Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

En meget spesiell nyhet

Skrevet av jonaskram den 29 mars 2012 klokken 02:34

Som dere sikkert ser på bildet mitt, er det en stund siden sist jeg har vært her. Hvorfor? Jeg vet ikke.
Kanskje fordi hele interfacen føles litt cluttered og det er i bunn og grunn tungvindt å snakke med folk her.
Eller kanskje det bare er fordi jeg har mistet interessen... kinda... litt?

Jeg har uansett følt at jeg ikke har noe å gi til siden, så jeg har forholdt meg som en "lurker" i en stund nå. Er fortsatt på siden, men profilen min er nesten ikke besøkt i det hele tatt.
Nå, however, føler jeg at jeg kanskje har noe å gi likevel, hence I give you THIS!

http://www.youtube.com/watch?v=zLDaibdGldI

La meg si det enkelt... Whoa, dette tok lang tid, men var veldig gøy. Jeg blir å gjøre dette i framtida også.
/shameless self promotation end

The Heroes Legacy - Finale

Skrevet av jonaskram den 23 januar 2012 klokken 21:52

Da var det på tide med siste del. Takk til alle som har fulgt serien fra start til slutt.
Og med dette er jeg ferdig med serien, og la meg legge til; TAKK GUD for at jeg endelig er ferdig..

-----------------------------------------------------
Kapittel 67: Igjennom portalen

KiDD var helt tom inni seg. Det var som om han hadde grått ut alle følelsene sine i armene på hans avdøde kjære. Det var som om framtiden hans hadde dødd med henne. Benet hans var fortsatt brukket så brutalt at det var nesten så det bare hang i en bunte med muskelfiber. Nummenheten hadde meldt seg for lenge siden, så han ble bare liggende der hos henne.
- Opp med deg, min venn.
Dark Samus Nemesis hadde våknet og gått bort til KiDD. Han hadde sett på all ødeleggelsen rundt seg, og prøvd å sette sammen en teori om hva som hadde skjedd. Bare det å gjenfortelle ting ville nok være for mye for stakkars KiDD, så han spurte heller ikke.
- Du har fortsatt en jobb å gjøre, sa han vennlig mens han forsiktig løftet vokteren og bærte ham mot den siste juvelen som prydet Pepperonimans trone. Stemningen var trykket, så han gjorde et forsøk på å lette den litt.
- Pepperoniman var virkelig høy på seg selv. Jeg mener, se på dette. En gulltrone prydet med edelstener av alle sorter, og med en av juvelene på toppen. Det var sikkert ikke lenge før han kronet seg selv mørkets hersker.
Nemesisen bannet inni seg da han skjønte hvor elendig det forsøket på oppmuntring var. Stemningen ble ikke mindre trykket av at det bare var han som humret da han fortalte dette.

Total apati hadde lagt seg over vokteren, men renset likevel korupsjonen i juvelen uten å krangle.
- Tenk litt, KiDD, sa Nemesisen stille til mannen med framtiden i ruiner. Hvis du ikke legger sjela di i dette... Kommer vi ikke til å vinne mot Falcy. Hvis du ikke legger sjela di i dette, vil Lofthus ha dødd forgjeves.
Vokteren begynte å gråte igjen. Selv om han aldri hadde vært redd for å vise følelser, hatet han denne svakheten. Innerst inne visste han at Dark Samus Nemesis hadde rett. Han måtte ta seg sammen, men tårene lot seg ikke stanse. Likevel var han fast bestemt. Dette skulle han se igjennom til siste slutt.
De skjøv tronen til side, og så rett inn på denne portalen til Falcys hovedkvarter. Sannhetens time var kommet. Nå eller aldri. Leve eller dø.
Med KiDD fortsatt i armene grunnet foten hans, tok Dark Samus Nemesis det første skrittet inn i portalen.

