Om å miste tråden

Jeg rundet nettop GTA IV. Kjempemessig spill, men mot slutten innså jeg at jeg egentlig ikke ante hva jeg drev med.

Hvaaa, jeg er på hevntokt etter en gammel russer. Hvorfor var jeg det igjen? Og hvordan hadde det seg at jeg ble innblandet med mafiaen? Hvem er den rettmesige eieren av diamantene? Og hvem er nå denne Pegorino, egentlig?

Av og til mister jeg tråden, og mister man en tråd i et spill forplanter det seg gjerne, og meningen med det man gjør forsvinner. Det er ikke bare bare å gå tilbake og sjekke hvordan det egentlig var, slik man f.eks. kan i en bok.

Liten digresjon: Jeg har begynt å lese Game of Thrones-bøkene, og jeg bare elsker det supplementet helt bakerst som forklarer hvem nesten alle personene er. Kjekt oppslagsverk når man kommer over et navn man kjenner litt igjen, men ikke helt.

Jeg lurer på om utviklerne av og til glemmer at spillet er en form for flyktig medium. Om du går glipp av noe, så er det ofte vanskelig, for ikke å si umulig, å gå tilbake for å sjekke. Jeg skulle gjerne sett et slags oppslagsverk, eller flere subtile påminnelser om hvorfor man gjør det man gjør.

Er det noen som erfarer det samme?

Er det isåfall vi spillere som er for sløve, eller gjør utvikleren en for dårlig jobb med å formidle historien?

Andre enn meg som digget Game of Thrones, uten og heeelt skjønne hva som foregikk? Hmm, kanskje GTA IV også blir bedre andre gang?

Hva er det med at folk blir "støtt"?!

Vi lever i et samfunn fullt av pingler. Sutrekopper, sytepaver, gamle tanter... kall dem hva du vil. Det går knapt en dag uten at man hører om noen som føler seg støtt av, tar seg nær av, eller som "reagerer" på en eller annen bagatell.

Nå senest var det snakk om et God of War-trophy som ble for drøyt for enkelte. Trofénavnet "Bros before hos" klarte å trykke på nok tær til at det fikk oppmerksomhet, både av Sony og av media.

Ok, hjelp meg litt: Jeg er ingen God of War-veteran, men vet at det er et spill med attenårsgrense, fylt av blod, horer, testosteron og penetrering av øyne med kniv. Likevel presterer noen å bli støtt av noe så uskyldig som et trofé som heter "bros before hos". Hvordan henger det på greip? Som om det ikke var andre ting å ta av om man først skulle bli støtt.

PETA var også ute med en kommentar her for litt siden, der de mer eller mindre krevde at hvalfangst-"forherligelsen" som vi kan forvente fra Assassins Creed IV blir fjernet.

Lambi, dorullprodusenten, lanserte nylig doruller med kjærlighetsdikt. Jada, et snålt konsept, men et fair konsept. Tror du ikke det klarte å snike seg inn et par bibelvers på dorullflaka? Vårt Land og en rekke biskoper var snart på pletten og krevde å få denne usmakeligheten fjernet.

Ved juletider var det snakk om en fortvilet barnefar som mente dorullnisser var meget uhygieniske. Ja, så uhygieniske var de at han krevde at barnehagen sluttet å lage dem.

Trenger jeg en gang nevne Mohammed-karikaturene?

Folk syter altså, men det er ikke nok at vi blir minnet på at det finnes slike håpløst stakkarslige sjeler der ute som ikke har bedre å ta seg til enn å klage på verdens minste bagateller. Nei, de vil ha bot og bedring, og tror du forsyne meg ikke mange får det også?

Sony gav etter for kritikken, og endret trofenavnet til "bros before foes". Bibelversene ble fjernet fra dorullene. Dorullnisseproduksjonen ble avlyst. Jeg blir nesten ikke forundret om hvalfangsten blir ekskludert i Assassins Creed IV.

Er "Bros before hoes" virkelig støtende? Er det for drøyt å tørke seg i ræva med bibelvers? Er dorullnisser så forferdelig uhygieniske? Bidrar virtuell hvalfangst til mer aksept for hvalfangst?

Man kan jo diskutere litt frem og tilbake fra sak til sak om kritikken er berettiget eller ikke, men jeg ser en stygg trend, og det er at folk generelt sett blir mer og mer pripne, ømfintelige og hårsåre. Mye kritikk er tullekritikk som jeg virkelig ikke synes bør anerkjennes. I tillegg blir kritikkterskelen laverer og lavere; det skal mindre og mindre til før en aktør gir etter for syting.

Så for å oppsummere: Folk mangler bein i nesa, og selskaper mangler bein i nesa. Enda kortere sagt: Samfunnet mangler bein i nesa. Skal det være sånn?

Nå begynner jeg å bli utålmodig, GR.

Dagens gode gjerning var å deaktivere adblock på siden deres. For å si det rett ut, og dere her nok hørt dette mange ganger før, GameReactor er et reklamehelvete, kun slått av porno- og lyrics-sider.

Jeg har hatt adblock aktivert en stund, og ikke tenkt over at jeg kunne deaktivere det på enkelte nettsider. Men hvorfor deaktivere? Internett ble jo et bedre sted uten all reklamen.

Vel, nå tenkte jeg det var på tide å bidra med noen... kroner? øre? Jeg vet ikke hva dere tjener på en gjennomsnittlig bruker og den reklamen han blir utsatt for. Jeg ville i hvert fall bidra til GameReactors sparegris.

Hovedsaklig er det fordi jeg begynner å bli sugen på nytt blad. Jeg har ikke lest GameReactor siden oktober. Det leste jeg attpåtil i hjel. Ikke fikk vi noe eget novembernummer heller. Vi fikk ikke noe kåring av årets spill vi kunne kose oss med i jula.

Jeg begynner derfor å bli nokså sugen på nytt blad, og selv om jeg vet at dere ikke har noen tradisjon for å gi ut blad før i februar, håper jeg mitt beskjedne bidrag kan få litt fortgang i sakene.

Enn så lenge skal jeg klare meg fint bare med nettsiden, som nå har blitt langt mer... fargerik.

God helg!

Spillene mangler substans!

Nei, jeg kommer ikke til å raljere rundt historieløse spill. Beklager "misvisende" overskrift til alle som trodde det..

Jeg vier dette innlegget til det forferdelige, og forstyrrende fenomenet hvor ting glir inn i hverandre, at objekter mangler masse, at polygoner glatt driter i at de møter et annet polygon. Det er fenomenet som minner deg om at du sitter der og spiller et spill, og ikke er en cowboy i den ville vesten, kappekledd superdetektiv, eller italiensk snikmordermester.

Du lener deg inntil en vegg. Skulderen går inn i veggen.

Du klapper en mann på skulderen. Du beføler ryggmargen hans.

Du bøyer armen din. Biceps erstattes av underarm.

Du sitter på en hest, iført kappe. Kappen henger ned langs ryggen, og videre ned i hesten, og sverdet du har festet i beltet stikker meg jevne mellomrom ut gjennom kappen. Hadde det enda vært den spisse delen av sverdet...

Jeg tror du skjønner hvilket fenomen jeg sikter til nå, og vi er sikkert også enige om at det er en av de største utfordringene vi står overfor som moderne mennesker. Ja, jeg vil gå så langt som å kalle det et problem. Det tar fokus vekk fra det man egentlig skal ha fokus på, og er det noe jeg har lært av mine foreldre så er det at det er viktig å holde fokus på det man holder på med. Jeg prøver å redde verden fra undergang. Jeg har virkelig ikke overskudd til å tenke på hvilke fysiske lover som brast i det jeg viklet meg sammen med en dør.

Vel, siden vi tydeligvis ikke får gjort noe med verken klimaendring, sult eller krig, kan vi like gjerne bevilge pengene og ressursene til de kloke hodene som har kompetansen som skal til for å løse dette evinnelige tulleproblemet. Kan det være så fordømt vanskelig å si til et spill at om to ting kolliderer, så skal de stoppe?

Nei, men fra spøk til alvor: Er det noe jeg håper utbedres med inntoget av de nye kraftige nestegenerasjonskonsollene, og den medfølgende utviklerkreativiteten, så er er dette. Det er på tide at fysikken (i hvert fall akkurat denne fysikken) fungerer også i spillverdenen. I det minste bør den jukses til slik at jeg blir lurt til å tro at alt er slik det skal.

Bilde: Hva skjer med lillefingeren til Batman? Og hvor ble det av halve overarmen hans?

Hvor går grensen, og trenger vi grenser?

Hva har spillvold å si for samfunnet. Bidrar det til mer vold, avler det mordere, eller er det utelukkende uskyldig moro?

Dette er et tema vi aldri får diskutert nok. Eller rettere sagt, det er et tema vi aldri klarer å hate nok. På meg virker det som om 90 % av spillerne synes denne debatten er unødvendig. De hopper rett i skyttergraven og anklager alle som stiller spørsmålstegn ved spillvold som idioter uten peiling som bare leter etter en syndebukk. Ukritisk forsvar.

