Farvel og god påske

Vi er i Harstad i 1984. En kald vinter med enorme mengder snø. På gangstien ved St. Olavs Gate ser vi en tolv år gammel gutt på sparkstøtting. Det er vanskelig å få øye på ham mellom de to meter høye brøytekantene, alt vi ser er en topplue som stikker opp i blant der han sparker avgårde bortover gangstien. Det er tidlig kveld og en stjerneklar himmel speiler seg i snømassene.

Ti minutter senere stopper gutten utenfor Narvesen. Han setter fra seg sparken og haster inn, rett til de bakerste hyllene der de engelske bladene står. Med røde kinn speider han alle forsidene. Ser etter noe. Han skotter mot bakrommet for å se om det ligger noen blader der som ennå ikke er satt ut. Ser ikke sånn ut, så gutten går ut til sparkstøttingen sin og sparker videre.

Nedover bakkene, forbi Byskolen og varehuset Lorry. Til neste Narvesen-kiosk. Her driver de og pakker ut blader. Gutten lusker litt rundt i butikken og skotter på bladene som blir satt ut i hyller. Og der kom det! Nytt nummer av Computer & Video Games! Gutten river det til seg, betaler i kassa, putter det inn under jakka, og løper ut til sparkstøttingen.

Han haster hjem, opp Harstadgårdsbakken, forbi sykehuset, opp Skarveien, og ender opp i Utsikten. Hjemme. Han løper ned på rommet sitt og slenger seg på senga med et rykende ferskt nummer av Computer & Video Games.

---

Slik var min barndom. Fra elleveårs-alderen var jeg ekstremt opptatt av spillblader. Jeg hadde en Commodore 64, og elsket spill. Men jeg elsket spillblader enda mer. Jeg kjøpte alt som kom av blader: Commodore User, Computer & Video Games, Zzap 64, og alle andre som skrev om spill. Hver eneste tirsdag trålte jeg alle Narvesen-kioskene i Harstad på jakt etter nye blader. Og hvis ingen av mine faste var kommet, kjøpte jeg Sinclair User i ren desperasjon.

Jeg elsket å lese spillblader. Jeg leste de i filler. Mens jeg spiste frokost og kvelds. Til middag. På senga og på do. Jeg ble kjent med anmeldere som Julian Rignall og Gary Penn. Jeg leste utviklerdagbøker, spillanmeldelser, kåserier, eventyrspillhint, nye og kommende spillmaskiner og reportasjer. Å lese om spill jeg ikke hadde var magisk, jeg kunne drømme meg bort i eksotiske spill ved hjelp av skjermbilder og beskrivelser. Å sjekke eventyrsidene i Computer & Video Games ble et månedelig rituale; tenk om det kom et hint som hjalp meg videre i et eventyrspill jeg stod fast i?

For meg har spillblader alltid vært noe magisk, og det å få lage Gamereactor-magasinet har vært en barndomsdrøm som har gått i oppfyllelse. Men nå er det altså slutt. Idet jeg skriver dette laster Magnus opp de siste sidene til vårt aprilnummer til trykkeriet. Det blir det siste Gamereactor-bladet som er signert med mitt navn.

Tidligere i dag pakket jeg saker og ting jeg har hatt liggende på kontoret. CD-plater, bøker, bilder, gamle minner. I tillegg til en bunke Gamereactor-blader, ett av hvert nummer som jeg har laget. Det har blitt en liten bunke, over 1000 sider med spillstoff som jeg har svettet over de siste to årene.

Det har vært to gode år. Vi har bygd opp en flott redaksjon. Vi har fått til masse med bladet. Og vi har hatt mye moro med å følge vårt engasjerte community. Det er tross alt dere, leserne, vi jobber for.

Og av og til har jeg fått mail. Fra en ung gutt som samler på bladet. Som sykler syv kilometer til spillsjappa si bare for å sjekke om bladet er kommet, og som stråler av lykke hver gang et nytt magasin ligger og venter på han i butikken. Og jeg kjenner meg så alt for godt igjen.

Men nå er det slutt for min del. En ny redaktør vil komme inn og jobbe med Magnus for å fortsette å gi dere Norges kuleste spillblad. Gamereactor fortsetter uten meg bak roret, og jeg er sikker på at bladet seiler trygt videre. Det er vemodig å gi slipp, men samtidig litt godt. Jeg gleder meg allerede til å troppe opp i spillsjappa i mai, på jakt etter et nytt nummer av Gamereactor. Det første nummeret på lenge som jeg ikke har vært med å lage.

Takk for to gode år! Og takk for alle gode ønsker fra dere lesere. Det har vært en kjempemessig opplevelse for meg, jeg håper dere har hatt en fin tid med meg bak spakene. God påske!

Mitt favorittspillblad gjennom tidene: Zzap 64. Mye kulere enn hovedkonkurrenten Commodore User.

Veien videre

Ja, der var katten ute av sekken. Jepp, det er sant. Jeg har sagt opp i Gamereactor og begynner som redaktør i et annet spillmedie i april.