Temperaturen var definnitivt varmere her enn i Ad Finem Ultimum. Bøker prydet veggene, sortert alfabetisk i store hyller av mahogny. De var i et bibliotek. Det var en peis i nærheten som sørget for den innbydende gløden som fylte rommet, men bakerst i stedet var det en stor maskin i krummet stål. Han hadde på følelsen av det var den som utgjorde det som gav kraft til portalen de nettopp kom inn fra. Midt i rommet satt det en kvinne med ravnsort, bølgete hår i en like sort stol. Huden hennes var nesten helt kritthvit, og de smale øynene glinset av et årvåkent, men ustabilt sinn. Det måtte være Falcy. Hele kvinnen oste av død.
Kvinnen smilte. "Så dette er hva som skjer når man trosser Pepperoniman?" Hun betraktet det lemlestede benet til KiDD.
- Det er jo ikke noe gøy å drepe dere om det blir så enkelt.
Falcy knipset raskt men bestemt, og både vokteren og partneren hans ble badet i et matt grønt lys. Smerten forsvant, og plutselig var alle skader borte. De var klar til strid, men vokteren var fortsatt apatisk.
- Tsk, tsk, tsk. Jeg er skuffet, sa Falcy nedlatende. Ingen kampgnist, hmm? Jeg trodde da virkelig du ville være mer hevngjerrig mot den som tok livet av den du elsket?
KiDD rykket til.
- Det var ikke du som drepte henne, det var Pepper---
- Dåre! Dere har fortsatt ikke skjønt det? Alt som har skjedd siden Peppy korrumperte første juvelen, var mitt verk. Lilium er de virkelige maestroene her! ALT som har skjedd har gått slik jeg forutså det. Til og med at din kjære skulle dø her. Faktisk, så var det en av de tingene jeg prøvde å forsikre meg at skjedde, for hun var farlig.
De kunne ikke tro sine egne ører. Dark Samus Nemesis prøvde å si noe, men det kom ikke en lyd. Hadde de virkelig blitt manipulert hele tiden?

- Jeg ser på øynene deres at dere ikke helt skjønner hvorfor jeg lot dere rense juvelene? Enkelt. Jeg hadde ikke bruk for dem lengre. Haha, Stakkars Peppy trodde de korrumperte juvelene ville gjøre ham sterkere! For en idiot. Faktum er helt motsatt. De styrket MEG, og nå har jeg ikke bruk for dem lengre. Fest øynene deres på meg, det mektigste vesenet i verden! TREKK VÅPENENE DERES, ELLER GÅ UNDER!
Med en manisk latter begynte det å gro pigger av bein ut av ryggraden hennes. Musklene hennes svulmet
Ordene hennes hadde skapt en gnist av ren raseri i KiDD. Dette var krig!

Kapittel 68: The Heroes Legacy

Hvor lenge hadde kampen vart nå? Tre timer? Tre dager? Tid var ikke lengre et begrep noen hadde fattning om. Falcy lå på ryggen og hev etter pusten. Sårene hennes var dype, og flere av beinpiggene var brukket av.
- Hv... Hvordan kunne jeg tape..? Jeg er det sterkeste vesenet i verden!
Vokteren rørte ikke en muskel. "Makt er en ting, men du mangler erfaring. Når det kommer til kamp er du helt grønn, ikke sant?"
Han skottet bort på den bevisstløse kroppen som var Dark Samus Nemesis..
- Men det skal du ha... Det er ikke mange som kan immobilisere en som ham.
Falcy kastet opp blod, men begynte å le forsiktig.
- Du er neste...
I en kraftanstrengelse slo hun etter ham, men KiDD dukket unna og prøvde å låse henne i et grep. En albue traff ham i fjeset og Falcy dyttet ham overende og satte seg på ham og begynte å hamre løs på fjeset hans. Hvert slag føltes ut som et balltre, men med et godt plassert slag fra håndbakken hans i nesa hennes ble de skuls. Begge blødde voldsomt, men vokteren kom seg på beina igjen, klar for mer.

