Om Nintendo 3DS, et førsteinntrykk

(Egentlig burde jeg skrevet dette innlegget i forrige uke, men som noen kanskje har fått med seg har tankene vært annensteds hen den siste uka).

Fredag 25.mars, det vil si førstkommende fredag, står Nintendo for døren og banker. Denne gangen er det deres nyeste innslag innenfor det håndholdte spillmarkedet som står for tur. Det er klart for lanseringen av Nintendo 3DS.

Først og fremst, hva er 3DS? For mange vil Nintendo DS være et kjent navn: En håndholdt konsoll med to skjermer, hvorav den nederste er en trykkskjerm. Maskinen har oppfordret utviklerne til å tenke kreativt i kontroll-veien, og har solgt i bøtter og spann verden over. Nintendo 3DS ser ved første øyekast lik ut for det utrente øye, men forskjellene er mange. Det første man kanskje vil legge merke til er at maskinen har en styrespak (joystick) eller at den øverste delen av maskinen er noe lengre enn den nedre når man klapper maskinen sammen.

Men den største forskjellen og innovasjonen ligger i 3D-effekten som maskinen presenterer. Den øverste skjermen på 3DS kan nemlig vise 3D uten bruk av briller eller annet ekstrautstyr. Dette er en teknologi som har eksistert lenge, men som frem til nå har vært altfor dyr å benytte. Nuvel, den er fremdeles dyr å benytte i stor skala, men på en mindre skjerm, som f.eks. 3DS sin, er kostnadene overkommelige. 3D-effekten kan skrus av om ønskelig, og det har vært mye strid rundt bieffektene av 3D-effekten. Kvalme og svimmelhet har vært fryktet, og barns øyekvalitet har også vært et samtaleemne.

Tirsdag forrige uke fikk jeg muligheten til å stikke en tur innom Gamereactor-redaksjonen for å prøve maskinen. Ved andre anledninger har prøvetiden vært begrenset (på mer enn én måte), men på redaksjonskontoret var det fritt spillerom (ordspill intendert).

Mitt aller første inntrykk var at rent utseendemessig ser maskinen ikke så aller verst ut. Den er noe større enn en DS Lite, men samtidig mer elegang og strømlinjeformet enn den opprinnelige DS var ved lansering. Fremdeles har maskinen noe å tape sammenlignet med annen håndholdt teknologi som NGP og diverse mobiltelefoner, men alt i alt har Nintendo klart å kombinere det kjente DS-designet med et vakkert utseende. Maskinen er dessuten behagelig å holde i, og styrespaken er godt plassert. At DS-pennen er plassert på "toppen" av maskinen istedenfor på siden gir den et gammeldags Palm Pilot-preg, men det blir småpirk.

Når det gjelder selve 3D-effekten, kan det ikke sies annet enn at den imponerer. Allerede i menyen får man en tydelig 3D-effekt som nesten er for god til å være sann. Med klare farger og en utrolig dybde (igjen et bevisst ordspill) gir maskinen en opplevelse som er nesten utrolig. Som jeg sa til o store sjefer Daniel og Kristian: "Dersom noen hadde fortalt meg for tjue år siden at jeg kom til å spille 3D-spill på en håndholdt konsoll, hadde jeg avblåst det som sci-fi." Men dette er slettes ikke sci-fi. Det er velfungerende teknologi. Det eneste som skal påpekes er at maskinen må holdes i ro for at 3D-effekten skal bli stabil og ha noen virkning. Dette setter selvsagt visse begrensninger på bruk av maskinen ved reise, men ettersom effekten kan skrus av får det så være. Spørsmålet er hvorvidt det da er vits i å ha 3D-effekten med i utgangspunktet: Er ikke formålet ved håndholdte konsoller nettopp den at man kan ta dem med seg på bussen og toget?

Nei, Wario, du trenger ikke 3D-briller for spille 3DS. Det er det som er det fine ved det hele!