Hvorfor, tenker du kanskje? Det er flere svar på det spørsmålet. Da jeg begynte i Gamereactor for litt over to år siden hadde jeg mange ambisjoner med magasinet og nettsiden. Og sammen med Carl Thomas og Magnus klarte jeg å oppnå veldig mange av disse. Det første vi gjorde var å flytte produksjonen av magasinet til Norge, slik at vi kunne bestemme alt innholdet selv, for på den måten å lage nøyaktig det bladet vi hadde lyst til å gi dere lesere. Jeg innførte nye rutiner på kontoret som gjorde slutt på nattarbeid og unødvendig overtid. Vi tok mange redaksjonelle valg, ikke alltid merkbare for dere lesere, men med langsiktige konsekvenser som jeg føler har gjort at våre anmeldelser og vår mening har blitt tatt mer seriøst. Vi rekrutterte nye frilansere som har blitt en sammensveiset gjeng med bøllefrø og sjarmtroll som vi har blitt veldig glad i. Og mye, mye mer.

Men til slutt kom jeg til et punkt der jeg følte jeg hadde gjort mitt. Der de fleste av målene mine var nådd. Jeg merket rett og slett at den samme gløden jeg hadde da jeg startet ikke lenger var like varm. Gamereactor er et internasjonalt medie, der mange avgjørelser blir tatt av andre enn oss her i Norge, og jeg føler på mange måter at jeg har påvirket det jeg kan nå.

For meg er noe av det morsomste med å jobbe i et medie den kreative prosessen. Å være med å utforme den redaksjonelle profilen. Bygge opp en redaksjon. Utforme rutiner og retningslinjer.

Og derfor var jeg rett og slett nødt til å takke ja når jeg fikk tilbud om en ny jobb i et relativt nytt medie, med frie tøyler til å utforme en redaksjonell profil og styre redaksjonen.

Det var ikke lett å si opp, men jeg visste at jeg kom til å angre hvis jeg lot denne sjansen gå forbi meg.

Men dere er ikke kvitt meg ennå. Jeg blir her frem til 31. mars, og vi jobber på spreng med neste måneds magasin, som blir det siste jeg signerer med mitt navn.

Hva som skjer i redaksjonen etter jeg slutter, kan jeg dessverre ikke si noe om. Alt jeg kan si er at Magnus kommer til å fortsette, og med tanke på den jobben han har gjort så langt er jeg overbevist om at han fører Gamereactor-skuta trygt videre.

Redaktørens Inside Story. Snart overlater jeg sjefsstolen til noen andre.

Ikke på min fest

Der plumpet det akkurat inn en mail om at Microsoft har sendt oss et eksemplar av Lips Party Classics, som inneholder en bunke fete partylåter som får liv i enhver fest. Helt sikkert.

Sammen med meldingen lå det også et bilde av coveret, og midt bland de glade ungdommer har det sneket seg inn en ekkel pervo. Se selv da. Blikket godt festa på puppene til hun dama som tar helt av på refrenget. Det ekle gliset, den svette panna, det intense blikket. Det er ingen tvil om hva han her er ute etter.

Han blir i hvert fall ikke invitert på min fest.

Hva spiller Magnus?

I går formiddag dukket det opp et etterlengtet spill her i redaksjonen. Richard har fått den store æren av å anmelde det, men før han kom og plukket opp debug-maskin og spill måtte vi ta en liten prøverunde her på kontoret. Og under kan du se hvordan det så ut når Magnus satte seg ned med kontrollen i hånda.

Hva spiller han? Vi kan ikke lokke med noen store premier denne gangen, men heder og ære til den første som gjetter riktig!

Gratulerer, Bernt!

I dag tidlig ble de endelig nominerte til årets Gullstikka annonsert. Fra ti spill i hver kategori sitter man igjen med fire. Men kanskje mest interessant er det at Gamereactor er nominert i hele to kategorier!

I kategorien årets medie er vi nominert sammen med Gamer.no, Spill.no og Spillmagasinet.no. Knallhard konkurranse, med andre ord, så det spørs om vi får prisen for tredje år på rad. Jeg vil uansett benytte anledningen til å takke alle dere lesere som har stemt oss fram til å bli blant de fire endelig nominerte. Det er for dere vi lager magasinet og nettsiden, og det er veldig godt å få en slik tilbakemelding på at så mange setter pris på det vi gjør.

Men enda mer stolt er jeg av kategorien Årets ildsjel, der vår gamle traver og annonseselger Bernt Erik er nominert. Bernt har vært i Gamereactor siden den spede starten, og har vært innom omtrent alle sider av produksjonen av bladet og nettsiden opp gjennom årene. Han har bygd opp og tatt vare på vårt community, skrevet anmeldelser, arrangert events og jobbet døgnet rundt når det har stått på som verst.