Kvinnen slo ham i brystet, og han falt bakover på denne maskinen i krummet stål som han hadde lagt merke til.
Med ett ble tre portaler til åpnet på veggene, alle ledet til Pepperonimans trone i Ad Finem Ultimum.
Da hun så sjansen, hoppet Falcy inn i en av portalene og inn i en annen. Slik ville hun få en taktisk overhånd over KiDD, men som et lyn fra klar himmel fikk hun den fulle kraften av den velkjente Nunchakuen KiDD hadde kastet etter henne i fjeset. Hun falt i bakken og ble liggende urørlig.
Vokteren løp bort til Dark Samus Nemesis og fikk ham tilbake til bevissthet. De sa ingenting, bare så på hverandre...
Det var endelig over...

- He..He..He... Jeg tapte igjen...
Falcys svake latter var urovekkende, og begge to viste sin bekymring for hva som ventet dem.
- Men... Jeg kan ikke dø..
En sterk kraft løftet opp den sårede Falcy, og biter av metall begynte å feste seg til henne. Beina som stakk ut av ryggraden hennes begynte nå å trekke seg tilbake, men ble erstattet av metall som tilslutt utgjorde et panser så tykt at det ikke var noe som kom til å trenge seg igjennom.
Latteren hennes ble mørkere og kaldere. Den virket ikke naturlig lenger.. Den var så... mekanisk..
Det eneste som ikke var beskyttet var brystkassen hennes, nei tvert om, det hadde en stor rød kule av ren energi som så ut til å gi kraft til metallkroppen hennes. Det var vel det eneste stedet de kunne angripe henne. På ryggen hennes var det noen kabler dekket av metall, som hadde festet seg i henne fra denne maskinen som styrte portalene. Hun var fullstendig integrert med dette rommet og denne maskinen.
- Jeg.. kan ikke la dere overleve.. Hvis dere dreper meg, blir dette stedet å eksplodere. Dør jeg, dør dere!

Partikler ble sugd til denne røde energien hennes, og plutselig ble en stråle av konsentrert kraft skutt ut mot dem. Den mørke nemesisen rakk å kaste KiDD og seg selv ut av veien, og fikk hakeslepp av den destruktive kraften som hadde blåst hull igjennom veggen uten så mye som å etterlate noen tegn til ødeleggelse. Det var som om veggen bare hadde blitt slettet fra eksistensen.
Han smilte for seg selv..
- Dette er slutten altså..? Enten vinner du, og vi dør, ellers vinner vi, men vi dør fortsatt...
Dark Samus Nemesis kunne ikke forklare det, men han likte tanken... Historie blir skrevet ved døde helter, og han var egentlig ganske lei alt akkurat nå.. Han snudde seg mot vokteren,
- Dette er min kamp. Sørg for at verden kommer seg på beina igjen...
Og før KiDD fikk sagt et ord i protest, ble han dyttet ut av hullet i veggen. Hvor langt ned det var, visste han ikke, men har falt ikke fort i det hele tatt. Frustrert over å ha blitt frarøvet hevnen for Lofthus, bannet han mens han hyttet neven mot byggverket han ble kastet ut fra. Det var et tårn i treverk, og han hadde blitt kastet ut fra øverste etasje. Tiden gikk sakte...

Dark Samus Nemesis prøvde å blokkere det faktum at han bare hadde en blodig stump igjen der venstre arm brukte å være. Ikke et angrep på Falcys nye form hadde truffet.. hun var rett og slett for rask. Nå var det bare en ting han kunne gjøre.
Sverdet hans drakk rikelig av blodet hans da han kjørte det igjennom magen sin. Auraen hans endret seg, og han vred seg i smerte. Transformasjonen var igang...

Nede på bakken igjen, begynte KiDD desperat å lete etter en vei inn igjen, men det gikk raskt opp for ham at det ikke var noen dører eller vinduer... Han bannet mens lyder av intens kamp gjallet fra toppen av tårnet.

