En meget spesiell nyhet

Som dere sikkert ser på bildet mitt, er det en stund siden sist jeg har vært her. Hvorfor? Jeg vet ikke.
Kanskje fordi hele interfacen føles litt cluttered og det er i bunn og grunn tungvindt å snakke med folk her.
Eller kanskje det bare er fordi jeg har mistet interessen... kinda... litt?

Jeg har uansett følt at jeg ikke har noe å gi til siden, så jeg har forholdt meg som en "lurker" i en stund nå. Er fortsatt på siden, men profilen min er nesten ikke besøkt i det hele tatt.
Nå, however, føler jeg at jeg kanskje har noe å gi likevel, hence I give you THIS!

http://www.youtube.com/watch?v=zLDaibdGldI

La meg si det enkelt... Whoa, dette tok lang tid, men var veldig gøy. Jeg blir å gjøre dette i framtida også.
/shameless self promotation end

The Heroes Legacy - Finale

Da var det på tide med siste del. Takk til alle som har fulgt serien fra start til slutt.
Og med dette er jeg ferdig med serien, og la meg legge til; TAKK GUD for at jeg endelig er ferdig..

-----------------------------------------------------
Kapittel 67: Igjennom portalen

KiDD var helt tom inni seg. Det var som om han hadde grått ut alle følelsene sine i armene på hans avdøde kjære. Det var som om framtiden hans hadde dødd med henne. Benet hans var fortsatt brukket så brutalt at det var nesten så det bare hang i en bunte med muskelfiber. Nummenheten hadde meldt seg for lenge siden, så han ble bare liggende der hos henne.
- Opp med deg, min venn.
Dark Samus Nemesis hadde våknet og gått bort til KiDD. Han hadde sett på all ødeleggelsen rundt seg, og prøvd å sette sammen en teori om hva som hadde skjedd. Bare det å gjenfortelle ting ville nok være for mye for stakkars KiDD, så han spurte heller ikke.
- Du har fortsatt en jobb å gjøre, sa han vennlig mens han forsiktig løftet vokteren og bærte ham mot den siste juvelen som prydet Pepperonimans trone. Stemningen var trykket, så han gjorde et forsøk på å lette den litt.
- Pepperoniman var virkelig høy på seg selv. Jeg mener, se på dette. En gulltrone prydet med edelstener av alle sorter, og med en av juvelene på toppen. Det var sikkert ikke lenge før han kronet seg selv mørkets hersker.
Nemesisen bannet inni seg da han skjønte hvor elendig det forsøket på oppmuntring var. Stemningen ble ikke mindre trykket av at det bare var han som humret da han fortalte dette.

Total apati hadde lagt seg over vokteren, men renset likevel korupsjonen i juvelen uten å krangle.
- Tenk litt, KiDD, sa Nemesisen stille til mannen med framtiden i ruiner. Hvis du ikke legger sjela di i dette... Kommer vi ikke til å vinne mot Falcy. Hvis du ikke legger sjela di i dette, vil Lofthus ha dødd forgjeves.
Vokteren begynte å gråte igjen. Selv om han aldri hadde vært redd for å vise følelser, hatet han denne svakheten. Innerst inne visste han at Dark Samus Nemesis hadde rett. Han måtte ta seg sammen, men tårene lot seg ikke stanse. Likevel var han fast bestemt. Dette skulle han se igjennom til siste slutt.
De skjøv tronen til side, og så rett inn på denne portalen til Falcys hovedkvarter. Sannhetens time var kommet. Nå eller aldri. Leve eller dø.
Med KiDD fortsatt i armene grunnet foten hans, tok Dark Samus Nemesis det første skrittet inn i portalen.

Temperaturen var definnitivt varmere her enn i Ad Finem Ultimum. Bøker prydet veggene, sortert alfabetisk i store hyller av mahogny. De var i et bibliotek. Det var en peis i nærheten som sørget for den innbydende gløden som fylte rommet, men bakerst i stedet var det en stor maskin i krummet stål. Han hadde på følelsen av det var den som utgjorde det som gav kraft til portalen de nettopp kom inn fra. Midt i rommet satt det en kvinne med ravnsort, bølgete hår i en like sort stol. Huden hennes var nesten helt kritthvit, og de smale øynene glinset av et årvåkent, men ustabilt sinn. Det måtte være Falcy. Hele kvinnen oste av død.
Kvinnen smilte. "Så dette er hva som skjer når man trosser Pepperoniman?" Hun betraktet det lemlestede benet til KiDD.
- Det er jo ikke noe gøy å drepe dere om det blir så enkelt.
Falcy knipset raskt men bestemt, og både vokteren og partneren hans ble badet i et matt grønt lys. Smerten forsvant, og plutselig var alle skader borte. De var klar til strid, men vokteren var fortsatt apatisk.
- Tsk, tsk, tsk. Jeg er skuffet, sa Falcy nedlatende. Ingen kampgnist, hmm? Jeg trodde da virkelig du ville være mer hevngjerrig mot den som tok livet av den du elsket?
KiDD rykket til.
- Det var ikke du som drepte henne, det var Pepper---
- Dåre! Dere har fortsatt ikke skjønt det? Alt som har skjedd siden Peppy korrumperte første juvelen, var mitt verk. Lilium er de virkelige maestroene her! ALT som har skjedd har gått slik jeg forutså det. Til og med at din kjære skulle dø her. Faktisk, så var det en av de tingene jeg prøvde å forsikre meg at skjedde, for hun var farlig.
De kunne ikke tro sine egne ører. Dark Samus Nemesis prøvde å si noe, men det kom ikke en lyd. Hadde de virkelig blitt manipulert hele tiden?

- Jeg ser på øynene deres at dere ikke helt skjønner hvorfor jeg lot dere rense juvelene? Enkelt. Jeg hadde ikke bruk for dem lengre. Haha, Stakkars Peppy trodde de korrumperte juvelene ville gjøre ham sterkere! For en idiot. Faktum er helt motsatt. De styrket MEG, og nå har jeg ikke bruk for dem lengre. Fest øynene deres på meg, det mektigste vesenet i verden! TREKK VÅPENENE DERES, ELLER GÅ UNDER!
Med en manisk latter begynte det å gro pigger av bein ut av ryggraden hennes. Musklene hennes svulmet
Ordene hennes hadde skapt en gnist av ren raseri i KiDD. Dette var krig!

Kapittel 68: The Heroes Legacy

Hvor lenge hadde kampen vart nå? Tre timer? Tre dager? Tid var ikke lengre et begrep noen hadde fattning om. Falcy lå på ryggen og hev etter pusten. Sårene hennes var dype, og flere av beinpiggene var brukket av.
- Hv... Hvordan kunne jeg tape..? Jeg er det sterkeste vesenet i verden!
Vokteren rørte ikke en muskel. "Makt er en ting, men du mangler erfaring. Når det kommer til kamp er du helt grønn, ikke sant?"
Han skottet bort på den bevisstløse kroppen som var Dark Samus Nemesis..
- Men det skal du ha... Det er ikke mange som kan immobilisere en som ham.
Falcy kastet opp blod, men begynte å le forsiktig.
- Du er neste...
I en kraftanstrengelse slo hun etter ham, men KiDD dukket unna og prøvde å låse henne i et grep. En albue traff ham i fjeset og Falcy dyttet ham overende og satte seg på ham og begynte å hamre løs på fjeset hans. Hvert slag føltes ut som et balltre, men med et godt plassert slag fra håndbakken hans i nesa hennes ble de skuls. Begge blødde voldsomt, men vokteren kom seg på beina igjen, klar for mer.

Kvinnen slo ham i brystet, og han falt bakover på denne maskinen i krummet stål som han hadde lagt merke til.
Med ett ble tre portaler til åpnet på veggene, alle ledet til Pepperonimans trone i Ad Finem Ultimum.
Da hun så sjansen, hoppet Falcy inn i en av portalene og inn i en annen. Slik ville hun få en taktisk overhånd over KiDD, men som et lyn fra klar himmel fikk hun den fulle kraften av den velkjente Nunchakuen KiDD hadde kastet etter henne i fjeset. Hun falt i bakken og ble liggende urørlig.
Vokteren løp bort til Dark Samus Nemesis og fikk ham tilbake til bevissthet. De sa ingenting, bare så på hverandre...
Det var endelig over...

- He..He..He... Jeg tapte igjen...
Falcys svake latter var urovekkende, og begge to viste sin bekymring for hva som ventet dem.
- Men... Jeg kan ikke dø..
En sterk kraft løftet opp den sårede Falcy, og biter av metall begynte å feste seg til henne. Beina som stakk ut av ryggraden hennes begynte nå å trekke seg tilbake, men ble erstattet av metall som tilslutt utgjorde et panser så tykt at det ikke var noe som kom til å trenge seg igjennom.
Latteren hennes ble mørkere og kaldere. Den virket ikke naturlig lenger.. Den var så... mekanisk..
Det eneste som ikke var beskyttet var brystkassen hennes, nei tvert om, det hadde en stor rød kule av ren energi som så ut til å gi kraft til metallkroppen hennes. Det var vel det eneste stedet de kunne angripe henne. På ryggen hennes var det noen kabler dekket av metall, som hadde festet seg i henne fra denne maskinen som styrte portalene. Hun var fullstendig integrert med dette rommet og denne maskinen.
- Jeg.. kan ikke la dere overleve.. Hvis dere dreper meg, blir dette stedet å eksplodere. Dør jeg, dør dere!

Partikler ble sugd til denne røde energien hennes, og plutselig ble en stråle av konsentrert kraft skutt ut mot dem. Den mørke nemesisen rakk å kaste KiDD og seg selv ut av veien, og fikk hakeslepp av den destruktive kraften som hadde blåst hull igjennom veggen uten så mye som å etterlate noen tegn til ødeleggelse. Det var som om veggen bare hadde blitt slettet fra eksistensen.
Han smilte for seg selv..
- Dette er slutten altså..? Enten vinner du, og vi dør, ellers vinner vi, men vi dør fortsatt...
Dark Samus Nemesis kunne ikke forklare det, men han likte tanken... Historie blir skrevet ved døde helter, og han var egentlig ganske lei alt akkurat nå.. Han snudde seg mot vokteren,
- Dette er min kamp. Sørg for at verden kommer seg på beina igjen...
Og før KiDD fikk sagt et ord i protest, ble han dyttet ut av hullet i veggen. Hvor langt ned det var, visste han ikke, men har falt ikke fort i det hele tatt. Frustrert over å ha blitt frarøvet hevnen for Lofthus, bannet han mens han hyttet neven mot byggverket han ble kastet ut fra. Det var et tårn i treverk, og han hadde blitt kastet ut fra øverste etasje. Tiden gikk sakte...

Dark Samus Nemesis prøvde å blokkere det faktum at han bare hadde en blodig stump igjen der venstre arm brukte å være. Ikke et angrep på Falcys nye form hadde truffet.. hun var rett og slett for rask. Nå var det bare en ting han kunne gjøre.
Sverdet hans drakk rikelig av blodet hans da han kjørte det igjennom magen sin. Auraen hans endret seg, og han vred seg i smerte. Transformasjonen var igang...

Nede på bakken igjen, begynte KiDD desperat å lete etter en vei inn igjen, men det gikk raskt opp for ham at det ikke var noen dører eller vinduer... Han bannet mens lyder av intens kamp gjallet fra toppen av tårnet.

Den eneste lyden Dark Samus Nemesis hørte, var hjertet sitt. En hånd med sylskarpe klør hadde penetrert Falcys forsvar og hadde ødelagt kjernen hennes, den røde energikulen. Alt han hørte var sine egne hjerteslag for siste gang... Det var gjort. Endelig ferdig. Verden var trygg...
Et intenst lys utstrålte fra Falcy. Alt som kunne høres, var de siste hjerteslagene til nemesisen...
- Historie blir skrevet at falne helter. Dette er min arv til verden... Min, og resten av de som mistet livet i denne bittre kampen. Dette er 'The Heroes Legacy'.

Fin

The Heroes Legacy XXXIII

Vil du ha en gjennomgang av hva som har skjedd, les del XXXII

-----------------------------------------------------
Kapittel 65: Minner

Lofthus gråt. Tårene strømmet nedover kinnene hennes. Situasjonen var håpløs.. Dark Samus Nemesis lå fortsatt ti meter lengre unna uten å bevege seg, helt sluknet som et lys. Gjenlevningene av St-Nick som nærmest prydet veggene og gulvet, var en grim påminnelse om at alt hadde gått fryktelig galt. Det var bare KiDD og henne selv som var ved bevissthet, men Vokteren hang og dinglet på Pepperonimans strake arm.
- Jeg tror... jeg vil ha det litt gøy med dere, gliste han ondskapsfullt. Galskapen lyste i øynene hans. Mannen var like uforutsigbar som en pil i en storm, og det var denne sinnsvakheten som skremte KiDD til nye krefter.
- Du RØRER henne ikke, ropte han i sinne, men ble møtt av en pansret knyttneve, og et ekkelt knekk. Blodet silte fra nesa hans, men han fortsatte å kjefte.
- Hah! Jeg har deg i min hule hånd, to fot over bakken. Du kan ikke gjøre NOE for å skade meg, men fortsatt så kjefter du? Du har tæl, gutt... Men la oss se hvor mye du tåler!
KiDD fikk ikke tid til å reagere før enda et slag nådde fjeset hans, men om ikke annet, hadde denne mørke djevelen sluppet taket på ham. Han reiste seg, bare for å få enda et slag i hodet.

Lofthus hadde gitt opp å prøve å holde gråten tilbake. Det var bare ikke mulig. Etter dette, ville hun være siste gjenlevende, men hvor lenge ville det vare? Synet av KiDD bli brutalt slått og sparket var uutholdelig, og hun visste at hun måtte gjøre noe. Hun løp bort til Dark Samus Nemesis og prøvde å vekke ham, men Pepperoniman brølte at hun skulle stoppe. Hun visste ikke om det var frykten eller sjokket at hun fikk en så direkte ordre som stoppet henne, men alt hun klarte å gjøre, var å stirre inn i Pepperonimans vinrøde øyne.
- Vet du... Gliste Pepperoniman og slikket seg rundt munnen. Dama di er ikke så verst. Hun har tæl hun også.
Han lo idet han snudde seg mot KiDD. Etter jeg er ferdig med å plage deg for en stund... så skal jeg voldta henne foran øynene dine!

Den blodige vokteren hørte ham bare såvidt, men det var nok til at han spente alle musklene i kroppen sin for å angripe tilbake. Adrenalinet fløt inni ham, og med nunchakuen klar, løp han mot djevelen med sort rustning. To sekunder var alt Pepperoniman trengte for å steppe til siden, ta tak i KiDD, og sparke leggen hans av full kraft.
Den ubeskrivelige lyden som lød da KiDDs skinnben punkterte huden og var fullt synlig, fikk ett eller annet i Lofthus' sinn til å vekkes. Hun rykket til, før hvisket stille... Jeg husker alt...
Et kyss var ikke nok... Det trengtes et større sjokk på systemet hennes. Dette hadde skjedd før, men det gjorde det ikke noe mindre kvalmende.
- KiDD... Jeg husker alt... Jeg husker... deg...

Kapittel 66: Begynnelsen på slutten.

Vokteren visste ikke om han var lykkelig eller håpløst fortvilet... Kvinnen han elsket husket ham endelig, men det var på dødens terskel. De hadde ikke noen tid sammen. Banneord forlot munnen hans idet smerten tok ham igjen.
Lofthus følte seg endelig hel igjen, men hun visste hvor dårlige sjansene deres var... Hvis ikke...?
- Det er på tide å gjøre det, hvisket hennes søster inni henne.
- Vi er også klare til å betale den ultimate prisen, lød det fra SoL og Kakashi.
Tårene igjen... Kunne de ikke bare holde seg unna, tenkte hun. Endelig husket hun alt, men hun måtte gi opp alt for å redde den eneste hun virkelig brydde seg om. Hun smilte. Det var ikke sånn det skulle være, men det var sånn det ble, tenkte hun idet hun begynte å gløde i blått. Tårene rant mens minnene strømte til.

Igjen gikk tiden så alt for sakte for KiDD. Den blå auraen som slukte Lofthus husket han fra sist møte med Pepperoniman, og det var tydelig at dette udyret også husket det. Pepperoniman løp mot Lofthus for å få stoppet tvillingkraften hennes, men det var alt for sent. En stille hvisken nådde vokterens øre. "Jeg elsker deg. Jeg beklager..."
Stemmen hans var borte. Han prøvde å rope noe. Hva som helst. Men uansett hvor mye han prøvde, kom det ikke en lyd. Og så kom det blendende lyset. De gutturale smertebrølene fra Pepperoniman fyllte rommet, og så ble det helt stille.

