Om fem gode Studio Ghibli-filmer

Om nøyaktig tre uker, den 25.januar, skjer det noe spennende på spillfronten. Da lanseres nemlig det japanske rollespillet Ni no Kuni: Wrath of the White Witch til Playstation 3 (som jeg har tidligere skrevet en forhåndstitt av for Gamereactor). Lanseringen er ikke bare spennende fordi vi vestlige spillere har måttet vente på spillet meget lenge. Den er også spennende fordi spillet er et samarbeidsprosjekt mellom det japanske rollespillstudioet Level-5 og det høyst anerkjente japanske animasjonsfilmstudioet Studio Ghibli.

Samarbeidet markerer altså to store og gode japanske studio som inngår et samarbeid, som etter alt å dømme gir et solid resultat. Det er også spennende fordi Studio Ghibli inntar et nytt medium.

Spillet er utviklet med et klar Ghibli-profil, noe som ikke bare gir seg til uttrykk gjennom spillets strek, men også gjennom musikk, rollefigurer, historieprogresjon og tematikk. Dette er med andre ord et spill som appellerer til fan av Ghibli-filmene. Om man imidlertid skulle ha lyst til å spille Ni no Kuni men aldri har sett en eneste Ghibli-film, er det fremdeles tid til dette.

Her følger fem Ghibli-filmer som er vel verdt å få med seg, enten man planlegger å spille Ni no Kuni eller ikke. Vit likevel dette: Å rangere Ghibli-filmer er som å si hvem av sine barn man elsker høyest - en tilnærmet umulig oppgave (for ikke å si på grensen til det uetiske). Hvilke filmer man selv foretrekker vil variere stort. Følgende liste bør derfor ses på som en form for The Essentials snarere enn en endelig fasit. Det er altså ikke mine personlige topp fem, men et forsøk på å lage en noe variert liste av studioets filmer.

Chihiro og heksene (Spirited Away) (2001)
Filmen som for alvor åpnet verdens øyne for Studio Ghiblis verk i 2001, og som vant Oscar for beste animasjonsfilm over filmer som Monsters Inc. I dette praktverket av en film får man en smakebit av alt det som særpreger Ghiblis filmer: Sterke, unge og kvinnelige hovedrolleinnehavere, detaljert og fantasifull animasjonsteknikk (Ghiblis filmer skal av prinsipp aldri bruke mer enn 10% dataanimasjon), respekt for naturen og kritikk av ukontrollert industrialisme, en fascinasjon for det magiske og overnaturlige, spennende historie og et herlig lydbilde med utsøkte komposisjoner. Filmen følger den tiårige Chihiro som skal flytte med familien sin, men som ender opp i et japansk badehus for åndene og gudene i shintoismen (Japans naturreligion). Foreldrene til Chihiro blir gjort om til griser, og den unge og spede Chihiro må ved hjelp av pågangsmot og nyetablerte vennskap arbeide mot å frigjøre seg selv og foreldrene.

Whisper of the Heart (1995)
Whisper of the Heart skiller seg ut fra flere av de tidligere Ghibli-filmene fordi den ble regissert av noen andre enn studioets grunnlegger Hayao Miyazaki. Istedenfor fikk Yoshifumi Kondo slippe til, en mann mange forutså skulle overta hovedansvaret i studioet etter Miyazaki. Kondos uventede dødsfall i 1998 satte en stopper for dette, og Whisper of the Heart ble hans eneste film. Her er det en mye mer "jordnær" og melankolsk tone som råder enn i Miyazakis filmer (men som kan spores i studioets nyeste film, den kinoaktuelle Møte på valmueåsen). Vi følger ungjenta Shizuku, som gjennom skolebiblioteket og en katt ombord på et tog blir kjent med den jevnaldrede gutten Seiji. Gjennom vennskapet lærer Shizuku om livet, seg selv og fremtiden.

Min nabo Totoro (My Neighbor Totoro) (1988)
Lar man seg ikke sjarmere av Ghiblis maskot Totoro har man enten glemt sitt barnlige sinn eller emosjonelt avstumpet (noe som forøvrig bare er to begrep for samme greie). I Min nabo Totoro flytter Kusakabe-familien til den japanske landsbygda annno 1950-tallet. I Kusakabe-familien finner vi den tiårige Satsuki og hennes lillesøster Mei. Landsbygda er preget av frodige sletter og store skoger, og i skogens største tre bor skogsånden Totoro. Totoro kan virke stor og skummel ved første øyekast, men gjennom Mei og Satsuki blir vi kjent med et godslig vesen. Spenningen man opplevde som barn når man utforsket nye (og gjerne landlige) områder har aldri blitt så vakkert og festlig fanget på film som i Min nabo Totoro. Se den!

Himmelslottet Laputa (Castle in the Sky) (1986)
Himmelslottet Laputa er kanskje noe av det mektigste Ghibli noen gang har presentert. Her blir vi ikke bare kjent med Hayao Miyazakis finurlige fascinasjon for flymaskiner av reelle og imaginære slag, men også et skikkelig eventyr på jakt etter en tapt flyvende by og gammel teknologi. Hovedpersonene Sheeta og Pazu står som kroneksempler på unge, sterke hovedrolleskikkelser slik vi ofte ser dem i Ghibli-filmer, og viser at ung betyr ikke det samme som ubrukelig, og at unge kanskje ser de viktigste sidene i livet langt bedre enn grådige og maksyke voksne. Og musikken. Den vakre, stemningsfulle musikken...

Prinsesse Mononoke (Princess Mononoke) (1997)
Prinsesse Mononoke er en langt mer "voksen" film enn de andre Ghibli-filmene. Her er krig, overlevelse og død de sentrale temaene, men også forholdet mellom natur og menneske spiller en sentral rolle. Miyazaki er kjent for sin profil som naturelsker, og i så fall er Prinsesse Mononoke hans ypperste manifest. I et historisk Japan blir den unge prins Ashitaka rammet av en forbannelse etter å ha drept et demon-villsvin som truer landsbyen hans. Forbannelsen gir ham store krefter, men spiser samtidig opp livet hans. Ashitaka reiser vestover for å finne kuren på forbannelsen, og kommer her til et område hvor menneske står i konflikt med skogens ånder. Dyrene i skogen er enorme, og fremst blant dyrene som står i opposisjon mot menneskene er ulvene og prinsesse Mononoke, ei jente oppvokst blant ulveklanen. Konflikt synes uungåelig, men Ashitaka er ikke like overbevist. Prinsesse Mononoke er stappfull av spenning, dybde og handling, i tillegg til å inneholde den estetiske kvaliteten alle Ghibli-filmer innehar. En personlig favoritt.

Har du et forhold til Studio Ghiblis filmer? Hvilken er din favoritt? Diskutér i kommentarfeltet!