Den eneste lyden Dark Samus Nemesis hørte, var hjertet sitt. En hånd med sylskarpe klør hadde penetrert Falcys forsvar og hadde ødelagt kjernen hennes, den røde energikulen. Alt han hørte var sine egne hjerteslag for siste gang... Det var gjort. Endelig ferdig. Verden var trygg...
Et intenst lys utstrålte fra Falcy. Alt som kunne høres, var de siste hjerteslagene til nemesisen...
- Historie blir skrevet at falne helter. Dette er min arv til verden... Min, og resten av de som mistet livet i denne bittre kampen. Dette er 'The Heroes Legacy'.

Fin

The Heroes Legacy XXXIII

Skrevet av jonaskram den 19 november 2011 klokken 13:55

Vil du ha en gjennomgang av hva som har skjedd, les del XXXII

-----------------------------------------------------
Kapittel 65: Minner

Lofthus gråt. Tårene strømmet nedover kinnene hennes. Situasjonen var håpløs.. Dark Samus Nemesis lå fortsatt ti meter lengre unna uten å bevege seg, helt sluknet som et lys. Gjenlevningene av St-Nick som nærmest prydet veggene og gulvet, var en grim påminnelse om at alt hadde gått fryktelig galt. Det var bare KiDD og henne selv som var ved bevissthet, men Vokteren hang og dinglet på Pepperonimans strake arm.
- Jeg tror... jeg vil ha det litt gøy med dere, gliste han ondskapsfullt. Galskapen lyste i øynene hans. Mannen var like uforutsigbar som en pil i en storm, og det var denne sinnsvakheten som skremte KiDD til nye krefter.
- Du RØRER henne ikke, ropte han i sinne, men ble møtt av en pansret knyttneve, og et ekkelt knekk. Blodet silte fra nesa hans, men han fortsatte å kjefte.
- Hah! Jeg har deg i min hule hånd, to fot over bakken. Du kan ikke gjøre NOE for å skade meg, men fortsatt så kjefter du? Du har tæl, gutt... Men la oss se hvor mye du tåler!
KiDD fikk ikke tid til å reagere før enda et slag nådde fjeset hans, men om ikke annet, hadde denne mørke djevelen sluppet taket på ham. Han reiste seg, bare for å få enda et slag i hodet.

Lofthus hadde gitt opp å prøve å holde gråten tilbake. Det var bare ikke mulig. Etter dette, ville hun være siste gjenlevende, men hvor lenge ville det vare? Synet av KiDD bli brutalt slått og sparket var uutholdelig, og hun visste at hun måtte gjøre noe. Hun løp bort til Dark Samus Nemesis og prøvde å vekke ham, men Pepperoniman brølte at hun skulle stoppe. Hun visste ikke om det var frykten eller sjokket at hun fikk en så direkte ordre som stoppet henne, men alt hun klarte å gjøre, var å stirre inn i Pepperonimans vinrøde øyne.
- Vet du... Gliste Pepperoniman og slikket seg rundt munnen. Dama di er ikke så verst. Hun har tæl hun også.
Han lo idet han snudde seg mot KiDD. Etter jeg er ferdig med å plage deg for en stund... så skal jeg voldta henne foran øynene dine!

Den blodige vokteren hørte ham bare såvidt, men det var nok til at han spente alle musklene i kroppen sin for å angripe tilbake. Adrenalinet fløt inni ham, og med nunchakuen klar, løp han mot djevelen med sort rustning. To sekunder var alt Pepperoniman trengte for å steppe til siden, ta tak i KiDD, og sparke leggen hans av full kraft.
Den ubeskrivelige lyden som lød da KiDDs skinnben punkterte huden og var fullt synlig, fikk ett eller annet i Lofthus' sinn til å vekkes. Hun rykket til, før hvisket stille... Jeg husker alt...
Et kyss var ikke nok... Det trengtes et større sjokk på systemet hennes. Dette hadde skjedd før, men det gjorde det ikke noe mindre kvalmende.
- KiDD... Jeg husker alt... Jeg husker... deg...

Kapittel 66: Begynnelsen på slutten.