Det var ingen lyd, annet enn den paniske dunkingen fra vokterens hjerte. Innerst inne visste han hva som hadde skjedd, men han ville ikke innrømme det. Da alt støvet hadde lagt seg, lå Lofthus og Pepperoniman livløse på det kalde stengulvet.
Han krøp bort til der den han elsket lå. Hun rørte seg ikke.
- Våkne opp... Stemmen hans skalv. Våkne opp, Lofthus.. Han hikstet, og prøvde å kjempe imot klumpen i halsen. Våkne opp... VÅKNE OPP!
Jo mer han ønsket det, jo mer han ropte, desto mer gikk det opp for ham at hun ikke kom til å våkne. I en blanding av sinne og desperasjon slo han steingulvet av all kraft og brakk en finger i fortapelsen. Han registrerte det knapt. Det var totalt uviktig for ham om han hadde litt vondt i en finger. Smerten i benet var fjorten ganger verre, men selv den bleknet i forhold til smerten som hadde festet seg inni ham.

- Du våkner ikke... gjør du vel...?
En tåre landet på kinnet hennes. Og så enda en. Og enda en. Det var ikke en eneste lyd som ble laget. Dette var det øyeblikket han hadde ventet på. Et øyeblikk hvor det bare var han og henne. Eneste problemet var at hun var død nå. Vokteren la seg på gulvet og trakk hans kjære til seg og kysset henne. Hun hadde fortsatt den varmen han husket så godt. Varmen han så lenge hadde lengtet etter. KiDD var helt motløs, og bestemte seg for å bare ligge der en stund til. Dette ville være siste gangen han så henne..

- Jeg elsker deg, hvisket han til henne. Jeg.. elsker deg..
-----------------------------------------------------

Oi oi oi? Da står vi for siste del neste gang, folkens.

Jeg har begynt med noe nytt

Nemlig videoanmeldelser.

http://www.youtube.com/watch?v=vdjlcWzm6s4
Og dette er den første. The Binding of Isaac er et ufattelig bra Indie-spill på Steam.

Jeg har lenge vært glad i å uttrykke meg selv, men jeg føler at skriftlige anmeldelser "just doesn't cut the cheese" lengre.

Jeg hadde satt stor pris på om noen kunne hjelpe til med å gi litt konstruktiv kritikk på min første anmeldelse. Jeg er klar over at det er dårlig lyd og bilde. Det er fordi jeg ikke har noe opptaksprogram på PCen som lar meg ta opp et Flash-basert spill. Lyden er rævva på grunn av at den innebygde mikken i laptopen min bare er.. håpløs...
Likevel, dette er noe jeg hadde satt stor pris på om noen kunne hjelpe meg til å bli bedre.

Jeg blir å lage flere anmeldelser. Også av konsollspill. Om du liker dette, kunne du jo kanskje vurdert en subscription? :3

- JonasKram out

The Heroes Legacy XXXII

Dette har skjedd:

Våre helter har slått seg sammen med Dark Samus Nemesis igjen etter en forklaring på hvorfor han byttet side. Det viste seg at han ikke gjorde det fordi han delte Pepperonimans syn, men fordi han måtte infiltrere Ad Finem Ultimum for å finne en måte å sette en stopper for Lilium, organisasjonen med uant teknologi som "pistoler" og portaler. De fire juvelene representerte en magisk harmoni som holdt menneskene levende via det vi kaller for "sanser". Pepperoniman ble først brukt av Lilium, med Falcy i spissen, men skjønte snart hva som foregikk. Blindet av enten dårskap eller makt, bestemte han seg for å bruke juvelenes delikate harmoni mot Lilium, men grunnet manglende forståelse av magien bak, fikk han ikke utrettet stort.

Heltene våre er nå ledet av Vokter KiDD, sammen med resten av de gjenlevende, St-Nick og hans Irinius Ivor, Lofthus med tvillingbåndet mellom henne og sin avdøde søsters sjel som er inni henne, og hennes iriniuser SoL og Kakashi, tvillinger de likeså, og Lufteluke som bare er en stakkars mekaniker dratt med på eventyret. Han var med på dette for å redde sønnen sin Soraki, men helt siden det tragiske utfallet da de rømte fra Oneironaut, har han lurt på hva han gjør med disse menneskene. Kanskje det er hevn for Soraki? Kanskje det bare er et ønske om å gjøre det han mener er rett? Hvem vet? Alle tragediene hadde gjort ham sliten. Lofthus husker ikke hvem KiDD er, selv om de hadde et dypt forhold til hverandre, og denne tvillingkraften hun utløste med hennes søster drepte henne nesten. Han var bekymret, men hadde på følelsen av at det ikke var siste gangen han så den forsvarsmekanismen. Det eneste han visste helt sikkert, var at dette ikke var de siste tragediene han kom til å få se i kveld...
-----------------------------------------------------

Kapittel 63: Før stormen.

Dark Samus Nemesis reiste seg sakte. KiDD var en vokter. Han måtte overleve slik at han kunne rense den siste juvelen fra korrupsjonen Pepperoniman bragte med seg. Problemet var bare Pepperoniman selv. For ikke å snakke om Falcy og Lilium. Hvem var de egentlig? Hvorfor gjorde de dette? Han hadde tusen spørsmål som ingen kunne svare på. Alt han visste, var at han trengte hjelp til å slå både "Peppy" og Falcy, og den hjelpen måtte komme fra KiDD, St-Nick, Lofthus og Lufteluke.

- Vel... Sa han stille mens han så på fallemmen som ledet opp til Pepperonimans kammer. Vi får vel gå og møte vår skjebne..
Infiltrasjonen hans hadde hjulpet. Han visste nøyaktig hvordan kammeret så ut. Juvelen befant seg på toppen av hans tidligere general, og portalen til Liliums hovedkvarter bak denne tronen.

KiDD så lengselsfullt på Lofthus. Hun hadde glemt ham helt, og uansett hvor mye han prøvde, kunne han ikke vekke minnet hennes lengre. Det måtte noe sterkere krefter til enn bare et kyss..
Åh, som han ønsket å bare kunne holde henne nær seg igjen uten at hun ble ukomfortabel... Åh, som han ønsket å kunne lukte det perfekte håret hennes, men uansett hvor mye han ønsket, var det ingenting som kunne la seg gjøre. Så lenge den siste juvelen fortsatt var korrupt, ville han ikke engang kunne lukte noe.
Vokteren begynte å miste livsgnisten for hver tanke han gjorde seg, så for å unngå å nøle noe mer, bestemte han seg for å endelig gjøre en ende på alt dette. Han nikket til Dark Samus Nemesis, og alle fem gikk stille opp fallemmen.

Kapittel 64: Med alt man har.

Kaldt stengulv møtte dem i denne etasjen også, men veggene var prydet med fargerike mosaikkbilder av guder fra fordums tid som viste sin vrede ovenfor sine fiender. Rommet hadde et nesten magisk skjær over seg. Den siste juvelen skinte som en stjerne i hvitt, og under den satt en skikkelse på en trone og lente seg på et massivt sverd.
- Dark Samus Nemesis, ytret skikkelsen. Jeg er skuffet over deg. Du viste så mye potensiale, men kaster det bort på å slå lag med dem?
Nemesisen brydde seg ikke om ord lengre. Dette måtte skje fort, og det måtte være dødelig, for 'Peppy' var en mann som ikke kunne undervurderes.

Skikkelsen reiste seg sakte. Det var noe med roen hans som virket så feil. Med ett gjorde personligheten hans en total helomvending. Den rolige stemningen ble raskt byttet ut med undertrykkt galskap som fikk fritt utløp, og før noen fikk tid til å reagere, hadde Pepperoniman kastet sverdet sitt av full styrke rett mot hodet på hans nye Nemesis. Det var ikke et direkte treff, så Nemesisen fikk beholde hodet. Bevisstheten hans var ikke like heldig, og han ble liggende ubevegelig på gulvet.

Pepperoniman snudde seg mot St-Nick som til nå hadde synkronisert seg med ulven inni seg, Ivor. Ulven slo etter dette udyret, men flerret bare kappen hans. KiDD var ikke sen med å kaste seg med i kampen, og fikk inn et heftig slag med Nunchakuen sin i bakhodet på Pepperoniman.

Lufteluke gjorde det han kunne for å gjemme både seg og Lofthus siden ingen av dem var noe verdifull i kamp.
- Hva gjør vi nå da? Spurte Lofthus panisk mens hun prøvde å få igjen pusten. Han skulle ønske han hadde et svar, men alt han klarte, var å knuge hånden sin om skiftnøkkelen han hadde tatt ut av beltet. Skiftnøkkelen representerte det eneste minnet han hadde igjen etter sønnen. Det var som om verden stoppet opp. Han var tilbake i huset sitt med lille Soraki på fanget sitt.
- Pappa! Se hva jeg har kjøpt til deg! Guttungens ansikt lyste i det han ropte "Gratulerer med dagen" og gav faren sin en presang.

Et sårt hvin rykket Lufteluke ut av transen, og han så St-Nicks ene forben ligge på bakken, separert fra resten av kroppen som hang og dinglet etter stålgrepet til Pepperoniman.
KiDD prøvde fortvilet å få inn et slag eller to, men uten hell. Mekanikeren stirret på skiftnøkkelen sin igjen, før han kastet den. Med en stump lyd, traff den Pepperoniman i kinnbeinet, og i forvirrelsen mistet han taket på St-Nick. Ulven landet på bakken med et dump, men benyttet det lille sekundet han hadde på å bite Pepperoniman i leggen. Det var ingen tvil om at han kjente det. Det var som om sinnsvakheten i ham fordoblet seg, og mannen grep om sverdet sitt og svingte det over hodet og rett ned på den forsvarsløse kroppen til St-Nick.
Lofthus gråt. Synet av Pepperoniman partere ulven ble for mye for henne, og hun kastet seg i armene på Lufteluke, men trøsten var kortvarig ettersom han sparket henne bort.
KiDD ble holdt opp etter halsen av udyret mens det gikk mot mannen som hadde kastet skiftnøkkelen i hodet hans. Det var ingen tegn til nåde i udyret, og uten å så mye som å endre ansiksuttrykk, slukket han livsflammen i mekanikeren.
-----------------------------------------------------

Neste del kommer snart

Millitærblogg - Feltuke

I uke 26 var denne karen ute i felt i en hel uke. Hvordan gikk det? Var det gøy? Var det moro? Var det jævlig?

Vel.. dagen min da, begynte med at jeg hadde blitt erklært feltdyktig likevel. Grunnet gardens inkompetanse hadde de sagt at jeg ikke var feltdyktig. Nå har jeg papirer på at jeg er det. Resultat? Feltøvelse!
"KRAMVIK! Lag Alfa er fullt, så du må gå over i lag Delta"
Jeg godtok dette, skjønt alle vennene mine var i lag Alfa. Null stress. Jeg får gjøre det beste ut av dette, så blir det nok bra, skal du se...

Ble det bra? Nei... Lag Delta skulle alle dimme om ni dager, så ingen var egentlig skikkelig PÅ. Det var dimmemodus i alle sammen, og jeg som faktisk hadde lyst til å få hele øvelsen igang, og faktisk gjøre noe, endte opp med å få all dritten.
Hey, vakt om natta? Fuck det... La han nye ta dem. Totalt tre timers søvn om nettene.. Så klart, så lenge det ikke var alarm da... Noe det som regel var...

Uansett.. Første dagen var tid for å teste CS-gass I gass-bua. Jeg trenger ikke forklare mer, gjør jeg? Jo? Ålreit, her er greia. Vi går inn fire og fire med gassmaske på oss for å teste om de er tette. Fire tabletter var løst opp, så det å puste dette inn, og å få det i øynene var ganske nedtur. Når vi var kommet inn i gass-bua, sto løytnanten vår der.
Vår oppgave: Melde oss korrekt, og spørre om vi fikk lovt til å gå ut.
Mann etter mann kom løpende ut av bua, hostende og harkende. Tårene rant, og banningen ble hørt helt til Bergen.
"Hommestad, Kramvik, Jacobsen og Skjærvoll, dere er neste inn!"
Vi stiller klar på dør, og går inn. Gassmaskene er tette, så jeg merker ingenting. Gassen var heller ikke spesielt synlig heller, men du bare visste at den var der.
Hommestad tok av seg masken, og trakk pusten. "Løytna-ahost-host-host-host" før han løp ut.
En idé spiret i hodet mitt, så jeg trakk pusten før jeg tok av meg masken. So far, so good.
"Løytnant! Menig Kramvik ber om tillatelse til å forlate gass-bua!"
Gassen sved i øynene mens løytnanten min sto og smilte. "Du ser jo ut som om du nyter dette. Hvorfor synger du ikke litt av nasjonalsangen?"
"Are you kidding me?!" blaffet igjennom hodet mitt, men jeg begynte å synge heller.
"jaaaaaa, vi els*host*ker de*host*tt*host*e la*host*ndet *Hviske på utpust*sooomdetstigerfrem!!!"
Jeg løp over fem hundre meter med øynene åpne for å få ut tåregassen fra øynene. Ikke før har jeg kommet tilbake, får jeg beskjed om at de fire beste skulle inn igjen. Jeg var en av de fire. Vi skulle ha en test.
Hvert minutt vi var inni gass-bua, ville de ta bort et filter fra gassmaskene våre. Til slutt hadde vi da bare ett filter på fire menn. Det var intenst å febrilsk måtte bytte på det ene filteret for å få trekke pusten. Folk begynte å bli desperate, og etter ikke så alt for lenge, måtte første gi seg. Ikke lenge etter, kom alle vi tre gjenværende løpende ut igjen. Andre gangen var verst..

Teltet vårt var et lagstelt. Det er ment på rundt åtte mann. Vi var syv i Delta, men selv om teltet var større siden vi var færre, klarte disse grisene fortsatt å gjøre det rotete og trangt. Ikke det at det gjorde noe. Jeg var ikke mye i teltet uansett, what with the guard posts and all...

Dag to var grei. Vi lærte nærkampteknikker, og SIBO-teknikker. SIBO står forresten for Strid I Bebygget Område. Vi lærte hvordan vi skulle klarere rom i bygninger, og hvordan vi skulle ta oss fram til bygget i seg selv.
Vi fikk også beskjed om at siste dagen ville vi få et scenario hvor vi skulle bruke alt dette.

Onsdagen var pretty damn awesome. Joda, vi drillet mer på SIBO, men vi hadde også gjørmeløype. Hva er det, tenker du? Vel, det er ei løype av gjørme som du må komme deg igjennom.
Pfft... Gjørme er ikke så ille, tenker sikkert du?
Vel, hva om jeg sier at løypa tok flere timer å fullføre? Hva om jeg sier at om du stoppet opp, så ville du synke, fordi gjørma var såpass mye av at det ville dekke hele deg og mer til? Vi var i en myr, skjønner du. Stoppet du opp lenge nok, ville du synke og da ikke klare å komme deg opp igjen spesielt lett. Dette var da jeg bestemte meg for å ditche Delta for Alfa. Det ble plutselig gøy igjen å være på øvelse. Vi møtte først svømme igjennom en hinderløype over og under vann for å komme oss til myr-området hvor gjørmeløypa var blitt preparert. Vi måtte siden krype hele veien igjennom løypa for å gjøre det litt verre for oss. Det tok tid, det var utmattende, men det var gøy. Kramviken her var blant de tre første som ble ferdig, så som belønning, måtte vi ta løypa på nytt. Det var gøy det.

Etter det, gikk dagen som normalt. Delta giddet fortsatt ikke ta noe seriøst, så når halve laget var for sene til oppstillingen for tredje gang, fikk befalet nok. De tvang oss til å bære hverandre en og en halv kilometer på båre for å straffe oss.. Selvfølgelig måtte vi bære dem tilbake også, så totalt tre kilometer. Det var svintungt, og jeg kjente hatet boble.

Vel, det er vel alt jeg tar i dag. Torsdagen, den viktige, store dagen som varte i 19 timer, tar jeg i neste blogg om dere ønsker det. I mellomtiden får dere kose dere med en smakebit av hva som venter i neste blogg.

Bildetekst:
Pushe grenser. Australsk rappellering var noe av det jeg gjorde på torsdagen.

Millitærblogg

Vel.. Hva kan jeg si? Fire måneder i militæret. Jeg har vært igjennom mye.. MYE.. de siste månedene. Noe svært personlig, andre ting svært morsomt, andre igjen svært intenst. Det har vært et opplevelsesrikt år på godt og vondt

Ta det med ro, jeg skal spare dere for det vonde. Det er personlig uansett.
Min historie begynner som en trøtt sivilist som våkner på bussen da vi var fremme ved Terningmoen Leir klokka 23.00 den 4. April. Innrykket gikk greit, og vips, så var jeg garderekrutt.

Rekruttperioden gikk sakte men sikkert framover. Fikk påskeferie relativt fort, men ikke før jeg hadde klart å skjære meg på våpenet mitt og dermed kunne døpe det.
Sara var navnet jeg gav henne. Hun var døpt etter kjæresten min som for tiden residerer i Mexico.

