Vi har fått mange reaksjoner på vår sak om Tekken 6 der vi sammenlignet skjermbilder vi har tatt fra Xbox 360- og Playstation 3-versjonen av spillet.

Egentlig er jeg ikke noen fan av slike saker. Som mange har kommentert skaper dette gjerne bråk mellom PS3- og 360-fansen. Saken ble opprinnelig laget av våre venner i den svenske redaksjonen. Mitt inntrykk er at svensker er sykt mye mer opptatt av grafikk og da best grafikk (i ren teknologisk terminologi), og vår svenske redaksjon lager derfor av og til slike saker der de sammenligner de to versjonene av et spill rent grafisk, noe som de svenske brukerne ser ut til å sette stor pris på.

Slike saker styrer vi som regel unna i Norge. Jeg velger, kanskje litt arrogant, å tro at vi i Norge er mer opptatt av spillbarhet og at vi her i landet har utviklet oss litt forbi denne grafikkbesettelsen.

Men akkurat denne saken synes vi var litt morsom.

For man skal være ekstrem fanboy for å i det hele tatt se noen forskjell på bildene som er stilt opp. Etter å ha kikket på bildene her i redaksjonen fant vi ingen merkbare forskjeller på de to versjonene. Men vi hadde en mistanke om at en ekstrem fanboy av ett av de to formatene kanskje ville klare å se det han ønsket i bildene og proklamere sitt format som det beste. En slags placebo-effekt, nesten.

Dermed var eksperimentet i gang. Og det fungerte, til en viss grad. Vi fikk bevist to ting:

1. Norske Gamereactor-lesere vil gjerne heve seg over å krangle om hvilken konsoll som er best. Mange av kommentarene på artikkelen kommenterte at dette var en helt unødvendig sammenligning, som det jo er.

2. Noen få klarte å skaffe seg fanboy-briller med styrke nok til å proklamere at den ene versjonen så bedre.

Et litt morsomt eksperiment, og vi lover at det ikke kommer til å bli flere slike artikler i nær fremtid.

Bob er lytt tykkere, og valkene disser litt ekstra i PS3-versjonen...

Da jeg ankom kontoret i dag tidlig stod en overraskelse og ventet på meg. Redaksjonssjef Magnus hadde nemlig satt en gave ved siden av monitoren min, sammen med en bursdagshilsen. Finnes det en bedre måte å starte arbeidsdagen på enn å bli overrasket av en gave?

Magnus bommet litt på alderen min på kortet (post-it-lappen), men ettersom han hadde med seg kake da han kom på jobb en time senere er alt tilgitt.

I går ankom den endelig her på kontoret. Den nye slanke PS3-modellen. Og førsteinntrykket? Billig. Det første jeg tenkte da jeg dro den ut av eska var at den minte meg mest av alt om alle de falske konsollene jeg så i elektronikkbutikken da jeg besøkte Dubai for noen år siden. Jeg snakker konsoller som het M-Gage, PlayBoy, X-Station, XCube, Playbox, osv. Utenpå så de ut som PS2 eller Gamecube, men på innsiden var det slengt inn noe 8-bits vræl som spilte gamle kopierte NES-spill eller lignende. Søppel fra ende til annen.

Men med PS3 Slim er det motsatt. Utenpå ser den litt stakkarslig og billig ut. Glansen fra storebror er borte, overflaten er ruglete og føles mer som et leketøy enn hi-fi-utstyr, og de trykksensitive knappene er byttet ut med blanke trykkeknapper.

Men i motsetning til Hong Kong-kopiene av konsollene er det solide krefter under panseret til PS3 Slim. Den er litt stillere enn forgjengeren, og gjør ellers så og si alt som storebror kan.

Og stort mer er det ikke å si. Det er alltid et høydepunkt å pakke opp ny maskinvare her på kontoret. Da DSi kom lekte vi oss i timesvis med de nye funksjonene. Men etter å ha pakket ut PS3 Slim og koblet den til fjernsynet var det liksom ikke stort annet å gjøre. Det er tross alt bare den samme maskinen som før i ny innpakning.