Vokteren visste ikke om han var lykkelig eller håpløst fortvilet... Kvinnen han elsket husket ham endelig, men det var på dødens terskel. De hadde ikke noen tid sammen. Banneord forlot munnen hans idet smerten tok ham igjen.
Lofthus følte seg endelig hel igjen, men hun visste hvor dårlige sjansene deres var... Hvis ikke...?
- Det er på tide å gjøre det, hvisket hennes søster inni henne.
- Vi er også klare til å betale den ultimate prisen, lød det fra SoL og Kakashi.
Tårene igjen... Kunne de ikke bare holde seg unna, tenkte hun. Endelig husket hun alt, men hun måtte gi opp alt for å redde den eneste hun virkelig brydde seg om. Hun smilte. Det var ikke sånn det skulle være, men det var sånn det ble, tenkte hun idet hun begynte å gløde i blått. Tårene rant mens minnene strømte til.

Igjen gikk tiden så alt for sakte for KiDD. Den blå auraen som slukte Lofthus husket han fra sist møte med Pepperoniman, og det var tydelig at dette udyret også husket det. Pepperoniman løp mot Lofthus for å få stoppet tvillingkraften hennes, men det var alt for sent. En stille hvisken nådde vokterens øre. "Jeg elsker deg. Jeg beklager..."
Stemmen hans var borte. Han prøvde å rope noe. Hva som helst. Men uansett hvor mye han prøvde, kom det ikke en lyd. Og så kom det blendende lyset. De gutturale smertebrølene fra Pepperoniman fyllte rommet, og så ble det helt stille.

Det var ingen lyd, annet enn den paniske dunkingen fra vokterens hjerte. Innerst inne visste han hva som hadde skjedd, men han ville ikke innrømme det. Da alt støvet hadde lagt seg, lå Lofthus og Pepperoniman livløse på det kalde stengulvet.
Han krøp bort til der den han elsket lå. Hun rørte seg ikke.
- Våkne opp... Stemmen hans skalv. Våkne opp, Lofthus.. Han hikstet, og prøvde å kjempe imot klumpen i halsen. Våkne opp... VÅKNE OPP!
Jo mer han ønsket det, jo mer han ropte, desto mer gikk det opp for ham at hun ikke kom til å våkne. I en blanding av sinne og desperasjon slo han steingulvet av all kraft og brakk en finger i fortapelsen. Han registrerte det knapt. Det var totalt uviktig for ham om han hadde litt vondt i en finger. Smerten i benet var fjorten ganger verre, men selv den bleknet i forhold til smerten som hadde festet seg inni ham.

- Du våkner ikke... gjør du vel...?
En tåre landet på kinnet hennes. Og så enda en. Og enda en. Det var ikke en eneste lyd som ble laget. Dette var det øyeblikket han hadde ventet på. Et øyeblikk hvor det bare var han og henne. Eneste problemet var at hun var død nå. Vokteren la seg på gulvet og trakk hans kjære til seg og kysset henne. Hun hadde fortsatt den varmen han husket så godt. Varmen han så lenge hadde lengtet etter. KiDD var helt motløs, og bestemte seg for å bare ligge der en stund til. Dette ville være siste gangen han så henne..

- Jeg elsker deg, hvisket han til henne. Jeg.. elsker deg..
-----------------------------------------------------

Oi oi oi? Da står vi for siste del neste gang, folkens.

Jeg har begynt med noe nytt

Skrevet av jonaskram den 15 november 2011 klokken 19:06

Nemlig videoanmeldelser.

http://www.youtube.com/watch?v=vdjlcWzm6s4
Og dette er den første. The Binding of Isaac er et ufattelig bra Indie-spill på Steam.

Jeg har lenge vært glad i å uttrykke meg selv, men jeg føler at skriftlige anmeldelser "just doesn't cut the cheese" lengre.

Jeg hadde satt stor pris på om noen kunne hjelpe til med å gi litt konstruktiv kritikk på min første anmeldelse. Jeg er klar over at det er dårlig lyd og bilde. Det er fordi jeg ikke har noe opptaksprogram på PCen som lar meg ta opp et Flash-basert spill. Lyden er rævva på grunn av at den innebygde mikken i laptopen min bare er.. håpløs...
Likevel, dette er noe jeg hadde satt stor pris på om noen kunne hjelpe meg til å bli bedre.