Altså, jeg er ingen motstander av spillvold, men jeg prøver å tenke over dets skadepotensial. Jeg vil ikke bagatellisere påvirkningskraften spillmediet har, for det er et medie rikt på inntrykk.

Å ta liv i spill, gjør det ingenting med oss? Joda, det er digitale avatarer, og det vi gjør får ingen reelle konsekvenser, men kan det tenkes at det gjør noe med oss likevel, som f.eks. vår oppfatning av menneskeverd, respekten for livet?

Altså, drap er grusom handling. Hva er det som gjør at vi likevel har null problemer med å plaffe ned motstandere i skytespill? Har du blitt bedt om å voldta et barn er jeg ganske sikker på at du har fått problemer.

Ja, det er en grusom tanke, og jeg hadde hatt seriøse problemer med å gjennomføre noe slikt om jeg fikk beskjed om det. Jada, det er "bare er et spill", men det er nå en gang jeg som styrer.

Voldtekt, drap, tortur, folkemord, barnemishandling... Går det an å rangere disse grusomhetene? Jeg synes i hvert fall det er veldig vanskelig, så hvorfor er drap så mye lettere å fordøye enn alt det andre?

Jeg stiller igjen spørsmålet, hva er det som gjør det så lett å drepe? Kan det ha noe med at vi er "lært opp" av mediene - både bøker, film og spill - til at drap er greit? Har vi rett og slett blitt vant til det? Isåfall er jeg redd for at det kan ha gjort noe med vårt generelle syn på menneskeverdet, uten at vi egentlig helt har merket det.

Kanskje vil vi i fremtiden se spill som legger opp til voldtekt og tortur? I dag høres det drøyt ut, ja, men tenk over at det å skyte og drepe en person tross alt også er ganske drøyt. Det er likevel helt greit... påstår vi hardnakket.

Så, hvor går grensen, hvem setter den, og hva skjer om vi tråkker over?

Bilde: Ville du hatt problemer med å gyve løs på digitale barn?

Om å kaste mat, og å spise "søppel"

Strategist skrev tidligere i dag en blogg om det å kaste mat. Han spurte om jeg kaster mat, så jeg tenkte å svare.

Jeg hater å kaste mat. Det skjer, men jeg hater det. Det er bortkastet på alle mulige måter. Det er bortkastede penger, bortkastet næring, og energien som skulle til for å avle og foredle maten blir også bortkastet. Å kaste mat er et hån mot en verden som er i energikrise, og der folk sulter.

"Men at jeg spiser opp maten min hjelper ikke barna i Afrika. Jeg blir jo bare feit."

Vel, det handler ikke om "det å spise opp maten". Det handler om at når man ikke spiser opp maten din, så betyr det at man har kjøpt inn for mye. Fråtsing kalles det, og det fører til kasting av mat.

Den største delen av maten som kastes, kastes fra butikkene, og denne maten er ofte fullstendig brukbar!

Tro meg, jeg har sjekket.

Jeg så en reportasje på TV for om lag et år siden om såkalte "dumpster divers", folk - ofte studenter - som oppsøker containere bak butikker etter stengetid, og leter etter brukbare matvarer som har blitt kastet.

Jeg ble fascinert over det de fant, så jeg måtte prøve det selv, bare for å kunne tro på det, se det med mine egne øyne. Så, iført mine svarteste klær, hansker, buff, og med en victorinox lommekniv, og mini maglite på innerlomma, la jeg i vei mot en container jeg visste av.

Og ganske riktig, der var store svartsekker med brød, frokostblandinger og dressinger, pølser, kjøttdeig og biffer, spennende pålegg jeg aldri ville kjøpt ellers, ost og melk og brus, yoghurt og smoothies, frø, baguetter sauser og egg. Det var ikke måte på hva jeg fant av brukbar mat, jeg måtte velge bort masse, for jeg hadde bare med meg en liten ryggsekk.

Jeg overbeviste kjæresten min om å bli med, og etter hvert begynte vi å ta med ekstra handleposer, for å kunne ta med mer. Det ble noen turer i uka den vinteren, og vi levde fett!

Det er klart, etter man har hamstret slikt "søppel" er man litt skeptisk. Man smaker ekstra godt på melka, lukter ekstra godt på kjøttdeigen og er alltid litt usikker på "hvordan skal egentlig skinkepålegg lukte?" "Hva skal egentlig majones smake?".

Av og til tok vi med varer vi trodde var gode, men som viste seg å være bedervede, og fy faen, råtten kylling er noe med det verste som finnes. Stanken river så hardt i nesen at du kjenner helt ned i halsen. Beware.

Jeg vet det kan høres litt hippie-aktig, uteliggersk, og kanksje til og med litt stakkarslig ut å krype opp i containere på jakt etter mat, men om du ser på det som det det er, en kilde til god, gratis mat så er det helt ok. Men jeg vet at folk dømmer, derfor kler jeg meg alltid i mine mørkeste klær før jeg vandrer ut på tokt.

For vi vet jo alle at mørke klær ser minst mistenkelig ut... OG at man blir usynlig.

Jeg anbefaler å teste ut såkalt "dumpster diving", i det minste én gang, bare for å se galskapen. Det kastes så sykt mye god mat.

Ja, og en siste ting: Dette er en vinteraktivitet! Om sommeren blir containerne til stekeovner. Du kan jo tenke deg forskjellen på en container som holder -10 grader, og en som holder 40.

Mens vi venter på The Last of Us

Til de av dere som ser frem til å spille The Last of Us neste år, men har vanskeligheter med å vente, har jeg et filmtips som kan være med på å gjøre ventetiden litt lettere.

Filmen jeg vil anbefale heter The Road, og har en del paralleller til det vi har sett av The Last of Us. Ikke helt ulikt verdenen i The Last of Us, er verdenen i The Road preget av dysterhet og etterdønninger av en eller annen katastrofe. Vi følger to personer, en mann og hans sønn, på sin vei mot havet.

Filmen er skitten, og skildrer en kald, rå, og grå virkelighet, der det er lite rom for håp, kjærlighet, og positive tanker i det store og hele.

Det er ikke en særlig særlig actionfylt film, men den er ikke kjedelig av den grunn. Den er jordnær og troverdig. Sånn sett vil jeg tro den vil skille seg litt fra The Last of Us, i tillegg til mangelen på "zombier". Likefullt anbefaler jeg den på det varmeste.

Filmen er bl.a. å finne på Netflix.

Inntrykk fra Score!

Vi er to gode venner på tur inn i Trondheims høykulturelle hjerte. I hvert fall føles det sånn. Vi skal på konsert med Trondheim Symfoniorkester i Olavshallen i Trondheim. Anledningen er selvfølgelig "Score - Orchestral Game Music".

Vi trer inn i en forgylt og teppelagt foajé og føler oss litt malplassert der vi står, middelklasseungdom i dongeribukser og ytterjakke fra Hennes og Mauritz. Men vi innser fort at frakk- og monokkelfaktoren her inne er langt lavere enn vi først antok. I stedet ser vi klynger av folk med uflidd skjegg og t-skjorter med bandmotiv. Joda, vi bør være på rett sted.

Vi går opp noen store trapper og kjenner nærmest hvordan luften blir tynnere. Vel fremme i fjerde etasje møter vi en hyggelig gammel mann i svart og rød uniform med gulldetaljer som vil sjekke bilettene våre. Jeg maler et bilde i hodet mitt der jeg plasserer ham i en ørelappstol, ikledd en burgunder morgenkåpe, tøfler og med et glass portvin i sin høyre hånd. Igjen får jeg fornemmelsen av å være malplassert...

Vi finner plassene våre, fremst i midten på balkongen. Gode plasser, men litt lave seter. Vi må lene oss forover for å se ordentlig over den lille veggen foran oss.

Orkesteret varmer opp lenge og vel. Det høres ut som en Playstation som bruker alt for lang tid på å starte opp. Klokken blir halv åtte og så er vi i gang.

Jeg kjenner et smil bre seg over fjeset mitt. Hva annet kan en forvente når man hører celloisten spille de første vidunderlig gjenkjennbare tonene fra Journey? Etter hvert stemmer resten av orkesteret i, og med ett er jeg tilbake i ørkenen, seilende på sanddynene.

Det samme skjer gang på gang. Blåserne, strykerne, paukene og pianoene lar meg på ny bestige kolosser, lete etter skatter og kjenne sigarstanken fra min regntunge fedorhatt.

Stemningsfullt og gledelig er det å sitte der oppe på balkongen og nyte både kjent og ukjent spillmusikk.

Selvfølgelig er det ekstra spesielt når jeg hører musikken fra spill jeg har forhold til. Musikken fra Journey, Shadow of the Colossus, Uncharted og Killzone blir definitivt høydepunktene for meg.

Musikk fra bl.a. Viva Piñata, Sonic the Hedgehog og Age of Conan, spilles også, spill jeg ikke har det minste forhold til. Til tross for at jeg mangler både forhold til spillene og interesse av å høre akkurat denne musikken klarer konferansier Orvar Säftström (visstnok en kjent TV- og spillpersonlighet fra Sverige) å dra meg inn i en tilstand hvor jeg faktisk får litt lyst å høre musikken, takket være korte innføringer i spillet som musikken er hentet fra, litt av historien bak stykket, eller små anekdoter som forteller hvorfor dette er verdt å høre på. Halvtørre vitser skorter det heller ikke på. Dette er så absolutt høykultur... tror jeg.