Da jeg kom inn i Gamereactor hadde jeg mange arbeidsoppgaver og målsettinger. Med tidligere redaktørerfaring i bagasjen brakte jeg med meg ny struktur og nye prioriteringer. Jeg skal ikke legge skjul på at det i de første månedene var en del interne konflikter når jeg restrukturerte arbeidsmetoder og satte opp et skille mellom redaksjon og utgiver/markedsavdelingen. Bernt Erik og Carl Thomas hadde begge vært vant til å gjøre ting på sin måte, og nå kom jeg inn og snudde opp ned på en del konvensjoner, og var både prippen og nøye med regler, retningslinjer og lover.

Men etter hvert tror jeg både skribentene, redaksjonen, Bernt, og mine sjefer i Danmark innså at de fleste forandringene og reglene jeg satte opp var til det bedre. Vi har en god arbeidsstruktur i Gamereactor i dag. En bra fordeling av arbeidsoppgaver, og vi er et medie som blir tatt mer seriøst.

Til tross for noen konflikter med Bernt i starten har vi nå funnet en god måte å jobbe sammen på. Bernt tar seg mye av community-biten og dere lesere, i tillegg til hovedjobben hans som er å skaffe annonser til magasinet og nettsiden. Og at han er nominert til årets ildsjel overrasker meg ikke. Bernt er en ivrig forkynner av gode barnespill via lokalavisene, står på og arrangerer LAN, lanseringsfester og spillaktiviteter døgnet rundt. Ikke for å tjene seg rik, men for å skape et positivt miljø rundt spilling.

Bernt bruker masse fritid på å gi barn og unge gode spillrelaterte opplevelser, og det fortjener han en svær honnør for. Vi i redaksjonen gir i hvert fall Bernt stående appluas for alt han har gjort og gjør for Gamereactor, og ikke minst alt det han gjør på fritiden for spillkulturen i Norge, og krysser fingrene for en velfortjent pris fjerde mars.

På vei til Oslo for å motta pris!

Gi meg en utfordring!

Her på kontoret er det ett spill som har blitt den store snakkisen. Nei, det er ikke Heavy Rain. Heller ikke Final Fantasy XIII. Slett ikke Bad Company 2. Ei heller Bioshock 2. Spillet vi spiller og snakker om hele tiden er Words with Friends på iPhone og iPod Touch.

Konseptet er enkelt. Det er rett og slett Scrabble. Men det er gjennomføringen som er genial. Jeg spiller mot Magnus. Carl Thomas. Og ei venninne. Samtidig. Når det er min tur legger jeg et ord på brettet og avslutter runden min. Magnus får beskjed på telefonen sin at det er hans tur, og når han har tid gjør han sitt trekk, og jeg får beskjed om at det er min tur. På denne måten går spillet hele tiden. Jeg gjør mine trekk på bussen, på do, i lunsjpausen, på sofaen hjemme. I ro og mak og mitt eget tempo.

Og nå søker jeg nye utfordringer. Har du Words with Friends på iPhone så start gjerne et spill med meg, brukernavnet mitt er Fleksnes. Og har du iPhone eller iPod Touch uten spillet så anbefaler jeg deg varmt å laste det ned. Genialt spill!

Eventyret begynner

Så var det i hus. Den europeiske versjonen. Helgen, og store deler av neste uke, skal tilbringes på planeten Pulse sammen med Lightning. Blir det årets største rollespillopplevelse? Jeg krysser fingrene...

Gamereactor #75

Årets første Gamereactor er på gata i slutten av neste uke. Vi har jobbet på spreng de siste dagene med å få alt på plass. Vanligvis pleier januar å være en rolig måned, men i år har det dukket opp ekstremt mange gode titler.

Så hva byr vi på i årets første nummer? Litt av hvert:

- Åtte sider med anmeldelser, deriblant fyldig anmeldelse av Heavy Rain, Dante's Inferno og S.T.A.L.K.E.R.: Call of Pripyat
- Seks sider med sniktitter, blant annet Halo: Reach, Kane & Lynch 2, Modnation Racers og Final Fantasy XIII.
- De beste spillene fra 2000-2009, vi gir deg den definitive listen over tiårets toppspill!
- Crysis 2 - de første skjermbildene fra spillet og intervju med Crytek
- Hva skal du glede deg til i 2010? Vi lister opp høydepunktene
- Vi har besøkt Norges eneste Playstation 3-utvikler

Og mye mer. 4. februar altså. Gled deg!

Hustyrannen

I går var jeg på teater for å se Hustyrannen. "Hva da?" sier du? Hustyrannen, det nye teaterstykket til Christopher Nielsen. "Hvem?" sier du? Christopher Nielsen, broren til Joachim Nielsen. "Joachim hvem?" Sier du? Jokke. Jokke og Valentinerne. Broren til Jokke. "Jokke?" sier du? Gå ut i skam og kom aldri tilbake!