Jeg blir å lage flere anmeldelser. Også av konsollspill. Om du liker dette, kunne du jo kanskje vurdert en subscription? :3

- JonasKram out

The Heroes Legacy XXXII

Skrevet av jonaskram den 14 november 2011 klokken 22:29

Dette har skjedd:

Våre helter har slått seg sammen med Dark Samus Nemesis igjen etter en forklaring på hvorfor han byttet side. Det viste seg at han ikke gjorde det fordi han delte Pepperonimans syn, men fordi han måtte infiltrere Ad Finem Ultimum for å finne en måte å sette en stopper for Lilium, organisasjonen med uant teknologi som "pistoler" og portaler. De fire juvelene representerte en magisk harmoni som holdt menneskene levende via det vi kaller for "sanser". Pepperoniman ble først brukt av Lilium, med Falcy i spissen, men skjønte snart hva som foregikk. Blindet av enten dårskap eller makt, bestemte han seg for å bruke juvelenes delikate harmoni mot Lilium, men grunnet manglende forståelse av magien bak, fikk han ikke utrettet stort.

Heltene våre er nå ledet av Vokter KiDD, sammen med resten av de gjenlevende, St-Nick og hans Irinius Ivor, Lofthus med tvillingbåndet mellom henne og sin avdøde søsters sjel som er inni henne, og hennes iriniuser SoL og Kakashi, tvillinger de likeså, og Lufteluke som bare er en stakkars mekaniker dratt med på eventyret. Han var med på dette for å redde sønnen sin Soraki, men helt siden det tragiske utfallet da de rømte fra Oneironaut, har han lurt på hva han gjør med disse menneskene. Kanskje det er hevn for Soraki? Kanskje det bare er et ønske om å gjøre det han mener er rett? Hvem vet? Alle tragediene hadde gjort ham sliten. Lofthus husker ikke hvem KiDD er, selv om de hadde et dypt forhold til hverandre, og denne tvillingkraften hun utløste med hennes søster drepte henne nesten. Han var bekymret, men hadde på følelsen av at det ikke var siste gangen han så den forsvarsmekanismen. Det eneste han visste helt sikkert, var at dette ikke var de siste tragediene han kom til å få se i kveld...
-----------------------------------------------------

Kapittel 63: Før stormen.

Dark Samus Nemesis reiste seg sakte. KiDD var en vokter. Han måtte overleve slik at han kunne rense den siste juvelen fra korrupsjonen Pepperoniman bragte med seg. Problemet var bare Pepperoniman selv. For ikke å snakke om Falcy og Lilium. Hvem var de egentlig? Hvorfor gjorde de dette? Han hadde tusen spørsmål som ingen kunne svare på. Alt han visste, var at han trengte hjelp til å slå både "Peppy" og Falcy, og den hjelpen måtte komme fra KiDD, St-Nick, Lofthus og Lufteluke.

- Vel... Sa han stille mens han så på fallemmen som ledet opp til Pepperonimans kammer. Vi får vel gå og møte vår skjebne..
Infiltrasjonen hans hadde hjulpet. Han visste nøyaktig hvordan kammeret så ut. Juvelen befant seg på toppen av hans tidligere general, og portalen til Liliums hovedkvarter bak denne tronen.

KiDD så lengselsfullt på Lofthus. Hun hadde glemt ham helt, og uansett hvor mye han prøvde, kunne han ikke vekke minnet hennes lengre. Det måtte noe sterkere krefter til enn bare et kyss..
Åh, som han ønsket å bare kunne holde henne nær seg igjen uten at hun ble ukomfortabel... Åh, som han ønsket å kunne lukte det perfekte håret hennes, men uansett hvor mye han ønsket, var det ingenting som kunne la seg gjøre. Så lenge den siste juvelen fortsatt var korrupt, ville han ikke engang kunne lukte noe.
Vokteren begynte å miste livsgnisten for hver tanke han gjorde seg, så for å unngå å nøle noe mer, bestemte han seg for å endelig gjøre en ende på alt dette. Han nikket til Dark Samus Nemesis, og alle fem gikk stille opp fallemmen.

