Om å være bymenneske

Det er ikke til å legge skjul på at jeg trives best i by. Distriktene er fine og avkoblende områder, og har definitivt sine muligheter og fordeler. Men når det gjelder det å slå seg ned på et sted og finne en plass jeg kan trives med i lengden, så er det by som er stedet for meg. Og jo større, jo bedre. Nå kommer kanskje ikke dette som noen overraskelse for de fleste; mine barndomsår ble tross alt tilbrakt i en større japansk by minst tre ganger større enn Oslo i innbyggertall. Likevel er det interessant å tenke over eksakt hva det er som gjør storbylivet så attraktivt. Inspirert av en venn av meg lister jeg opp noen av storbylivets gleder:

* Mulighetene og mangfoldet: Storbyene er mulighetenes område. Her finner man konsentrasjon av ressurser (både materielle og menneskelige), idéstrømmer, myriader av jobber, et hav av tilbud i form av arbeid, fritidsaktiviteter og butikker. Utvalget av kulturelle input er også utallige, og selv om man ikke benytter seg av alt bylivet har å by på (det er tross alt ikke alt som er å anbefale heller) er det deilig å vite at det er der, dersom det skulle være behov og interesse for det. Storbyen er også arenaen for de sære. Det er kanskje lettere å være seg selv, fordi en ikke stikker seg så mye ut som en ellers ville gjort i en mindre bygd. Mangfold er uansett bredde, og bredde er sunt og viktig for å skape refleksjon, nyanser og for å evaulere ens egne valg.

* Anonymiteten: I en liten bygd ser alle deg, og alle vet hvem du er. De vet hvem du er i relasjon til og hva du gjør, og dette skaper av en eller annen grunn en forpliktelse til å ta en prat med deg når de ser deg. Det er hyggelig nok det, men helt ærlig ser jeg ikke vitsen. I byen er derimot alle anonyme i forhold til hverandre, noe som ikke minst kommer frem ved bruk av kollektivtrafikk. Dine medmennesker er der, men man behøver ikke forholde seg til dem eller prate med dem med mindre du (og fortrinnsvis også de selv) vil det. For mange er byens anonymitet et stort problem; de har ingen å forholde seg til eller kontaktflate. For de som derimot har dette i orden er byens anonymitet til tider en velsignelse.

Kan dette synspunktet forresten ha noen forbindelse med at jeg er elendig på tørrprating?

* Liv: Byen lever. Ikke i kraft av seg selv, men i kraft av dets blod som strømmer i venene. Kjøretøy, mennesker og maskiner skaper et stressende nivå som gjør at byen yrer av liv. Den pulserer, produserer og prater konstant.

* Bygninger: Store monumentale byggverk ruver opp som et symbol på menneskets trang til å være produktive. Forgjengelig alt sammen, ja visst, men fremdeles imponerende. Her strekker dessverre ikke Norge til. Oslo, landets hovedstad, er nevneverdig tom for skyskrapere og kolossale byggverk (ihvertfall i høyden). Gi meg en bykjerne med monstrøse bygninger når som helst, og etter kort tid (når jeg har klart å orientere meg) vil jeg være i mitt ess (ikke like mye som jeg er i mitt ess på en flyplass, men nesten).

Oslo er i mine øyne ikke stort nok til å kalles en storby. Men det får holde inntil videre.

Hva med dere? By eller bygd? Skyskraper eller silo?