Om Hayao Miyazakis pensjonsplaner

Mandag kunne vi lese at en japansk mann har annonsert gjennom en av sine medarbeidere at han planlegger å pensjonere seg i en alder av 72 år. Vanligvis ville ikke dette vakt særlig oppstyr, verken i eller utenfor Japan. Men når mannen heter Hayao Miyazaki, er saken en helt annen.

Hayao Miyazaki er, for den som ikke måtte være klar over det, Japans største nålevende filmregissør, og sammen med Akira Kurosawa konkurrerer han om tittelen som den største regissøren landet noen gang har fostret.

Miyazaki lager imidlertid ikke samuraifilmer eller filmer om gigantiske monstre (den kunsten har ikke-japanere maktet å mestre like så bra i sommer). Han lager tegnefilmer. Nærmere bestemt helaftens tegnefilmer som står selvstendige, uten å være avhengige av hverandre eller en allerede etablert serie. I Japan er dette høyst uvanlig.

Etter at Miyazaki i 1985 etablerte filmstudioet sitt, Studio Ghibli, har samtlige av filmene hans blitt gitt ut under dette firmanavnet (filmene som ble laget før 1985, har i etterkant også blitt gjenutgitt på DVD eller andre format under Ghibli-navnet). Også andre regissører har fått prøve seg, men det er likevel Miyazakis egne filmer som holdes høyest i ære hos mange. Trenger du bevis? Filmen Chihiro og heksene (på engelsk Spirited Away) vant i 2003 Oscar for beste animasjonsfilm, og er listet på British Film Institute sin liste over 50 filmer man bør se før man fyller 14 år. Et annet og kanskje mer kjent eksempel på hvor anerkjente Miyazakis filmer er, får man ved å ta en kikk på topp 250 filmer-lista på IMDb (Internet Movie Database, en av de mest brukte filmsidene på nett verden over). Av Miyazakis filmer ligger hele fem av dem på topp 250-lista: Princess Mononoke (#91), Nausicaä of the Valley of the Wind (#239), My Neighbor Totoro (#160), Spirited Away (#42) og Howl's Moving Castle (#186). Man kan også nevne at en sjette film, Castle in the Sky, stadig vippende innom på de nederste plassene. Hvor mange andre regissører som kan rose seg av slik allmenn anerkjennelse vet jeg ikke, men jeg tipper man ikke trenger stort mer enn én hånd for å telle dem.

Miyazakis filmer er for lengst gått inn som en del av kjernekulturen i det moderne Japan, og er også velkjent og elsket utenfor landets grenser. Selv her i Norge behøver man ikke lete spesielt lenge for å finne en Ghibli-entusiast (du leser tross alt bloggen til en av dem, om du ikke har lagt merke til det). Både små og store elsker filmene hans, og det med god grunn. Selv om Miyazakis filmer er varierte og forskjellige hva gjelder historie, tematikk og rollefigurer, er det noen elementer som går igjen: Unge hovedpersoner, gjerne barn i ti-tolvårsalderen, sterke kvinneskikkelser som viser at det å være en sterk kvinne betyr ikke at man behøver å være feminist eller rødstrømpe av den grunn, og et nysgjerrig blikk til det magiske i verden, både det hverdagslige og det mer ... paranormale. I tillegg forholdet mellom menneske og maskin på den ene siden og naturen på den andre siden svært sentralt i hans filmer. Mannen er en høylytt naturforkjemper med sansen for de svunne tider, og det ryktes at mannen verken leser e-post eller har en mobiltelefon.

Men kanskje viktigst av alt: Miyazaki har et øye for kvalitet, og ikke bare når det kommer til historiefortelling eller tematikk. Streken i filmene hans er karakteristisk, og den dag i dag stilles det strenge krav til at filmene skal håndtegnes så mye som overhodet mulig (det ryktes at 10% dataanimasjon er en maksgrense for filmene, uten at jeg kan bekrefte dette). I en tid og i en bransje der lettvinte løsninger frister for å nå et sultent og pengesterkt publikum, og dataanimasjon blir stadig vanligerer selv for anime, er Miyazaki av den gamle skolen. Kanskje er det derfor man sier at de gamle fortsatt er eldst (og, indirekte, best)?

Når Miyazaki på fredag selv skal komme med en nærmere offentlig beskrivelse av hva han skal gjøre, er det noen som spekulerer på hvorvidt han trekker seg tilbake eller ikke. Mannen har tross alt "pensjonert seg" to ganger tidligere. Likevel må vi kunne si at 72 er en respektabel alder å trekke seg tilbake til fordel for yngre krefter. Samtidig snakker vi om Japan, hvor de eldres kunnskaper og erfaringer verdsettes høyt. På toppen av det hele snakker vi tross alt om en levende legende. Miyazaki blir derfor med all sannsynlighet ikke fullstendig borte fra Studio Ghibli. Regissørrollen er det imidlertid rimelig å tro at han ønsker å trekke seg tilbake fra.

Miyazakis filmer vil forbli en japansk nasjonalskatt langt inn i det 21. århundre, og forhåpentligvis vil barn og voksne verden over kunne nyte filmene i mange, mange tiår fremover. Til Hayao Miyazaki er det derfor bare én ting å si: Arigató gozaimasu, Miyazaki-kantoku!