengelig på iPhone, men noen Xbox-lanseringer har vi likevel aldri sett.

I dag er Mega Mans fremtid noe usikker, og Capcom ser ikke ut til å vite hvor de vil bringe serien hen videre. Samtidig forblir Mega Man en populær serie hos gamle og nye fans, og å erklære serien for død blir nok noe prematurt. Dermed er det god grunn til å feire 25-årsdagen til The Blue Bomber.

Og til slutt: Hvorfor er Mega Man vanligvis blå? Ganske enkelt blåfargene var dem det var flest av i fargespekteret til NES.

PS: 25-årsjubileet kan markeres ved å teste spillet Street Fighter X Mega Man, som lanseres i dag. Spillet er utviklet ene og alene av Seo Zong Hui fra Singapore som en hyllest til Mega Man, men hvor Robot Masters er byttet ut med Street Fighter-slåsskjempene.

Om Google og Abstergo

I den ene av jobbene mine brukes Google Docs ganske aktivt. Det vil si, nå heter det vel strengt tatt Google Drive, men det kan være det samme...

Det som har slått meg idet jeg har logget meg inn på Google Drive, er logoen til tjenesten. Logoen gav meg nemlig visse assosiasjoner til en viss...altomfattende...organisasjon i en viss spillserie.

Without further ado, here's my proof:

Kan Google og Abstergo være ett og samme selskap? Forhåpentligvis kan Ubisoft kaste lys over saken i en eventuell fortsettelse av serien...

Om SpillExpo 2012

Helga 30.november - 2.desember var temmelig spesiell for spillbransjen i Norge. Nei, det var ikke bare fordi Nintendo lanserte sin nye hjemmekonsoll Wii U (noe jeg kommer tilbake til mot slutten av uka). Det var nemlig helga hvor Norges Varemesse i Lillestrøm var dedikert en spillmesse, SpillExpo.

Selv var jeg kun innom messen på lørdag, men til gjengjeld tilbrakte jeg en god del timer på messen den dagen og fikk sett det meste som messen hadde å by på.

Så, hvordan var SpillExpo? Her følger noen korte pros and cons:

Pros:

- Tiltaket: Selve arrangementet SpillExpo må roses. I alle år har vi i Norge måtte lese misunnelig om spillmessene som arrangeres rundt omkring i verden, og mens andre verdensboere har fått prøve eksklusive titler og møtt likesinnede har vi skult misunnelig på noen bilder og videoer her oppe i det kalde nord. Med SpillExpo kan denne trenden sakte men sikkert være i ferd med å snu.
- Flere store stands: I utgangspunktet skulle man kanskje tro at de fleste stands på SpillExpo kom til å være små. Størrelsene på de forskjellige stands var imidlertid svært varierte, fra de helt små til de betraktelig større. Særlig moro var det å se at Nintendo, Sony og EA var såpass godt representerte på messa med sine standområder. Nintendo stilte mannesterke med Wii U-demonstrasjoner og kommende 3DS-titler, Sony satset stort på PS3, Move og litt Vita, mens EA hadde flere datamaskiner med kommende spill å presentere. Ubisoft-standen i seg selv var liten, men til gjengjeld stilte de med et tjuetalls datamaskiner hvor man kunne teste spill som Far Cry 3.
- Cosplay: Ingen "nerde"-messe uten cosplay, og SpillExpo var intet unntak. Nå skal det sies at antall cosplayere var ikke det aller største, men med tolv gode deltakere på cosplay-konkurransen på lørdagen var det mye bra å se på. Deltakerne holdt generelt et høyt nivå, og blant de fem finalistene var det vanskelig å forutse hvem som kom til å stikke av med seieren.
- E-sport og konkurranser: Starcraft 2-turnering, League of Legends-turnering, NM i Nintendo, bilkjørings-konkurranser, cosplay-konkurranse...det manglet ikke på events, konkurranser eller turneringer man kunne delta i under SpillExpo. For de som har interesse for e-sport var dette dessuten viet stor plass, med mange sitteplasser og en stor scene med flere lerret i bakgrunnen.
- Oppmøtet: Da messedørene åpnet lørdag kl ti var oppmøtet ikke akkurat verdens største. Dette skulle imidlertid ta seg temmelig kraftig opp i løpet av timene som fulgte. Demografien blant de oppmøtte bestod dessuten ikke bare av kvisete tenåringsgutter med colakork-briller, som tvert imot så ut til å være i mindretall. Her var både spillinteresserte tenåringer, unge mennesker i studentalder eller tidlig arbeidslivsalder, småbarnsfamilier og mennesker så langt som godt oppi femtiåra (60+ var derimot litt mindre representert). Kjønnsbalansen var heller ikke så aller verst. Spill er med andre ord noe som engasjerer flere nordmenn enn bare tenåringsgutter, og SpillExpo virket til å være et arrangement som lokket store deler av dette segmentet.
- Spennende titler: Med flere av de store spillrepresentantene til stede, manglet det ikke på spennende spill å teste ut. Nintendo kunne skimte med Wii U-titler som Rayman Legends og Pikmin 3, samt 3DS-titler som Castlevania: Lords of Shadow - Mirror of Fate og Luigi's Mansion: Dark Moon. Særlig sistnevnte fanget både min oppmerksomhet og begeistring. Sony kunne reklamere med det kommende God of War-spillet, og på EA-standen kunne man teste en pre-alphaversjon av det svært lovende Sim City. Crysis 3 kunne man visst også teste på fredagen, men dette så jeg ikke noe til (eller etter) på lørdagen.
- Indie-bransjen: I tillegg til de store selskapene var det også flere indie-selskaper som var godt representert. For min del ble det et gledelig gjensyn med Jo-Remi Madsen fra D-Pad Studio, som jeg intervjuet i påsken i forbindelse med deres kommende spill Owlboy. Det jeg fikk prøve av Owlboy virker svært lovende, men Jo-Remi forsikret meg om at det fremdeles gjenstod en del før lansering (forhåpentligvis våren 2013). Andre indietitler som også fanget min oppmerksomhet var Shadow of the Game, et indiespill fullstappet med referanser og dialog, og Teslagrad, et plattformspill uten dialog (ikke ulikt Limbo, med andre ord). Sistnevnte overbeviste ikke helt, men vi får nå se...