Påskeferien ble fort unnagjort, og etter det fulgte oppheving av både uniformplikt, portforbud og alkoholforbud.
Samme helg gikk det hardt for seg, og jeg våknet opp med verden snudd på hodet og tanker om "Aldri mer". Jeg vet fortsatt ikke hvordan de på de andre rommene klarte det, men de hadde vært så full da de kom tilbake til leir at noen skap var snudd opp ned.

Dagene i rekrutten var harde. Mye fysisk fostring, og ettersom diverse feil ble gjort av visse i troppen, var vi skyldig befalet vårt over ett tusen armhevinger innen rekrutten var over. Dette var en gjeld jeg ikke kunne nedbetale, for en eller annen smarting med legestilling fant ut at jeg ikke var feltdyktig, og måtte derfor sendes ut av garden, om ikke jeg tok en kontor-stilling. Knust av dette, søkte jeg likevel på stillingen som journalist. Jeg hadde tross alt kameraet mitt med meg i milten, så jeg hadde nå fått PLENTY med erfaring. Etter jobbintervjuet, fikk jeg beskjed om at jeg hadde avgitt det beste intervjuet, og at jeg fikk høre fra dem dagen etter. Jeg var sistemann som ble intervjuet, så jeg trodde alt var i boks. Dessverre var det ikke det. De hadde valgt en annen kandidat fordi hun hadde media og kommunikasjon på VGS. Enda et slag under beltestedet.

"Kramvik! Møt på mitt kontor"
Fenriken min ville ha en prat med meg.
Jeg har skaffa deg den beste stillingen jeg kunne finne. Vakt og Sikring på Sessvollmoen Leir, men om du vil dimme, så er det også et valg du har. Velger du derimot å ta stillingen, må du skrive en kontrakt som sier at du ikke blir å forlate forsvaret før tjenesten din er over.
Jeg skrev under uten å nøle.. Er jeg først i forsvaret, så skal jeg gå igjennom hele greia!
Overføring til ny leir var 20. Mai.
Jeg måtte levere fra meg "Sara".

Ved anledning 17. Mai fikk vi en perm på fem dager. Den valgte jeg å tilbringe hos en av mine beste venner her på GR. Hele familien hans er Jehovas vitner, og selv om jeg ikke vet hva de har vært vitne til enda, så kan jeg si med en gang at de er bra folk. Man hører mye rart om små religioner som Jehovas Vitner, og jeg må si at ved min erfaring, så var de ryktene bare rykter. Det var helt og holdent normale mennesker som levde normale liv. Bottom line; forhåndsdømming suger!
Denne personen som jeg besøkte var tydeligvis glad for at jeg var der, så han kjøpte Portal 2 slik at vi kunne gå igjennom Co-open. EPIC.

Første som skjer når jeg ankommer Sessvollmoen, er at jeg får vite at det er noe feil med listene, og at jeg ikke er i Vakt og Sikring lengre, men heller Idretts-Assistent, eller I-Ass.
På dette tidspunktet var jeg klar til å bare gi opp.. Alt jeg ønsket, var noe fast jeg kan forholde meg til.

Stillingen som I-Ass gikk forsåvidt greit å venne seg til. Enda litt usikker på visse ting, men det går mye bedre nå. Her skal jeg være til slutten av tjenesten min, og det gjør meg ingenting. Jeg stortrives. Stor grunn til det, kan være at jeg har 12 dager jobb, og 9 dager fri. Jeg har vært på besøk hos mange GR-venner av den grunnen. Har vært i Mjøndalen, Bergen, Lørenskog og Tromsø. Har også kostet på meg en snartur til Sverige, og skal til Mexico i fjorten dager den 9. September for å endelig møte Sara igjen.

On another note, så ble jeg ranet på Oslo S da jeg var sammen med en GR-Venn der. De fikk med seg kameraet mitt, 3DSen og 7 spill, inkl. Zelda Ocarina of Time 3D, Pokemon Black og Pokemon Heart Gold, pluss masse andre ting. Total verdi, ca 18.000 kr. Ikke helt heldig. Anmeldte saken til politiet, men den ble henlagt uten at de så mye som sjekka overvåkningskameraet som pekte på meg.
Stort skritt tilbake det der altså. Jeg erstattet alt av egen lomme, men endte opp med å oppgradere kameraet, siden jeg var blitt bedre å ta bilder siden da.
Et par dager siden fikk jeg vite at forsikringsselskapet faktisk hadde erstattet mye av beløpet, selv om de sa det ikke var sjanse for at de kom til å erstatte noe. O lykke!

Så.. Det var vel igrunn det.
Siden jeg er så nær Oslo, så hadde jeg nok å gjøre den 22. Juli, det skal være sikkert og visst, men mer kan jeg faktisk ikke si.
Det jeg KAN si, derimot, er at om dere likte bloggen, så si ifra, så lager jeg enda en om militærøvelsen jeg var på. En uke ute i felt. Vi stinket som griser alle mann når vi kom tilbake. Dusj var obligatorisk!

Bildetekst: En smakebit av bildene jeg har tatt i Militæret så langt. Resten ligger ute på www.jonaskram.deviantart.com

Mitt liv ender om syv dager

Okay, det hørtes noe dramatisk ut, men det stemmer. Jeg er diagnostisert med en dødelig sykdom som vil ende med at jeg er død om rundt syv dager. Det har tatt meg litt tid å håndtere dette, og jeg er endelig i fred med meg selv.

Okay, nei. SÅ ille er det ikke. Jeg skal i millitæret om syv dager, og om ikke det er en ende på livet som jeg kjenner det, så vet ikke jeg. Ikke mer sove lenge, ikke mer latskap og leve livet. Ikke mer comfort-zone. Fra nå av, blir det messe-mat, hardtrening, disiplin og mental klargjøring for å skinne huet for hår.
Jeg er mildt sagt nervøs, men samtidig gleder jeg meg noe latterlig. Har mekka meg mobilt bredbånd, ny PC og video-software, så det er meget mulig denne karen kommer med ikke bare noen fete bilder, men også et par videoer som lastes opp på Youtube.

Videre, så er jeg relativt usikker på hva jeg gjør. Jeg ønsker jo å komme inn i jegertroppen (Spionasje, snikskyttere etc.), men ønsker også å komme inn i eskortetroppen. Kom igjen? Pansret Mæche til 3.5 mill? YES PLEASE.
Selv er jeg skytter, og det er vel kanskje den største grunnen til at jeg har blitt headhunted av forsvaret. Etter at de fikk nyss i at jeg hadde havna på 73.dje plass i Norgesmesterskapet (Landsskytterstemnet) i 2010, så mente de jeg var overkvalifisert til de valgene jeg hadde satt meg på sesjonen, (Infanteri, samband og artilleri) og kalte meg like godt inn til Hans Majestet (Yup. Majesty) Kongens Garde.
Jeg satser på en fin, men noe intens millitærtjeneste, og gleder meg til både innrykk og avsluttet tjeneste.

Jeg har framtiden planlagt. Jeg har spart en heftig sum med penger som skal gå til leilighet når jeg kommer hjem. Jeg og dama (hun som har tegnet profilbildene mine i det siste) skal flytte inn sammen (sett at det varer så lenge), og så skal jeg ta psykologi på unniversitetet. Så det er ikke bare at jeg skal i millitæret at livet mitt ikke blir å være som jeg kjenner det.

Mitt liv er over om sju dager..
Et nytt kapittel begynner om sju dager...

The Heroes Legacy XXXI

Dette har skjedd. Jeg har ikke skrevet på evigheter, men folk har mast på meg, så here you go. Also, de er i siste etasje i Ad Finem Ultimum, og må komme seg igjennom Ash, Dr. Peace og Dark Samus Nemesis. Ash døde i kapittel 60, og Dr. Peace tok opp kampen mot St-Nick, mens Dark Samus Nemesis gikk mot KiDD.
Minner dere også på at alle måtte gi fra seg det som betydde mest for dem til Oneironaut for å redde Lofthus, og som resultat kan ikke St-Nick utføre magi, Simblast er dum som et brød, Lofthus husker ikke KiDD eller kjærligheten mellom dem, mens Lufteluke allerede hadde mistet sønnen sin, Soraki, da det hele skjedde.

-----------------------------------------------------
Kapittel 61: Svar.

Med mester Ike død, freste St-Nick i en cocktail av sinne, sorg og anger.
Dr. Peace pekte på ham med en av knivene sine.
- Ta det med ro. Pelsen din vil holde meg varm når jeg har drept deg, så vet du i alle fall at du ikke er helt ubrukelig.
St-Nick sa ingenting. Han orket ikke. Ikke mer skittkasting. Ikke mer håpløshet.
Det klødde etter å bare bli ferdig med alt sammen. Sakte, gikk han mot Dr. Peace som smilte ubehagelig mye, og angrep.
Klørne fløy rett igjennom luften der Dr. Peace en gang hadde stått.
Et galant sidesteg var alt som skulle til for at dette monsteret i menneskeskikkelse skulle komme seg unna det dødelige angrepet, og før han ante ordet av det, hadde vampyren plantet albuen sin i ryggen hans. Smerten var intens, men det var ingenting han ikke hadde følt før, så han var på beina igjen ganske snart.

Simblast, Lofthus og Lufteluke satt på sidelinjen og så på. KiDD og Dark Samus Nemesis sto låst i posisjon og prøvde å lese den andres hensikter. Hvorfor gikk Dark Samus Nemesis over på Pepperonimans side? Det lå noe bak.
- Jeg gikk over på Pepperonimans side fordi jeg ville lære mer om Lilium, den egentlige trusselen i alt dette, buldret det fra Nemesisen.
KiDD blunket sløvt. Hvordan skjønte denne mørke skikkelsen hva han tenkte?
- Hvordan kan Lilium være trusselen når det Pepperoniman gjør er nok til å ødelegge verden som vi kjenner den?
- Ja, det Pepperoniman gjør er ille nok, og det er derfor dere er på saken, men Lilium er hakket verre. Hvis Lilium får gjort alle juvelene korrupte, slik de prøvde via Pepperoniman for lenge siden, vil de kunne kontrollen over et hvert sinn i verden. Pepperoniman skjønte plutselig hvilken kraft det var han hadde fått ansvaret for, og har siden prøvd å bruke samme knepet mot Lilium, men siden han ikke helt kjenner til hvordan juvelene fungerer, har han bare klart å ødelegge visse sanseinntrykk.
- Hva mener du, stammet KiDD. Han kunne nesten ikke tro sine egne ører.
- Har du ikke lagt merke til det allerede? Når var sist gang du luktet noe?
KiDD prøvde å lukte der og da, men det var som om alt han klarte å lukte var tristhet. Ingenting luktet noe som helst. Ikke håret, ikke blodet... Ingenting. "Hmm... Trenger ikke bruke deodorant mer i alle fall", tenkte han raskt, men ristet så på hodet og så på Nemesisen.
- Nettopp. Det er derfor Lilium må ødelegges.
KiDD ristet på hodet igjen. Han kunne ikke skjønne hvordan denne nemesisen kunne vite alt dette.
- Da jeg ble utsatt for den korrupte juvelen, så jeg et blaff av intensjonene til den som korrumperte juvelen til å begynne med. Altså, jeg fikk med meg hva Pepperoniman ville utrette. Det var derfor jeg skjønte at jeg måtte slutte meg til hans rekker for å finne ut hvordan vi skulle klare å ta begge to på en gang. Det eneste problemet, er at det kun er en person som kan gå inn igjennom portalen Pepperoniman har. Og den personen må være en av oss.
- Hva er på andre siden av denne portalen da?
- Det er der Falcy, selve lederen for Lilium, holder til. Hun satte den der slik at Pepperoniman skulle trygle om å få slutte seg til Lilium når han skjønte at han ikke ville klare å utrette noe på egenhånd. Dreper vi henne, vil Lilium bli oppløst ettersom dere allerede har drept de viktigste medlemmene.
KiDD prøvde så godt han kunne og skjønne noe som helst.
- Så... den av oss som går inn portalen etter vi har drept Pepperoniman er den som vinner denne kampen mellom oss?
- Bingo, smilte Dark Samus Nemesis, og kastet et slag rett i fjeset på den stakkars vokteren.

Kapittel 62: Sammen igjen.

St-Nick og Iriniusen hans, Ivor, var i full kamp mot vampyren Dr. Peace. Klørne hans flerret opp huden som "fredsdoktoren" så stolt bar, mens knivene til udyret selv glinset av røde rubiner av blod. Kampen var jevn, men plutselig fant Dr. Peace en åpning, og sparket alt han maktet i beinet til hybriden mellom ulv og menneske. St-Nick bølte av smerte. Det høyre benet framme, var brukket brutalt, og Dr. Peace lot tungen leke seg over eggen på den lengste kniven sin. Nå var tiden inne for å sette inn det siste støtet. Han tok St-Nick, som enda glefset og prøvde å slå fra seg, i nakken, og satte kniven mot strupen hans.

Det skulle bare ta et øyeblikk, så var kampen vunnet, men Lufteluke og Simblast hadde andre planer. Med et kvalmende "dunk", hadde Dr. Peace gått i bakken for skiftnøkkelen til lagets mekaniker. Simblast, som enda ikke helt kunne bruke magi skikkelig etter han byttet bort intellektet sitt til Oneironauten, prøvde å pleie St-Nick som best han kunne. Lufteluke smilte til ulvemannen da han så at Dr. Peace hadde mistet kniven sin da han skulle sette inn nådestøtet. St-Nick plukket den opp da han kom seg på beina. Nå hadde de sjansen til å drepe vampyren som så vidt var begynt å krabbe seg opp på beina igjen.

"Zing!" Tre lyder av metall som fløy igjennom luften var indikasjon nok på at faren var fortsatt aktiv. St-Nick kom seg så vidt unna kniven som var beregnet på ham, og hoppet opp i luften med kniven han hadde selv plukket opp i neven. Tiden virket som om den sto stille. Vampyren gav ut et siste åndedrag, før han falt tungt på bakken med sin egen kniv stikkende ut av brystet.
- Lufteluke! St-Nick!
Lofthus pekte forskrekket på Simblast som hadde falt ned på kne. Han var den eneste som ikke hadde kommet seg unna kniven Dr. Peace hadde kastet etter dem.
Han smilte. Så det var sånn det skulle ende for ham? Livet forlot ham sakte mens han lå i Luftelukes armer. Han var tilfreds. Det var ikke mer han kunne gjøre uansett...

KiDD blokkerte slag på slag fra Nemesisen, men klarte ikke lande noen angrep selv. Nunchakuene hans var effektive, men problemet oppsto når motstanderen prøvde å ta dem fra ham. Det måtte ikke skje! Han sparket fra seg, og fikk litt distanse fra den mørke ridderen og det massive sverdet hans, men til liten nytte. Før han fikk opp et godt forsvar, hadde Dark Samus Nemesis allerede fulgt opp med et slag med knyttneven rett i kjeven til den siste vokteren. Det gikk opp for KiDD at han ikke hadde en sjanse til å vinne mot denne jernmannen da det fjerde slaget traff ham med full styrke.
De stoppet kampen og stirret på hverandre. Dark Samus Nemesis var den som skulle slåss mot Falcy etter de hadde tatt Pepperoniman.

Da de kom tilbake til resten av gruppen, var det et tragisk syn som møtte dem. Ash, Dr. Peace og Simblast lå døde på gulvet, Lofthus kunne fortsatt ikke huske hvem KiDD var, selv om både hennes søster, Kakashi og SoL husket det klart som dagen. Ivor hadde trukket tilbake sin influens over den magiløse magikeren, så St-Nick var i menneskeskikkelse mens Lufteluke prøvde fortvilet å legge på støttebandasje slik at St-Nick kanskje kunne klare å komme seg opp i den siste etasjen i Ad Finem Ultimum. Opp til Pepperoniman og den siste juvelen.
- Hva gjør han her?! Lofthus pekte rasende på Dark Samus Nemesis, men etter en lang forklaring kom de fram til at de måtte ha alle de kunne med seg. St-Nick sa at han enda ikke stolte på ham, men det var lite de kunne gjøre med det. Dark Samus Nemesis var tilbake.
-----------------------------------------------------

Right.. Hvem hadde egentlig trodd at denne serien faktisk kom til å bli ferdig? Neste del er siste del, og jeg håper dere ser fram til det. JonasKram out.

Identitet, og å stå for den man er.

Okay, dette kommer til å bli en vanskelig blogg for meg å skrive. Jeg, som de aller fleste andre har noe med deres identitet som bare definerer dem. Noe som gjør dem til dem de er.
Desverre er det ikke alltid slik at alle godtar at man er den personen, og som resultat, gjemmer man det etter beste evne.