Uansett, konferansieren er en artig type som loser oss trygt gjennom en kveld med både morsom, dramatisk og vakker musikk. At to av komponistene bak musikken var til stede gjorde litt ekstra stas på det hele. Knut Avenstrup Haugen bak Age of Conan-musikken og en av mennene (husker selvfølgelig ikke hvilken Hale det var) bak L.A. Noire-musikken fikk velfortjent applaus og oppmerksomhet.

Jeg har egentlig ingenting å utsette på opplevelsen. Som sagt skulle jeg gjerne ha kjent til litt mer av musikken fra før, men at jeg ikke har spilt noe skal jo ikke orkesteret straffes for. Om selve fremføringen var bra, det vet ikke jeg. Jeg har ikke vært på symfonikonsert før og har ikke noe å sammenligne det med. Hva herrer med dress og sigarettmunnstykke synes bryr jeg meg uansett lite om. Jeg for min del er både fornøyd og imponert.

Jeg anbefaler alle å hive seg på om de får sjansen til å gå på en lignende konsert en gang, for det finnes, som mange av oss allerede vet, veldig mye flott spillmusikk, og den gjorde seg eksepsjonelt bra live.

Til dere som vil høre noe av det som ble spilt kan dere sjekke ut denne spillelisten på Youtube.

Billig frisør og tanker om blad #102

Ja, da var jeg nyklippet og fin igjen. For første gang på mange år har jeg besøkt en frisørsalong for å bli klippet. Av mangel på tante her nede i Trondheim så jeg meg nødt til det, til tross for at jeg lever på halvt stipend fra lånekassen og ikke vil bruke flerfoldige hundre kroner på en simpel hårklipp.

Jeg vil anbefale alle som bor i Trondheim og lever på begrensede midler å sjekke ut frisørsalongen Wella Frisørskole. Den ligger rett overfor Egon-restauranten i Kongens Gate i Trondheim. Jeg hadde bestilt time klokken ett, men jeg kom et kvarter for tidlig. Jeg ble mottatt av en hyggelig jente som tilbød meg en kopp te, og etter å ha ventet litt fikk jeg både hårvask, hodebunnsmassasje og hårklipp. Alt for den nette sum av 149,-

Det må nevnes at dette er en frisørskole (hvis det ikke kom klart nok frem av navnet på frisørsalongen), og at frisørene her er studenter. Det tok nærmere to og en halv time fra jeg gikk inn til jeg gikk ut igjen, men hva kan man egentlig forvente? For 149,- pluss følelsen av og ha bidratt til frisørundervisningen synes jeg det er helt ok, men håper selvfølgelig det skal gå litt kjappere neste gang.

Jeg var forberedt på at det kom til å ta tid, så for å slå i hjel denne tiden hadde jeg med meg det nyeste Gamereactor. I løpet av hårklippen fikk jeg tid til å lese bladet i hjel. Det var et godt blad, og jeg leste til og med om FIFA, Resident Evil og Halo, noe jeg aldri ville ha lest ellers.

Jeg innså at det kan være lurt å lese om titler man egentlig ikke har noe forhold til. Nå er jeg f.eks. litt nysgjerrig på både Halo og Resident Evil.

En annen ting jeg innså etter å ha lest bladet så intensivt er at noe av innholdet er... vel, litt tynt. Det er synd å si, men det er mye småtteri her og der. F.eks. disse bittesmå notisene som er plassert under innkommende(?). Det er store dobbeltsidebilder med kjempeorverskrift som såvidt har noe tekst knyttet til seg (les: Far Cry 3). Interessante notiser og beskjeder forsvinner der de plasseres i anonyme margene. Og hvor er innoldsfortegnelsen?! Bladet virker for meg litt rotete frem til man kommer til anmeldelsene.

Next-Gen-, Fuse- og Halo-artiklene var de jeg likte best. De var dypere dykk i spillstoff, og jeg måtte faktisk bruke litt tid på å komme meg gjennom dem. Interessante var de også. Jeg ønsker meg mer av dette i de neste bladene, lengre artikler og litt bedre struktur. En innholdfortegnelse er nok.

Men, flisespikk til side, GameReactor tilbyr nå en gang gratis tilgang til mangfoldig spillstoff, og jeg takker for det! Jeg nøt bladet, det stod nok en gang mye interessant og det reddet meg gjennom to timer med hårklipp, selv om det ble bladd en del på tomgang mot slutten. Skulle helst ha hatt med meg to. Godt jobba!

Bilde: Slik ser man altså ut etter å lest ut et helt GameReactor og blitt stelt på håret av jentene ved Wella Frisørskole.

Kommer egentlig konsollgenerasjon 8?

Hva definerer en ny konsollgenerasjon? Er det kun det at det her vært dødt på konsollfronten en periode mellom to "bølger" av konsoller? Kreves det ingen utvikling av teknologi og spillfunksjoner?

Man kan se tydelige hopp i teknologi mellom mange av de tidligere generasjonene. La meg komme med noen eksempler:

3D-grafikk ble mye mer vanlig og sofistikert etter at vi gikk fra generasjon 4 til 5. Det samme gjelder for onlinemulighetene mellom generasjon 5 og 6. Et betydelig teknisk hopp, større fokus på bevegelseskontroller og økt onlinefokus kan kjennetegne overgangen fra generasjon 6 til 7.

Hva vil endre seg fra generasjon 7 med generasjon 8? Jeg føler det bare er enda mer muskler, ikke noen radikale endringer i verken teknologi eller måten vi spiller spill på. Onlinestøtte vil fortsette, bevegelseskontroller vil fortsette, grafikken blir litt bedre men alt i alt føler jeg det hele blir som før.

Blir det kanskje spilltypene som skal definere generajson 8? Det ryktes jo at AAA-titlene skal bli færre og indietilbudet større. Blir det 3D, blir det streaming av spill, blir det måten spillene legges opp på?

Poenget mitt er: Noe må endres. Jeg vet ikke hva, men noe må endres. Jeg kjøper ikke det at en ny generasjon er i gang så snart konsollene får en litt kraftigere prosessor og nytt design.

Med det stiller jeg spørsmålet: Er vi sikre på at en ny konsollgenerasjon er i anmarsj, og ikke bare litt bedre konsoller som også bør høre til dagens generasjon?

Spoilervarsling er god folkeskikk

Ta det med ro, jeg kommer ikke til å servere noen spoilers nå. Jeg prøver faktisk alltid å unngå å servere spoilers. Jeg er veldig forsiktig med hva jeg sier, for jeg hater det så inderlig selv når jeg ikke får oppleve ting selv.

Spoilere tar mang en slags form. Noen er vage, noen er presise. Noen avslører hvem som dør, andre sier det går bra til slutt. Det de alle har til felles er at de stjeler en del av opplevelsen din. De ødelegger, derav navnet. Du vet at noe skal skje, kanskje til og med akkurat hva. Det blir ikke ditt å oppdage. Du venter heller på det.

En tommelfingerregel kan være at hvis en hendelse gjorde inntrykk på deg, så sier du den ikke videre. Ok?

Senest i det siste GameReactor, helt uten forvarsel, hoppet det en gnom av en spoiler opp i fjeset mitt og fortalte meg at noen i et spill jeg holder på og spille kommer til å ta et sørgelig farvel. Ironisk takk for det.

Jeg kan jo advare deg når jeg først har deg her. Spoilere befinner seg i første avsnitt på Final Fantasy-artikkelen. Det gjør det også i bildet under.

Bilde: Advarsel! Spoilerfest!

Spillet med hendelsen som GameReactor avslørte er over 10 år gammelt, men har spillets alder noe si? Nei, jeg synes ikke det. Spill er tilgjengelige i mange år etter lansering, akkurat som filmer og bøker. Spill blir ikke foreldet, i hvert fall ikke klassikere, så ikke avslør hva som skjer! Jeg vil faktisk kalle spoiling dårlig folkeskikk.

Darth Vaders replikk (du vet hvilken jeg mener) får liksom ikke samme slagkraft når du vet den skal komme.

Jeg synes en bør anerkjenne, akseptere og ikke minst respektere at ikke alle spiller spill ved release.

Elbil er fantastisk

Elbil er for det moderne mennesket. La det være sagt! La neandertalerne tøffe bortover med sin bråkete, stinkende og primitive forbrenningsteknologi. Elbil er evolusjon.

Det var i hvert fall det jeg tenkte da jeg gikk gjennom et trafikkert Rana sentrum etter å ha prøvekjørt en Opel Ampera.

Det var en fantastisk kjøreopplevelse. Digitale instrumenter gjorde bilen om til et romskip. Den voldsomme akselerasjonen gjorde bilen om til en sportsbil. Mangel på gir gjorde kjøreturen til et bilspill. Men det mest imponerende var stillheten, en stillhet som fikk bilen til å sveve langs veien.

Jeg har bestemt meg. Når jeg skal ha bil skal jeg ha elbil. Om det blir en liten Buddy, eller en luksuriøs Tesla, det vil tiden vise, men i hvert fall: Elbil, det er meg.