Cons:

- Størrelsen: Det er greit nok at 2012 er første året SpillExpo arrangeres, og at flere av aktørene hadde store stands, men jeg hadde faktisk forventet noe enda større. Tatt i betraktning at omtrentlig 40% av hallen var sperret av og forble ubrukt, virket det for meg som at messa kunne vært enda større enn det den faktisk var.
- Microsoft: Mens Nintendo og Sony storsatset på SpillExpo, bestod Microsofts nærvær på messa av...en pappfigur av Master Chief og to Xbox-konsoller. Ja, du leste riktig, to! Konsollene kjørte Forza Horizon og...et Kinect-spill. Virkelig, Microsoft, var dette alt dere maktet?
- Varesalg: Når jeg tenker messe, tenker jeg shopping-muligheter. Dette var det også til en viss grad på SpillExpo, men langt ifra nok. Flere selgere og mer utvalg til neste år, takk!
- Foredrag: SpillExpo satset også på flere spillrelaterte foredrag på messa. Selv om flere av temaene var interessante, var gjennomføringen heller dårlig. Ettersom presentasjonene skjedde i et hjørne i den store hallen, var det lett for foredragsholderne å bli overdøvet av all annen lyd. Enkelte av foredragene ble dessuten kraftig forsinket eller rett og slett kansellerte. Her kan man tjene mye på å ha foredragene i et mindre auditorium eller lignende til neste år.
- Mat: Er det noe som alltid har plaget meg med Norges Varemesse i Lillestrøm, er det at utvalget av middagsmat ikke er noe særlig å skryte av. Utvalget inne på selve messen var heller ikke-eksisterende; vi kan ikke alle leve på energidrikker, folkens!

Summa summarum var SpillExpo en messe som viser et lovende potensiale, til tross for et visst forbedringspotensiale. Forhåpentligvis er dette en liten start på noe større.

Om Operasjon Online-jul

I morgen er det en måned igjen til jul. Dersom man ikke har gjort det allerede, er det med andre ord kanskje på tide å begynne å tenke på små og store innkjøp som man skal overrekke til dem man er glad i her i verden.

I år har jeg derimot tenkt å gjøre min julegave-handel om til et eksperiment: Jeg akter å foreta 100% av julegave-shoppingen over internett.

Prosjektet har fått det utrolig catchy og originale navnet Operasjon Online-jul.

