Norges ville veier...

Jeg skulle hjem til påske. Jeg hadde i siste liten avbestilt togbillettene, for en kamerat som hadde vært på oppdrag for jernbaneverket skulle tilfeldigvis kjøre hjemover samme dag. Var det egentlig en god idé?

Mens vi kjørte langs E6 nordover fra Steinkjer, innså jeg hvor elendig veien egentlig var. Telehiv, hull, sprekker, feil dosering i svinger... svingene i seg selv, mengen av dem... I baksetet på en av jernbaneverkets Volkswagen Transportere opplevde seteregionen turen som utfordrende, for ikke å si direkte fiendtlig.

Mens man sitter der da, samtalen har dødd ut, dieselmotor og vind er det eneste som høres og et bilbelte presser frenetisk mot en blære som gjerne skulle vært tømt for tre mil siden, begynner fantasien å leke teknisk entrepenør.

Den sprukne veien forsvinner. Den erstattes av svart, plan vaterrett asfalt, klar, gul veimerking, flunkende nye autovern og skinnende, fargesprakende skilt. Alt dette gjennom et landskap av grantrær, fjellvegger, fjorder, fosser og værslitte hus.

Jeg begynte så å tenke... Er dette rett? Skal det være autostrada gjennom Norge? Er ikke den slitne bestefarveien en liten del av vår norske identitet? Klart, den har noen arr og rynker, men det er jo slikt som gir en bestefar karakter. Hva hadde mobilen din vært uten ripene på dekselene? Fabrikkny, upersonlig, uinteressant...

Jeg ville nok ha savnet litt av den humpete, ujevne og grove norske veien om veinettet vårt hadde blitt totalrenovert. Selvfølgelig trengs et plaster her og der, fordi veien er direkte ødelagt, eller rett og slett er trafikkfarlig, men det får vi ta opp i en annen, litt tørrere debatt.

La Sverige ha sine sjelløse, kjedelige, lange strake veier. I Norge har vi variert vei med karakter! Grov og god, i stil med naturen vår. Kan vi snakke om en egen norsk "veikultur"?