Hvem sa at elbiler ser ut som rulatorer? Hils på drømmebilen, Tesla Model S. Prislapp: 500 000,- Overkommelig? Tja.

Jeg ser ned på disse bråkete og avleggse bensin- og dieselbilene vi har blitt så alt for vante med. Tiden er moden for ren luft og stolthet over den penisen man ble født med. Er det noe jeg ikke kan fordra er det breie, brølende steroidebiler med griller som lett sluker en stakkars to-seter, for ikke å snakke om en tank med drivstoff. Dette er biler som hører hjemme på museum for tiden da mennesket måtte hevde seg i skrikingens kunst for å få kvinnen på gli. Motorbrøl er ut.

Stillhet som lekende lett og sofistikert glir gjennom landskapet er det nye, bilens neste skritt, en verdig avløser av dagens triste bilverden.

Så får vi bare håpe at ren strømproduksjon, ren bilproduksjon, ladestasjoner og batterilevetid forbedrer seg etter hvert, slik at man kan ha god samvittighet og føle seg trygg samtidig som man gleder seg over å flyte gjennom trafikken.

Nå er det nok depressive nyheter

Har du noen gang tenkt for en fantastisk verden vi lever i? Tenk for eksempel bare på alle de flotte menneskene vi omgir oss med! Livsnytere som som runder av uken med en velfortjent voldtekt, herlige humørbomber som sprer guds glade budskap med maskingevær og bandanas, og forbilledlige frøkner som har forstått at øyenskygge og øredobber faktisk betyr noe.

Ja, vi har vidt spekter av fargerike personligheter i vår spennende verden. Det finnes noen for en hver smak, men det de alle har til felles er at når de dukker opp på TV-skjermen i sjutida om kvelden fyller kroppene våre med glede, varme og stolthet over vår egen rase. Takk for disse nyhetene, NRK!

Men så, en sjeldenvgang, avsløres også den mørkere siden av vår natur, og troen på mennesket får kjørt seg. naive tøffelhelter, uten evne til å styre egen økonomi, gir sine ærlig fortjente kroner vekk til mennesker som har kjørt sitt eget liv ut i elendighet. Vi verner naturområder av hensyn til usynlige verdier, og mister god beitemark til biff og burger. Og det verste av alt: Ignorante snyltere som vier verdifull tid på å redde dumme dyr ned av trær de selv har klatret opp i.

Hvem har ikke tenkt tanken?

Ja, jeg håper ironien min ikke ble for subtil. Er det bare jeg som er lei av å få troen på mennesket knust? Hvorfor presenteres det ikke flere trivelige nyheter som minner oss om at verden faktisk også består av gode, fornuftige og kjærlige folk, ikke bare meningsløst avskum? Vil vi virkelig serveres kun tragedier?

Er det en form for ansvarsfraskrivelse og ikke ville se nyheter om lidelse og dumskap? Blir det som å se i en annen retning, å ignorere, eller er det menneskelig og akseptabelt, ja, kanskje til og med forventet av en å ønske seg en tilværelse med flere lysglimt og færre sorte sprekker?

Er det meg, eller spiller jeg for mye?

Jeg husker en gang jeg begynte å spille Assassins Creed II da kjæresten min dro på jobb, og fortsatt satt å spilte da hun kom hjem. Det verste av alt var at det hadde vært skinnende sol og skyfri himmel hele dagen. Kontrollen ble pakket vekk, og jeg følte meg litt dårlig.

Jeg tror mange av dere kan kjenne dere igjen i eksemplet mitt, eller i hvert fall noe som ligner, noe som gav skyldfølelse fordi du ble sittende å spille for lenge, til feil tidspunkt eller fordi du prioriterte spill fremfor noe du innerst inne synes var viktigere.

Er det å få dårlig samvittighet på grunn av spillingen sin et tegn på at man har et problem?

Det at man får dårlig samvittighet, eller i det minste forstår at spillingen har gått over styr bør jo være et tegn på at man egentlig har kontroll. Man viser i hvert fall at man skjønner situasjonen ikke var ideell og ikke bør gjenta seg. Selv om man innerst inne vet man burde gjøre noe annet, komme seg ut, prate med folk, gå en tur så er det ikke alle som klarer å rive seg løs fra skjermen. Jeg snakker ikke om spillavhengighet, men om det å spille i overkant mye. Hva skjer da?

Jeg har opplevd at venner prioriterer spill fremfor utdanning og sosialt samvær. Jeg har opplevd folk som ikke har annet å gjøre enn å prate om spill, folk som mangler brorparten av helsedirektoratets anbefalte mengde sosiale antenner og kun henger på GameStop eller Outland for å nerde fra seg med betjeningen.

Jeg er litt bekymret selv. Jeg erfarer (også?) at sosial interaksjon ikke går like lett som før. Det kan hende det ikke har noe som helst med spill og gjøre, at det bare er jeg som har blitt eldre og tar meg selv og andre alt for høytidelig. Det å ta kontakt med noen i spill er så gysla lett. Det er bare å "press X to talk" så velter det ut informasjon om alt og ingenting. Man trenger ikke gi dem et tema en gang, ikke en gang si hei!

Min evne til å fungere sosialt svekkes kanskje også takket være min aktivitet på sosiale medier. Det er lett å konversere i skriftform. Man kan tenke, angre seg, skrive om setninger og man har god tid til å formulere seg presist, originalt og interessant. I det virkelige liv er det ikke like lett. Man må ha noe og si, man vil være vittig, men det må skje der og da, fort, on the fly, ingen tid til å redigere. Jeg har sjelden noe interessant å dele i en konversasjon, som om jeg glemmer hvem jeg er, hva jeg holder på med, hva som skjer i nyhetsbildet for tiden og hva jeg mener om verden.

I tillegg er jeg litt redd for å komme med synspunkter i diskusjoner fordi jeg tenker at mine argumenter jo kan bli slaktet av motargument, noe som i sin tur får meg til å virke naiv og ureflektert. Som sagt, kankje jeg tar meg selv for høytidelig.

Om dette er på grunn av spilling, facebook, personligheten min som utvikles, min mentale helse som begynner å svikte, mitt begivenhetsløse liv, eller at konversering rett og slett bare er sånn og at jeg ikke behersker det vet jeg ikke, men jeg føler det har en viss sammenheng med både spill og sosiale medier. Kanskje er det bare jeg som er ute etter syndebukker andre enn meg selv.

Likevel oppfatter jeg spill som noe positivt. Et avbrekk, en premie og fullstendig legitim underholdning. Jeg spiller ikke så ofte, så jeg føler jeg har spillingen under kontroll. Kanskje er det bare meg...

Spill = Se og Hør?!

Noe grusomt har skjedd. Av en eller annen grunn startet jeg på en tankerekke som munnet ut i at jeg sidestilte ukeblader og spill. Når jeg tenker over det er de to mediene faktisk ganske like, både i innhold og funksjon.Vær så snill, helbred meg!

Ok, la meg begynne med resonnementet jeg gjorde meg for å komme frem til konklusjonen:

Et spill er en virkelighetsflukt, en pause fra hverdagen. Vi får ta del i andres liv, ofte liv som er mer begivenhetsrike enn våre egne. Det er intriger og drama, humor og følelser. Et hvert spill inneholder også mer trivielle hendelser, ja kall dem gjerne meningsløse. Personene som fremstilles er ofte perfekte og faren for å falle i umulig forelskelse er overhengende. Vi drømmer oss bort i denne alternative verdenen og disse personenes liv som vi synes er så mye mer interessant enn vårt eget.

Om du leser det samme avsnittet, men erstatter "spill" med f.eks. "Se og Hør" så ser du at det fortsatt gir mening.

Jeg ser egentlig ned på ukeblader. Det er overfladisk sladder, en oppfordring til et liv i luksus og en krenkelse av en leserens intellekt, selv om leseren neppe oppfatter dette selv.

Spill derimot ser jeg opp på (hvis man kan si det). Spillet presenterer gjerne en mer kompleks og fullstendig historie. Den er dypere og inneholder ofte et budskap. Er det kanskje dette, budskapet, som virkelig skiller spillet fra ukebladet?

Likevel kommer jeg ikke fra tanken på at begge er skremmende like da begge delene i bunn og grunn er en tidstyv og en virkelighetsflukt hvor vi fortaper oss i andres liv.

Ser du likheten? Hva er det som egentlig gjør spillet "bedre" enn ukebladet?

Min Final Fantasy VII remake

Det er delte meninger om hvorvidt en remake av Final Fantasy VII er ønskelig. Mens noen mener at det å gjenoppleve eventyret i en polygonpornografisk grafikkfest ville vært å foretrekke nest etter livet selv, mener andre at noe av magien i spillet ligger nettopp i det opprinnelige spillets noe primitive tekniske utførelse og at det ikke bør rokkes ved.

Jeg ligger et sted midt i mellom. Jeg vil ikke ha et Final Fantasy VII med Advent Children-grafikk, men jeg ønsker meg likevel en remake.