Motivasjonen bak dette eksperimentet handler først og fremst om erfaringene jeg har gjort meg de to siste årene hva gjelder julegave-shopping. Jeg har ikke vært oppe i 100% de to siste årene, men store deler av shoppingen ble foretatt over nett. Resultatet viste seg som regel å være betrakelig bedre enn å handle gavene fysisk. Man slipper å reise, man slipper å orientere seg i et stressende miljø, man har bedre muligheter til å sammenligne priser, og man kaster ikke bort all verdens med tid dersom det skulle vise seg at man ikke fant noe.

Noen små heads-up-regler har jeg satt opp for Operasjon Online-jul. Det er bl.a. ikke noen begrensning på hvilket land man bestiller fra. Nett er nett, uansett. Det er også tillatt å bestille varene til sin egen adresse, for så å gå på postkontoret og videresende det dit varene skal (dette kan f.eks. være nødvendig ved innkjøp av større kvantum som så skal fordeles). Det er også tillatt å overføre penger til andre familiemedlemmer i prosessen, enten som en direkte gave eller for å be dem handle inn noe lurt (dette er bl.a. relevant i forbindelse med nevøen og niesene mine).

I løpet av neste uke iverksettes Operasjon Online-jul for fullt. Rapport om hvordan prosjektet gikk kommer mellom jul og nyttår, da alle gavene er overleverte og ingen gaver står i fare for å bli avslørt.

Om JRPG-tørken

Omtrentlig en samlet spillverden på den vestlige halvkule oppnådde i går en halvkåt begeistring over den nye GTA V-traileren som ble lansert av Rockstar.

Jeg var langt i fra blant dem.

Det er noe med det der med jo eldre man blir, jo mer vet man hva man liker og hva man er komfortabel med. I ungdommen skal man søke nye opplevelser, spennende utfordringer og tørre å prøve det nye og ukjente.

Men i en alder av 25 år er jeg for gammel for den slags ungdommelige sprell.

Jeg er blitt gammel. Jeg vet hva jeg liker. Jeg vet hva jeg ikke liker. Jeg vet hvilke preferanser jeg har og hva som generelt stinker, og de som måtte mene noe annet enn meg er da enten ignorante, uskolerte, unge, naive og/eller bare dumme.

Så mens hele den vestlige halvkule sakte men sikkert glir over i en ekstatisk lykke over GTA V-traileren, sitter jeg gammel og grå og surmuler. Det er nemlig tørke i min spillverden.

Det er tørke i JRPG-spillverdenen. Ihvertfall i Vesten.

Selvsagt er det ikke JRPG-tørke i Japan. Det er jo en grunn til at sjangeren har en J i navnet. Men i det siste har flere lovende og store JRPG-titler blitt sluppet i hjemlandet, uten at asiatiske business managere i dress og slips ser ut til å tenke på oss utenfor Japan.

Jeg tenker på titler som Valkyria Chronicles 3, den glitrende oppfølgeren til et av mine favorittspill til PS3 (og denne spillgenerasjonen). Jeg tenker på Tales of Xilia 2, som til tross for det skuffende Tales of Graces f ser svært lovende ut. Jeg tenker på Project X Zone, crossoverprosjektet mellom Namco Bandai og Sega til 3DS. Jeg tenker på Bravely Default: Flying Fairy, JRPG-spillet som 3DS skriker etter. Og ikke minst tenker jeg på Tokitowa, spillet med griselekker animegrafikk og et tidsreise-plott som bare blir overgått av Chrono Trigger innenfor spillbransjen.

Fellesnevneren for alle disse spillene blir på Kotaku beskrevet med de mørke ordene "not scheduled for release outside Japan." Med andre ord kan vi i vesten fortsette å forlyste oss i Gangster' Paradise, kriger, sydhavsøyer og andre kiss-kiss-bang-bang-spill, mens litt skikkelig animeaction med overdimensjonerte våpen og sekssifrede damage numbers kan vi se langt etter. Jeg gremmes...

Mest av alt gremmes jeg fordi det hele føles som et blaff fra fortiden. Det fantes en tid, nærmere bestemt ved 80/90-tallsskiftet, der en hel haug med lovende japanske titler forble uutgitte i Europa og/eller USA. Dette inkluderte bl.a. flere spill i Final Fantasy-serien. Noen av dere lesere som har hørt om den serien, forresten?

Fullstendig mørkt er det ikke. Man kan fremdeles importere spillene fra østen, noe jeg forsåvidt allerede har gjort med spill som Ni no Kuni og Valkyria Chronicles 3. Verre er det for dem som ikke er like stø i japansk. Mine tanker går til dere.