Christopher Nielsen er mest kjent for tegneseriene sine, filmen Slipp Jimmy Fri og teaterstykket Verdiløse Menn som baserte seg på broren Jokkes musikk. I Hustyrannen får han utfolde seg fritt, og det merkes at både figurene og handlingene kommer fra Nielsens hode. Det er nesten som å se en teaterversjon av en av seriene hans, personene i stykket er karikaturer, men formet med varme og omtanke. Christopher Nielsen har alltid tatt de svakes side, de som står litt på siden av samfunnet. Men han sparker ikke nedover. Det føles som vi ler av oss selv og våre egne holdninger når vi ler av personene i Hustyrannen.

Det ble et flott teaterbesøk i går. Jeg gir stykket to tomler opp, og kan anbefale det varmt.

Nå må jeg løpe. Jeg skal nemlig isolere meg på en hytte i Etnedal i helga for å spille gjennom Heavy Rain. Magnus og Line holder fortet og stiller opp i Gamereactor Weekly senere i dag. Få med deg det. God helg!

Sameiet i Hustyrannen. Gjett hvem som er datanerd og besatt av onlinerollespill?

Pyton

Da jeg gikk på videregående skole mot slutten av 80-tallet elsket jeg tegneserier. Og da spesielt Pyton. Pyton var et humorblad laget av norske serietegnere, der blant annet Arild Midthun, Tommy Sydsæter og Frode Øverli bidro. Jeg tegnet masse selv på denne tiden, og elsket de bisarre seriene og tegningene i Pyton.

Til jul fikk jeg MegaPyton-boksen, en nyutgivelse av klassiske Pyton-striper, og jeg må innrømme at bladet har tapt seg litt med tiden. Pyton var alltid vulgært og rølpete, men jeg husket liksom at humoren gikk litt dypere og var hakket mer raffinert enn de stripene jeg leste på nytt i romjula.

Pyton var nok veldig tidsriktig, og for meg i russetida var dette humor som var midt i blinken. Men det kommer ikke til å gå inn i historien som noe høydepunkt i humor-Norge, dessverre.

Da hadde jeg et bedre gjensyn med bladet Mad nå nylig. Min far kjøpte Mad fast på 60- og 70-tallet, en samling jeg har tatt vare på etter ham, sammen med samlepermene med Norsk Mad fra 80-tallet. De norske bladene hopper over litt for mange popkulturelle referanser og er ikke like satirisk som den amerikanske versjonen, men humoren er likevel mer tidløs og med mer snert enn de gamle Pyton-bladene klarer å levere i dag.

Dølle Døck, frontfiguren til Pyton i mange år.

Spill jeg runda i jula

I løpet av min seks ukers lange pappapermisjon benyttet jeg anledningen til å spille ulike spill som av ulike grunner har gått meg hus forbi. Og gjenbesøke gamle spill jeg aldri fikk fullført.

Ett av disse er Zack & Wiki: Quest for Barbaros' Treasure. Jeg spilte det masse da det kom, men rundet det aldri. Og like over nyttår hadde plutselig eldstesønnen min funnet det frem og lurte på om vi skulle spille det sammen.

Så vi plukket opp tråden og begynte å vri hjernen for å løse de siste knallharde nivåene i spillet.

Zack & Wiki har holdt seg godt. Den noe begrensede og lineære spillstrukturen er kanskje litt utdatert i dag, men spillegleden er der, og vi smiler hver eneste gang Zack ramler ned i kista vi har erobret.

Ferie er en perfekt tid for å fullføre gamle spill som har samlet støv. Benyttet du juleferien til å bli ferdig med noen gamle spillperler? Sleng inn en kommentar!

Metacritic & Gamerankings

Kjenner du til Metacritic og Gamerankings? Det er to nettsider som samler sammen karakterer fra ulike spillmedier for å lage en gjennomsnittskarakter. Idéen er god, for på denne måten kan man finne de spillene som har fått flest positive anmeldelser, noe som bør være en indikasjon på at spillet er virkelig bra når mange forskjellige anmeldere liker spillet.

Men stadig oftere får vi henvisninger til Metacritic og Gamerankings dersom en av våre anmeldelser avviker fra det hellige snittet på disse sidene. Hvis et spill får 75 prosent på Gamerankings og vi gir det 5/10 har vi vært altfor strenge. Gir vi det 8/10 har vi vært for snille. Det virker som noen faktisk tror at snittet på Gamerankings er sannheten om kvaliteten på spillet.

Men poenget med disse sidene er faktisk at tallet skal være et snitt. Hvis et spill får 75 prosent på Gamerankings så må noen gi det 5/10 for hver nettside som gir det 10/10. Ifølge argumentasjonen ovenfor vil da begge disse anmeldelsene være "feil" ettersom 7,5/10 vil være den mest riktige karakteren. Og slik fungerer det ikke.