Denne bloggen er mitt forslag til hvordan det kan gjennomføres på en måte som jeg tror vil gjøre de fleste av oss Final Fantasy VII-fans til lags:

Endring 1: MILJØ
Jeg legger til grunn at miljøene i det opprinnelige Final Fantasy VII er ferdigmodellerte 3D-modeller rendret til et todimensjonalt bilde. Jeg vil at disse 3D-modellene som bildene er baserte på skal hentes frem og brukes i remaken. I spillet skal en kunne se at det er ekte 3D-modeller. Kamervinkelen skal være den samme som før, men kameraet skal bevege seg litt mer, men ikke mer enn at vi bare aner at miljøet faktisk er tredimensjonalt, nok til at man ikke opplever det å "gå på et bilde". En slik rolig 3D-grafikk vil også gi et godt grunnlag for vakre og meningsfulle dybdeeffekter på en 3D-TV.

Endring 2: KARAKTERER
Det er tre karaktermodeller som skal byttes ut. Det er de som brukes:

- in-game
- i kampsekvensene
- og i cutscenene

Mitt forslag her er å la In-game-karakterene modelleres etter Final Fantasy IX-modellen. De beholder sitt chibi-aktige uttrykk men får en større detaljrikdom og mer menneskelighet enn pappeskemodellene fra det opprinnelige spillet. Samtidig skiller de seg ikke for mye ut fra de opprinnelige karakterene stilmessig, og passer dermed like godt inn i miljøet.

Kampsekvensmodellene skal, som i det opprinnelige spillet, være litt mer velproporsjonerte, realistiske og detaljrike. Her tror jeg det blir bra å bruke karaktermodeller på et nivå med de vi finner i Final Fantasy Crisis Core. Akkurat passe overbevisende, men ikke for teknisk avanserte. Jeg vil prøve å holde polygontallet nede, men samtidig gi spillet et mer moderne uttrykk. Crisis Core-modellene ville passet bra. Det samme gjelder selvfølgelig fiendemodellene. De må oppdateres tilsvarende.

Cutscene-sekvensene må spilles inn helt på nytt, og her kliner vi til med det remmer og tøy kan holde. La Square Enix' rendrefarm få kjørt seg og gi oss den sikleverdige fotorealistiske animegrafikken japanerne er så kjent for. Cutscenes er og blir cutscenes, nemlig tech-demos.

Endring 3: LYD
Først av alt, musikk: Ja, den skal ganske enkelt spilles inn av orkester, eventuelt på piano av Uematsu selv. Stikkordet er ekte musikk. Mer enn det trenger jeg ikke si.

Lydeffektene ellers kan man beholde fra originalen, med den lille forandringen at man sørger for at lydeffekter ikke "flyter inn i hverandre" og bare blir digitalt støy, noe de hadde en tendens til å gjøre i det opprinnelige spillet.

Det skal spilles inn voice over, med de samme skuespillerne fra film, prequel og spin-off.

Selv om dette også sikkert kunne fungert blir detlitt mer voldsomt enn det jeg ser for meg. Til dere som lurer, blidet er hentet her

Ellers skal alt være som det er. Menyene trenger bare en HD-oppgradering, kampsystemet er ok (selv om noen færre random battles ville vært å foretrekke), kontrollene fungerer og verdenskartet vil være greit etter en enkel oppussing.

Og så kommer selve rosinen i pølsa: Om noen av oppgraderingene ikke skulle falle i smak skal det være mulig å mikse og matche mellom nye og opprinnelige elementer.

Vil du kanskje ha 3D-miljøer, nye karakterer, men opprinnelig musikk og ingen voice over, heller tekstbasert dialog, ja, a kan man stille inn det. Eller kanskje du vil ha opprinnelig (men HD-optimalisert) grafikk, med de opprinnelige cutscenene men moderniserte kampsekvenser, opprinnelig musikk, men voice over, ja da kan man stille inn det. Skjønner?

Man skal kunne skreddersy sin egen opplevelse ved å gjøre spillet så moderne eventuelt så tro mot originalen som man selv ønsker.

Hva synes du om forslaget? Er det ikke et fint kompromiss mellom de som på død og liv vil ha en remake og de som mener det er blasfemi og rokke ved mesterverket Final Fantasy VII?

Si din mening, eventuelt kom med dine egne forslag til en remake av FFVII.

Når man overvinner frykten

Jeg bestemte meg for å overvinne min egen frykt i går. Jeg ville utfordre meg selv, vokse som menneske, spytte irrasjonelle tanker i trynet og le av dem.

Det er stille i leiligheten. Solen skinner, vinduene er åpne og jeg aner fred og ingen fare der jeg går og pakker alt inventaret ned i esker. En dyp summelyd begynner plutselig å bygge seg opp. Den blir sterkere og sterkere og til slutt skjønner jeg hva som er i ferd med å skje. Svevende inn vinduet, som et helikopter, kommer den feiteste vepsen jeg noen gang har sett. Herre min hatt den er feit. Likt en humle hadde den problemer med å kontrollere flyvningen sin.

Vel, vepsen setter seg selvfølgelig fast på innsiden av vinduet, blir stående å stange i glasset og kommer seg ikke ut. Intellekt. Fy som jeg hater den vepsen. Anyways så fikk jeg lyst til å utfordre meg selv. Jeg ville prøve å plukke vepsen ut av vinduet med fingrene. Ja du leste riktig, for jeg er en tøffing, og tøffinger plukker vepser, edderkopper og flått som om det var blomster.

Jeg manner meg opp. Jeg prøver å tenke rasjonelt. Vepsen er levende, ja, men den er ikke farlig, jeg er overlegen vepsen, den kan ikke skade meg om jeg holder meg unna brodd og kjever. Dessuten tar det ikke mer enn tre sekunder. Det blir som å plukke opp en gelébønne... med vinger, gule og svarte striper, oransje kraftige føtter et hode og en brodd som bare venter på å fylle fingrene mine med gift.

Jeg går bort til vinduet. Der henger den, feit som få. Den har problemer med å holde seg fast på den nyvaskede vindusruten. Bakkroppen pumper svulmende, dunkende, som en et erigert, majestetisk, blodskutt lem. Brodden går inn og ut, som om vepsen varmer den opp, forbereder den på noe, gjør den klar til å hvert øyeblikk kunne penetrere menneskehuden på den dumme fyren som står og stirrer på den.

Hadde du tort å plukke denne? Vepsen altså?

Når jeg får tatt vepsen i nærmere øyesyn skjønner jeg jo at dette ikke blir som å plukke opp en gelébønne. Av to grunner. Først og fremst kan du gripe en gelébønne uten å være redd for at den skal eksplodere i puss og snerk om du klemmer for hardt. To: Mitt forsøk på å objektifisere vepsen fungerer ikke, rasjonelle tanker faller og knuser som skjørt glass mot bakken. Det er en jævla veps vi snakker om! Selvfølgelig plukker jeg ikke veps med fingrene, jeg er da ikke gal?!

For å ikke gjøre en kort historie enda lengre så endte det hele med at jeg med knust selvbilde hentet et glass og et papir og geleidet vepsen vennlig ut.

Hva gjør du med insekter som forviller seg inn vindu?

Takk til babalu som inspirerte meg til å skrive bloggen

Når blir piratkopiering greit?

Jeg innrømmer det. Jeg nøt Chrono Trigger gjennom en emulator på telefonen min.

Dette fikk jeg kritikk for i et kommentarfelt her på siden, og jeg svarte som best jeg kunne på kritikken. Denne bloggen er inspirert av det svaret, og jeg lurer på om noen er enige med meg, eller om jeg bør krype til korset, bite i gresset og be om tilgivelse for mine "synder".

Vel, spill som begynner å bli bortimot 20 år gamle mener jeg kan kalles "fritt vilt". Spill som er så gamle begynner å bli ganske vanskelige å oppdrive på ærlig vis. En må stort sett på bruktmarkeder for å finne tak i retrokonsoller som blir sjeldnere og sjeldnere, dyrere og dyrere. For ikke å snakke om prisen på selve spillet.

Ja, Chrono Trigger er et litt spesielt tilfelle da det nylig har blitt relansert. Jeg har verken DS eller Wii. Jeg må altså ha investert over 1000,- i konsoll og spill for å få spilt det.

Selvfølgelig rettferdiggjør ikke dette alene piratkopiering. Spilling er allerede en kostbar hobby og en må regne med å betale for sine spillopplevelse, men ett sted går grensen for hva jeg er villig til å betale. Jeg velger å ikke la slike urimelige økonomiske hindringer nekte meg å oppleve strålende spillopplevelser. Det har jeg ingen problemer med.

Ta Chrono Trigger: La oss si at jeg absolutt ville spille det originale spillet, og at jeg ikke ville ha noen oppdatert relansert versjon. Eller ta andre spill: Det finnes et utall andre spill som ikke relanseres. Skal disse dø, bare fordi det ikke er 100 % moralsk forsvarlig å laste ned spill? Jeg ser ikke hvor hen det å spille gamle spill til utdaterte konsoller på en emulator er skadelig for bransjen. Om noe er det positivt, fordi gamle klassikere, for ikke å si mesterverk, fortsatt kan spre glede i stedet for å glemmes.

