Om mangel på variasjon innen fantasy

Helga som passerte var den første frihelga jeg har hatt på lenge, og i forbindelse med dette benyttet jeg anledningen til å besøke noen venner i indre Telemark. Lange bussturer og pitoreske naturscener er som regel en perfekt invitasjon til å lese bøker, og det var nettopp dette jeg gjorde (på min "beryktede" Kindle).

Personlig liker jeg godt å lese fantasylitteratur. Nettopp derfor kom jeg til å tenke på noen tanker jeg noterte for meg selv i mars, da Dagbladet hadde en artikkel ved navn Hvorfor blir fantasybøkene så like?

Idet Dagbladet kaster seg over fantasybøker for barn og unge for å anmelde dem, kommer de i skade for å stille seg selv et spørsmål: Hvorfor blir fantasybøkene så like? Artikkelforfatteren stiller spørmålstegn ved fantasyforfatter Mari Moen Holsve (forfatter av boka Halvgudene) sin uttalelse om at fantasysjangeren tillater stor frihet samtidig som at mye fantasylitteratur har likhetstrekk. Mye fantasylitteratur myntet på barn og unge bærer på mistenkelig mange likhetstrekk til eksisterende serier som Harry Potter og Twilight, og spørsmålet er når man skal få variasjon.

Spørsmålet er berettiget, men samtidig verken rettferdig eller korrekt. Spørsmålet må trolig spesifiseres: Fantasylitteratur rettet mot barn og ungdom har trolig litt vel mange likhetstrekk over seg. Man trenger ikke være fantasyekspert for å se at fantasyhistorier som Twilight (er dette for barn, egentlig, med all den romantiseringen og ekstreme overfladiskheten?), Harry Potter, The Last Airbender, Percy Jackson og Eragon-bøkene har vel mange likhetstrekk til at det bare kan skyldes på sjangeren.

Fantasylitteratur generelt er etter min erfaring derimot langt ifra så likt som artikkelforfatteren vil ha det til. Og kommentarer vedrørende dette skorter det ikke på i kommentarfeltet: Fantasyforfattere som Robert Jordan, David Gemmell, Joe Abercrombie, George R.R. Martin, Steven Erikson (skulle bare mangle), Terry Goodkind og Terry Pratchett (men ingen Neil Gaiman så langt jeg kan se, dessverre) trekkes frem for å påpeke hvor variert og blandet fantasysjangeren kan være. Enkelte nagler det hele på kornet med kommentarer som "Jeg hadde satt pris på om du kunne la være å omtale Harry Potter i samme åndedrag som popkulturelt og intetsigende søppel skrevet av en kvinne som knapt behersker sitt eget morsmål." En annen kommentator sier "Hvis du derimot leser [en hel haug med eksempler] så tror jeg du vil se at fantasy genren spenner over forferdelig mye mer enn trollmannsskoler og sexy kjekkaser." Det beste spørsmålet kommer likevel fra en leser som spør seg: "Hvor er disse når dere lager anmeldelser? Eller er også anmeldelsene i Dagbladet blitt sjablongpreket?"

Det store spørsmålet man må stille seg er når fantasylitteratur blir så likt at det grenser til plagiat, og når det bare er snakk om sjangerkriterier. Er det sistnevnte som er problemet er ikke fantasysjangeren mer lik andre bøker enn det krimbøker, sci-fibøker, erotikkromaner eller faktabøker om 2.verdenskrig er. Noen ingredienser hører med for å kunne plassere en bok innenfor gitte sjanger. At fantasylitteraturen derimot åpner for større intern variasjon enn en del andre sjangre er jeg imidlertid ikke i tvil om. Spørsmålet er bare om man vet hvor man skal lete, og ta steget videre fra barnebøkene til bøker med mer voksen skrivemåte og tematikk.

Hva mener dere? Er all fantasy(litteratur) lik? Foretrekker du fantasy fremfor andre sjangere? Hvilken litterær sjanger liker du best? Diskuter!

PS:For å følge opp Dagbladets spørsmål og dette blogginnlegget kan jeg kjøre en presentasjon av diverse fantasylitteratur fremover, dersom det skulle være interesse for dette.