Nei, det er i sannhet mørke tider. Jeg tror jeg må sette meg ned litt, fikle litt med mitt lange hvite skjegg og kakke med stokken i gulvet mens jeg klager over ungdommen nå til dags. Det, og surfe litt på Play-Asia etter noen nye spill...

Tokitowa er ett av årets mer lovende JRPG-spill. Vestlig lansering er foreløbig ikke planlagt.

The Greatest Video Game Music 2

I fjor ble det utgitt en CD stappet til det fulle med spillmusikk. Dette er i og for seg ikke uvanlig. Derimot hører det heller med til sjeldenhetene at London Philharmonic Orchestra fremfører en potpurri fra alksens spill fra alle tidsaldre (eller, i det minste alle tidsaldre der TV-spill har eksistert).

The Greatest Video Game Music var en variert og innholdsrik plate, og jevnt over var kvaliteten meget god. Det er en plate jeg har hørt mye på det siste året og kost meg mye med.

I dag har orkesteret kommet med oppfølgerplata, som i god gamer-ånd har det enkle og greie navnet The Greatest Video Game Music 2. Foreløbig har jeg ikke funnet den samme følelsen jeg fikk av den forrige plata, men den er likevel verdt en lytt. Særlig Chrono Trigger og Batman: Arkham City-temaene gir meg frysninger, og Deus Ex-temaet kommer nokså nær (men faller dessverre igjennom sammenlignet med originalen).

Det meste av plata er tilgjengelig på Spotify.

Om snikmordere og staselige innpakninger

Mens enkelte sjeler har hatt muligheten til å snike seg rundt i Nord-amerika anno 1700-tallet i Assassin's Creed III, har jeg den siste uka vært opptatt med å komme meg gjennom sidehistorien til Playstation Vita, Assassin's Creed III: Liberation (anmeldelsen kan dere lese her på Gamereactor i morgen).

Dette hindret meg likevel ikke i å skaffe meg Assassin's Creed III på lanseringsdagen, og det i form av praktutgaven Freedom Edition. Skal det være, så skal det være...

Freedom Edition inneholder spillet, et alternativt (og lekrere) steelbook-cover, George Washingtons dagbok (med bl.a. konsepttegninger), 60 minutter ekstra spillinnhold og selvsagt en 24 cm høy statue av Connor. For min del var det selvsagt sistnevnte som fristet mest...

Om Disney og Star Wars

Så, den store snakkisen i nerdemiljøet de siste dagene har vært nyheten om at Disney har kjøpt opp Lucasarts. Og det for intet mindre enn fire milliarder dollar (24 mrd kroner, sånn omtrentlig).

Hva skal vi så tenke om dette?

I utgangspunktet er verken oppkjøpet eller beløpet overraskende. Star Wars er fremdeles, hele 35 år etter den første filmens lansering, ett av de sterkeste merkevarene på kloden. At George Lucas har valgt å selge, er vel heller ingen stor overraskelse - mannen er tydeligvis glad i penger, dersom vi skal tro all Star Wars-melkingen som allerede har skjedd (og som jeg også har støttet opp om, svake sjel som jeg tross alt er).

Mange er bekymret for kvaliteten på Star Wars-produktene i tiden fremover. Skal Star Wars måtte "lide" en familievennlig skjebne i Disneys vold?

Slike antakelser angriper derimot hele fusjonen fra feil vinkel. For det første: De første Star Wars-filmene ble markedsført som familiefilmer, og er fremdeles filmer jeg vil klassifisere som familiefilmer (i den grad ungene behersker engelsk, vel å merke). Og det er vel ingen fans som betviler den gamle trilogiens kvalitet? For det andre karakteriseres "familievennlig" som noe negativt. Dette er heller ikke nødvendigvis tilfelle: En familievennlig film retter seg bare mot et større publikum, noe som gir større fallhøyde. Hvorvidt en film er dårlig eller ikke er det sjelden familievennligheten som avgjør (det finnes mer enn nok av dårlige filmer her i verden, uansett hvilken målgruppe de måtte rette seg mot). For det tredje skal vi ikke glemme at Disney sikret seg en annen underholdningsgigant i 2009, nemlig Marvel Entertainment. Siden den gang har Marvel gitt oss filmer som Iron Man 2, Thor, Captain America og ikke minst den fenomenale filmen The Avengers. Om vi kan lære noe av dette, er det at Disney ser ut til å la de forskjellige underavdelingene kjøre den profilen man forbinder med merkenavnet.