Jeg har akkurat begynt å spille Fable II, og jeg fikk nettopp unnagjort et sideoppdrag der jeg skulle hjelpe en bonde å finne sønnen hans en date. Mange vet sikkert hvilket sideoppdrag jeg snakker om nå, men for de som ikke vet det, så finner du sønnen til denne bonden. Fortvilt, forteller han deg at han ikke vil ha kvinner, fordi han desverre ikke er tiltrukket av det motsatte kjønn. Dette er noe han ikke klarer å fortelle faren, men sideoppdraget forteller fortsatt at du skal inn i byen og finne ham en date.
Pliktoppfyllende som jeg er, fant jeg en herremann som var godt kledd, og snakket anstendig. Jeg skulle vise ham bildet, men desverre var den knappen på samme knappen som "gi ring-bli forlovet"-knappen, og min første herremann ble jeg uheldigvis forlovet med.
Det tok derimot ikke lang tid før jeg traff en annen herre som gladelig ville møte denne unge bondesønnen. Fornøyd med å ha gjort en god gjerning, og litt mindre fornøyd med å være forlovet med to forskjellige personer grunnet horribel feiltrykking, forlot jeg byen for å fortelle de gode nyhetene til sønnen.

Da jeg kom tilbake til gården, sto sønnen og pratet med faren om diverse bondeting, går jeg ut ifra. Jeg gav sønnen bilde av denne mannen jeg hadde funnet til ham, og han ble sjeleglad. Faren derimot sto og lo, og sa at damen på bildet sikkert er dritfin, og at han gledet seg til å bli bestefar.
Jeg skimtet mørke skyer i horisonten.
"D-det er ikke så mye en dame... som det er en herre", stammet sønnen litt forsiktig.
Jeg forventet et sjokk fra faren, og da sønnen fortalte at han ikke ville ta over gården til faren, så jeg for meg bannlysning og drama, men tydeligvis sto alle planetene i formasjon den dagen, så faren bare trakk på skuldrene og sa at "så lenge sønnen min er glad, så er jeg glad."

Jeg skulle ønske verden fungerte slik. Den gjør desverre ikke det. Folk i offentlighet tar på seg en maske for å skjule den man egentlig er. Det er bare ytterst få homofile du kan skjønne at er homofile. De fleste andre er tilsynelatende akkurat som alle andre, selv om de har kommet ut av skapet eller ikke. Dette med identitet er viktig for oss mennesker, men hvis andres identitet har noe som motsier vår egen, skapes det som regel ubehag, selv om det ikke har noe som helst å si.

Jeg har selv merket det. Riktignok er jeg ikke homofil, men jeg er en såkalt "furry". Mange tenker sikkert at jeg er ekkel, og det kan jeg i grunn skjønne. Det er forskjellig, og når jeg tenker meg om, så er det også helt forbanna galskap, men det er sånn jeg er. Jeg kan ikke noe for hva jeg liker og ikke liker.
Igjennom hele VGS, ble jeg konstant mobbet for dette, og det resulterte at jeg trakk alt tilbake, og tok på meg en maske som skjulte hvem jeg er.

Homofile blir mer og mer akseptert i dagens samfunn, men det er bare toppen av isfjellet. Det finnes millioner andre variasjoner av identitet, og det er like vanskelig for dem som homofili var før i tiden. Hvorfor er det sånn? Er det fordi vi begynner å bli vant med tanken på å like det samme kjønn? I så fall, så vil logikken si at det vil bli lettere over tid å være den man er.
Og ja, det føles faktisk slik. Jeg tør å fortelle dere at jeg er en "furry", og jeg tør å stå for den jeg er. Men dette er bare på internett, og ingen av dere skal ha noe med livet mitt å gjøre. I alle fall ikke i direkte virkning. Det er verre i det daglige livet. Fortelle foreldrene mine dette? Ikke snakk om! Noen andre familiemedlemmer? Ikke sjans! Verden er fortsatt alt for redd for fremmede tanker, ideer og væremåter.

Jeg har blitt grovt mobbet for den jeg er én gang. Jeg vil ikke risikere det igjen. Jeg er den jeg er, men hvis jeg må skjule det for å kunne leve blant folk, så får det bare være. Hvis ingen merker forskjell på meg før eller etter jeg har "kommet ut av skapet" som furry, bortsett fra at de nå vet om det, hvorfor i alle dager er det et så stort problem?

Spillblogg: De små tingene

Siden min venn, Ursa Minora nettopp blogget om kritikk til spillmediet, fant jeg ut at jeg skulle ta opp et tema som bloggen hans fikk meg til å innse. Nemlig at det som skiller hveten fra klinten, gutter fra menn, bind fra tamponger (you get the picture) i et spill er de små tingene.
Det gjelder forsåvidt ikke bare spill heller, men dette er en spillblogg, så vi skal fokusere på spill.

Det ligger mye forventinger til spill fra oss forbrukere. Vi ønsker for eksempel at Lords Of Shadow hadde noe som helst med Castlevania å gjøre, og vi forventer at Halo skal ha Spartans i seg med store rustninger, og hardt, langt stål i mellom fingrene som oser macho. Vi forventer oss mange ting av spill vi spiller, men tenk deg om. Når du opplever at et spill overgår dine villeste drømmer, er det da på grunn av en stor del, som for eksempel at kampsystemet har blitt endret, eller er det en samling av mange små ting som igjen kan være like viktige?

Kingdom Hearts: Birth by Sleep overgikk mine villeste drømmer når det kom til persongalleriet. Hvorfor gjorde de det? Det var ikke så veldig velskrevet dialog i forhold til andre spill i mediet, og det var heller ikke at stemmeskuespillet slo pusten ut av meg. Nei, det var rett og slett kroppspråket deres. Små, subtile bevegleser som la seg forsiktig i bakgrunnen for opplevelsen. Et øye som i et lite øyeblikk ser vekk, eller beveger på seg en millimeter, kan legge til så mange lag med troverdighet at opplevelsen blir en helt annen.

Castlevania: Lords of Shadow. Mange kaller det en klone av God of War, og at om du skal spille slike spill, så hvorfor ikke bare spille God of War? Vel, det er en viss forskjell her. Ja, Castlevania låner, av og til skamløst (I'm looking at you, titan-battles), av andre spillseriers gameplay-mekanikker, men det er ikke der spillets sjarm og apell ligger. Gameplayet er bra, sure, men igjen er det de små tingene som gjør hele opplevelsen. Etter at du har klatret både over og under gjenlevningene av en bro som naturen tok for mange år siden mens et harmonisk kor siver ut av høytalerne dine, og når du oppdager at du stirrer mer på de vakre omgivelsene dine mens du rappellerer ned en vegg, enn på dine egne handlinger.
Å ha brukt nærmere 30 minutter i en trang, skjelettfyllt kloakk mens du navigerer feller og prøver å holde deg klar til sinns, for så å stige ut og anskue et vinterlandskap som huser et slott så detaljert, så massivt, at haken din slipper taket fra resten av hodet. Det er det jeg mener når jeg sier at det er de små tingene som utgjør forskjellen i både stemning og atmosfære, som igjen gjør en forskjell på opplevelsen som en helhet.

Flyplass-scenen i Modern Warfare 2 er et slikt eksempel. Det er et oppdrag som har relativt liten relevans for historien, og har hatt stor ståhei i media, noe som gjør at noen kritiserer hele scenen som et PR-stunt, og at den delen av historien lett kunne ha blitt fortalt til deg muntlig, ikke med at du spiller det selv. Men er det virkelig en unødvendig del av spillet? Ville du bært nag mot antagonisten hvis du bare hørte om hva han hadde gjort, heller enn å motvillig være med på det? Ville det ha like stor slagkraft å se det som en cutscene enn å tvinges til å gjøre noe du ikke ville? Dette er en del av innlevelse. Det er du som er personen du spiller, og scenarioet her var at du ble tvunget til å drepe uskyldige hvis du ville beholde dekningen din bak fiendtlige linjer. Personen du spiller har lite lyst til det, og derfor er det et virkemiddel at du som spiller heller ikke har lyst til det. Det er et sterkt virkemiddel som for min del satte stemningen, alvoret og hatet mot antagonisten i resten av spillet. En av de tingene som ser ut til å ha null betydning, men som likevel er viktigere enn det ser ut til.

Det er de små tingene som skiller et godt spill fra et fantastisk spill. Det kan være alt fra rykninger i fingre, en subtil pause i talemønsteret når det snakkes om personlige saker, til at man bare har lagd brettene som om det skulle vært dag, og etterpå gjort det til natt slik at teksturene er fortsatt like fine, selv om du ikke ser dem like godt. Når ingen snarveier blir tatt i produksjonen av et produkt, vil produktet ha noe helt særegent ved seg.

Mange bekker små, blir til en stor Å!

Jeg tror jeg avslutter det her for denne gangen, for jeg blir bare å gjenta meg selv etter dette, men jeg oppfordrer som vanlig til at DU, ja DU ja, skal skrive din mening i kommentarfeltet. En god diskusjon drives av forskjellige meninger og nye perspektiv. Er flyplass-scenen i MW2 unødvendig? Hva har mest og si for deg når du spiller et spill?
Hvorfor dette?
Slå deg løs!

Spillblogg: En introduksjon til mediet.

Idéen er sånn smått lånt fra "Kiritem" som har et show kalt Extra Credits, og The Game Overthinker.

Jeg føler det begynner å bli lenge siden jeg har sett en skikkelig blogg på dette forumet som diskuterer SPILL. Og nå snakker jeg ikke om hvor awesome Halo: Reach kommer til å bli, eller hvordan KillZone 3 kommer til å bli den store Halo-killer'n. Jeg snakker om spill som et medium, og hvilke spill som utnytter mediumet slik det burde, but I digress. Dette er ikke tiden for å diskutere akkurat dét temaet. Jeg vil diskutere om spill er barneleker eller ikke?

Jeg kommer helt sikkert til å trø på et par tær nå, men jeg tror at spill ER nettopp det. Leker for unger. Spill som et medium gjør ingenting, eller i så fall, minimalt lite, for å bidra i samfunnet vårt. Det utdanner ikke mennesker til å bli kløktige medlemmer av vårt lille samfunn, og det lærer oss ingen ferdigheter. På den annen side er det heller skadelig og usunt for oss som mennesker.
Vel, dette er nok det jeg ville ha sagt om jeg var en total retardert idiot med sokker på ørene.
Sannheten er langt ifra. Spill er riktignok leker, og det er ingenting å hente i spilling. Noen vil påstå at det er a frickin' waste of time, men selv om de har rett, så er det viktig å kunne slappe av nå og da. For å sitere en film: "All work and no play makes Jack a dull boy", and this rings true in the real world as well.
"Spill er kultur", sier Gamer.no, og jeg kan ikke se for meg noen stikke hull på den påstanden. Spill ER kultur, og kultur er en viktig del i å identifisere oss som rase, såvel som individer. Du ser ytterst få klage over krimbøker eller filmer som skadelige og "a fucking waste of time", slik så mange gjør med spilling. Hvorfor er det slik?
Vel, jeg tror det har med menneskers fremmedfrykt å gjøre. Spill er et relativt nytt medium over film og bøker, så når noe nytt kommer inn på markedet og "truer" posisjonen til de kjente elementene, blir ofte de som vokste opp med nettopp de elementene satt i en forsvarsstilling.
Enten det, eller så er folk bare redde for nye ting.

Spill blir jo mer og mer akseptert nå for tiden, gjerne fordi folk skjønner at spilling som et medium har kommet for å bli. Man trenger variasjonen i underholdningslivet som spilling kan gi deg, pluss at mediumet har utviklet seg massivt de siste årene. For å styre dette temaet back on track, så er spill et medium som alle andre medier. Kunst, film og spill har sine likhetstrekk. Man trenger dem for å unngå å snappe helt i dagliglivet. Det kan ikke gå "schmikk-schmikk-bang" i ett hele tiden. Dette kan hvemsomhelst fortelle deg. Dette BURDE hvemsomhelst vite fra før av.
Spill er bare en annen side av samme mynt. Å påstå at spill er barneleker er ignorant. Det er som å si at Mona Lisa er uviktig, og at Citizen Kane er bortkastet tid, fordi du ikke får noe ut av det.

Det kan hende jeg takler dette spørsmålet på feil måte. Det kan hende det som gjør folk så redde for spill er at man har lett for å forsvinne i mediumet. Det er lett å knytte seg til personene i spill, enten man lager dem selv, eller ikke, og heller prioriterer å "utrette noe" med nevnte karakterer i stedet for å utrette noe i virkeligheten. En slags falsk følelse at å utrette noe, når du i virkeligheten ikke gjør annet enn å sitte på rævva og gjøre nada? Selv om det er en mulighet å ende opp slik, er det en lik mulighet for alle medier. Man kan lett fortape seg i en bok, og man kan ende opp og ikke gjøre annet enn å se på film/TV-Serier hele forbanna dagen, så hvorfor er plutselig spilling så skummelt i forhold til andre medier? Kanskje det har noe med den fremmedfrykten jeg nevnte tidligere?
Folk er redde for å prøve en burger med hvalkjøtt fordi den er ny, og den vanlige burgeren funker bra fra før.
På samme måte kan folk være redde for spill, fordi film og kortkvelder, etc. fungerer godt fra før av.

Helt ærlig, jeg vet ikke, men jeg ønsker i alle fall å fortsette å diskutere spill som et medium i disse bloggene framover.
Det er heller ikke meningen at disse bloggene skal være monologe diskusjoner. Jeg vil ha DIN mening om saken, og jeg vil vite hva DU mener kan gjøres for å bedre forstå hvorfor det er slik det er.
Kommentarfeltet under er åpent. Now, get to it!

"Jenta mi"

Strifey og jeg er vennlige rivaler. For alt som skjer, har vi noe med hverandre å gjøre her på GR. Litt rivalisering mellom Nord og Sør gjør jo ingenting, så jeg bestemte meg for å "konkurrere" med Strifey i hans blogger som "Tidenes Sjarmør", og slik ble det.
Nå har det dog utviklet seg til Nord mot sør. Sjarmør mot sjarmør. Etterforsker mot stakkarslig offer for iPhonen som er umulig å bruke om vinteren, etc. (Og hvis du mangler noe mellom øra nå, så er dette referanser til tidligere møter mellom meg og Strifey i bloggform).

Nå har tiden kommet for en ny gren å konkurrere i. Strifey er en knallgod kokk, og siden jeg er horribel på kjøkkenet, blir det heller sangtekster jeg tenkte å utfordre ham til. En sang om vår nåværende situasjon med den vi sjarmerer i "Tidenes Sjarmør".
Her er min del, Strifey-boi! Og jeg vil understreke at selv om det kan være en tanke EMO undertoner her, så har jeg aldri hatt det bedre enn jeg har nå!
HIT IT!

Melodi: Jenter - Di Derre
http://www.youtube.com/watch?v=n1Y9t3ynfJE

Jeg traff henne på jobben min, sommer'n tjue-ti.
Jeg ha'kke sett'a full, har bare sett'a blid.
Jeg elsker henne høyt. Jeg elsker'a villt.
Og hver gang jeg drar fra jenta mi blir jeg trist.

Så da møtte vi hverandre no'n ganger til.
Vi gjorde hva vi ville, ja, det må til.
Hun lovet meg vennskap, jeg lovet henne alt
Da sa hun, vennskap var - alt hu' ville ha.

Jenta mi kommer og jenta mi går
Jenta mi glipper.
(Hu' er) Jenta jeg aldri får.
Ei jente som smiler en tidlig vår.
Ei jente og en litt sliten matador.

He-hey! He-Hey He-he-hey!

Så jeg bestemte meg for å si det som det var.
Å si hva jeg følte, å stå fram som en kar.
Jeg skrev i rutens morgendugg, jeg tror jeg elsker deg
Jeg får til svar - hun e'kke klar, og nå angrer jeg meg.

Jenta mi kommer og jenta mi går
Jenta mi glipper.
(Hu' er) Jenta jeg aldri får.
Ei jente som smiler en tidlig vår.
Ei jente og en litt sliten matador.

He-hey! He-Hey He-he-hey!

Kanskje det er - fordi jeg er for ung?
For jeg skal i millitæret - (eller) fordi jeg er for ung?
Jeg kikker meg i speilet. Sårene gror.
Hei, jeg heter Jonas... Jeg er matador.

Jenta mi kommer og jenta mi går
Jenta mi glipper.
(Hu' er) Jenta jeg aldri får.
Ei jente som smiler en tidlig vår.
Ei jente og en litt sliten matador.

(Freestyle)

Jenta mi kommer og jenta mi går
Jenta mi glipper.
(Hu' er) Jenta jeg aldri får.
Ei jente som smiler en tidlig vår.
Ei jente og en litt sliten matador.

-Slutt-

Tidenes Sjarmør 4

En åndelig oppfølger til Strifeys "Tidenes sjarmør 1 og 3" og en fortsettelse av JonasKrams "Tidenes sjarmør 2".

I rollene:
Jeg = Meg
Kommentator = Strifey

And then I go and spoil it all by saying something stupid like "I love you"

Hva skal man si om jenter? De er skapninger de aller fleste her ønsker å møte, og hvem kan klandre dere? Alle mine jentevenner har noe til felles, og det er deres fantastiske utstråling, vennlighet og, så klart, deres myke hud...
Heidi, som er.. vel... litt mer enn bare en sommerflørt, er ingen unntak. Også hun har fortryllende myk hud, slett hår og verdens hjerteligste latter. Jeg er litt betatt.