Ja, så jeg spør deg, jeg spør DEG, ikke etter den kollektive politisk korrekte masse: Når blir piratkopiering av spill greit? Blir det noen gang greit?

Er jeg helt på gjordet, isåfall led denne stuten tilbake til sin bås.

Jeg er lei av å snakke i gåter

Det å småprate med fremmede mennesker er noe med det verste jeg vet. Jeg skjønner at det er meningsløs men forventet høffelighetsrutine, og jeg skjønner at motparten skjønner det. Det hele er et spill uten galleri.

Hvorfor er dette så jævlig? Jo, mye fordi jeg føler det forventes noe av meg i slike situasjoner. Akkurat som at en facebook-status eller bloggtekst på Gamereactor skal inneholde originale metaforer og underfundige vendinger for å anerkjennes føler jeg at en verbal dialog også krever dette.

Uten tilgang på verken backspace, synonymordbok eller tid til å tenke blir jeg i slike small talk-situasjoner nødt til å sette hjernen i høygir og scanne for alt som kan minne om søkte sammenligninger, kjappe comebacks og referanser til alt fra ordtak til memes.

Resultatet blir sjelden bedre enn at det kunne ha vært utgangspunkt for en scene i The Office.

Er det flere en meg som føler at forventningene om vittighet på internett følger med ut i det virkelige liv?

Jeg er i hvert fall lei av å ikke kunne snakke i klartekst lengre, men presses til å måtte snakke i gåter for å bli "anerkjent".

Han spilte dataspill (22/7-saken)

Ja, nå kan journalistene gni seg i sine sleipe hender. Anders Behring Brevik sier han hadde bruk for skytetreningen han hadde fått gjennom skytespill. Media sier han øvde seg på drap gjennom dataspill.

Gir dette vann på mølla for spillkritikere tror dere? En ting er sikkert. Dette er stoff som vil generere klikk, noe som i senere tid har blitt viktigere for journalister enn å faktisk gjøre jobben sin. Samfunnsbeskyttere og vakthunder, redusert til desperate klikkjegere og populistiske pudler. Jeg synes det er synd at slike bagateller skal blåses opp.

Vel, det vil jo vise seg om den faktisk blir blåst opp. Skal ikke ta sorgene på forskudd. I beste fall fører saken til mer forskning på temaet.

Jeg regner uansett med at dette blir den første kommentaren jeg får av pappa, onkler og besteforeldre neste gang videospill blir et tema, om det nå er jeg som sitter å spiller, eller der er en snakkis i et kaffeselskap.

Er det noe poeng i å prøve å forsvare spillmediet hvis folk skulle vise seg å være så trangsynte at de tror skytespillingen hans var en utløsende faktor for at han gikk det siste skrittet? Nei, jeg føler det blir like meningsløst å diskutere som å prøve å snakke en prest vekk fra Gud.

Hva tror dere? Vil dette nøre opp en kritikkstorm mot spillmediet, eller vil vannglasset få stå i ro?

Kilde: NRK.no

Er det vanskelig å forstå spill?

Neppe. Er du gamer, blir du gamer, det tror jeg, men jeg lurer på om det noen gang er for sent til å begynne å engasjere seg for spill.

Jeg har lenge ment at mange av de spillene jeg spiller er ganske kompliserte. Kontrolloppsett er relativt komplisert, og menysystem og oppgraderingmekanismer er ganske omfattende. Det er ikke bare bare for en nybegynner å sette seg inn i alt dette.

Det første spillet jeg kommer på som er så avansert at det vil by på problemer for en nybegynner er Assassins Creed, som har et voldsomt omfattende kontrolloppsett og menyer med mye innhold. Selv jeg, en relativt erfaren spiller, blir småimponert over meg selv når jeg mestrer kontrollene i AC:Brotherhood.

Jeg tror jeg har nevnt henne noen ganger før, men jeg har i hvert fall en kjæreste som jeg nærmest desperat forsøker å lure inn i spillverdenen. Det er ikke lett når noe så elementært som koordinering av to analogspaker byr på utfordringer. Å browse menyer for å gjøre innstillinger eller lese seg opp på oppdrag, nei det må jeg ikke nevne en gang. Det blir ALT for mye å sette seg inn i.

Hun likte riktignok Spyro, men vegrer seg for å besøke menyen. NFS:Hot Pursuit fengte også... på Android-telefonen min, hvor det eneste huntrenger å gjøre er styre bilen ved å bruke telefonen som ratt. Jeg har lært henne veien fra start-menyen til "quick race".

Er spill virkelig så vanskelig å forstå, eller har bare utenforstående en oppfatning av at spill er så avanserte? Er det kanskje slik at siden de tror det avansert og vanskelig å sette seg inn i, så blir det avanset og vanskelig å sette seg inn i?

Det bør da være mulig å forstå spillet som medium og hvordan man bruker det selv om man ikke har spilt siden man var en knapp knehøyde stor?

Kjæresten min er 20 år. Er det for sent? Eller kan man ikke gjøre noe med manglende interesse?

Tips og betraktninger mottas med takk!

Bilde: Det var enklere før. Det er ikke mange av dagens spill du kan spille med denne kontrollen...

På tide å belønne flinke bloggere?

Alle som har skrevet en blogg her på GR kjenner seg igjen. Du publiserer bloggen og gleder deg over å se avataren din, navnet ditt og bloggtittelen på forsiden. Etter hvert som tiden går presses bloggen din lengre og lengre nedover, til den til slutt forsvinner ned på femteplass og blir borte.

Det blogges om mye rart på GR, alt fra det noe åpenbare og forventede tema "spill", til tema av typen "hva er meningen med livet". Denne diversiten i bloggene er noe av det jeg liker best på denne siden, og en viktig grunn til at jeg holder hus her. Dere er en kjempegjeng, forum!

Dessverre er det også varierende kvalitet på bloggene.

Personlig prøver jeg å ikke dele banale skildringer av dagens frokost, linker til kule filmer på wimp eller karakteren jeg fikk på siste eksamen. Jeg føler at du, kjære leser, ikke har noen som helst verdi av å lese noe av dette, med mindre jeg klarer å lage en kåseri-aktig, humoristisk tekst ut av det.

Jeg prøver så godt jeg kan å bare publisere tekster som kan være til glede, interesse eller debatt for deg. Selvfølgelig håper jeg også at budskapet når så mange som mulig, og at de som leser det kommer med tilbakemelding. Akkurat som alle dere andre.

Vi kan selvfølgelig ikke nekte brukere å blogge fordi de bare deler tanker og informasjon jeg mener er ytterst uinteressant.

Det er likefullt frustrerende at de gode bloggene det ligger timer med arbeid bak risikerer å mister forsideplassen i løpet av et par timer til fordel for slike små, meningsløse tulleblogger som ikke tar opp annet enn hva man syntes om et spill, et youtubeklipp eller sin frokost. Dett er stoff for henholdsvis anmeldelser, forum og endetarm. Jeg vil ikke påberope meg noen offisiell rolle som "bloggpoliti", ei heller påstå at dette er verre for meg enn for andre, men jeg vil tro flere føler det samme som meg. Så får jeg ta støyten da, jeg som tar det opp. For jeg syntes det var på tide noen tok det opp.

Jeg prøver ikke å treffe noen eller såre noen spesielle. Jeg taler ganske enkelt for at alle de ekstra flinke bloggerne her på siden, de som publiserer interessante, gjennomtenkte, humoristiske, debattverdige, kreative og/eller velskrevne blogger skal få litt ekstra lønn for strevet. Jeg synes bloggere som legger tid, tanke og arbeid i tekstene sine bør belønnes. Plassen på forsiden har så ekstremt mye og si for responsen på bloggen, og dette er i større grad publisering av tekster, ikke blogging. Om det er ren, pur blogging GR vil ha, bør de finne en annen løsning, for per i dag brukes blogg-funksjonen både til publisering av alt fra dritt (rene blogginnlegg) til veldig leseverdige tekster. Det er synd at dette sidestilles på forsiden. Alt for mange leseverdige tekster dør alt for fort, bare fordi de forsvinner fra forsiden. Det er ganske enkelt urettferdig. Det føles i hvert fall til tider slik.

Jeg synes gode bloggere bør markeres på ett eller annet vis, ikke nødvendigvis synlig for andre brukere. Jeg vet ikke hvem som skulle fått ansvaret for det (moderatorer?), men noen burde kunne markere brukere som utmerker seg gjennom bloggingen sin og gi dem en egen spalte på forsiden. På den måten ville forhåpentligvis slike ekstra leseverdige blogger bli eksponert litt lengre. En spalte for vanlige bloggere, og en spalte for bloggere som har utmerket seg.

Er dette en fair betraktning? Er det en god idé, eller ville en slik "merkeordning" splitte brukerbasen på GR inn i en slags østkant og vestkant? "Elitebrukere" og "annenrangsbrukere"? Det var aldeles ikke tanken, men ville det bli resultatet?

BILDE: Er det virkelig en slik form for blogging vi driver med på GR? Nei! derfor fortjener de gode bloggene (eller tekstene) å skinne litt ekstra mener jeg.

På tide å bytte ut 1-10-poengskalaen?

