Om en 50-årsjubilant

Det er mange jubileer å skrive om denne uka. Vi har markert 15-årsjubileet til to av historiens største spill, Half-Life og The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Men også utenfor spillbransjen er det noen merkedager å merke seg denne uka.

I dag er det to historiske skikkelser som markerer 50 år siden de døde. Den ene, John F. Kennedy, stjeler den meste av oppmerksomheten. Derfor har jeg lyst å snakke om den andre, forfatteren C.S. Lewis.

Som en av de banebrytende forfatterne innenfor fantasy-sjangeren er Lewis vel verdt å minnes. Hans mest kjente verk, Narnia-bøkene, har solgt over 100 millioner eksemplar på verdensbasis. For mange (meg selv inkludert) har bøkene, BBC-serien eller filmene gjerne vært det første, ordentlige møtet med fantasy som sjanger. Lewis skrev lett og lekende, og hadde i alle sine leveår et sinn som lett identifiserte seg med det lekne barnesinn.

Hans vennskap med J.R.R. Tolkien ble også viktig, for begge parter. Katolikken Tolkien ble til stor hjelp for Lewis' trosliv, som han hentet mye av inspirasjonen sin fra. Lewis på sin side ga sin utrettelige støtte til Tolkien da han slet som mest med å fullføre The Lord of the Rings. Det føltes derfor veldig naturlig for min del å skrive masteroppgaven min om de to forfatterne for halvannet år siden, ettersom det er vanskelig å tenke seg den ene uten den andre.

Lewis' største talent var hans evne til å skrive i forståelige bilder. Han kom ikke alltid med de dypeste, mest utpløyende argumentene når han skrev (enten vi snakker om apologetikk eller fantasy). Men han konkretiserte argumentene sine i bilder som traff spikeren så rett på hodet at man bare må nikke smilende med. Den slags fortjener å minnes.