Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Om ungdom, tidsklemme og IT-alderen

Enkelte blogginnlegg burde komme mye tidligere enn de gjør. Dette innlegget kommer antakeligvis til å bli et slikt innlegg, men noen ting gjør seg kanskje best når de har fått modne seg litt. Forhåpentligvis kan dette innlegget havne under sistnevnte kategori.

Ungdom har ikke vondt av å bli stilt litt krav til. Man har heller ikke vondt av å måtte bruke tid og krefter på å mestre en kunst, heller ikke av litt hardt arbeid en gang iblant. Men kan det bli for mye?

Aftenposten har den siste måneden hatt et særlig fokus på det å være ung i dag. Artiklene har favnet bredt, men totalinntrykket de forsøker å gi er tydelig: Ungdom er ikke så gærne som vi alltid vil ha dem til, og det å være ung i dag er ikke nødvendigvis bare enkelt. Så sent som mandag kunne man lese at tenåringsjenter får så store komplekser vedrørende kroppen sin at det går ut over selvbilde, psykisk helse og livskvalitet.

Innledningsvis skal Aftenposten ha skryt for at de tar opp slike spørsmål og tema på nasjonalt nivå. Samtidig sitter man med en aldri så liten følelse av hykleri fra medias side også; det er ikke mer enn ett år siden samme avis skrev oppslag på oppslag om hvordan dagens ungdom var late, ikke orket å jobbe og generelt bare representerte elendighet og latskap. Enten har Aftenposten tatt inn over seg at virkeligheten er noe mer nyansert enn som så, eller så gjør de som media flest og skriver det som gir mest penger i kassa. Dem om det.

Trening leser vi er i skuddet som aldri før. Trening skal som regel gjøres flere ganger i uka (2/3 av ungdommene trener 3+ ganger i uka), og det å ikke trene gir fort dårlig samvittighet. Hvorfor denne treningsmanien? "Rapporten viser dessuten at ungdom som trener flere ganger i uken, opplever større grad av sosial aksept, sammenlignet med ungdom som ikke trener." (Aften 07.06.2011). Videre: "- Å se bra ut er viktig, forklarer Lara. - Derfor velger vi gjerne trening som gir raske resultater - som spinning - fremfor idretter som kunne ha skapt mestringsfølelse." (A-magasinet 20.05.2011).

Fellesnevneren kan beskrives med ett ord: Selvbilde.

Det er ingen tvil om at dagens ungdom, faktisk i større grad enn da jeg var ung (hoooi, der hørtes jeg gammel ut), eksponeres for forventningspress og prestasjonskrav. Alt måles. Karakterer, utseende, image, karisma, antall Facebook-venner og bruk av sosiale medier generelt...lista er lang.

Man får lyst til å bare filleriste noen. Minne dem på at deres verdi som mennesker ikke defineres ut ifra deres gjøren men ut ifra deres væren. Minne dem om at å knytte ens selvbilde opp til hva en kan og hva en gjør er livsfarlig, for den dagen denne egenskapen tas ifra deg forsvinner også livsgnisten og selvidentiteten.

Som den tredje filmen i den fransk-polske filmserien Three Colors (1994) sier det: Det viktigste man kan gjøre, særlig når folk trenger en, er å være. Ikke gjøre, men være. Eller for å ta det klassiske Shakespeare-sitatet: "To be or not to be, that is the question."

Videre i Aftenpostens serie leser man om hvordan ungdom kontinuerlig kjenner på byrden av å måtte være tilgjengelige og få med seg all informasjon. Man er redd for å havne bakpå dersom man ikke alltid er tilgjengelig. Også dette går ut over ens mentale helse og ikke minst nattesøvn.

Informasjonsalderen, som i mitt hode er et godt navn på vår tidsalder, er på mange måter en god ting. Men den har også sin pris. Prisen er at man lærer ikke å sikte informasjonsstrømmen. Man lærer seg ikke å skille mellom hva man få med seg og hva man bør få med seg. Man lærer seg ikke å skille mellom det nødvendige og det nyttige. Man lærer seg ikke å logge seg av, ta pauser, lytte til stillheten og søke roen.

Det er ikke mer enn ett år siden jeg selv lærte meg noe av denne prosessen. Det som i utgangspunktet ble en slitsom informasjonsstrøm av "må, må, må" har etterhvert roet seg. Jeg lærte meg å skille mellom "må" og "bør," og lærte at det er ikke alt innenfor "bør" jeg trenger å få med meg. Prioriteringens kunst er en vanskelig en, og som jeg selv enda ikke mestrer fullt ut. Men den er essensiell, for alternativet er å brenne seg ut på alt man "må".

Er utviklingen vi ser hos ungdom et resultat av en postmoderne materialistisk sekular-pluralisme? Kanskje. Likhetstrekkene med den sekulær-materialistiske ungdomskulturen man finner f.eks. i Japan er slående. Denne ungdomskulturen, til tross for at den gir synlige resultater både i skole og arbeidsliv, har sin fatale pris i form av sosiale problemer, psykiske lidelser og en skremmende høy selvmordstatistikk. Den prisen bør vi unngå å måtte betale i Norge. En kursendring må til, og den er det ikke politikerne som må ta. Den er det vi selv som må stå for.

Kilder: Aftenposten del I, del II og del III.