Vel, uansett. Hun sto på butikken og kjøpte litt mat. Flyet mitt fra Gardermoen hadde landet litt sent, så hvis vi skulle få noe ut av dagen før det ble for sent, måtte det skje fort.
Jeg tenkte jeg skulle overaske den snertne lille frøkena, så jeg snek meg bak henne i min trofaste pappeske, og la hånda mi på skuldren hennes i det jeg snudde henne brått, og gav henne et svært etterlengtet kyss.

Godt utgangspunkt, gutt! Fortsett sånn!

Etter vi hadde sagt hei, handlet ferdig og det hele, gikk vi opp til meg for å se en film, eller hva annet vi måtte finne. Litt smådesperat etter å komme med samtaleemner, bestemte jeg meg for å si hva jeg syntes om henne og væremåten hennes.
Det var tydelig at hun ble smigret over skryten jeg gav henne, selv om hvert bidige ord var sant.

Ingenting kan gå galt nå... Eller?

Som min kjære kommentator har vist, kan selv de beste situasjoner snues helt på huet med et lite feiltrinn.
"Du er som en Very-Best-Of pakke av mine venninner", sa jeg smilende da det plutselig gikk opp for meg hva jeg hadde sagt.
Jeg frøys til is på stedet, men Heidi hadde ikke tatt det på feil måte, og sa at jeg var søt som mente det.

SAFE, you lucky hound!

Kvelden videre gikk ut på å se et par episoder Hotell i særklasse mens jenta mi lå i armene mine. Hjerteslagene hennes var hypnotiserende, og jeg kunne sverge på at jeg kunne ha sovnet der og da.
Litt senere forteller jeg litt ertende at jeg er sulten, og siden det var så sent på kvelden, så burde vi kanskje få oss noe kveldsmat?
Da lyste hun opp, og sa søtt at siden jeg ikke kunne lage mat noe spesielt godt, skulle hun diske opp noe til meg. Slikt sier man ikke nei til, og det endte opp med et nydelig kyllingsmørbrød med Tzatziki, tomater, avokado og kylling kryddret med Timian.
Det smakte himmelsk.

Jøss. En skulle tro hun hadde lært av meg under "Strifeys kjøkken"

Videre gikk kvelden ut i de små timer, og jeg fortalte henne at jeg hadde virkelig savnet henne på ferien min. Hun forteller at hun er litt betatt av meg, og hvor enormt mye jeg betyr for henne. Jeg ser mitt snitt til å få av en gedigen byrde på brystet mitt. Jeg forteller henne med et skjevt smil at jeg har forelsket meg i henne. Hjertet mitt hamrer i brystet av forventninger, spenning og frykt.
Tusen tanker flyter igjennom hodet mitt i det hele verden står stille.
"Du er en fyr jeg kunne ha forelsket meg i... Men jeg er ikke helt der enda. Jeg vil ikke i noe fast forhold."

Auda. Hørte jeg lyden av et hjerte som ble knust?

Det var et hardt slag tilbake på meg, og jeg var sikker på at nå hadde jeg ødelagt alt.
Jeg smilte automatisk, nikket litt kunstig, og sa følelsesløst at jeg skulle respektere dette. Vi diskuterte litt mer fram og tilbake om ting som ikke passer seg i en blogg, og vi kom fram til en løsning. Grunnet hennes tidligere forhold, er hun redd for å binde seg. Det hun lovde meg var å si ifra med en gang om det utartet seg noe mellom henne og noen andre, for jeg gjorde det klart at jeg ikke tålte tanken på å dele henne.

Det hadde ikke jeg gjort heller.

Hun ble resten av kvelden. Forvirret, såret, lettet, glad, alt på en gang, tæret veldig på meg, men hun var der og trøstet meg. Jeg sa til meg selv at det var så ironisk at hun var grunnen til tilstanden min, men samtidig var det henne som gjorde alt positivt igjen. Jeg sa til meg selv at hun er ei jente jeg aldri får (hold an der... Jeg tror jeg nettopp fant noe mer å konkurrere mot Strifey i... Gimme a few minutes!), men så lenge hun sier ifra når noe skjer mellom henne og noen andre, så er det vel egentlig i grunn som et forhold. Det er i alle fall det nest beste, så jeg gidder ikke bry meg. Livet går videre uansett, og det å møte vanskeligheter på livets vei er bare det som former deg som et individ og til slutt gjør deg voksen.

Rasjonell tankegang? Jeg er nesten litt stolt av deg gutt! Men... hva nå?

Vi fortsetter som før, ettersom det er mer eller mindre som et vanlig forhold. Kvelden videre gikk ut på å skryte av matlagningskunstene hennes, og (get this) spille Tekken 6 som jeg hadde kjøpt fordi jeg hadde fått nyss i at hun likte Tekken på PS1. Det endte med at vi satt der, to ubestridte mestere i button-mashing, og klinte til på slå, - og sparkeknappene. Til en av oss vant.
13-11 til meg, viste stillingen etter mye om og men. Hun smilte lurt, og sa at hun lot meg vinne slik at jeg kunne føle meg som en mann.

Ouch! Slag under beltestedet!

Men alt i alt var både kvelden, kvinnen, maten, filmen, serien, sjokoladen, spillet, potetgullet, popcornet og stemningen en stor suksess. Livet tusler forbi og jeg er like glad som alltid.
Slik kan det gå når man prøver å være Tidenes Sjarmør (4).

Tidenes Sjarmør 2

En... spirituell oppfølger til Cloud_Strifes blogg kalt "Tidenes Sjarmør". Les den ASAP.

I rollene: meg
Kommentator: Strifey

Jeg har fått meg jobb på Coop Obs Hypermarked i Tromsø. Der trives jeg som fisken i vannet, og selv om været er dårlig, er det i alle fall stabilt. Det er et trivelig miljø der, og jentene som jobber der er meget søte, noe mitt 18 år gamle jeg syntes var utrolig stas.

Godt utgangspunkt!

Jeg bestemte meg for å prøve å utvide mine sosiale horisonter litt, så jeg gjorde meg kjent med de forskjellige menneskene. De var alle hyggelige, men det var jo selvfølgelig noen av disse som skilte seg litt ekstra ut. Et av disse menneskene var Heidi. Lenge hadde jeg sett på henne som en søt og trivelig jente, og da jeg møtte henne på Buktafestivalen i Tromsø og gav henne en skikkelig klem, ble hun hengende igjen i minnet. Hun var interessant. Musikksmaken hennes var intrikat, og hele personen oset av karisma. Jeg fikk ikke sjansen til å gi henne nummeret mitt, men jeg ville i alle fall bli bedre kjent med henne.

Målet har blitt valgt

Jeg hadde kjøpt en marinert flintsteik et par dager i forveien. Den gikk ut en gang uti august, så det var ingen hast ved å lage den, hvis ikke jeg var sulten på steik da. Jeg kan mye rart, men lage mat kan jeg ikke, så den ideen ble fort kastet til side. Trodde jeg da. Hjernen min fant ut at den beste måten å komme i kontakt med Heidi på, var å bruke nevnte flintsteik som samtaleemne, siden jeg på forhånd visste at hun likte å lage mat. Jeg forklarte at jeg var alene hjemme og hadde en steik på over et kilo som jeg måtte fortære alene, og hun gav meg en nettside hvor jeg kunne få fri utfoldelse til å gjøre hva jeg ville med steika.

På tide å lage mat?

Planen var å stikke hjem og fryse steika, men jeg hadde lyst til å treffe henne etter hun var ferdig på jobb, så lenge etter jeg var ferdig dro jeg ned igjen under den falske historien at jeg måtte ha potetsalat til steika.
God plan!
Jeg møtte henne etter jobb, men hun hadde det travelt. Hun måtte rekke bussen hjem slik at hun slapp å vente i en halvtime til. Jeg smilte lurt og fisket opp nøklene jeg hadde i lomma. "Jeg kan kjøre deg hjem, jeg". I det øyeblikket strålte smilet hennes som en sol, og hun sa hun "elsket meg akkurat nå". SCORE!

Ja? Nå må du gi henne nummeret ditt da, herr. Sjarmør!

Jada, jeg prøvde. Jeg lette og jeg lette etter et godt tidspunkt å gi henne nummeret mitt. Ikke en liten åpning engang. Kjøreturen virket som en evighet mens jeg førte en samtale mens jeg febrilsk prøvde å finne et smutthull. Hun gikk til slutt ut av bilen utenfor huset sitt, takket høflig for turen, og gikk inn igjen. Skuffet kjørte jeg hjem til enda en kjedelig dag alene igjen, siden alle vennene mine er på ferie.

Kræsjlanding så det sang etter

Jeg satte på flintsteika fordi jeg hadde tross alt kjøpt potetsalat til den, da det plutselig tikket inn ei melding på telefonen. "Hallo! Heidi her. Du har ikke lyst på besøk senere i dag?". Forvirra over hvordan hun fikk nummeret mitt, svarte jeg ja. Det viste seg at jeg er den eneste personen i verden som heter Jonas Kramvik, så 1881 gjorde kort prosess på nummerproblemet.

LUCKY BASTARD!

Hun dukket opp på døra litt over klokka 8, og vi koste oss hele kvelden med forskjellige aktiviteter. Jeg så mitt snitt til å vise henne Norges morsomste mann, Dagfinn Lyngbø, når hun sa hun nesten ikke hadde hørt om ham. To ord: "GREAT SUCCESS!"

Latterlig heldig

Da jeg skulle kjøre henne hjem igjen (klokka halv fem om natta siden vi hadde glemt av tida, og skulle på jobb dagen etter), bestemte jeg meg for å kjøre forbi huset hennes. Vi kjørte i en halvtime da vi endelig fant en plass i fjæra. Hurtigruta kjørte forbi, tåka lettet sånn smått, og duggen hadde begynt å legge seg på bilruta. Vannet var blikkstille, og solen tittet blygt fram. Da hun la hodet sitt på skuldra mi, følte jeg meg som tidenes gladeste person.

Slik kan det gå når man prøver seg som tidenes sjarmør, feiler horribelt, men fortsatt klarer det man prøver på!

Litt tilleggsinformasjon
Jeg skjønner enda ikke hvordan noe så søtt, noe så mykt og snillt kan gi meg regelrett JULING i Rayman!
Steika spiste jeg også alene, siden hun hadde spist.

Moralsk mester, eller nølende idiot?

Først og fremst så vil jeg si at jeg vet dette er en begivenhet. Jeg poster en blogg uten å klage på noe eller at det er Legacy (som kommer i denne uka)? Vel, ja. Det hender. Og det jeg skal fortelle dere om nå, er en historie jeg føler at jeg må dele med dere.

To uker siden. Jeg og en venn dro ut på byen fordi vi ville komme oss ut litt. Min venn hadde klaget på at han var en såkalt "AFC", eller en Average Frustrated Chump. En som jenter ikke legger merke til. Jeg fortalte ham at jeg kunne være hans wingman i løpet av kvelden for å se om ikke vi kunne finne en jente til ham.
Vel framme tok vi oss en drink og begynte å føle stemningen. Jeg fortalte ham at det var et godt trekk å gå ut på dansegulvet, men det turte han ikke. "Slapp av. Her. Jeg skal vise deg", svarte jeg, og gikk glad ut på dansegulvet og begynte å danse med noen jenter.
Ei av dem fattet interesse for meg, og det endte med at jeg og min venn ble med henne på nasch hos noen venner av henne. Jeg fattet også interesse for henne, og vi endte opp på badet i sammenlagt to timer av kvelden hvor vi bare pratet. Ikke noe mer. Det trodde ikke resten av gjengen, men det snakker vi ikke mer om. Og vips. Der og da ble et merkelig bånd knyttet. Jeg ble hos henne hele den natta. Vi var på naschet til klokka var ni morgenen etter, og så dro vi til byen.

Det var da jeg fikk vite at hun hadde en kjæreste. Okay? Hvis noe skjedde, så kunne hun vel droppe ham til fordel for meg?
-NEI-
Det var ikke så enkelt. Han er i millitæret as we speak, noe som betyr at han kan brekke meg i to om han så mye som tenker på meg.
"Men Jonas? Han er i millitæret, og det gjør ham til en disiplinert og respektabel mann. Han vil forstå det hvis hun skifter beite, og han vil skjønne at livet går videre!"
-JA-
Men det er fortsatt ikke så enkelt. Denne mannen er sikkert en kjærnekar, men han har alt for mange planer med denne jenta. De flytter sammen på mandag. Og de flytter fra byen. Hun har allerede lagt sitt gamle liv bak seg, og til neste år skal de reise jorda rundt.
-Bummer-

Jeg ble sjuk i to uker etter naschet, men har prøvd ved flere anledninger å møte denne jenta fordi jeg tenkte at typen ikke trengte å få vite noe som helst. Da vi til slutt endelig møttes igjen, hygget vi oss. Det var koselig å møte henne, og kvelden ble ganske vellykket om jeg må si det selv. Så vellykket at hun til slutt kysset meg. En million tanker virret rundt i hodet mitt, men bare en slo seg som riktig. Jeg foretok et valg der og da.

Jeg stoppet henne, og forklarte at det ville bli galt å gjøre noe slikt bak en annen manns rygg, og siden framtiden hennes allerede var lagt, ville jeg ikke ødelegge det for henne.
Hun ble stille. Og så bad hun meg kjøre henne hjem.
Jeg gjorde som hun sa. Det var en lang og stille kjøretur. Det virret fortsatt rundt i hodet mitt.
Tok jeg det riktige valget, eller burde jeg ha utnyttet sjangsen jeg hadde fått rett i fanget?
Vi snakket ikke på to dager.
Plutselig fikk jeg en SMS av henne hvor hun beklaget seg veldig, og at grunnen til at hun ville ha meg var at jeg var den eneste hun visste som tenkte med hodet og handlet ut ifra hjertet. Dette var noe hun respekterte utrolig høyt.
Svaret hun fikk fra meg var at jeg forsto hva hun mente, og at jeg syntes hun var veldig spennende, men desverre en annens eventyr. Ikke mitt. Hun sa hun aldri kom til å glemme meg.
"Hvorfor skulle du glemme meg? Dette er tross alt delen hvor jeg spør om vi fortsatt kan være venner, og du svarer ja."
Hun svarte ja.

Her sitter jeg da med en merkelig følelse inni meg. Jeg begynte å utvikle følelser for denne jenta, så du skulle tro jeg var helt knust nå, men neida. Den følelsen jeg har nå er ikke sorg eller anger. Det er lettelse og glede. Jeg er imponert over meg selv. Jeg føler selv at jeg var veldig moralsk i valget mitt, og at til syvende og sist, så valgte jeg rett.

- Dette er sånn det skal være.

Grupper gir meg en boner. (sarc-blogg)

Jeg er så glad i gruppene som finnes her på Gamereactor! Jeg elsker måten de tar opp all plassen på hva vennene mine har gjort slik at jeg ikke får se hva de har blogget. Er ikke det FUN everyone?

Nå må man jo begynne å sjekke førstesiden for å få med seg bloggene, men lykke til med det ettersom det bare er fire plasser, godt reservert til de korteste bloggene av dem alle :D
Jeg sverger, disse gruppene er så deilige at jeg får en boner nesten like stor som den jeg får av Yuggothian (Les gjesteboka mi om du ikke skjønner denne), eller den jeg får av underholdningsverdien i kommentarene til Peterernoob, Majesty, TSA og Cladeus (De er jævlig geniale).

Og vet du hvem jeg klandrer for dette?! Ikke GR, nei. Jeg klandrer deg, Peter (Sikkert ikke det du heter, men det var verdt å kødde med huet til alle som heter Peter. ZOMG!!! YATZEE QUOTE! UR SOOO UNORIGINAL!). Slutt å melde dere inn i grupper dere vet dere aldri kommer til å poste noe på (I are guilty as charged).

On another note må jeg si at jeg bare elsker GR, og måten de uintensjonelt troller med alle fanboysene i verden. 5/10 til Final Fantasy 13? Oh majj gadd! Dat can't beee?! Jeg så utrolig mange poster hvor brukere sa de har nå mistet all tro på GameReactor. Dette reflekterer så hardt tilbake til Super Paper Mario og nerden som elsker å sitte på nettet og klage på spill de aldri har spilt, eller i dette tilfellet, anmeldelser av spill de aldri har spilt.
Fortsett sånn, GR. Bedre underholdning kan knapt kjøpes for penger :D

Så, JOIN GRUPPA MI, "Vi som synes at GR er full av underholdningsverdi siden de troller hele forbanna verden uintensjonelt, akkurat som Hideo Kojima da han annonserte Metal Gear på Xbox 360, og vi synes samtidig at gruppene er så sexy at det å fappe til bilder av TSA og Yuggothian mens man bader i kalde cheeseburgers blir nesten kjedelig i forhold!"