Og for det fjerde og kanskje viktigste: Det kan da vel uansett ikke bli verre enn det allerede har vært (ja, Episode II og The Force Unleashed II, jeg ser på dere!)...

Det ligger dessuten et tidligere uutnyttet potensiale i denne fusjonen, som kan komme oss spillinteresserte til gode(?): Star Wars-elementer i det neste Kingdom Hearts-spillet. Hva med Kingdom Hearts III: The Revenge of the Jedi Keyblade Master Sephiroth?

Det umiddelbare ryktet som har oppstått i etterkant av oppkjøpet, er at en ny filmtrilogi er på trappene. Eller i det minste en Star Wars Episode VII, med en antatt premiere i 2015.

Denne nyheten velger jeg inntil videre å ta med en klype salt. Rykter om Star Wars Episode VII har kommet og gått på ryktebørsen opptil flere ganger, uten at det har blitt noe mer av det. Samtidig er nok sannsynligheten større nå enn noen gang tidligere, men som sagt: Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Men med det sagt: Dersom det faktisk blir en ny film, eller en ny filmtrilogi for den saks skyld, håper jeg virkelig de tar utgangspunkt i Kyle Katarn eller Yuuzhan Vong-krigen...

Som Rudolf Blodstrupmoen ville sagt det: Time will show.

Den neste potensielle Disney-paraden i en villkårlig Disney-park? Hadde ikke bydd meg imot...

Om Nintendo og asymmetrisk gameplay

I helga fikk jeg meg en herlig (og, tør jeg påstå, velfortjent) fridag. Slik vi gamere gjerne liker å gjøre på fridager, ble dagen først og fremst viet til spilling. Det var derimot verken PC, PS3 eller 3DS som stod på tapeten denne lørdagen.

Nei, i helga var tiden inne for å dra frem et gammelt Gamecube-spill. Nærmere bestemt The Legend of Zelda: Four Swords Adventures fra 2004.

For å oppsummere spillet ganske kort: Man spiller i spillet hele fire eksemplar av Link, og må bruke disse fire Link for å løse oppgaver for å komme seg videre i spillet. Mange klassiske Zelda-element er på plass, samtidig som at spillet er mer plattform-orientert enn andre Zelda-spill.

Det som gjorde FSA så morsomt da det kom ut (og fremdeles, for den saks skyld), var at man kunne spille opptil fire stykk sammen. Det spesielle er at i FSA må man bruke en Gameboy Advance med tilhørende kabel for å spille flerspiller. Da kontrollerte man hver sin Link, og hjalp medspillerne samtidig som man kranglet og saboterte for dem for å få mest mulig Force Gems (poeng) i løpet av et brett. Det fascinerende her var at dersom en av de fire spillerne f.eks. gikk inn i et hus eller ei hule, ville handlingen til den individuelle spiller bli vist på Gameboy-skjermen hans, mens hovedhandlingen fremdeles utspilte seg på TV-skjermen. Dermed kunne man gå inn i hvert sitt hus og foreta en handling der, uten at det forstyrret gameplayet til medhjelperen/motstanderen.

Det morsomme å tenke på, er at dette spillet kom ut i 2004. I dag, i 2012, venter vi på en Nintendo-konsoll hvor nettopp denne formen for gameplay vil stå sentralt. Ett av Wii Us mest spennende kort er nettopp asymmetrisk gameplay. Jeg kunne ikke la være å tenke i helga at Nintendo ser ut til å ha hatt dette konseptet i kortene temmelig lenge (minst åtte år, for å være mer presis)...

Det er synd at det har tatt Nintendo så lang tid å føre videre ideene fra FSA. Oppkoblingssystemet mellom GBA og Gamecube ble brukt altfor lite i sin tid (skjønt jeg husker et par andre spill hvor dette ble brukt), og at ikke Wii og DS fikk et tilsvarende system via WiFi er bare merkelig. Men, som det heter: Bedre sent enn aldri.

Slik ser det asymmetriske gameplayet ut dersom man spiller alene i Four Swords Adventures.

Hva tenker du om Wii U og asymmetrisk gameplay? Hvilken del av Wii Us finesser ser du mest frem til? Eller kanskje ser du ikke frem til konsollen i det hele tatt? Diskutér!

Om religion og spill

Som nyutdannet teolog kommer det ikke som en overraskelse for folk at jeg er over middels interessert i religion, teologi og religiøse spørsmål, og gjerne langt mer enn den gjengse Gamereactor-leser.