Dette er en lang blogg. Til dere som ikke er så leselystne har jeg skrevet et kortere sammendrag av bloggen.

Sammendrag:

Jeg har sluttet å lese anmeldelser fordi de i for stor grad farger og preger den kommende spillopplevelsen. Negative aspekter som blir trukket frem i en anmeldelse blir lett liggende å gnu i bakhodet mens man spiller, og det er forstyrrende. Jeg vil ha en ny anmeldelsesordning som i mindre grad preger spillopplevelsen. Negative aspekter ved spillet bør gjøres valgfritt å lese. Pluss- og minusspaltene bør erstattes av et emblemsystem.

I tillegg vil jeg at anmeldelsens informasjonsstruktur skal følge den omvendte pyramide-modellen: Den viktigste informasjonen, som f.eks. konklusjon, kommer først mens detaljer og fordypning kommer siden. Dermed er det ikke nødvendig å lese hele anmeldelsen om man ikke ønsker, enten fordi man er giddesløs, eller fordi man ikke vil prege kommende spillopplevelse i så stor grad. Jeg vil også ha vekk karakterskalaen fra 1-10, til fordel for to mulige konklusjoner: «JA» (anbefales) eller «NEI» (frarådes). Om et spill først anbefales vil jeg ikke vite at spillet egentlig ikke er så bra, ved å se karakteren 7/10 eller 8/10. Det vil jeg avgjøre selv.

Hvorfor leser jeg anmeldelser da, om jeg ikke vil vite noen ting? Jeg vil ha en kjøpsveiledning. Bør jeg kjøpe spillet? Når jeg har fått et «JA» eller et «NEI» vil jeg kunne velge å lese innholdet, da dette, som jeg har nevnt noen ganger nå, lett preger spillopplevelsen, blir liggende i bakhodet å gnu og forstyrre mens jeg spiller.

Sammendrag slutt

Hva er spillanmeldelsens oppgave? Etter at jeg leste Tonny Albriktsens forsiktige raljering mot norsk spillanmeldelse på Filmpolitiets nettsider begynte jeg å tenke over nettopp det. Jeg skal ikke være like akademisk og pompøs som Albriktsen i mitt innlegg. Nei, jeg vil ganske enkelt fortelle hvorfor jeg har sluttet å lese anmeldelser, og hva jeg tror må til for å gjøre det aktuelt å lese flere anmeldelser.

Jeg har sluttet å lese anmeldelser fordi de i for stor grad farger og preger den kommende spillopplevelsen. Alt for ofte blir anmeldelsen liggende å gnu i bakhodet mens jeg spiller spillet, og jeg ser etter de negative og positive tingene som ble trukket frem. Jeg leter etter feilene, får bekreftet at det gode faktisk var bra. Jeg får ikke følelsen av å oppdage noen ting selv. Det hindrer meg i å fortape meg i spillet og jeg vet hele tiden at noen har gjort dette før meg, og de mente det og det om det og det. Det er kort sagt veldig forstyrrende.

Når jeg sjekker en anmeldelse av et spill er jeg som regel ute etter å få vite om spillet er verdt å anskaffe. Ofte har jeg allerede vurdert å kjøpe det og trenger bare et slags klarsignal fra anmeldelsen. Med andre ord, jeg vil at en anmeldelse skal fortelle OM jeg bør anskaffe spillet, og hvorfor, eventuelt hvorfor ikke. Jeg vil ikke vite hvorfor jeg ikke bør anskaffe (negative aspekter) meg et godt spill.

De fleste anmeldelser har et fornuftig forhold mellom positive og negative aspekter som stemmer overens med karakteren. For å sette det på spissen: Ni positive aspekter og ett negativt på et 9/10-spill. Men så har jeg vært borti anmeldelser av typen «seks positive og fem negative» på et 8/10 spill. Det er vanskeligere å bli klok på. MED MINDRE man fra starten av sitter med oppfattelsen av at spillet er godt. Da underbygger de positive elementene karakteren, mens de negative aspektene i større grad fremstår som bagateller og ikke kritiske feil som ødelegger spillet. Det taler for at konklusjonen bør komme først, og detaljene siden. Men jeg vil gå noen skritt videre, noe mange sikkert vil være skeptiske til og uenige med. I så fall er meningene dine høyst velkomne i kommentarfeltet.

Jeg vil ha en ny struktur på anmeldelser.

Først og fremst vil jeg at vi går bort fra dagens 1-10-skala. Den bør fjernes til fordel for et «Anbefales-Frarådes»-system, eller «KJØP-IKKE KJØP»-, «JA-NEI» eller «BRA-DRITT»-system om du heller vil det. Poenget er at det er to mulige dommer, enten eller.

Jeg tror jeg har de fleste med meg når jeg sier at karakterene 1-5 oppfattes noenlunde helt likt. Spillet oppfattes som dårlig og ikke verdt å kjøpe. 6-7 er karakterer jeg tror menge ikke blir kloke på. Spillet er en del av en generisk masse, ikke særskilt bra, men ikke dårlig. Det er verdt et forsøk, altså et kjøp. 8-10 betyr definitivt kjøp for de som måtte være interesserte. Jeg skjønner ikke poenget med tallkarakterene når man kunne gjort det så enkelt som å si at spillet er verdt å kjøpe, eller ikke verdt å kjøpe. JA, eller NEI.

Du tror kanskje et slikt system vil bli for enkelt, for lite nyansert og kanskje for strengt for enkelte spill? «JA» og «NEI»-karakterer vil nok sende et tydeligere signal, og dermed få mye mer og si for beslutningsprosessen til leseren som vurderer å kjøpe det aktuelle spillet enn det en medioker karakter ville. Å karakterisere et spill som et «NEI-spill» kan i verste fall snyte spillere for opplevelser de faktisk ville likt. Men husk at det gjør også en 5/10-karakter også. Final Fantasy XIII fikk 5/10 i GR. Slakt. Men mange i kommentarfeltet likte spillet. Vi kan da spørre: Om spillet hadde fått «NEI» som karakter, eller «Frarådes», ville færre spillere kjøpt spillet? Og i så fall, er det positivt eller negativt? Man anmelder ikke for å fremme salg eller være snill med utvikler, men for å veilede forbruker. Med så bastante karakterer som «JA» og «NEI» er anmelders mening krystallklar, både til forbruker og til utvikler.

Men på den andre siden kan et «NEI» føles kraftigere og mer negativt enn en 5/10-karakter, og derfor er kan det være en fare for at terskelen blir lavere for å gi dårlige spill «JA-spill»-status, i frykt for at spillere skal gå glipp av noe de kunne ha likt. Dette vil slappe spillutviklere tjene på, da spillene som kanskje egentlig fortjente en dårlig karakter fikk «JA»-stempel. Og et JA-stempel oppfattes lettere som noe utelukkende positivt, selv om tallkarakteren egentlig ville vært 5/10. Dette betyr bare at anmelderen må være steinhard og ærlig. Sannsynligvis er det lurt å få «En annen mening» i tilfeller der det hersker tvil om et spill fortjener «JA» eller «NEI».

Eksemplet ovenfor avslører en svakhet med «JA-NEI»-systemet. Der er ingen nyanser i selve karakteren. Men personlig synes tydeligheten ved et «JA» eller et «NEI» er en styrke som veier opp for denne svakheten. Nyansene får fremkomme gjennom selve anmeldelsen. Noe som bringer oss over til selve anmeldelsen. Hvordan skal denne struktureres?

Følg den omvendte pyramide-modellen: Det viktigste først, deretter presenteres innholdet med synkende viktighet. Dette er en typisk struktur for artikler på web. Jeg tror det kan være en velegnet struktur for anmeldelser også. Uansett hvor mye en måtte ønske det kan en ikke kreve at en leser skal lese gjennom hele ens anmeldelse for å komme til konklusjonen. Mange hopper til slutten med en gang uansett, enten fordi de er late, eller fordi de som meg, vil vite minst mulig om selve innholdet i spillet. Hvorfor ikke bare gi disse leserne det de leter etter med en gang. Mange vil nok lese videre uansett for å forstå hvorfor konklusjonen ble slik den ble. Kanskje flere enn før faktisk.

Altså: Begynn med konklusjonen: Er spillet verdt å betale for eller ikke? Når man først har fått vite at spillet er verdt å anskaffe er det ikke lenger interessant hva som måtte være negativt med spillet. Det positive veier tydeligvis opp for det. Spillet ble anbefalt, jeg har tenkt å kjøpe det, hvorfor skal jeg gjøres obs på negative aspekter som anmelder har funnet. Kanskje jeg ikke oppdager dem når jeg spiller selv? Det er i så fall positivt for meg. Kanskje jeg oppdager dem, men oppfatter det som noe positivt? Kanskje jeg oppdager det, men synes det er en ubetydelig bagatell og overser det? Om anmelder derimot har trukket det frem og presentert det som noe negativt, vil sannsynligvis spiller også oppfatte det som noe negativt.