Bildetekst: This shit has GOT to stop! Hvis det fortsetter som dette, vil ingen lese bloggene mine, og om ingen leser bloggene mine, så er det ingen som kommentere dem heller, og får jeg ikke kommentarene mine, vil jeg dø stille og alene siden jeg er en sorry excuse of a human being.

The Heroes Legacy XXX

Det var veldig engasjerende å skrive denne delen, og det er nettopp derfor det kommer ut så fort i forhold til mine foregående utgivelser. Jeg håper du liker delen like godt som jeg gjorde.

-----------------------------------------------------
Kapittel 59: Ett skritt fram, to skritt tilbake

Ike tørket blodet fra den brutalt lemlestede Ash, og siktet med pistolen på Dr. Peace, som var i full kamp med Ivor, St-Nicks Irinius. Ulveformen var det eneste han kunne gjøre etter at Oneironaut tok magien fra ham, og etter en frivillig integrasjon hadde han tatt formen til en ulvemann. Klørne glinset i det varme lyset denne etasjen hadde i forhold til de andre, og den kraftige kjeven hans kunne rive av en arm uten problemer.
- Stå stille! Ropte Ike til Dr. Peace.
Den Vampyriske motstanderen la på fullt firsprang mot den sårede personen som pekte på ham med ett eller annet metallisk. Den tunge blykulen suste igjennom den lettere kalde, men kompakte luften, og lagde et kvalmende "splætt" når den traff målet sitt. Dr. Peace stoppet opp og tok seg til armen som nå pulserte og blødde heftig. Han så forskrekket opp på Ike.

Alle sto urørlig, og stillheten var urovekkende. Tilskuerne i denne kampen, Lofthus og Lufteluke sperret opp øynene sammen med Simblast som fortsatt sto i en defensiv posisjon for å beskytte dem mot små angrep på villspor.
Vinden ulte utenfor, og selv Dark Samus Nemesis og KiDD fulgte nå med på Ike, til tross for at de var midt i en psykisk kamp.
- Flott... Nå som jeg endelig har oppmerksomheten din, vampyr, vil jeg bevise at vi voktere faktisk er dødelige. Ike hoverte, og presset selvsikkert inn avtrekkeren til den gav etter.
- "Klikk..."
-Hæ? Hva faen?! Freset Ike og så ned på pistolen for å finne ut hva som var galt. Han så raskt opp igjen da det gikk opp for ham at han hadde tatt øynene av Dr. Peace, men det var allerede for sent. Det var som om verden gikk i sakte film da han så en av Dr. Peaces kastekniver fly rett mot ham. Vokteren visste at han ikke ville klare å unnvike den i tide grunnet skadene han hadde pådratt seg i kampen mot Super Smash, så han bestemte seg for å lukke øynene og tenke en aller siste tanke før den døde kroppen hans falt tungt i bakken med en kniv stikkende ut av pannen hans.
- Jeg angrer ikke på noe...

Kapittel 60: Splittet kamp

- IKE!!! St-Nick brølte sårt mot den døde kroppen til hans tidligere venn. Lofthus snudde seg bort og kjente kvalmen velle opp inni seg, mens LufteLuke og Simblast så stille ned i bakken. Det var en subtil gest, men det var det eneste de kunne komme på som ville gi Ike den respekten han fortjente. Ett minutts stillhet.
KiDD hadde tårer i øynene, og begynte å brøle av raseri. Han nærmest stupte mot Dr. Peace, men ble slått brutalt tilbake av Nemesisen som raskt hadde bevegd seg inn i angrepslinja til KiDD.
- Dette er VÅR kamp, rumlet stemmen hans, og den siste gjenlevende vokteren kauket til ulvemannen om at han skulle la Dr. Peace få svi for dette, ellers skulle han lage ei kåpe av pelsen hans. St-Nick nikket, og snudde seg mot vampyren og knurret. Det flammet i blikket hans da han skjøt fart mot den vampyriske fienden.

KiDD tørket blodet bort fra øynene sine. Han hadde prøvd å angripe Dark Samus Nemesis, men blitt slått tilbake og fått et dypt kutt rett over øyenbrynet sitt, og dette sløret synet hans. Kampen hadde drevet dem inn i en annen seksjon av etasjen, og de kunne nå slåss uforstyrret.
- Mm... Imponerende, sa Nemesisen rolig og spyttet ut en tann. Det ser ut til at jeg undervurderte deg en smule. Det skal ikke skje igjen.
- Det har du faen meg helt rett i, glefset KiDD og fløy på Nemesisen enda en gang.
Uten en egen Irinius hadde vokteren bare seg selv å stole på i denne kampen. Den metalliske lyden av et sverd som suser igjennom tom luft boret seg igjennom KiDDs trommehinner, og han dukket unna akkurat i tide til å unngå et dødelig kutt.

- Hva var det egentlig som skjedde med deg?! Du absorberte korrupsjonen i en av juvelene, og nå har du blitt ond, er det dét?
Stemmen i den sorte rustningen ruvet som svar på vokterens spørsmål.
- Har blitt ond du liksom. Nei, jeg er ikke like veik som Soraki var. Jeg fikk ikke mørket i meg. Jeg er allerede en mørk ridder, husker du? Jeg er en mørk skapning, men jeg har lært å kontrollere mørket. Nei, det var ikke mørke som impregnerte sinnet mitt. Det var kunnskap. Jeg så plutselig hvorfor Pepperoniman gjør alt dette.. Lilium... Hvem vet hvor de kommer fra, eller hvor teknologien kommer fra heller, men det vi vet, er at de er dårlige nyheter for alle parter. Å være med Pepperoniman bringte meg nærmere dem.

KiDD parerte nok et par slag med nunchakuen sin, og spurte videre.
- Hvorfor vil det å destabilisere juvelene og bringe menneskeheten inn i en dyp depressjon hjelpe?
Den mørke ridderen himlet med øynene.
- Fordi vi truer dem. De ønsker å herske over hele forbanna planeten, men hvis det ikke er noen mennesker de kan herske over, vil det hele være forgjeves. Dessuten er det Pepperonimans plan. Han er en syk jævel og ofrer gjerne menneskeheten for å få fatt i Lilium. Han tror han er en helt i sitt eget hode.

KiDD rullet unna et slag, og plasserte beina i veggen mens den mørke ridderen tok en baklengs salto i lufta og landet opp ned i taket. Samtidig sparket de fra og var på tur rett mot hverandre. KiDD hadde gjort klar en springkniv, og Nemesisen hadde en dolk klar.
Ett hugg var alt som trengtes fra hver side.
Den metalliske skjærelyden fikk hjertet til å gå i halsen for KiDD. Han åpnet øynene og tok seg til hodet. En hel neve med hår hadde blitt skjært av. Situasjonen var ikke bedre for Nemesisen som sto der med sitt hår i nevene. Ingen hadde kommet til skade der.

- Du sa at hvis Lilium fikk makten de ønsket seg, ville de gjøre juvelene korrupt igjen? Hvorfor det?
Nemesisen så på ham som om han skulle være en idiot.
- Jo fortere du suger ut alt som heter moro vil alt arbeid være mer effektivt etter hvert. De dreper dem ikke, men gjør dem til perfekte slaver. Jeg ville aldri gå så langt... Men sadisten i lederstolen? Det er en annen sak.
En av oss må gå videre. La oss avgjøre hvem som får drepe galningen og så gå etter Lilium, snerret Dark Samus Nemesis og fløy på KiDD, muligens for aller siste gang.
Forvirret over hvorfor han ikke kunne jobbe sammen med dem i å styrte både Pepperoniman og Lilium, gikk KiDD i møte med Nemesisen.
-----------------------------------------------------

I neste kapittel:
Døden skiller ikke mellom folk.

The Heroes Legacy XXIX

Dette har skjedd:
KiDD og Ike hadde nettopp overlevd en kamp mot Super Smash og Liliums agent Assassin. Det viste seg at Liliums hemmelige våpen var en merkelig kontrapsjon kalt en "pistol". KiDD klarte å få tak i Assassins pistol og drepte ham med den. Ike ble såret, men er ikke dødelig skadet.
Under en rask pause i neste etasje i Ad Finem Ultimum, tårnet til Pepperoniman, begynte Gamer123 å fortelle om fortiden hennes, og hvordan Assassin hadde drept henne. Våre helter må nå opp i neste etasje i det tilsynelatende endeløse tårnet i håp om å finne Pepperoniman og få gjenopprettet den siste juvelen før verdens ballanse faller sammen.

Kapittel 57: Nest siste etasje!

- Vi må komme oss videre, sukket St-Nick tungt mens han reiste seg sakte opp.
Lufteluke ristet på hodet.
- Hvor mye lenger er det egentlig, spurte han.
KiDDs øyne lyste opp.
- Det er ikke langt igjen nå. Jeg føler det på meg!
Master Ike, som nå kunne bevege seg på egenhånd, begynte å gå opp de mørke steintrappene med alle andre hakk i hæl.
Den neste etasjen var ikke som alle andre. De mørke søylene og den kalde stemningen som hadde dominert de tidligere etasjene var ikke å finne her. Det var fortsatt steingulv og søyler, men de var tildekket. Det lå et vakkert oransje teppe på gulvet som var utsmykket med gulltråder ytterst i kantene. Steinsøylene var tildekket med skarlagensrøde bannere prydet av en pepperoni. Det var en litt absurd stemning i rommet. Trappen som var midt i rommet ledet opp til en luke i taket.
- Endelig er vi framme, stammet Lofthus. Det var virkelig på tide.

Plutselig ble stillheten og lettelsen brutt av en enslig klapping. KiDD tok fram pistolen han hadde tatt fra Assassin, og kastet den til Ike.
- Du er skadet. Ta denne! Husker du hvordan du brukte den?
Ike nikket. Han var fullt klar over at skaden han hadde fått hadde gjort ham mye mindre fleksibel, og sverdteknikkene hans ville ikke være verdt mye da.
Den enslige klappingen ble til flere, og etter kort tid hadde tre skikkelser spasert ut fra mørket.
- Bra jobbet med å komme så langt som dette! Nest siste etasje, og greier? Jeg er imponert, selv om dere har blitt tynnet kraftig ut!
Det var Dr. Peace som sto fremst. Knivene hans glinset i måneskinnet og tørstet etter blod. Hoggtennene hans var trukket tilbake, men en kunne fortsatt se et hint av dem under leppa hans.
Til venstre for ham, sto Ash. Han hadde ikke akkurat noe spesiell livsglød igjen etter mishandlingen fra Pepperoniman, men man kunne se kamplysten i øynene hans.
Tunge skritt og klakkingen fra en rustning fikk det til å gå frysninger nedover ryggen på heltene. En skikkelse gikk ut fra mørket til høyre for Dr. Peace. Den mørke, karakteristiske rustningen, det ravnsvarte håret som nesten bølget, selv om det ikke var vind, og det rue fjeset var ikke til å ta feil av. Det var Dark Samus Nemesis...

Kapittel 58; Alle mot alle

- Ser dere den luken i taket der? Den trappa leder opp til?
Heltene skvatt til da Dark Samus Nemesis plutselig snakket. Selv om stemmen var lik det den alltid hadde vært, virket den så mye mer truende nå.
- Som dere sikkert har skjønt, er den luken der inngangen til Pepperonimans kammer. Der er den siste juvelen.
KiDD knuget om nunchakuene sine. Han visste at den var korrupt, og at en av vokterne måtte gjenopprette den ellers ville de gå samme vei som Nemesisen som nå sto foran dem.
Nemesisen smilte.
- Men ikke tro at dere er ferdige selv om dere skulle klare å gjenopprette juvelene. Hvis dere ikke ødelegger Lilium og dets leder, Falcy, vil juvelene nok en gang bli korrupte siden de ikke eier moraler. De har sett hvor viktige de er via Pepperoniman, så de vil søke å ødelegge dem helt eller noe der omkring.
Ike så på pistolen han holdt.
- Men hvor kommer de fra...? De har disse futuristiske våpnene..
- Hvem vet, freste den mørke Nemesisen. Men la oss ta en ting av gangen. En av vokterne må være i live for at dere skal klare å gjenopprette juvelene, ikke sant? Og det er bare du, KiDD, og Master Ike som er igjen siden Andzel kastet seg utfor tårnet for å ta knekken på det avskummet Second Style? Vel.. La oss se hvor mange som står igjen etter dette!

Dr. Peace kastet en kniv som kuttet opp Ikes kinn, som til gjengjeld svarte med å skyte etter ham. Selv om skuddene ikke traff, følte han seg barsk da han kjente rekylen fra denne håndkanonen han hadde kalt den.
Lufteluke og Lofthus trakk seg bakover siden ingen av dem var noe god i kamp, og Simblast fulgte etter for å gjøre det han kunne for å beskytte dem.
- NÅ, IVOR! Ropte St-Nick som smeltet sammen med iriniusen sin og transformerte til en ulv. Han hadde normalt sett nøyd seg med en delvis transformasjon for å høyne sansene sine, men siden han ikke kunne bruke magi lengre, var dette eneste erstatning som gjorde at han fortsatt kunne slåss.
I ulveform stupte han mot Ash som så rett og slett fryktinngytende ut, men han var helt klart utslitt og døende etter at glasset han ble tvunget til å spise hadde endelig gjort sitt på de herdede organene hans. Dette var hans siste kamp, og det visste han selv.

Ulveklørne begravet seg dypt inn i brystet hans, men et kraftig slag fra Dr. Peace sendte ulven flyvende i veggen. Ike siktet etter Ash, og trakk av. Han bommet med noen få centimeter, men det var nok til å blusse opp Ash til å angripe ham.
- En kamp mellom krøplinger, hmm? Bare prøv deg, gliste Ike da han trakk den ene katanaen sin.
Dark Samus Nemesis og KiDD sto helt urørlige og stirret på hverandre. Dette var deres kamp, og de var i full gang på et mentalt nivå.

Med katanaen i den ene hånden og pistolen i den andre, begynte Ike å sirkle rundt Ash, selv om han hadde et dårlig bein. Dr. Peace og St-Nick gjorde det samme. Alle parter ventet bare på at den andre skulle gjøre et trekk.
St-Nick knurret til Dr. Peace, og kastet et raskt nikk til Ike. Ulven fløy i strupen på Dr. Peace, men en velplassert kniv kuttet av ham øret. Ike hoppet så høyt smerteterskelen hans ville la ham, før han landet rett bak en treg Ash. En grasiøs bevegelse med venstrehånden og blodet sprutet fra den stakkars stumpen av foten til Ash, før enda en elegant bevegelse plantet pistolen under haken hans. Et raskt blaff av lys var det som skulle til for at Ike gikk ut av kampen med smak av blod. Nå var det bare Dr. Peace og Nemesisen igjen..
-----------------------------------------------------

ZOMG!!! Ny del av Legacy ute allerede?! WTF?! Det gikk jo ikke lange tiden siden del 28 ble lagt ut (Sarcasm!). Tusen takk til Marre som hjalp meg få oversikt over serien igjen! The kid actually read through the whole thing just to help me! THAT'S dedication, and that kind of dedication gets a dedication from me! Siden vi er midt i en kamp, tar det nok ikke lang tid til jeg kommer ut med del XXX, og for å hedre disse fantastiske romertallene lover jeg at disse mennene skal bli svettere og mer lettkledd under kampen helt til jeg må skrive om store fontener med mannesaus som gjør gulvet glatt (Whaaaat?! Det er jo bare mannfolk der untatt Lofthus, men hun har jo allerede tre personer inni seg. Flere ville bare blitt merkelig)

Feilmelding 80072ee2

Jeg har fått et merkelig problem med Xboxen min. Den laster av og til inn de vanlige tingene som "Games Marketplace" og de der, men alt for ofte i det siste har jeg ikke fått noe som helst, untatt "friends". Når jeg prøver å kommunisere med noen av vennene mine henger Xboxen seg opp, og jeg kan ikke gjøre noe på flere minutter.

Jeg lurte først på om det var linja mi som sleit, men både PS3en og Wiien min er laggfri online. Jeg trodde også at det var noe fiksing på Xbox Live, men ettersom det funker noen ganger, og andre ganger ikke, er jeg litt forvirret. Hva kan jeg gjøre med dette?

Har dere hatt samme problemet? Google hjalp meg relativt lite, men nå har jo GR bevist for meg at jeg er dårlig å google ting xD

Oppsummeringen er at jeg ikke kan utnytte Live på en god måte at all. Jeg har ingen valg eller faner eller hva faen du vil kalle det. Når jeg er signet ut kan jeg joine alt, men når jeg åpner.. la oss si Halo Waypoint, blir jeg signa ut av Live. WHAT THE HELL?!

Endelig voksen?