I det store og hele er jeg ikke alene. Religiøse spørsmål opptar de fleste mennesker i verden, ikke minst fordi verden fremdeles består av flere religiøse mennesker enn ikke-religiøse. Men selv i Norge, en av verdens mest sekulære stater, er religion stadig noe som preger samfunnsdebatten, enten det er karikaturtegninger, religiøst hat, rett bekledning eller religiøse mørkemenn i det offentlige rom.

Som et resultat av dette er religion et tema jeg kan støte på, sette meg inn i og la meg engasjere av i de fleste medier. Det finnes ikke akkurat et lite utvalg av bøker om religion og teologi, og heller ikke musikk-, TV- eller filmbransjen er fremmede for å ta opp religiøse spørsmål (hvor dypt og saklig det gjøres, er derimot en helt annen sak).

Spillmediet mangler derimot dette aspektet.

Sånn på det jevne føler jeg det er lite stimulans å hente i spillmediet dersom temaet jeg er på jakt etter er metafysiske spørsmål, ontologi, kosmologi og andre fremmedord som ender på -logi. Skildringene man får servert, er som regel både ensrettede, forutsigbare og ukompliserte. For mange, inkludert meg selv, blir dette et for enkelt verdensbilde.

Om jeg skal analysere det hele ganske kort, kan fremstillingen av religion i spillmediet grovt sett oppsummeres i tre underkategorier:

* Religion som det mytiske: Dette er spill som skildrer gamle religioner og myter, hovedsaklig fra religioner som ikke lenger utøves. Stiliseringen er ofte fokusert på det mytiske med fortellingene, og setter det hele inn i en ramme som kan minne om de gamle mytiske heltefortellingene. Eksempler: Okami; El Shaddai: Ascension of the Metatron; God of War; Viking: Battle for Asgard; Asura's Wrath.
* Religion som politisk virkemiddel: Her blir religion først og fremst skildret som noe som kan benyttes inn imot det politiske maktapparatet. Det kan kontrollere massene (nærliggende marxistisk tanke om religion) eller styrke ditt forhold til politisk allierte. Eksempel: Civilization IV.
* Religion som det negative: Her bruker jeg negativ i en ganske vid forstand, men hovedtrekket her er at religion og religionsutøvelse blir skildret i lite gunstige ordelag. Det kan være fordi religionen er undertrykkende eller falsk, men også fordi religion er noe som først og fremst er rettet mot ignorante og overtroiske folk og ikke noe et moderne eller opplyst mennesker vil tro på. Eksempler: Final Fantasy X; Final Fantasy XIII; Assassin's Creed; Mass Effect.

Joda, fantasy-sjangeren har som regel en eller annen form for mytologi inkorporert som en sentral del av historien og settingen. Det meste av mytologi her er derimot bare med på å lage et mer fullkomment bakteppe for spillet som helhet. De store temaene uteblir som regel.

Kanskje er det ikke så rart at det er slik, egentlig. Religion er for mange et hårsårt tema, og det finnes nok av mennesker der ute som går av skaftet fordi de mener at de og deres religion har blitt krenket. Som regel handler det enten om gærninger, ekstreme grupperinger eller dypereliggende sosiokulturelle årsaker, men det er samtidig forståelig om dette skremmer spillbransjen (forståelig er derimot ikke det samme som forsvarlig; ingen skal måtte trues til taushet).

Misforstå meg derimot ikke: Det jeg er på jakt etter, er ikke først og fremst positiv, naiv og/eller ensrettet skildring av religiøse spørsmål. Da kjører man i grøfta på den andre siden av veien. Det jeg vil ha, er spill som tør å ta opp de tøffe spørsmålene, vise de kompliserte nyansene og vise at det finnes ikke noen enkle svar i den ene eller andre retning. Man kan se dette jevnt og ofte i film- og TV-bransjen (Joss Whedon viser til tross for sitt ateistiske ståsted ofte en oppriktig interesse for religiøse spørsmål i sine produksjoner), og skillet mellom spill og film har som kjent blitt mindre med årene.

Spillmediet har muligheten til å stille de store og kompliserte spørsmål innenfor mange tema. Kanskje er det også på tide at religion tas inn i større grad?

Er jeg på villspor eller ikke? Finnes det spill som nyanserer inndelingen min? Finnes det andre tema du mye heller ville sett i spillmedia? La diskusjonen råde!