Spillutgiverne har også funnet ut hvor viktig nettsidene Metacritic og Gamerankings har blitt, og bruker mange krefter og knep på å få spill opp i verdi på disse sidene. En godt utprøvd metode er som følger: plukk fire-fem spillmedier og tilby dem en eksklusiv anmeldelse av spillet. Med dette tilbudet følger det ofte uskrevne regler om at de kun får eksklusivitet hvis spillet får en god karakter. Dette er et ømfintelig tema for mange spillmedier, og i Norden er heldigvis respekten for pressefriheten såpass sterkt at vi sjelden opplever et slikt press. Men i andre land finnes det mange mye mer servile spillmedier som gjerne bytter sin integritet mot å få lov til å publisere en anmeldelse før alle andre, ettersom dette betyr mange klikk og ekstra besøk og god reklame.

Sleng inn en annonsekampanje som står og faller på at spillet får god kritikk, og du har en dødelig cocktail som garanterer spillutgiveren at spillet får minimum 9/10 i karakter.

Så kommer de fire-fem utvalgte forhåndskontrollerte anmeldelsene ut, og spillet tikker inn på 90% på Gamerankings. Men det stopper ikke der. Å få en god start for spillet sitt på Gamerankings er nemlig viktigere enn man tror. Det finnes mange spillmedier som bidrar til snittet her, og når de andre mediene, som ikke har fått de eksklusive anmeldelsene skal anmelde spillet, så skjer det oftere enn man tror at en litt usikker anmelder kan ta en titt på Metacritic eller Gamerankings før han bestemmer seg for sin egen karakter. Vipper han mellom 7/10 og 8/10 og ser at snittkarakteren på Gamerankings, basert på 4-5 eksklusive anmeldelser er 90% er det veldig lett å gi spillet 8/10 for å være nærmest mulig snittet.

For hvis ikke vil nemlig leserne basunere ut at "Hva! Gir du det bare 7? Det får jo 90% på Gamerankings så du tar feil!"

Puh! Takk og pris at vi sjekket Gamerankings før vi ga karakter til Darksiders, slik at vi havnet nærmest mulig snittet!

Endelig tilbake

Da var jeg endelig tilbake etter seks uker med bleieskift og kafébesøk sammen med min yngste sønn. Det har vært en lang og fin juleferie, med hyttetur og skigåing i -25 grader i Etnedal. Foreldrene til min samboer bygde hytte der i sommer, og i romjula ble den innviet av hele familien. Flott beliggenhet ved noe som heter Ølsjøvannet, og jeg fikk slepe pulk i dagesvis over fjelltoppene. Herlig!

Gledelig nok hadde Magnus unnlatt å brenne ned kontoret mens jeg var borte. Til gjengjeld hadde han "ramlet i en trapp" og fått en solid blåveis, mistet nøklene til kontoret og dratt inn så mye skit på gulvet her at jeg nesten ikke kan gjenkjenne fargen på parketten.

I tillegg har Line dukket opp, en praktikant som studerer journalistikk og som nå står for mye av nyhetsdekningen på nettsiden.

Etter å ha drevet dank i seks uker må jeg innrømme at det er godt å jobbe litt igjen. Vi er allerede i full gang med planleggingen av årets første nummer, som etter planen skal være på gata i starten av februar. Vi har akkurat mottatt Mass Effect 2 som jeg skal begynne på i kveld, og Magnus er nettopp ferdig med Army of Two 2 som dere får anmeldelse av i morgen.

2010 ser ut til å bli et knallår rent spillmessig, og jeg håper alle dere lesere vil følge oss gjennom nok et begivenhetsrikt år. Godt nytt år!

Hva er det du har gjort med gulvet, Magnus? MAGNUS! HENT MOPPEN! NÅ!!!!!!

God jul og godt nytt år!

Ønsker jeg alle sammen allerede nå. Årsaken er at jeg i morgen går ut i seks ukers pappapermisjon. Da skal dagene mine tilbringes med min yngste sønn på kafé, hytteturer og hjemme på stuegulvet foran lekekassa. Magnus kommer i denne perioden til å ta over sjefsstolen på kontoret og styre Gamereactor-skuta med jernhånd ut av 2009 og inn i 2010.

Det har vært et begivenhetsrikt år på mange måter, noe jeg har oppsummert i min nyttårstale som publiseres i romjula.

Men ettersom jeg ikke kommer til å være daglig til stede på siden lenger, benytter jeg anledningen nå til ønske alle våre lesere en riktig god jul og et godt nytt år. Måtte dere få alt dere ønsker dere, og måtte det nye året bringe dere fantastiske spillopplevelser. Vi sees i 2010!

Detaljkjærlighet

Jeg faller lett for detaljer. Små ekstra snacks som egentlig ikke er nødvendig for spillopplevelsen, men som gir det det lille ekstra for å gjøre spillet mer minneverdig.

Nå sist falt jeg for Muramasa: The Demons Blade, som du kan lese min anmeldelse av her.

Det er et utrolig vakkert spill, og de vakre bakgrunnene og animasjonene krydres med små detaljer overalt. Som lysglimt fra sola som presser seg gjennom trekronene i skogen. Eller de måten prinsessen av og til gløtter ut av skjermen og bort på meg som sitter og spiller når hun løper bortover veien. Og ikke minst de herlige restaurantscenene der maten man bestiller blir plassert foran deg, håndtegnet sushi og andre japanske retter som får det til å romle i magen, og som jeg må spise bit for bit ved å trykke på A.