Jeg anbefaler å lese en artikkel jeg har lenket til i slutten av dokumentet. Der sies det at negative anmeldelser har noe å si for opplevelsen av et spill. I et forsøk fikk tre grupper presentert henholdsvis gode, ingen og dårlige kritikker av spillet «Plants vs Zombies», et spill rost opp i skyene av kritikerne. Det fikk så gode kritikker at de dårlige anmeldelsene brukt i forsøket måtte fabrikkeres. Det viste seg at de som fikk lese dårlige kritikker i forkant av spillet oppfattet spillet som dårligere enn de to andre gruppene.

Om det må nevnes hva som trekker et «JA-spill» ned, legg det ved mot slutten, og forbered leserne på at her kommer informasjon som kan prege spillopplevelsen i negativ forstand. Det samme gjelder pluss- og minus-boksen. Gjør det valgfritt å vise dem da disse veldig lett fester seg i bakhodet og preger spillopplevelsen. Helst hadde jeg sett at pluss- og minus-boksene ble fjernet, til fordel for et medalje-/emblemsystem, likt det GameSpot.com bruker. Jeg kan bare snakke på vegne av meg selv, men jeg føler disse universale emblemene ikke har så mye å si for spillopplevelsen enn de spillspesifikke plussene og minusene,

Jeg vurderte å innlede teksten med å skrive at tiden er moden for forandring, at spillanmeldelsen bør fornyes, men jeg vet ærlig talt ikke hvor forskjellig dette vil bli. At 1-10-skalaen fjernes betyr bare at anmelderen må være flink til å presentere nyansene i selve teksten. Når jeg også sier jeg ikke vil vite hva som trekker et «JA»-spill ned betyr det bare at anmelderen må strukturere teksten slik at de som ikke vil gjøres obs på det negative kan slippe det.

Det jeg kort sagt prøver å si er at man bør kunne lese en anmeldelse uten at man skal danne seg en negativ oppfatning av spillet, eller merke seg ting om forstyrrer den kommende spillopplevelsen. Jeg har her forsøkt å presentere noen forlag på hvordan dette kan gjennomføres.

Jeg håper dere alle kan komme med tilbakemeldinger. Hva er du enig i? Hvilke svakheter ser du? Jeg utfordrer spesielt dere i GR-redaksjonen på å si hva dere synes om forslagene?

Referanser:
Mot en ny spillkritikk, NRK P3 Filmpolitiet
Review scores affect perception and purchase intent, 1UP

Bilde: Dette spillet, Plants vs Zombies, har ble oppfattet som dårligere av spillere som fikk lese negative kritikker før de prøvde det enn av de som fikk lese positive eller ingen kritikker.

Split Screen - et dikt

Split Screen
Å sitte i sin sofa med gode venner
Så intens konkurranse at kontrollene brenner
Å ta seg en slurk og hemningsløst skryte
Rope og skrike, bremse og skyte

Kontrollen opp i været
Du vant med et knapt sekund
Gjennom hodet, fra geværet
Hoverende latter fra naboens munn

Øyekontakten har ingen pris
Med en real venn, et digitalt nemesis

Split Screen
Elsket og likt, av ulike grunner
Nå svinner den hen, den dør og går under
Delt skjerm, litt snacks og en leskedrikk
En gjeng i en dans av tommelklikk
Trivielt preik og pjatt, boost og retrett

Aldri mer

Split Screen blir tatt,
erstattet av
nett

Alle hater Jar Jar Binks

Ja, gjør de ikke det? Det siste jeg så var at han toppet P3s liste over topp 5 irriterende sidekicks.

Er han tidenes mest irriterende "sidekick"?

P3 anklager ham for å være et medium for billig slapstickhumor, og jeg kan gå med på at humoren som regel (ikke altid) er både barnslig, enkel og myntet på et yngre publikum.

Men er det virkelig så ille? Jeg er en av tilsynelatende få som elsker Star Wars The Phantom Menace. Det er en litt lystigere og mer positivt ladet film enn de andre fem. Jeg blir glad av denne filmen, dens solfylte byer, grønne enger og sølvskimrende romskip, i motsetning til tåkete myrer, klaustrofobiske søppelpresser og kantete og generelt sett lite aerodynamisk formspråk.

Jar Jar bidrar på sin måte til å gjøre filmen lystig. Han gir filmen et litt mer "barnevennlig" preg, og selv om jeg ikke mener Star Wars skal være så forbasket barnevennlig så liker jeg at akkurat denne filmen er det. Den blir som en slags rekrutteringsvideo for dagens unge, fremtidens Star Wars-fans.

Jar Jars fakter er sjelden mer verdt enn en himling med øynene for oss "viderekomne". Det som derimot er litt morsomt er at manusforfatter har såpass innsikt at han lar de andre karakterene snakke på vegne av alle oss som skjønner at Jar Jar er en smule... teit.

C-3PO uttrykker blant annet at han finner "that Jar Jar creature rather... odd [...] very odd indeed", og da det er på tide å reise videre fra Tatooine mistenker Obi-Wan at de har plukket opp enda en "pathetic life form", implisitt mener han altså at Jar Jar er en "pathetic life form".

Personlig klarer jeg å ignorere Jar Jar der han ignoreres bør. Av og til klinker han til og gjør noe subtilt som et våkent øye kan glede seg over. Skrikinga og skråling, ja, den hadde vi klart oss uten, det er jeg enig i. Men en dag vil forhåpentligvis min åtte år gamle sønn min sitte ved pappa i sofaen og glede seg over flagrende tunger og klumsete ablegøyer, ikke ulikt hans far før ham.

Hva synes du? Har Jar Jar Binks virkelig gjort seg fortjent til sin plass i karbonittblokka?

Topp 5: Irriterende sidekicks, Filmpolitiet NRK P3

Jeg savner bedre animasjon i spill

Jeg har endelig funnet et spill som kjæresten min klarer å fordøye. Det er enkelt å forstå, fargerikt og sjarmerende, og man overøses ikke med kjedelige tutorials før man setter igang. Spillet er Spyro 2, ett av tidenes desidert beste spill.

Hva har dette med overskriften å gjøre? Jo:

Spyro 2 er et av tidenens beste spill blant annet fordi figurene, polygonerte som bare det, har liv, sjel og følelser. Insomniac klarer å overbevise meg om nettop det fordi øyne og øyenbryn danser opp og ned. Karakterene vifter med armene i engasjement, og når de skal legge trykk på ord, ja da puster de tydelig inn, bøyer seg bak og kommer opp i fjeset ditt med hodet før ordet skytes rett i panna mi, kun for å poengtere. Det er overaskende god lipsynk også, til å være et PS1-spill. Kroppsspråket er ganske enkelt upåklagelig til å være et PS1-spill.

Animasjonene løfter dette spillet så til de grader, og det er et teknisk element jeg savner i flere av dagens spill, både i dialog og i gameplay.

For tiden spiller jeg Deus Ex: Human Revolution, et spill som i absolutt mangler overbevisende animasjon. Konverseringen er stiv og trist. Lipsynk er helt fraværende, erstattet av noe som ligner på en "tilfeldig leppebabbelalgoritme". Det er som å prate med et levende lik med parkinson. Alle karakterene mangler liv og later til riste og nykke helt uten grunn, som om de er nervøde, eller har ticks. Adam, karakteren man spiller som, eier heller ikke lesbart kroppsspråk. Han kan være så sint så sint, men stå rett opp og ned, stiv som en pinne, se alle andre steder enn inn i øynene på samtalepartneren og holde sin hese, dype, rolige stemme i hevd.

Jeg vil se blodskutte øyne, rynker i panna, at spyttet fråder, at han går energisk fram og tilbake med blikket låst på samtalepartneren
peker, kommer opp i fjeset og glefser, tar seg til ansiktet i frustrasjon, tar frakken av seg, slenger den på bakken, tramper den sønder og sammen og kler den på seg igjen, og sist, men ikke minst (kanskje størst faktisk), at munnen beveger seg slik den skal! Lipsynk, mine damer og herrer, en udervurdert teknologi. Lipsynk løfter et hvert spill mange trinn, men vektlegges av alt for få!

Det siste spillet som imponerte meg med lipsynken var Final Fantasy Crisis Core, og det begynner å bli en stund siden. Uncharted-serien overbeviser også forsåvidt, det må sies, men Crisis Core, ja det var et solid stykke spillteknisk håndverk hva angikk ansiktsanimasjon og overbevisende mimikk! (Her er et eksempel)

For å si det kort og enkelt: Et spill trenger ikke nødvendigvis den beste grafikken for å fremstå som overbevisende. At animasjonene kjennes naturlige, at følelser kommer til uttrykk og ansiktsuttrykk og at kroppsspråket er overbevisende har i mine øyne mye mer å si. Spillet flyter mye bedre, og verden virker så mye mer levende og troverdig bare animasjonene er på plass.

Det er det ikke alle som skjønner, f.eks. Eidos med sitt Deus Ex. Jeg ble ærlig talt litt skuffet...

Hva mener du er viktigst? Bedre grafikk, eller bedre teknikk (animajson)?

Takk til Cladeus som trigget skrivelysten i meg med denne kommentaren sin

Bilde: Jeg har ikke møtt deg enda, gamle mann, men når jeg gjør det ser jeg helst at du finner frem kluten og pusser bardisken... Jeg har mine tvil.