Kapittel 64: Med alt man har.


Kaldt stengulv møtte dem i denne etasjen også, men veggene var prydet med fargerike mosaikkbilder av guder fra fordums tid som viste sin vrede ovenfor sine fiender. Rommet hadde et nesten magisk skjær over seg. Den siste juvelen skinte som en stjerne i hvitt, og under den satt en skikkelse på en trone og lente seg på et massivt sverd.
- Dark Samus Nemesis, ytret skikkelsen. Jeg er skuffet over deg. Du viste så mye potensiale, men kaster det bort på å slå lag med dem?
Nemesisen brydde seg ikke om ord lengre. Dette måtte skje fort, og det måtte være dødelig, for 'Peppy' var en mann som ikke kunne undervurderes.

Skikkelsen reiste seg sakte. Det var noe med roen hans som virket så feil. Med ett gjorde personligheten hans en total helomvending. Den rolige stemningen ble raskt byttet ut med undertrykkt galskap som fikk fritt utløp, og før noen fikk tid til å reagere, hadde Pepperoniman kastet sverdet sitt av full styrke rett mot hodet på hans nye Nemesis. Det var ikke et direkte treff, så Nemesisen fikk beholde hodet. Bevisstheten hans var ikke like heldig, og han ble liggende ubevegelig på gulvet.

Pepperoniman snudde seg mot St-Nick som til nå hadde synkronisert seg med ulven inni seg, Ivor. Ulven slo etter dette udyret, men flerret bare kappen hans. KiDD var ikke sen med å kaste seg med i kampen, og fikk inn et heftig slag med Nunchakuen sin i bakhodet på Pepperoniman.

Lufteluke gjorde det han kunne for å gjemme både seg og Lofthus siden ingen av dem var noe verdifull i kamp.
- Hva gjør vi nå da? Spurte Lofthus panisk mens hun prøvde å få igjen pusten. Han skulle ønske han hadde et svar, men alt han klarte, var å knuge hånden sin om skiftnøkkelen han hadde tatt ut av beltet. Skiftnøkkelen representerte det eneste minnet han hadde igjen etter sønnen. Det var som om verden stoppet opp. Han var tilbake i huset sitt med lille Soraki på fanget sitt.
- Pappa! Se hva jeg har kjøpt til deg! Guttungens ansikt lyste i det han ropte "Gratulerer med dagen" og gav faren sin en presang.

Et sårt hvin rykket Lufteluke ut av transen, og han så St-Nicks ene forben ligge på bakken, separert fra resten av kroppen som hang og dinglet etter stålgrepet til Pepperoniman.
KiDD prøvde fortvilet å få inn et slag eller to, men uten hell. Mekanikeren stirret på skiftnøkkelen sin igjen, før han kastet den. Med en stump lyd, traff den Pepperoniman i kinnbeinet, og i forvirrelsen mistet han taket på St-Nick. Ulven landet på bakken med et dump, men benyttet det lille sekundet han hadde på å bite Pepperoniman i leggen. Det var ingen tvil om at han kjente det. Det var som om sinnsvakheten i ham fordoblet seg, og mannen grep om sverdet sitt og svingte det over hodet og rett ned på den forsvarsløse kroppen til St-Nick.
Lofthus gråt. Synet av Pepperoniman partere ulven ble for mye for henne, og hun kastet seg i armene på Lufteluke, men trøsten var kortvarig ettersom han sparket henne bort.
KiDD ble holdt opp etter halsen av udyret mens det gikk mot mannen som hadde kastet skiftnøkkelen i hodet hans. Det var ingen tegn til nåde i udyret, og uten å så mye som å endre ansiksuttrykk, slukket han livsflammen i mekanikeren.
-----------------------------------------------------

Neste del kommer snart