Det er små detaljer, som bidrar til å gjøre et kult spill enda kulere.

Nam nam! Å spise på restaurant i Muramasa er apetittvekkende!

To år tilbake i tid

Magnus har fått mye pepper for å våge å gi Assassin's Creed II 7/10. Selv har jeg ikke kunnet uttale meg, ettersom jeg ikke har spilt spillet ennå. Det skyldes i all hovedsak at jeg heller ikke har spilt forgjengeren. Det er et av storspillene som jeg rett og slett ikke rakk over da det kom, og som derfor havnet i min etterhvert gigantiske "skal spilles"-bunke i påvente av bedre tid.

Bedre tid kom aldri, men denne uken bestemte jeg meg for å komme meg gjennom spillet. Jeg har egentlig mest lyst til å spille oppfølgeren, men føler at jeg går glipp av mye hvis jeg ikke har rundet det første, så da tar jeg det først før jeg går rett på Assassin's Creed II. Jeg er spent på om jeg blir enig i Magnus' vurdering eller ikke.

Uansett, etter et par timer i Jerusalem og Damascus er inntrykket mitt at Assassin's Creed er et spill som har holdt seg veldig bra rent grafisk. Flotte ørkenlandskap og god atmosfære. Men jeg stusser litt på hvorfor den godeste Altaïr går rundt med noe som ligner på et WWE-belte rundt livet?

Årets siste magasin

Det har vært stille herfra i det siste. Årsaken er at vi har jobbet døgnet rundt med å ferdigstille årets siste magasin som skal dukke opp i butikker i starten av neste uke. I går kveld lastet vi de siste sidene opp til trykkeriet.

En stor utfordring i dette nummeret var å lage årslister, noe vi alltid gjør i årets siste nummer. Her har vi oppsummert de største spillopplevelsene i år i kategorier som "beste hårsveis", "største utfordring" og "største taper". Joda, vi har med mer tradisjonelle kategorier som "beste onlinespill" og "beste musikk" og sånt også. Vi har generelt veldig mange kategorier. Problemet er alltid å få tilgang til årets siste utgivelser ettersom ikke alt er i butikkene ennå, men heldigvis er vi et nordisk medie, noe som gjør at vi kan støtte oss på journalister i våre naboland som har vært og prøvd årets siste lanseringer, slik at vi får inn alle innspillene vi trenger for å sette opp en riktig liste.

I tillegg til tolv sider om årets beste spill kan du lese vår sniktitt av Mass Effect 2, Epic Mickey og C&C 4. Vi har vært og prøvd Skate 3 i Vancouver, og besøkt Bioware i Edmonton. Aslak filosoferer videre på vår kronikkside. Vi har sett nærmere på verdens merkeligste slåsskjemper. Og vi har anmeldelser av Bayonetta, Left 4 Dead 2, Assassin's Creed 2, Muramasa: The Demon Blade, Resident Evil: The Darkside Chronicles og mye mer.

Mye førjulssnadder, med andre ord.

Og som alltid etter deadline: på tide å rydde kontoret. Det lukter gammel kaffe, og tomflasker, pizzaesker og skitne kopper står overalt. Ryddesjauen er i gang.

PS: Zafford ble trukket som vinner av forrige bloggkonkurranse. Send oss en PM med fullt navn og adresse for å få premie.

Hva spiller Magnus i dag?

I går var jeg hjemme og pleide sønnen min som dessverre har fått svineinfluensa. Men i dag er jeg tilbake på kontoret. Og sannelig sitter ikke Magnus og spiller som vanlig. Denne gangen en kode til et spill som ikke kommer før i 2010. En full sniktitt av spillet kommer senere i dag her på nettsiden, og frem til da kan du jo prøve å gjette hva det er han spiller. Vi trekker en vinner som får en forundringspakke i posten. Lykke til!

Hva er det Magnus bryner seg på denne gangen? Gjett spillet i kommentarfeltet under.

Hva spiller Magnus?

I dag kom et etterlengtet spill på døra. Og Magnus kastet seg over det. Anmeldelsen hans kan du lese senere denne måneden. Men hva heter spillet?

Hva spiller Magnus? Vi trekker en av de som svarer riktig i kommentarfeltet og sender ham eller henne en overraskelse i posten.

Platetallerkenkontrollerkontrollør

Det er meg. I går ankom DJ Hero, og i noen timer i går kveld fikk jeg prøvd meg som DJ i spillet. Det er ikke akkurat helt likt det å være DJ på ordentlig, men det ligner. Følelsen er der. Og en del av låtene er ekstremt bra mikset.