Hvorvidt konsollkjøperne omfavner maskinen som noe nytt og spennende vet vi ikke ennå. Prisreduksjonen på 100 euro PS3 får i resten av Europa viser seg å ikke slå like sterkt ut i Norge, der den forrige modellen har vært presset til et kunstig lavt prispunkt allerede, noe som har ført til at PS3 Slim faktisk får en høyere utsalgspris hos mange forhandlere enn 80 GB-modellen har hatt i vår. Dermed går noe av lufta ut av ballongen rundt lanseringen av Slim.

Storebror og lillebror, side ved side.

Denne uken har jeg lest to morsomme saker i media.

Først ut er VG, som kunne slå opp på forsiden av dataspillere er tykke og deprimerte. Rune Fjeld Olsen i VG slår meg verken som tykk eller deprimert, heller ikke vår avtroppede redaksjonssjef Carl Thomas Aarum som nå skriver for VG. Undersøkelsen det refereres til i artikkelen er selvsagt fra en smal amerikansk undersøkelse, og konklusjonen kunne like godt vært at tykke og deprimerte mennesker gjerne oppsøker dataspill som virkelighetsflukt. I stedet for å konkludere med at man blir tykk og deprimert av å spille dataspillene.

Men alle vi dataspillere fikk hevn i dag. Idet Dagbladet slo opp på forsiden at Usain Bolt spiller dataspill dagen lang. Han ladet nemlig opp til verdensrekordene sine ved å ligge i senga og spille spill hele dagen.

Så der har vi det. Verdens raskeste mann liker dataspill. Ifølge VG burde han vært både tykk og deprimert, men den gang ei. Man trenger ikke bli gærn av å spille dataspill, man kan til og med bli verdens raskeste menneske selv om man har dataspill som hobby.

Jeg lurer på hvilket dataspill Bolt spilte for å lade opp til sprintfinalen. Neppe Beijing 2008.

Akkurat nå er det Return to Castle Wolfenstein som får kjøre seg i min PS3. Omtalen kommer før helga. Men førsteinntrykket var ikke spesielt bra.

Ikke før har jeg satt i disken før jeg får beskjed om at en oppdatering til spillet må lastes ned. 66 MB (og fem minutter) senere er oppdateringen endelig ferdig nedlastet og installert, og spillet kan starte. Tror jeg.

Jeg får nemlig beskjed om at det ikke er nok plass på harddisken til å installere spillet.

Nå, misforstå meg rett her, men en av grunnene til at jeg liker å spille på konsoll er at jeg slipper å installere og avinstallere spill og programmer. Jeg slipper å konfigurere maskinvare, finne drivere og holde på i en halvtime med innstillinger for å få en optimal spillopplevelse.

Jeg digget å spille på Super Nintendo fordi jeg bare kunne dytte i kassetten, flippe startknappen, og være i gang med spillet i løpet av fem sekunder.

Derfor ble jeg lettere oppgitt over at spillet nektet å starte uten at jeg frigjorde plass på harddisken. Spesielt siden det ikke er noen meny i Playstation 3 som gir meg oversikt over hva som ligger på harddisken. Jeg kan gå inn i musikken og slette enkeltsanger, eller på filmer og slette enkeltfilmer, eller på spill og slette enkeltspill.

Etter mye leting fant jeg endelig de installerte filene for gamle spill jeg hadde prøvd, og jaggu lå det ikke igjen 5 GB her og 4 GB der fra gammelt rusk og ræl som ikke hadde vært spilt på mange år. Så jeg sletter og rydder og renser, og ender opp med 30 GB ledig og spillet kan endelig installeres og startes. En halvtime senere enn beregnet.

Sonys menysystem - design over funksjonalitet.