Med maskinen følger det et innebygd spill, Target Shooting, hvor man tar bilde av seg selv for deretter å skyte små tennisballer på små figurer (med ditt ansikt) som kommer over skjermen. Effekten hvor bakgrunnen detter fra hverandre og at figurene utnytter dybden i rommet er underholdende og utrolig effektfylt, og klarer å underholde en stund.

Hovedattraksjonen var likevel å få prøve noen mer "skikkelige" spill, og tre spill var tilgjengelige på kontoret: Super Street Fighter IV 3D Edition, Pilotwings Resort og Nintendogs + Cats.

Super Street Fighter IV 3D Edition: Street Fighter-serien burde ikke trenge noen ytterligere introduksjon. Kampsportserien fikk i fjor og i forfjor en skikkelig oppsving med de to versjonene av Street Fighter IV som kom ut, og med sin karakteristiske grafiske stil laget Capcom spill som var både underholdende og vakkert. 3D Edition er ikke stort mer enn det navnet sier: En 3D-versjon av Super Street Fighter IV. Det er med andre ord mye av det samme som i spillet som kom ut i fjor. Likevel er det visse tillegg. Det største tillegget er en 3D Versus Mode, hvor man istedenfor å se kampene fra siden ser dem over skulderen til karakteren man styrer. Tar man i bruk 3D-effekten her blir det hele en opplevelse som ikke kan kalles stort annet enn en teknisk bragd. Fremdeles er jeg noe skeptisk til kampsportspill i håndholdt format, ettersom jeg mener sjangeren gjør seg best foran TV-skjermen med mange entusiastiske spillere foran. Til tross for dette er det ingen grunn til å tro at Super Street Figher IV 3D Edition ikke vil levere varene for den som er på jakt etter et håndholdt kampsportspill.

Pilotwings Resort: Det er lite som minner om de to første Pilotwings-spillene i det siste spillet i serien. Her er settingen den samme øya man besøker i Wii-spillet Wii Sports Resort, Wuhu Island. Det grafiske preget er også gjenkjennelig fra Wii-spillet, og det er ikke verst å se at 3DS klarer grafikk som er på høyde med Nintendos stasjonære konsoll. I Pilotwings Resort dreier det seg om å fly forskjellige farkoster over Wuhu Island og løse hinderoppgaver. Av de tre spillene jeg testet til 3DS var dette helt klart det svakeste spillet. Jeg hadde problemer med å få 3D-effekten til å fungere optimalt (i "2D" gikk det greit), og spillet har ikke det helt varierte innholdet. Dette er nok et spill som vil passe den yngre garde godt, men ikke noe man nødvendigvis betaler 500 kr for.

Nintendogs + Cats: Hvem kan vel motstå søte valper og kattunger, selv på en skjerm (bare se på fenomenet LOL-cats)? Til DS var spillet Nintendogs en sikker vinner blant begge kjønn, og spillet lå lenge på de norske bestselgerlistene. Nå får vi en versjon av spillet som også inkluderer katter. Her er det snakk om å kjæle med dem, leke med dem, mate dem, lære dem triks og ellers gjøre det man pleier å gjøre med kjæledyr. En utvidet versjon av klassikeren Tamagochi, med andre ord. Selv om jeg kanskje er langt unna målgruppa for spillet, var Nintendogs + Cats høydepunktet blant de tre spillene jeg testet ut. I "2D" var spillet så-som-så, men med en gang man skrudde på 3D-effekten ble detaljene mye skarpere, og man kan praktisk talt telle pelsstråene på hundevalpen som kommer løpende imot deg. Noe begrenset konsept til tross: Spillet er en sikker sjarmbombe som vil appelere til spillere av begge kjønn.

Så, hvordan er så førsteinntrykket av 3DS? Maskinen i seg selv innfrir til forventningene, og vi har mye godt i vente fremover. Mangelen på de helt store lanseringsspillene kan sette en bremser for lanseringssalgstallene, men disse vil trolig ta seg opp i løpet av året. Spill som Kid Icarus, Metal Gear Solid 3 og The Legend of Zelda: Ocarina of Time kommer i løpet av året, og alle har 3D-effekt som kan gi spillene en utrolig dybde. Gled dere!