Med spillet fikk vi et norsk faktaark, oversatt fra et engelsk ett. Faktisk ganske bra oversatt, bortsett fra at de konsekvent omtaler deck-kontrolleren som en platetallerkenkontroller. Snakk om usexy ord på noe som egentlig burde være dritfett.

Dermed blir jeg som spiller en platetallerkenkontrollerkontrollør, flott norsk ord for DJ.

Omtalen av spillet kan du lese her på nettsiden 30. oktober.

Platetallerkenkontrolleren. Den enkle versjonen. Punger du ut med 1800 får du den i gullfarger med DJ-bord, koffert og utslagbare bein.

Hjemmekontor

Det er ikke bare-bare å etterlate Magnus på kontoret alene i en uke. Forrige uke var jeg nemlig i Canada og besøkte noen spillstudioer, og da jeg kom tilbake på mandag var ikke alt som det skulle være på kontoret. Internettforbindelsen vår var nemlig nede. Noen lange telefonsamtaler med vår leverandør senere fastslo at noe hadde skjedd med vår ruter, og at vi måtte ha en ny fra nettleverandøren vår.

Og de holder ikke til i Oslo, så dermed må vi vente på at den dukker opp i posten.

Etter å ha kjeftet litt på Magnus tok vi med oss det vi trengte, og har nå innredet hjemmekontor ut uka. Magnus hjemme hos seg nede i Gamlebyen, mens jeg har innlosjert meg på loftet her som jeg bor på Bergkrystallen.

Og slik ser det altså ut her. Ikke så trangt som hjemme hos Bernt i Snåsa, og jeg har til og med utsikt mot skogen ut vinduet mitt.

Her sitter jeg og jobber hjemme. Med en Macbook og en PC som kjører Windows 7.

Snøstorm i Canada

For øyeblikket er jeg i Canada. Nærmere bestemt Edmonton. Her tilbrakte jeg hele gårdagen hos Bioware der jeg har sett nærmere på Dragon Age: Origins og Mass Effect 2. Allerede nå kan du lese et ferskt intervju med en av spillets produsenter. Mark Darrah på denne linken. Dragon Age: Origins ser virkelig ut til å innfri alle forhåpningene til Baldur's Gate-fansen, og etter å ha spilt det i fire timer må jeg innrømme at det klør litt etter å fortsette i november. Anmeldelsen vår er det Adrian Berg som tar seg av, han har spilt spillet en uke allerede.

I tillegg til å ha sett på Mass Effect 2 (som dere får lese en sniktitt av litt senere), skal jeg reise videre til et annet studio i Canada om noen få timer. Jeg får ikke lov å røpe hva slags spill det handler om, men jeg kan si så mye som at spillet hadde blitt vanskelig å gjennomføre i virkeligheten på det føret som møtte meg da jeg sto opp i går i Edmonton...

Snø og null grader i Edmonton, Canada. Om noen timer drar jeg videre til Vancouver...

Obama fikk prisen

Så ble det faktisk Barack Obama som fikk Nobels fredspris. Og hele verden ble overrasket. Muligvis burde han kanskje prestert noe mer enn å vinne et valg før han fikk prisen, men det kan jo være at han tenker seg om to ganger når han vurderer å starte neste krig når han ser prisen glinse mot ham fra peishylla på kontoret sitt. En slags forebyggende fredspris.

Men uavhengig av om han fortjener den eller ikke går det mot det komplette kaos i Oslo 10. desember. De første uttalelser fra Det Hvite Hus tyder på at Obama selv kommer for å ta imot prisen i Oslo. Og jeg husker godt hverdan det var sist da Clinton kom. Helikopter over E6 i timesvis, og hele veien ble sperret av fra Gardermoen til Oslo Sentrum mens presidenten kjørte til og fra flyplassen.

I sentrum og må det en del sikkerhetstiltak til. Kumlokk må sveises igjen, postkasser og søppelkasser fjernes, alle som jobber i bygninger som har vinduer mot der presidenten skal gå eller være må klareres.

Et vanvittig sikkerhetstiltak, og masse rot i Oslo i et par dager. Jeg krysser fingrene for snøstorm samtidig så vi får det komplette kaos i Oslo sentrum.

Richard Nixon fikk aldri fredsprisen, til tross for at han viste fredstegnet med to hender da han gikk av.

Nytt nummer levert

Det har vært stille fra oss i redaksjonen i det siste. Vi har nemlig jobbet på spreng med å få ferdig oktobernummeret vårt som skal dukke opp i butikker og postkasser i nærheten av neste helg (16. oktober).

