Om HD-relanseringer

«Hva mener dere egentlig om alle HD-lanseringene vi ser i dag?» Spørsmålet har dukket opp flere ganger på Gamereactor-kontoret. Jeg tror at jeg kan forklare mitt forhold til fenomenet ved å først fortelle en liten anekdote.

De fleste som kjenner meg sånn halvveis, vet at jeg er over gjennomsnittet interessert i Star Wars, og da særlig de gamle filmene. Et av høstens høydepunkter var derfor da Star Wars-filmene omsider fikk sin velfortjente samlepakke på blu-ray.

Når et nytt medium slippes på markedet, f.eks. DVD eller blu-ray, endrer vi vår mening om hva som er over og under standard. Dersom noe skal relanseres på et nytt format, bør det derfor pusses opp. Her er blu-ray-lanseringen av Star Wars en foregangsfigur. Når man ser de tre gamle filmene, er det lite ved bildekvaliteten som avslører at filmene er over 30 år gamle. Fargene og svartbalansen er krystallklare og har aldri vært klarere enn nå.

Alt er likevel ikke bare fryd og gammen. George Lucas lider nemlig av en smule stormannsgalskap, og innbiller seg at han kan tukle med filmhistorien som han selv vil. Derfor endrer han på små detaljer og legger til nye spesialeffekter for hver relansering av filmene sine. Tanken er sikkert god, men det er lite som fyrer opp Star Wars-entusiaster like mye som en «Han Solo skjøt først»-diskusjon.

Omtrent like turbulent forhold har jeg til tidevannsbølgen av høyoppløste, gamle spill som skyller over spillbransjen for tiden.

La oss bare avklare én ting umiddelbart: Spill og film er to vidt forskjellige medium. Det som fungerer for det ene, behøver ikke å være fasiten for begge. Det finnes likevel noen likhetstrekk, både positive og negative.

TV-skjermene har utviklet seg betraktelig på bare noen få år. HDTV er nesten allemannseie. Dette betyr at gamle spill kan se skikkelig elendig ut på en HDTV - ikke fordi spillet og grafikken i seg selv er dårlig, men fordi spillet og konsollen er utviklet for en vesentlig annerledes TV-standard. Dette er i mine øyne hovedoppgaven for en HD-lansering. Det tilpasser bildet til dagens teknologiske virkelighet, ettersom spillvirkeligheten i dag er vesensforskjellig fra den vi hadde i 2005.

Det er samtidig viktig å understreke at opplevelsen man får av å spille spillet for første gang vil umulig bli den samme i dag som da spillet opprinnelig kom ut. Hvorfor? Fordi spill- og mediehverdagen er vidt forskjellig fra da til nå. Forventningene våre er endret. Dermed kan det være vanskelig å forstå hvorfor spillet i utgangspunktet er så kritikerrost og en publikumsfavoritt, med mindre man har er i stand til å se spillet ut fra lanseringsårets forutsetninger (en egenskap de færreste har). Kjøper du HD-lanseringer i håp om å få en spillopplevelse etter dagens krav, bør du derfor styre unna, eller i det minste tenke deg litt om.

Deretter følger den rent praktiske nytten ved en relansering. Enkelte gamle spill er vanskelige å få tak i, enten fordi de er for gamle eller fordi de i sin tid solgte for lite (ICO-samlingen som ble sluppet i august var derfor et kjærkomment syn). Dermed gir relanseringer nye spillere en mulighet til å oppleve gamle klassikere og utvide sin horisont. Om lanseringen i tillegg slippes digitalt og dermed gir meg en plassbesparende løsning, ser jeg positivt på dette.

Samtidig kommer jeg ikke unna at jeg i utgangspunktet foretrekker å spille gamle klasssikere slik de opprinnelig ble utgitt, uten HD-restaurering av grafikken. Hvorfor? Fordi grafikk for meg på mange måter er å sammenligne med spesialeffekter i en film: Det forteller oss noe historisk om mediet. Det forteller oss noe om hvordan standarden var den gang, og hva som var bra/dårlig før i tiden. Derfor klarer jeg ikke helt å legge fra meg tanken at HD-grafikk i gamle spill blir litt som når George Lucas legger til all verdens nye spesialeffekter i Star Wars. På den andre siden, hvis HD-grafikk er det som skal til for at kidsa i dag vil forsøke seg på noen av min barndoms beste spillopplevelser er jeg positiv, til tross for at jeg i utgangspunktet har lite til overs for dem som kun fokuserer på grafikk i spillsammenheng. Men når alt kommer til alt vil jeg påstå at det finnes verre former for tukling enn på det grafiske nivået: Store forandringer i gameplayet og kontrollsystemet er en enda større form for spillhistorisk skjending.

Jeg er ingen umiddelbar motstander av HD-lanseringene vi har sett det siste året, like lite som jeg er motstander av gode blu-ray-restaureringer. Jeg er svært takknemlig for at spillere i dag gis muligheten til å (gjen)oppleve gamle klassikere, og håper at dette ikke bare blir noe spillbransjen gjør for å lure penger ut av lettlurt ungdom som tror de får en helt ny spillopplevelse. Samtidig føler jeg at så mye som mulig av det originale innholdet bør beholdes. Det er én ting å pusse opp et rom. Det er noe helt annet når man samtidig hiver ut alt innboet man har knyttet affeksjonsverdi til.

Hvilket forhold har dere til HD-gjenutgivelser av gamle spill? Har du kjøpt mange HD-gjenutgivelser, eller foretrekker du fin gammel årgang? Diskuter!