Jeg må si meg litt sjokkert over meg selv. Helt siden jeg ble atten år har jeg følt meg mer moden. Nesten klar for plukking, selv om jeg ikke ANER hva det skal bety.
Jeg merket det først i jula. For første gang i mitt liv har jeg bare ønsket ei fredelig jul med julestemning, lukten av julekaker og barnåler fra juletreet. Julaften var preget av en mektig god ribbe, og nærværet med familien. Det var aldri noe indre mas om "når skal vi begynne å åpne pakker? Dette er kjedelig". Jeg var rett og slett mindre materialistisk enn noen gang tidligere. Det å tilbringe tid med familien var viktigere enn noe annet, og da tiden kom for å faktisk åpne gavene, tenkte jeg aldri "aaah! Jeg gleder meg til å se hva jeg får". Tankene mine spant heller rundt "Åh, jeg gleder meg til å se de andre åpne gavene sine, fordi jeg ønsker å se de glade fjesene deres".

Hva skal man tenke om slikt? Vokst opp i Norge. Julen betydde som regel å få, få, få, men aldri å gi. Men denne julen var altså annerledes. Et stikk av stolthet for igjennom meg da jeg tenkte tilbake på at en venn av meg hadde fått fire spill og masse annet snacks på ønskelista si, mens jeg hadde fått en eller to ting på min og fortsatt ikke følt annet enn at jeg var glad på hans vegne. Ikke så mye som et lite stikk av misunnelse på at han hadde fått både Modern Warfare 2 og New Super Mario Bros. Wii. Bare oppriktig glede.

Jeg har også begynt å tenke på hva jeg vil videre i livet, og jeg aner virkelig ikke. Det som virker mest attraktivt nå er å bli astrofysiker, fysikklærer, eller å ta Arabisk språkutdannelse i forsvaret og bli etterettnings... jeg glemte hva resten av tittelen var. Dette er ting jeg aldri før har tenkt på, og i mine øyne kan jeg bare komme til en konklusjon. Jeg holder på å bli voksen.

Sinnabloggen med sukker på.

Vel, jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med denne bloggen, men som alle B-mennesker, får jeg all min inspirasjon etter 'normal' sengetid.

Det første temaet jeg vil ta opp er om det norske språket begynner å svekkes? Jeg leser overalt at enkle ord som "ett" brukes i feil sammenheng. Skrivefeil florerer mer enn aldri før, og Engelsk har blitt mye mer 'common' å bruke midt i setninger. Hvorfor? Det vet jeg ikke, men slik har det blitt. Jeg gjør selv samme 'feilen' uten at det egentlig betyr noe. Ord som "dog"(Norsk ord. Ikke Engelsk for hund) har den dag i dag nærmest blitt ansett som et fremmedord for denne generasjonen, og jeg tror jeg nettopp mistet poenget mitt et sted inni her.
Tenk på hvordan du skriver SMS. Enten er du som meg, og NEKTER å skrive "kmr t dg kl 3"(kommer til deg klokken 3) og tar dermed total avstand fra det destruktive SMS-språket, ellers er du som kusinen min som gjerne rabler ned kruseduller i form av ord forkortet ned slik at vokalene blit tatt ut. Jeg har min teori, selv om den er vag, om at det er slikt SMS-språk som ødelegger vårt ellers vakre språk.
Du kan vel si jeg er en perfeksjonist når det gjelder å bevare skriftmålet vårt. Klart, jeg slenger inn ord som "lol" her og der, men selv det kan være destruktivt. Det er derfor jeg har tatt total avstand fra å bruke Engelsk i bloggserien min. Ja, jeg har noen av navnene på Engelsk, men det er fordi jeg brukte GR navn fordi jeg var en naiv liten tulling som tenkte at serien ville automatisk få flere kommentarer og flere lesere. Hvilket bringer meg over på neste tema jeg har på hjertet.

Vi har X antall bloggserier ute og vandrer på forumet vårt, men det viktigste er IKKE om du klarer å skrive en historie med så mange brukernavn som mulig for å få flest mulig kommentarer slik at det store egoet ditt blir tilfreds (jeg er SÅ skyldig akkurat her.), men hvor god historien du skriver er, og hvor godt skrevet den er. Du trenger ikke hundreogfemti kommentarer for hver del du legger ut. Har du skrevet en god historie bør du vite det selv. Det er uansett ikke stort mer for brukere å kommentere enn "Godt skrevet", og siden en vet det selv, så burde man ta seg til takke med å vite at du selv er fornøyd.

Jeg leser også til stadighet at folk legger ut skolestiler og slikt på GameReactor. Så klart, det kan være greit om man vil få tilbakemelding fra noen som muligens har peiling før man leverer inn, men å legge ut tentamene sine som man allerede har levert inn bare for å få kommentarer er vel kanskje en anelse dumt? Ikke bare for forumets del, men også for brukere som legger ut blogger som faktisk er oppbyggende. Jeg vil ikke virke som en sur gammel grinebiter, selv om det allerede er for sent, men jeg tror det beste ville være å slutte å legge ut tentamener og liknende bare fordi man vil ha flere kommentarer på bloggene sine. (Fortsatt skyldig. Henviser til "Moské i Tromsø" bloggen min hvor jeg bare la ut tentamen jeg hadde i Norsk en gang. Jeg skammer meg, men lar den ligge som en påminnelse).

Ja... Da var jeg egentlig ferdig med å syte og klage, så nå lar jeg debatten om hvordan jeg skal straffes for min amperhet og kritikk mot dette nettsamfunnet. Rulles i tjære og fjær? Få et grillspyd oppi rumpa for så å grilles sakte over lav varme til jeg blir både mør og saftig(okay, det hørtes nesten bare feil ut), eller bare bli sosialt utstøtt fra alle jeg kaller mine venner her på forumet? Det er opp til dere.

Og en siste ting. Jeg ser ikke på dette som et EGENTLIG problem, selv om du ikke skal avskrive denne bloggen som rent oppspinn. Jeg synes selv jeg har et par poeng.

Anmeldelse av Spirit Tracks

AAAH! Jeg klarer ikke vente lengre. Jeg har fått skrivemani, så jeg anmelder herved Spirit Tracks. Legger den ved en senere anledning ut som en anmeldelse, og ikke en blogg ettersom funksjonen ennå ikke er klar.
KAN inneholde små, små spoilere i spillet, men ikke mer enn hva du finner ut i løpet av den første timen.

Etter en stund med relativt blandet respons fra de to forrige Zeldaspillene, Twilight Princess og Phanthom Hourglass, fant Nintendo ut at det var på tide med en oppfølger til DSen. Er Spirit Tracks et spill som kommer til å gå på skinner, eller er dette spillet på tur mot en stor avsporing?
En kald desember ettermiddag kommer jeg hjem fra skolen, sliten og sånn smått fortvilet over resultatet på norsktentamen, men jeg gliser fra øre til øre da jeg plukker opp DSen, og starter opp toget mitt i The Legend of Zelda: Spirit Tracks. Link har på seg den småharry lokkføreruniformen sin, og med den lille hatten kan jeg ikke annet en å le av ham.

Heldigvis endrer det seg relativt tidlig i spillet, og du kommer til å ha på deg de klassiske grønne klærne om ikke så alt for lenge.
Historiemessig husker du vel kanskje fra slutten av Wind Waker, eller Phanthom Hourglass for den saks skyld, at Link og Zelda skulle finne et nytt land å bosette seg på? Historien i Spirit Tracks skjer rundt hundre år etter, og mellom Phanthom Hourglass og Spirit Tracks ble det nye landet "Hyrule" grunnlagt.

Som Link må du nå fullføre eksamen og seremonien ledet av selveste Zelda for å få lokkførersertifikatet, men Zelda ber deg om en ekstra liten tjeneste. Hun føler at noe er galt med the Spirit Tower som holder den onde demonen Mallidus forseglet, så du må frakte henne fra Hyrule Castle til tårnet, men underveis er det noe som skjer. Zelda blir forrådet av rådgiveren hennes som viser seg å være en demon som ønsker å befri Mallidus fra tårnet. Som resultat deler tårnet seg opp i fire deler som svever i lufta og en som står på bakkenivå, samtidig som alle togskinnene over hele landet forsvinner. Link blir slått ut, og Zelda blir myrdet av denne demonen, og det er opp til deg å få fikset tårnet før Mallidus slipper fri, samtidig som du får tilbake togskinnene og gjenoppretter den magiske kraften de en gang hadde. Etter at Zelda har blitt myrdet, finner du sjelen hennes, og etter en rekke hendelser blir Zelda din nye "fairy". Det å ha en menneskelig sidekick, og en kongelig en i tillegg, skaper noen utrolig fengende øyeblikk, og hun er heldigvis ikke som Celia i forgjengeren som bare sier de mest åpenbare tingene. Igjennom historien vil du møte kjente og kjære personer fra de tidligere spill i denne historiesammenhengen, og du vil møte barnebarna til de du en gang hadde kjennskap til.

Grafisk sett låner dette ekstremt mye fra forgjengeren på DS, og har samme stil som Wind Waker startet. Hva kan jeg si? Det har noen kjedelige teksturer, men ta en liten titt på grafikken, og du kommer til å få en skikkelig god følelse inni deg. Det er rett og slett majestetisk når du ruller av sted på toget ditt og skuer ut over det grønne gresset på en liten øy omringet av vakkert blått hav i alle retninger. Fargesammensetningen er rett og slett perfekt i dette spillet!

Men hva er vel et spill uten lydbilde? Vel, Spirit Track er guddommelig! Det har uten tvil det beste lydsporet så langt i år, og mest sannsynlig ut neste år også!
Hovedtemaet denne gangen er sterkt inspirert av panfløyter og sitarspilling, og hvordan kan man egentlig unngå å forgude noe slikt? Sammen med musikken i spillet som er urivalisert i år, har du også lydeffekter, og Nintendo har virkelig øye for detaljer. Kjører du sakte med toget vil musikken ha et litt mer rolig tempo, mens når du guffer opp på hastigheten vil en sitar begynne å klimpre samt en tromme eller to kommer inn i lydbildet, og dette blandet sammen med den perfekte rytmen som dannes når toget putrer av sted gjør det hele rett og slett magisk! Lydeffektene er toppkvalitet, så det er lett å bli oppslukt av spillet og dets enorme gleder!

Men hvor godt fungerer spillet når du spiller det da? Vel, det fungerer uten tvil utrolig bra! Som forgjengeren styrer du alt med stylusen. Du kan tegne på kartene, og jeg må innrømme jeg endte opp med å tegne alt mulig rart. Faktisk Link selv et par ganger, men det er en digresjon.
Kontrollene har ikke endret seg så alt for mye, men det har faktisk gjort noen bitte små endringer som for eksempel at du kan trykke to ganger på skjermen for å rulle i stedet for å måtte lage en sirkel mens du løp. Alt føles mye mer flytende, og det er noe jeg synes er velkomment. Du har visse deler hvor du må blåse i mikrofonen, for eksempel når du spiller på panfløyten din, men til tross at det kanskje virker merkelig i skriftlig form, er det både naturlig og utrolig velfungerende i spillet! Det føles aldri som en gimmick som er der for å ødelegge for deg, og du som spiller blir egentlig bare mer og mer dradd inn i spillopplevelsen. Ellers fungerer spillet slik gamle Zeldaspill gjør. Du går fra tempel til tempel, får ting som hjelper deg videre.

Som forgjengeren må du tilbake til hovedtempelet, Spirit Tower i dette tilfellet, for å finne nye deler av kartet som gjenoppretter noen av togskinnene, men til forskjell fra forgjengeren føles dette som et nytt tempel hver gang ettersom du aldri behøver å gå igjennom de samme rommene på nytt. Husker du fantomene fra det forrige spillet? Vel, de er tilbake i dette spillet, men denne gangen har du mulighet til å gjøre noe med dem. Angrip dem i ryggen, og Zeldas sjel vil fly inn i rustningen, og så vil hun kunne hjelpe deg enormt. Må bemerke at akkurat denne delen minner litt om en kjent manga/anime ettersom du har en blond gutt som er relativt kort, og en kompanjong som ikke har noen kropp annet enn den rustningen som er i bruk.

Vel, nok om den referansen; toget i Spirit Tracks er rett og slett så fantastisk at det er skummelt! Du har en utrolig enkel kontrollmeny her. En boks på siden som endrer farten, et tau du kan dra i slik at du tuter med toget, og en liten boks som forteller deg hvilket spor du vil kjøre. Høyre eller venstre. Det hele er så latterlig enkelt, men så fantastisk velfungerende, og toget blir liksom aldri kjedelig heller ettersom du har nok å gjøre med fiender og andre tog. Sistnevnte gjør at du må planlegge ruten din litt, og det gir et lite lag med strategi. Alt i alt er gameplayet så solid, men innovativt der det trengs at det rekker glatt til tieren!

Jeg har spilt dette spillet i kanskje 30 timer nå, og det er fortsatt flust med sidequests og andre småting jeg ikke har gjort, så du har uten tvil masse, masse å gjøre i dette spillet! Det vil nok holde deg opptatt til over jul, hvis ikke du blir så hekta at du kjører lange netter bare for å se hva som skjer videre.
Jeg tror også at den stemningen spillet gir deg vil få deg til å komme tilbake til det etter mer når du har klart det, og i tillegg til et par småheftige multiplayerbonuser vil du ha nok å gjøre. En blodfan vil kanskje spille det på nytt for å legge merke til ting han/hun ikke fant første gangen, fordi spillet er stappet med referanser til tidligere spill i serien, og det er også stappet med fantastisk humor. Jeg tuller ikke når jeg sier at det var mer enn en gang jeg faktisk lo høyt av dette spillets evige sjarm.

Hva vanskelighetsgraden gjelder, så er det så å si ganske enkelt helt til du er ferdig med det tredje tempelet. Nesten bare helt plutselig blir vanskelighetsgraden skrudd opp, og du blir virkelig nødt til å tyne hjernebarken din på noen deler av spillet, men det blir aldri for vanskelig for de av dere som ikke er ihuga Zeldafanatikere slik som undertegnede.

Alt i alt er dette det Zeldaspillet jeg har ventet på lenge nå. Det er en håndholdt sjarmbombe, og dette er det første spillet i serien som på lenge har gitt meg den gode Zeldafølelsen som Twilight Princess og Phanthom Hourglass aldri klarte å gi meg. Et lite mesterverk som bare beviser at Nintendo fortsatt kan sakene sine! I alle fall på håndholdt. Gjør deg selv en tjeneste og kjøp dette mesterverket!

Grafikk: 9/10
Lyd: 10/10
Gameplay: 10/10
Holdbarhet: 10/10

Totalt: 10/10, uten tvil!

Pluss: Gir den Zeldafølelsen mange har ventet lenge på. Lydbilde skapt av gud selv. Solid oppdatert gameplay. Perfekt fargesammensetning! Og ikke minst cutscenes! CHOO-CHOO!

Minus: Noen småkjipe teksturer... og det var egentlig det.

Revens awards for 2009

Jeg bemerker at dette er ei liste som inneholder de spillene jeg har spilt i år. Det betyr ikke nødvendigvis at de kom ut i 2009. Advarer også mot at listen inneholder en del tull, rett og slett fordi jeg er i så godt humør nå ^^

Vel, siden jeg hadde sett for meg en fantastisk sermoni med ekte trofeer og publikum, samt majestetisk musikk, er dette en liten skuffelse. Jeg må derfor improvisere med trofeene, dere får være publikum, og musikken får være noe random dere finner på Youtube.
Uansett, la oss starte.

Brettet papir-troféet for største skuffelse

Final Fantasy VII er den lille røveren som stikker av med denne prestisjefylte æren. Et spill som har blitt hypet opp i skyene, og fått en så legendarisk status at om du ikke har spilt det, så får du ta til takke med spoilere fra øst og vest. For å endelig få tak i denne legendariske skatten måtte jeg banke opp en fyr på en bar før han gav meg et kart som viste hvor jeg skulle begynne min søken, samt noen ledetråder. Egentlig måtte jeg betale 400 kr på nett for det, men det er litt mindre dramatisk på den måten.
Uansett, spillet hadde et soundtrack som var ganske... vel... søvndryssende. Jeg skal ikke lyve, men jeg tror jeg sovna flere ganger under spillet, og første delen med Midgar var horribel. Vel, nå sier jeg ikke at spillet er dårlig, men jeg sier at det ikke fortjener den legendariske statusen.

Lavalampe-på-en-pinne troféet for enkleste sisteboss

Denne går også til Final Fantasy VII som viste seg å ha en gjeng med sistebosser som var utrolig enkle. Da snakker jeg så enkle at hele bølingen på tre bosser fikk brukt ett eneste angrep, og det var ikke spesielt sterkt heller. Kampen tok lang tid, men det var muligens fordi jeg spammet med en summon som tok sikkert fem minutter å se cutscenen til, inklusive kraftige dropp i frameraten, pluss at jeg brukte "mime" med en annen person som gjorde at han brukte samme summon på nytt.

Syngende-DVD-plate troféet for største opptur (ikke innenfor spill)

Min største opptur i år var da jeg endelig fikk fikset nettverket slik at jeg ikke fikk random disconnects lengre da jeg spilte online. Dette skjedde bare på konsollene, ikke på PCen, og det resulterte i irritasjoner og irritasjoner uten å helt vite hva som var galt. Viste seg at IP-telefonen var syndebukken.