I Gamereactor #73 kan dere blant annet lese:
- Nintendo 120 år. Vi feirer jubilanten, og ser nærmere på tre Nintendo-oppfinnelser som floppet.
- Vinterspillene. En gjennomgang av de spillene vi tror blir vinterens høydepunkter. Og de spillene du trygt kan styre unna.
- Månedens profil er selvsagt eventyreren Nathan Drake.
- Ny kronikk fra ny kronikkforfatter Aslak Borgersrud. Mest kjent som rapper i Gatas Parlament og programleder i radioprogrammet Spillmatic.
- Betatest av Modern Warfare 2 og God of War 3.
- Omtaler av Brütal Legend, Tekken 6, Mario & Luigi: Bowser's Inside Story, Mario & Sonic at the Winter Olympic Games, Spore Hero og mange flere.
- Ny og oppdatert kjøpeguide!
- Journalen er tilbake, les alt om siste måned på kontoret, og omtaler av nye nedlastbare spill.
- Intervju med mannen bak FIFA 10. Magnus stiller han til veggen med spørsmål om når vi får spille med det norske kvinnelandslaget!

Og mye mer.

Hva vil du lese i en omtale?

Her er en liten idé. Et tankeeksperiment. La meg fullføre, og gi meg tilbakemelding. Et par spørsmål i bunnen her.

La oss si at du har fulgt et spill en stund. Du har sett på skjermbilder. Du har sett videoer. Du har lest om det. Du er spent. Gleder deg. Ser frem til spillet. Har det på toppen av ønskelista.

Så nærmer det seg. Stadig mer info dukker opp, og du teller dagene til lansering. Og der er den, den første omtalen av spillet. Og det får ikke full score. Men nesten.

Så hva gjør du da? Blir skuffa? Anklager anmelderen for å være en dust? Avfeier omtalen og bestemmer deg for at spillet er verdens beste uansett?

Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i beskrivelsen ovenfor, og som spillanmeldere må vi forholde oss til tilbakemeldinger om at vi tar feil hele tiden. Som om det er mulig å ta feil når man skal gjøre seg opp en mening. Men det frembringer en morsom problemstilling som jeg gjerne vil at dere svarer på i kommentarfeltet?

- Mener du at en spillanmelders jobb er å fortelle deg at et spill du gleder deg til er kjempebra, eller er jobben hans å fortelle deg om spillet er kjempebra?

Det virker som mange faktisk mener det første. Enkelte spill, som mange har fulgt lenge og har satt all sin lit til, kan rett og slett ikke skuffe i deres øyne. Og hvis noen våger å påpeke at spillet kanskje har noen svakheter, at det kanskje ikke er det mest fantastiske spillet som noen gang er laget så er det bare å trekke nisselua ned over øynene og stikke fingrene i ørene og leve videre i sin illusjon.

En spillanmelders jobb er faktisk ikke å betrygge dine forventninger. Eller klappe deg på ryggen og si at du har valgt rett konsoll ved å belønne spill med toppkarakterer. Vår jobb er å gjøre oss opp en mening om et spill og formidle denne på en måte som gjør at du får et innblikk i hvorfor vi mener det vi mener.

Eller er du ute etter noe helt annet når du leser en omtale?

- Jammen herr spilljournalist! Du tar feil! Jeg har ikke spilt spillet, men jeg vet du tar feil! Vennligst gi det 10/10!

Fanboys ut av treverket?

Vi har fått mange reaksjoner på vår sak om Tekken 6 der vi sammenlignet skjermbilder vi har tatt fra Xbox 360- og Playstation 3-versjonen av spillet.

Egentlig er jeg ikke noen fan av slike saker. Som mange har kommentert skaper dette gjerne bråk mellom PS3- og 360-fansen. Saken ble opprinnelig laget av våre venner i den svenske redaksjonen. Mitt inntrykk er at svensker er sykt mye mer opptatt av grafikk og da best grafikk (i ren teknologisk terminologi), og vår svenske redaksjon lager derfor av og til slike saker der de sammenligner de to versjonene av et spill rent grafisk, noe som de svenske brukerne ser ut til å sette stor pris på.

Slike saker styrer vi som regel unna i Norge. Jeg velger, kanskje litt arrogant, å tro at vi i Norge er mer opptatt av spillbarhet og at vi her i landet har utviklet oss litt forbi denne grafikkbesettelsen.

Men akkurat denne saken synes vi var litt morsom.

For man skal være ekstrem fanboy for å i det hele tatt se noen forskjell på bildene som er stilt opp. Etter å ha kikket på bildene her i redaksjonen fant vi ingen merkbare forskjeller på de to versjonene. Men vi hadde en mistanke om at en ekstrem fanboy av ett av de to formatene kanskje ville klare å se det han ønsket i bildene og proklamere sitt format som det beste. En slags placebo-effekt, nesten.

Dermed var eksperimentet i gang. Og det fungerte, til en viss grad. Vi fikk bevist to ting:

1. Norske Gamereactor-lesere vil gjerne heve seg over å krangle om hvilken konsoll som er best. Mange av kommentarene på artikkelen kommenterte at dette var en helt unødvendig sammenligning, som det jo er.

2. Noen få klarte å skaffe seg fanboy-briller med styrke nok til å proklamere at den ene versjonen så bedre.

Et litt morsomt eksperiment, og vi lover at det ikke kommer til å bli flere slike artikler i nær fremtid.

Bob er lytt tykkere, og valkene disser litt ekstra i PS3-versjonen...