Om Afghanistan og tabloidoverskrifter

Den siste uka har norske soldaters involvering i Afghanistan igjen vært på agendaen i norsk presse, om enn på en noe annerledes måte enn tidligere. Det har denne gangen vært fokus på det man kaller ukultur i forsvarsstyrken i Afghanistan. Dette gjelder både uttalelser som at "krig er bedre enn sex," kamprop fundert i åsatro samt tagging av hodeskaller på bygninger og andre former for dårlige holdninger.

Men seriøst: Er vi egentlig så overrasket?

La oss begynne bakerst i rekka. Dersom norske soldater, uansett hvor i verden de måtte befinne seg, begynner med handlinger som går ut over deres ordre og bryter ned arbeidet snarere enn å bygge opp, så er dette selvsagt et problem. Det er et problem for troppen, det er et problem for samarbeidet med lokale styrker og det er et problem for nasjonens stasjonering av tropper i området generelt. Slike handlinger vil skape debatt, og skal selvsagt tas alvorlig å følges opp. For oss som leser nyheter om amerikanske krigsbaser rundt om i verden, er det klart at en soldats negative handling kan skape ekstremt dårlige ringvirkninger, slik tilfellet f.eks. har vært på Okinawa hvor flere amerikanske soldater har blitt dømt for voldtekt av lokale innbyggere (uten å trekke sammenligningen lenger enn som så - det er tross alt vesensforskjell på tagging og voldtekt).

Men med det sagt, er det merkelig å lese hvordan norsk presse kan blåse denne saken opp.

Er vi virkelig overrasket over at krig gjør noe med ens mentale tilstand? Er vi virkelig overrasket over at elementer av den krigerske åsatroen er inkorporert i krigerklassen i landet, særlig når vi vet at slike element har eksistert over lengre tid i Telemarksbataljonen? Er vi virkelig overrasket over at norske soldater ikke oppfører seg så eksemplarisk som de burde?

Er vi virkelig overrasket over at krig, drap og konstant uro gjør noe med ens mentale helse, slik at suget etter å dra i feltet igjen for å krige og drepe er det eneste som betyr noe? Har vi ikke nettopp sett slike tilstander hos soldater etter Vietnamkrigen, Gulfkrigen og Irakkrigen? Ser man ikke et tilsvarende mønster hos seriemordere, hvor drapenes karakter oppskaleres etterhvert fordi det er det eneste som hjelper for å gi en det "kicket" en søker? Hvor det å fortsette å drepe er det eneste som hjelper?

Eller er det bare det at vi i vår naive tro alltid har tenkt at slike problemer gjelder bare de store, slemme amerikanske soldatene, og vil umulig skje med norske soldater? De norske soldatene er jo tross alt bare i fredelige områder for å bygge jenteskoler og brønner, er det lett å tenke.

Kan det hele funderes i mangelfull etikkundervisning i forsvaret, hvor begreper som ondskap og ondskapens iboende kraft i mennesket sekulariseres og løsrives fra eksistensiell problematikk? Jeg har mine tvil om det. Perspektivet fra feltprest Brunstad er likevel interessant: Tror vi virkelig at man kan drive krig uten at det gjør noe med en? Innbiller vi oss at vi kan ta de problemene "når de kommer," for så å bli hårreisende sjokkerte når de faktisk kommer?

Jeg har aldri vært i krig. Med mindre Norge kastes ut i en altomfattende krig slipper jeg sannsynligvis å krige. Likevel har jeg såpass forståelse av det menneskelige sinn og sjelsliv at jeg forstår at krig endrer en som person. Jeg behøver ikke like det, men jeg vet at det skjer. Da burde forsvarsministeren vite det samme.

Hva tenker dere? Overreagerer norsk presse i denne saken? Eller viser dette at det er på tide at Norge trekker seg ut av Afghanistan? Diskuter gjerne i kommentarfeltet