Scart-kabel-i-rumpa troféet for elendig timing

Dette troféet går til ingen ringere enn undertegnede som fant ut at han skulle poste en rekrutteringsblogg for klanen sin rett etter at to andre allerede hadde det. Resultatet ble en mildt sagt pinlig affære med at GR var søkk lei klansnakk, og vi sto igjen med et medlemsnummer som var langt under par.
Jeg fortjener en blikkboks i huet for den der. Noe som bringer meg over til neste trofé.

Blikkboks-i-huet troféet for mest irriterende situasjon

Rett etter at jeg hadde brukt et halvt ÅR på å fikse nettet slik at jeg ikke lengre fikk random drop-outs, fant jeg ut at jeg byttet et onde mot et annet. Jeg endte opp med å få så mye lagg at jeg like gjerne kan droppe onlinen uansett x)

jomfru troféet for trangeste vagin...spill.

Gears of War. 'Nuff said

Okay, da var vi ferdig med all negativiteten, så la oss kjøre på med de litt mer positive troféene.

Gylden-høytaler troféet for spill med beste soundtrack

Okay, de nominerte til denne prisen var Halo ODST, Zelda Spirit Tracks og Uncharted 2.
Det ble mye krangling mellom disse, men til slutt måtte Uncharted 2 slå sitt siste slag, og se seg slått av Zelda Spirit Tracks. Utrolig UTROLIG close race, så jeg antar at mange er uenige med meg her x)

Knuste-tenner troféet for største hakeslepp og spenningstopp

Allerede fra første sekund i Uncharted 2 når du blir blåst avgårde av et eksellent stemmeskuespill, og samtidig må klatre fortvilt opp et tog som dingler utfor kanten på et stup. Majestetisk!

Foreldre-som-stikker-ut-døra-hjemmefra troféet for største gledesspreder ^^

Zelda Spirit Tracks og dets FANTASTISKE soundtrack, grafikk som er fargesprakende, og ikke minst: CHOO-CHOO!!! :]
Jeg får endelig den Zeldafølelsen Phanthom Hourglass og Twilight Princess ikke klarte å gi meg.

Assassin-klær-med-springkniver-og-pistoler troféet for spill som har klart å gjenskape byene under den Italienske renessansen på best måte

Mirror's Edge var soleklart det beste valget for dette troféet, ettersom jeg aldri har sett noen byer gjenskapt så bra! Har du noen gang vært i...uuuh.... *insert bynavn på Mirror's Edge her* under renessansen, vil du definnitivt kjenne deg igjen! Fantastisk jobb, og med klatring så rask og smooth, kan du ikke annet enn å klappe i hendene for dette spillet. (lol)

Krabbe-i-salaten troféet for beste fanservice (prøv å gjette hva det betyr! ;) )

Sto lenge mellom Star Fox Command, eller Ratchet And Clank: a Crack in Time, men jeg måtte til slutt gå for Ratchet and Clank fordi det rett og slett var et bedre spill, pluss at det var alt fansen ønsket :]

O-face troféet for største overaskelse

Valkyria Chronicles med sitt nydelige visuelle utseende og ufattelig avhengighetsdannende third-person-shooter/turn-based-strategy gameplay. Fantastisk bra :]

OMG-face troféet for ALLER største overaskelse

Castlevania Order of Ecclesia til DS var uten tvil et spill jeg aldri hadde trodd at kom til å imponere meg så ufattelig mye. http://www.youtube.com/watch?v=2-lrP9mX4QQ&feature=related
Men her er vi da, og det har imponert så kraftig at jeg bare legger meg langflat og tilber det! Ooooommh!!! Oooommh!!

WTF-face troféet for årets lulz samtidig som det egentlig er fuckings disturbing!

http://screwattack.com/videos/Clip-of-the-Week-Boundaries

Jo mindre jeg sier om dette, jo bedre! o_O

Og sist men ikke minst:
Mandarinbåt troféet for årets spill 2009! (minner på om at dette er spill som JEG har spilt i 2009, ikke nødvendigvis spill som kom ut i 09)

Uncharted 2, Halo 1, Zelda Spirit Tracks, og ikke minst Ratchet and Clank a Crack in Time var de største konkurrentene i denne kategorien, og etter en hel del med krangling fra min side, så fant jeg ut at jeg har nok mandarinbåter til alle, så jeg gir årets spill til alle sammen :]

Takk for meg, og på gjensyn :]

Splitscreen!

Noe jeg ser veldig sjeldent i spill for tiden er en god splitscreen mode. Enda sjeldenere med splitscreen i Co-op på kampanjen!
Dette er en liten ekstrating jeg ELSKER, og det er her Gears of War og Halo brilljerer.

Nå har det seg slik at jeg og min faste Splitscreen kompis, Simblast, har gått igjennom Halo 1, Halo 3 og Holder på med Gears 1 og Halo 2.
Fantastiske spill alle sammen, men hold ut et øyeblikk med meg nå, for nå kommer poenget.
Halo 2 har en VERTIKAL splitscreen, og det blir fort irriterende ettersom du blir veldig.. kan jeg si trangsynt? x)
Uansett..
Jeg personlig synes det er fantastisk med Splitscreen, og jeg vil at flere og flere spill skal ha det, men alas slik er det ikke per i dag.

Hva synes dere om splitscreen? Hvordan foretrekker dere skjermene? Halo 2 har som sagt en vertikal split, og det irriterer meg ettersom det oftere er fiender på siden av deg enn over deg. Det tar litt tid å bli vant med, men det funker (såvidt).

Så der har dere mine synspunkter på split. Hva mener dere?

The Heroes Legacy XXVIII

Dette har hendt:
Ike og KiDD overvant en av Liliums ypperste agenter; Assassin. I kampens hete fikk KiDD tak i Assassins våpen, en såkalt "pistol". "Det var jeg som satte hele greia i gang" var Assassins døende ord. KiDD og den skadde Ike forlater Assassin på det kalde steingulvet, og går videre i tårnet til Pepperoniman for å møte opp med Lofthus og de andre som ennå er i live av gjengen deres. Gamer123 har et par ting hun må forklare...
------------------------------------------------------

Kapittel 55; To sider av samme sak I

- HAH! De er begge i live! Du skylder meg 30 spenn, utbrøt St-Nick til Lofthus.
Ike brøt ut i sinne.
- VEDDER DERE OM VI KOM TIL Å DØ ELLER IKKE?! TUSEN TAKK FOR TILLITA SKAL DERE FAEN MEG HA!
Lofthus og St-Nick begynte å fnise som to små skolejenter som deler hemmeligheter om hvilken gutt de liker.
- Neida, lo St-Nick. Vi bare kødder litt med dere. Vi er bare glad for å se begge i live.
Ike stirret olmt på dem, men ristet på hodet og ignorerte hele greia.
Lofthus satt på kne, og fniste litt.

- Hva var det egentlig som skjedde den natten du ble drept, Gamer123? KiDD nølte ikke med å spørre.
Lofthus stivnet, og håret hennes begynte å bølge seg i en merkelig aura som omgav henne. Stemmen hennes endret seg. Den ble mørkere, og hver tone hadde et ekko.
- Det er trist at min søster ikke kan huske hvem du er, eller hva dere hadde sammen, KiDD. Jeg er i underbevisstheten hennes hele tiden, og jeg merker at det er noe der som reagerer hver gang hun ser deg, men det er som om det ligger et bur rundt.
KiDD beit seg i leppa, og spurte henne igjen. Hva hadde egentlig skjedd den natten?

Gamer123 sukket dypt.
- Assassin var en gang en... "venn" av meg, kan du vel si. Skjønt, han gikk ikke under navnet Assassin der og da.
- Hva het han før? Spurte St-Nick som hadde satt seg tett inntil leirbålet de hadde gjort opp rett på det kalde steingulvet.
Det blafret litt i de skarlagensrøde bannerne som hang over et stort vindu. Knitringen fra bålet, og den tunge lyden av sverdklang der JonasKram og Espectro ennå holdt på å slåss, var de eneste lydene i hele verden, føltes det som.
Den stille plaskingen fra bølgene som nærmest kjærtegnet det mørke tårnet på yttersiden var blitt så fjern og dunkel at de ikke merket den lengre.

- Han kalte seg for Remote tidligere. Ja, når du tenker tilbake, så stemte nok navnet ganske godt, flirte Gamer123. Han var så fjern i blikket og i væremåten.
Hun sukket stille for seg selv. Forbannet seg for å ha vært så dum.
- Han drepte meg. Jeg skjønner det i ettertid. Han, og Lilium.
Simblast så omtenksomt på henne.
- Hva skjedde?
- Remote, eller Assassin om du vil, lurte meg med seg. Du kan vel si jeg var litt svak for ham, så jeg ble med ham uten å nøle når han sa han ville vise meg noe. Det han ville vise meg, var en av de fire juvelene, nærmere bestemt den i Farradin Grotto, litt nord for Roce, den første byen dere kom til. Der dere møtte Soraki og Lufteluke.

Leppene hennes skalv litt.
- Lofthus visste ingenting. Det var derfor jeg lot alt være opp til henne. Hadde jeg latt følelsene mine ta overhånd, kunne alt ha gått i vasken.
- Hvordan det, spurte St-Nick undrende.
- Og du kaller deg magiker, glefset hun. Alle magikere bør vite at når de døde inntar en annen kropp, slik som jeg har med Lofthus, vil det utløses enorme krefter i kollisjon med hverandre. Det er et mirakel at hun har holdt ut med meg så lenge!
St-Nick himlet med øynene. Han burde ha skjønt det.
- Ja, det stemmer. Nå husker jeg. Når den døde da vender tilbake til dødsstedet, eller det stedet skaden som til slutt drepte den døde ble voldet, vil den dødes sjel forlate kroppen og nå etterlivet. Det samme gjelder om den døde ser drapsmannen med egne øyne. Det var derfor du holdt deg unna når vi var i Farradin Grotto, og når vi samarbeidet det lille vi gjorde med Assassin.
Gamer123 nikket.
- Stemmer det. Og vi vet alle at hadde det ikke vært for meg og Lofthus, hadde dere vært ostepop ved deres første møte med Pepperoniman. Så klart forutså jeg ikke det, men jeg hadde på følelsen av at jeg ennå kunne gjøre nytte for meg.

Kapittel 56; To sider av samme sak II

Tiden gikk sakte men sikkert, og Gamer123 fortsatte gradvis på hva som hadde skjedd med Assassin og henne.
- Da vi fant juvelen, fortalte han meg om en mann som het Pepperoniman, og at han ønsket å ta kontroll over juvelene. Det måtte vi gjøde vårt beste for å forhindre. Jeg visste ikke at det hele var et spill... Et enkelt komplott for å påvirke dere til å gå til motangrep mot Pepperoniman. Alt han sa hadde sin rot i sannheten, men mye av det var satt på spissen, og overdrevet til den store gullmedaljen. Det var for eksempel aldri snakk om at Pepperoniman, eller "Peppy" som Assassin så hjertelig kalte ham, skulle bruke juvelenes kraft til å ødelegge for Lilium.
Han nevnte heller aldri at Lilium selv var ute etter å observere oss, og kontrollere oss.
Assassin... han.. forhekset meg med ett eller annet, før han knivstakk meg og... vel.. dere trenger ikke vite hva mer han gjorde.
Mine instinkter under forhekselsen var å advare dere mot Pepperonimans ondskap og de korrupte juvelene. Og jeg gjorde jobben min utmerket.

Hun gråt, og KiDD la armen rundt henne.
- Fortsett, sa han så varsomt han kunne. Stemmen hans var myk som fløyel, og de blå øynene hans badet i månelyset som gløttet inn gjennom vinduet. Gamer123 begravde fjeset i skuldra hans, og klamret seg fast til ham. Hun hulket videre.
- Jeg viklet dere inn i dette spillet... denne... leken vi ikke hadde noe med å gjøre. Og til hvilken pris? Mange venner er døde, resten av oss er i konstant livsfare. Jeg visste at Assassin var dårlig nytt når dere møtte ham før dere gikk inn i Angalis! Jeg visste om ham. Da jeg døde forsvant forbannelsen! Men jeg hater meg selv enda mer for det! Jeg skulle ønske den enda var der, fordi jeg ikke turte si noe om Assassin, for da ville jeg forsvinne... Jeg... jeg... jeg turte ikke si noe om dette "spillet" Lilium har holdt med dere fordi jeg visste at dere ville dømme meg, og jeg har det ille nok med å dømme meg selv!

Hun begynte å slå små frustrerte slag i takt med hulkingen på brystkassen til KiDD.
- Jeg vet at jeg burde ha sagt noe! Jeg vet at jeg burde ha advart dere, men jeg kunne bare ikke... Det er min skyld at P-Dude er død! Det er min skyld at Soraki er død! Det er min skyld at Dark Samus Nemesis har blitt ond! Det er min skyld alt sammen!
KiDD tok henne i hånden, og snakket rolig til henne.
- Jeg er en av vokterne. Jeg vet hvor ille det er om juvelene blir korrupte. Jeg vet også at på grunn av min svakhet, ble de det. Lilium kan bare holde på å "leke" med oss, for uansett hvordan du ser på det, så måtte vi gjenopprette balansen i juvelene for å kunne leve videre. Om ikke du hadde fortalt P-Dude og de andre om dette i din døende stund, hadde det mest sannsynlig vært for sent. Noen må jo gjøre det, og jeg tror ikke det kunne ha vært noen bedre enn oss.
Hva så, om Lilium bruker oss for å ta Pepperoniman. Vi hadde tatt ham uansett, ikke sant?

Gamer123 skalv.
- Hvorfor er du så snill..? Hun tørket tårene sine på ham, men klamret seg fortsatt fast i ham. Hun så ham rett i øynene. De grønne øynene hennes var blanke av tårene, og de glitret i måneskinnet. De stirret lenge på hvarandre. Knitringen fra leirbålet, og den vakre flammen som blafret litt i ny og ne skapte en stemning som var vidunderlig.
Alle i rommet fulgte KiDD og Gamer123 spent, og de holdt pusten da KiDD åpnet munnen.
- Fordi du er søsteren til den jeg elsker, og samtidig en av mine beste venner..
Gamer123 åpnet munnen.
- B-bare venner..?
Hun lukket munnen igjen, og slapp taket hun hadde rundt KiDD. Hun snudde seg vekk, og ytret noen få, skjelvende ord før KiDD rakk å svare.
- V-vel... Nå vet du hva som skjedde den natten. Jeg håper du er fornøyd.
Da hun så at KiDD holdt på å si noe, forsvant den hvite gløden hun hadde rundt seg. Det var ikke Gamer123 lengre. Det var Lofthus igjen.

- Vel... da har vi ikke mye igjen av tårnet, sa St-Nick for å bryte stillheten. Hvem har vi igjen å ta før vi møter Pepperoniman?
KiDD skvatt litt til, og skottet bort på St-Nick som satt og regnet med fingrene.
- Hamletsss, Dark Samus Nemesis, Ash, Dr. Peace, og kanskje noen flere. Jeg husker ikke...
Han så tilbake på Lofthus. Hun var tydeligvis sint på ham. Han merket det i blikket hennes.
Plutselig begynte hun å snakke.
- KiDD... Jeg vet kanskje ikke hvem du er, men du har for faen ingen rett til å få søstera mi til å grine! Jeg merker det nå! Hun er lei seg! Hva gjorde du? Dette skal du få svi for altså!

Den magre kjeftingen til Lofthus enset han knapt. For ham betydde det mer å finne ut hvordan hun skulle huske ham igjen. "Nøkkelen til minnet hennes ligger latent i deg", hadde Gamer123 sagt for en tid tilbake siden. Lofthus ville huske ham om noe med ham som hadde gjort et sterkt inntrykk på henne skjedde igjen.
Han husket tilbake til første gangen han hadde hørt de ordene, og fire mann holdt Lofthus nede fordi KiDD skulle prøve å kysse henne. KiDD lo litt inni seg. Raseriet hennes hadde nesten gjort at hun beit ham. Kysset hjalp ikke, og forholdet hans med henne hadde bare forverret seg.

En gang skulle hun huske ham. Det lå latent i ham, og han hadde ikke tenkt til å gi opp håpet.
- Vel.. vi får komme oss videre da, smilte Simblast.
Til den neste etasjen i det mørke tårnet "Ad Finem Ultimum".
------------------------------------------------------

Fy flate hvor vanskelig det er å lage en "flashback-episode" (takk til Soraki som satte meg på idéen)! Det anbefales IKKE xD
Uansett. Det var en noe kjedelig del i dag, men kanskje et fint lite avbrekk fra slossingen som vi vanligvis har. Uansett. Nå er i alle fall den nye delen ute, og nå har dere fått vite litt mer om hva som skjedde, og hvorfor. Lilium vet man forsåvidt ennå lite om, og i flere tilfeller er det en god ting. Jeg kan ennå holde på oppmerksomheten deres i disse siste små episodene av "The Heroes Legacy". Det nærmer seg slutten nå!