Om Playstation 4

Det har nå gått en hel uke siden den store avdukingen av Sonys kommende hjemmekonsoll, Playstation 4. Det har med andre ord gitt meg en hel uke til å tenke på annonseringen og veie argumentene.

Og for å begynne med konklusjonen: Etter en hel uke med tanker og vurderinger, sitter jeg fremdeles med en heller ambivalent følelse til Playstation 4. Jeg vrir meg ikke i smerte og fortvilelse, men engasjementet har heller ikke meldt seg.

La oss ta det fra begynnelsen: Det vi har fått se og vite om PS4 så langt er absolutt spennende. Ny hardware er alltid noe av det mest spennende som skjer på spillfronten, og det vil heller ikke bli noe unntak denne gangen.

Innmaten i PS4 ser heller ikke så verst ut, uten at jeg tenker å gå mer spesifikt inn på det (siden min tekniske kompetanse ligger godt under det den burde). At prosessoren er basert rundt x86-64-arkitektur kan for mange utviklere være en god ting, ettersom det vil gjøre det lettere å konvertere PS4-spill til PC og motsatt (og dermed slipper vi heller klønete konverteringer til PS3 som Bayonetta og Skyrim). 8GB RAM er et stort steg opp fra PS3s knappe 512 MB, og med grafikkort fra AMD virker det som at PS4 har en innmat som kan tøye strikken temmelig godt. Den nye "dvalemodusen" som kan minne om den man finner til PS Vita virker også imponerende.

Denne strikkens tøyelighet fikk vi se noen eksempler på under pressekonferansen. Ubisofts neste stortittel Watch Dogs fortsetter å imponere med sitt åpne landskap uten lastetider, og nyannonserte spill som Knack og Shadow Fall ser absolutt ut til å bli imponerende rent grafisk sett (om enn på hver sin måte).

Den største nyheten av positiv art tror jeg likevel er den nye håndkontrolleren. Jeg er blant dem som aldri har hatt særlige problemer med PS3s Dual Shock-kontroller, selv om den er langt ifra like ergonomisk som favoritten (Gamecubes håndkontroll, nærmere bestemt den trådløse kontrolleren Wavebird). Den nye kontrolleren virker langt mer håndgripelig, ergonomisk og rett og slett behagelig. Deleknappen som skal dele ens nylige progresjon via sosiale medier åpner opp for en større sosial faktor rundt konsollen. Hva skjermen midt på kontrolleren kan bidra med rent spillbarhetsmessig får vi vente og se på.

Men så kommer vi til minussidene. Og i min bok er de dessverre ikke helt få eller ubetydelige.

At vi ikke fikk se konsollen i seg selv er jo selvsagt en skikkelig nedtur, ikke minst med tanke på hvor mye blest Sony klarte å skape rundt begivenheten på forhånd. I stedet ble alt fokuset rettet mot håndkontrollen.

Bakoverkompatibilitet har vært et diskutert tema rundt PS4, og det har blitt klart at konsollen ikke vil støtte PS3-spill, selv ikke de som måtte være kjøpt digitalt via Playstation Network. Det siste stusser jeg imidlertid litt over, ikke minst med tanke på hvor digitalt rettet PS4 ser ut til å være. Alle PS4-spill skal visstnok lanseres både fysisk og digitalt (akkurat som på Vita). Hvorfor gamle digitalt kjøpte spill ikke kan spilles på PS4 (slik PSP-spill og PS1-klassikere kan spilles på Vita) blir for meg en gåte. Det er ikke et avgjørende argument, men jeg stusser likevel over det.

Det vi har sett av videoer så langt har vært pene nok. Samtidig har vi sett lite in-game action, så det er vanskelig å si hvor god ytelsene vil være. Det virker for meg uansett som at det teknologiske spranget fra PS3 til PS4 er betraktelig mindre enn det vi har sett tidligere i Sonys historie. Få spillere husker nok dette i dag, men introduksjonen av PS1 i 1994 var intet mindre enn en teknologisk bragd som snudde det meste av spillbransjen på hodet. Det er på ingen måte samme revolusjon vi vil bli vitne til i år.

Det største og oppsummerende problemet blir likevel oppsummert i en liten nyhetssak. Ubisoft ble angivelig spurt av Sony hva de ville se i den neste konsollen. "Lag den mer lik PC og telefoner," skal svaret ha vært. Og nettopp her ligger mye av problemet med PS4. Per dags dato har jeg ikke inntrykk av noe mer enn at den presterer det samme som det en god PC vil gjøre om et år eller to. Men dersom det er en PC jeg vil ha, da kjøper jeg en PC. Grunnen til at jeg kjøper konsoller, er jo fordi konsoller gir meg noe en PC ikke kan tilby.

Det er her Nintendo i det minste har forstått noe og forsøker å satse alt på et kvitt-eller-dobbeltspill. Med både DS, Wii og Wii U har vi sett et forsøk fra Nintendo på å tilby noe unikt, noe som verken PC eller konkurrentene tilbyr. Hvor vellykket forsøkene er kan man ha uendelige fanboy-rantings om, men at PS4 forsøker seg på et aldri så lite Wii U-plagiat med "fortsett-spilløkten-på-Vita-som-du-må-kjøpe-utenom-til-totusenspe
nn"-strategien forteller meg at Sony er desperate nok til forsøke å tråkke i samme opptråkkede spor.

Per dags dato virker det for meg som at PS4 blir en konsoll som vil slite hardt med konkurransen fra et gjenopplivet PC-marked, og som vil få hard konkurranse fra blant annet Steam med sin Piston. Hovedårsaken til dette er at PS4 så langt ser ut til å mangle et særpreg og blir for lik PC, og da frister det langt mer for en med et solid PC-spillutvalg heller å satse på en media-PC. Bare det at PS4-spill etter alt å dømme ikke vil la seg kunne gjøre i 4K-oppløsning er bare en faktor som bekrefter dette problemet.

Til syvende og sist vil det handle om ett viktig element: Spillene. Det var de eksklusive spillene som i sin tid fikk meg til å kjøpe PS3 (og motsvarende grunn som er årsaken til at jeg ikke eier en Xbox). Sony har riktignok en haug med titler under utvikling til PS4, men inntil de store unike og fristende titlene blir annonsert tror jeg at jeg stagger mitt engasjement. Jeg står klar til å bli overbevist om det motsatte, men foreløbig vet jeg hvor jeg står.

Blir det kjøp av PS4 på meg? Kanskje, men mest sannsynlig ikke ved lansering. Ring meg heller når det første priskuttet og de utsøkte spillene melder sin ankomst.

Enig? Uenig? La diskusjonen begynne!