Om Wii U, et førsteinntrykk

Tanken var i utgangspunktet å skrive om noen førsteinntrykk angående Nintendos nye hjemmekonsoll, Wii U, cirka ei uke etter lansering. Men før man vet ordet av det har tida gått, jobbene krevd sitt og fritiden til å spille forduftet bort i andre gjøremål. Dermed kommer ikke førsteinntrykket før nå, noe som selvsagt også har gitt tid til noen andre- og tredjeinntrykk også.

Det første som slår en idet en åpner Wii U-boksen, er at maskinen er forholdsvis liten. Den er omtrent på størrelse med en klassisk Wii, men litt større og tyngre er den. Sånn sett er innmatens produksjonsverdi slettes ikke så verst. Kontrolleren med den store skjermen i midten er selvsagt uvanlig å holde i begynnelsen, men det tok meg ikke veldig lang tid før jeg ble vant til den.

Sentralt for Wii U-spilling står det asymmetriske gameplayet. Wii U-kontrollen har en 6,2(?)-tommer touchskjerm i midten, noe som åpner muligheten for å se ting på den nedre skjermen enn hva man ser på TV-skjermen. Hvordan mulighetene dette tilbyr blir utnyttet, er strengt tatt opp til produsentene å avgjøre. I den grad det faktisk blir benyttet, tror jeg imidlertid at Wii U kan tilby noen svært interessante og underholdende opplevelser. Om det ikke blir utnyttet...vel...

Foreløbig har jeg testet tre spill til Wii U fullt ut: Nintendoland, ZombiU og Mass Effect 3: Special Edition. Nintendoland er et fornøyelig introduksjonsspill for Wii U-konsollens muligheter, og blir bare mer morsomt jo flere man er. ZombiU presterer faktisk å holde skrekkfølelsen i meg levende ganske lenge, fordi man blir så forbaska innstilt på at man overhode ikke ønsker å dø i spillet. I Mass Effect 3 (som jeg i utgangspunktet spilte på PC) er funksjoner som kart ført opp på touchskjermen, noe som gir en spiller en viss større oversikt over slagmarken enn i PC-versjonen. Det som derimot er mer kjærkomment er muligheten til å slenge opptil flere kampfunksjoner opp som snarveier på touchskjermen. Det kan i noen tilfeller bli litt kronglete, særlig før man lærer seg hvor man har valgt å plassere alle funksjonene, men med en gang man mestrer dette sørger systemet for å skape langt mer intense og actionfylte opplevelser enn hva tilfellet var i PC-versjonen (jeg mistenker at stemmekommandoene i Kinect-versjonen flyter hakket bedre, men dette er bare en mistanke ettersom jeg ikke har spilt Xbox 360-versjonen). Dersom utviklerne fortsetter med slik form for funksjonalitet i Wii U-spillene, er dette et system jeg fort kan like.

Langt mindre liker jeg de lange lastetidene Wii U presenterer. Innad i selve spillene merker jeg ikke så altfor stor forskjell sammenlignet med enkelte andre stortitler (jeg ser på deg, Assassin's Creed), men i selve menysystemet til konsollen tar det for lang tid å laste opp den funksjonen man velger. At visse funksjoner følger med konsollen uten å kunne bli brukt, slik som Nintendo TVii, er heller ikke et pluss. Netflix og YouTube følger med, men jeg savner noen andre multimediamuligheter og sosiale tjenester. At maskinen kjører blu-rayspill men ikke har støtte for verken film eller musikk, er derimot bare merkelig...

Nintendo satser på et stort utvalg av Wii U-titler på det digitale markedet, noe som i seg selv er et pluss. Hvorfor konsollene da har så ufattelig små harddisker er derimot en gåte, men enkel tilkoblingsmulighet til både minnekort og harddisker er et lite plaster på såret. Den største bommerten så langt er nok derimot sensureringen av nettinnhold. Ettersom Nintendo Europas kontorer er lokaliserte i Tyskland, har de bestemt seg for at tysk lovgivning skal gjelde for hele Europa. Dette resulterer i at spill med 18-årsgrense rammes av harde restriksjoner: Man kan verke se/lese informasjon om spillene eller kjøpe dem før 23:00, og muligheten varer kun til 03:00. At konsollen i utgangspunktet kom med en Parental Control-funksjon virker det som at tyskerne har oversett i det store og det hele.

En nettbasert funksjon synes jeg likevel Nintendo har klart utmerket: Miiverse og Mii Wara Wara. Så snart man skrur på maskinen, blir man møtt med "app"-valgmulighetene på den ene skjermen, mens den andre skjermen viser et utvalg med spill og communityet bygget rundt spillet (det såkalte Wara Wara-systemet). Sistnevnte er representert gjennom en rekke Mii-figurer (Nintendo-avatarene kjent fra Wii og 3DS), som hver og en representerer en faktisk spiller av spillet. Går man til Miiverse vil man gå mer detaljert inn i et spills community, og her kan man se alt fra kommentarer om spillet og tips til lekre tegninger som folk har tegnet ved hjelp av GamePad. På sistnevnte område er det noen ganger helt imponerende hva folk er i stand til å prestere, og jeg har brukt betraktelig mer tid på Miiverse og Mii Wara Wara enn det man opprinnelig skulle tro var mulig. Gamere er flinke folk, gitt.

Et eksempel på hvordan Mii Wara Wara kan fortone seg.

Så, summa summarum? Som jeg har sagt tidligere er det til syvende og sist spillene som avgjør hvorvidt dette er en maskin det er verdt å satse på eller ikke. Per dags dato har nok de aller største killer-titlene latt vente på seg, men her må man som vanlig ta tiden til hjelp. Samtidig er det mye moro å hente ut av konsollen allerede nå, og det blir svært spennende å følge med på Wii U i tiden fremover. Men er den verdt de 3.500 kr man må betale for Premium-versjonen ved lansering? Ny hardware er selvsagt alltid moro, men tjaaa...

Har du skaffet deg Wii U? I så fall, hvordan føles det så langt? Hvilket lanseringsspill har gitt den beste opplevelsen så langt? Hvis du ikke har kjøpt konsollen: Tenker du å skaffe deg konsollen senere, eller bryr du deg bare ikke?