Om å bli en laird

Det er ikke bare Mega Man, Final Fantasy, Metal Gear, Def Leppards Hysteria og Michael Jacksons Bad som fyller 25 år i år. For to uker siden bikket jeg så mye som et kvart århundre, noe som ble feiret med brask og bram (og heldigvis også kake, takket være noen velvillige hjelpere som så i nåde til en 25-åring som ikke kan bake).

Jeg har aldri vært den som har fått de store bursdagsgavene, og har forsåvidt aldri tenkt så mye over det. Til gjengjeld skorter det ikke på kreativiteten til enkelte av mine venner. Den jeg vil særlig trekke frem i dag, er rom-kameraten min.

I en A4-formet konvolutt som kom i posten på onsdag lå det et sett med papirer. Disse papirene beviser at jeg er eier av intet mindre enn en square foot (altså ca. 33cm x 33cm) av slottshagen til Duncans Castle. Dette lille landstykket gjør meg altså, ifølge papirene som fulgte med (med segl og det hele), fortjent til tittelen laird of Duncans.

Her er det kanskje på sin plass å presisere: En laird er altså ikke det samme som en lord, ifølge Wikipedia. Der sistnevnte er en adelig person, er førstnevnte ikke det. En laird er betegnelsen på en landeier, men som ikke er adelig.

Uansett: Jeg kan altså påsmykke meg tittelen laird Ingar of Duncans. Og om skotsken til den gjengse leser ikke er helt stø, kan jeg alltids godta å bli omtalt som milord istedenfor (eventuelt "Yes, my lord!" for de som har sett Code Geass...)

Beviset på min nye tittel. Nå må jeg vel reise bort til Skottland og inspisere min kvadrat-fot med land...