Nintendo er og blir relevant

Som tidligere og (så godt som) avvent Nintendo-fanboy, forsøkte jeg etter Nintendos under-middels-pressekonferanse å slenge inn en aldri så liten brannfakkel for å skape litt diskusjon rundt Nintendo og Wii U. Kims argumenter leste dere i går i bloggkommentaren Nintendo er og blir irrelevant. Da ville det vært urettferdig overfor dere lesere dersom dere ikke fikk lese motargumentene også.

La oss se bort ifra selve E3-pressekonferansen til Nintendo og fokusere på Wii U. Flere mangler troen på maskinen allerede før den er gitt ut (og, la meg legge til, før den er prøvd ut). Likevel velger jeg å forsøke å overtale meg selv til å tro at løpet ikke er fullstendig kjørt for Nintendo ennå.

For det første: Wii U har foreløbig over 20 titler å skimte med (min siste oppdatering nevnte så mye som 36 titler). Hvor mange av disse vi kan forvente oss ved lansering vet vi ennå ikke, men vi kan nok forvente oss ca 15 titler ved lansering. Dette er slettes ikke et lite tall. Nintendo Gamecube skimtet med tolv lanseringsspill, og PS3 hadde fjorten. De av oss som husker disse lanseringene, husker også at de fleste lanseringsspillene den gang ikke var de aller beste. Slik har det alltid vært ved konsollanseringer, og det skal noe til om Nintendo bryter denne trenden.

For det andre, og dette er et betraktelig vikigere poeng i min bok: Wii U får spill fra flere tredjepartsutviklere, og vi får se spill som Mass Effect 3 (BioWare), Alien: Colonial Marines (Sega), Ninja Gaiden 3, Lego City, Batman Arkham City (Warner Bros), Darksiders II, Rayman Legends (Ubisoft), Assassin's Creed III (Ubisoft), Zombi U (også Ubisoft - selskapet virker til å gå helhjertet inn for Wii U), Tekken Tag Tournament 2 (Namco Bandai) og Project P-100 (Platinum Games), bare for å nevne noe. Ja, flere av disse titlene er enten titler som vil være av eldre art når Wii U lanserers, eller det er spill som man får til andre konsoller. Men i skrivende stund er ikke det så viktig i mine øyne. Nintendo har i tre hjemmekonsollgenerasjoner - Wii, Gamecube og Nintendo 64 - slitt med å få tredjepartsutviklerne med på laget. Såkalte hardcorespillere (les: FPS-junkies) har de siste ti årene blitt tvunget til å sitte med en konsoll utenom Nintendo for å få tilgang på disse spillene. Dersom oppslutningen rundt Wii U så langt er noen som helst form for indikator, kan denne trenden være i ferd med å snu. Noe som vil være ganske så imponerende, Nintendos historiske forhold til tredjepartsutviklere tatt i betraktning.

Det tredje argumentet mitt er at ting tar tid. Folk sitter etter Nintendos konferanse og klager sin nød over casual-fokuset, flommen av opplæringsspill og mangelen på killer-titler som Metroid eller Zelda. Forsåvidt gjør jeg også det, men jeg vil over alt her i verden mye heller vente noen år til på å få solide Nintendo-førstehåndstitler enn å få forhastede produkt. Eksempelvis er forrige Zelda-spill bare åtte måneder bak oss. Så ja, jeg er villig til å vente. Et stort spillbibliotek kan hvem som helst bygge bare de har nok penger. Et godt spillbibliotek tar det imidlertid flere år å bygge.

Tutorial-titler må dessuten med, enten vi vil det eller ikke. På samme måte som Wii Sports lærte oss å tilnærme oss spill på en helt ny måte, skal vi nå gjennom en tilsvarende prosess med Wii U. Da DS kom, var det ingen som så behovet for den ekstra skjermen. Da Wii kom var det ingen som så et marked for bevegelseskontroller. Men DS og Wii har forandret vår måte å tenke om spill på, enten en liker det eller ikke.

Jeg er nok både naiv og evig optimist. Men jeg nekter fremdeles å miste troen på Wii U bare fordi siste halvdel av E3-konferansen fortapte seg i en elendighet av tutorial-spill og mangelen på detaljer. Jeg velger derfor å beholde troen, og ser fremdeles frem til Wii U-lansering ved juletider.