Jeg stirret døden i øynene...

Jeg anser meg selv som en person som lever i nuet. Jeg har aldri hatt noen spesielle bekymringer i livet, og jeg har aldri hatt noen problemer med dette.
Det kan hende jeg har filosofert litt over småting i ny og ne, men det har for det meste vært å leve i uet som har vært greia mi.

Vel... slik har det alltid vært, men jeg fikk en øyeåpner i går..
Grandonkelen min, en elegant mann på 83 år ble meldt savnet på fredag for en uke siden. På søndag fikk min bestemor (søstra hans) beskjed, og hun ringte da oss.
Ikke nok med at hun fikk beskjed for sent, men det som er det skumle er at min grandonkel hadde stukket av fra sykehjemmet som er så sløvt at de burde vært sperra inne på livstid!

Vel, nok om det. Vi dro til ringvassøya for å lete etter denne mannen som jeg hadde møtt for første gang på flere år for to uker siden. En rimelig ekkel følelse at neste gang jeg hørte om ham var han forsvunnet. Huset hans lå rett ved sykehjemmet, så denne senile, men elegante mannen syklet ofte hjem for å være litt der. Han vokste tross alt opp der.
Vel.. Denne fredagen kom han ikke hjem igjen. Det var ikke uvanlig at han sov over der en natt før han kom tilbake, men han kom altså ikke tilbake. Hvor kunne han ha gått?
han hadde etterlatt sykkelen sin ved huset, og der stoppet sporene.

Han var en enkel mann. Bodd på samme plass hele livet, og når man gjør slikt tilegner man seg noen plasser man synes er viktig for en selv. I hans tilfelle; Et par vann oppe i lia.
Det hadde møtt opp røde kors, frivillige, hundepatruljer, og tidligere hadde et helikopter søkt etter ham. Ingen resultat.
Politiet hadde funnet ammo stående på bordet hjemme hos ham, men ingen våpen... Vitner hadde hørt skudd på lørdagsmorgenen, og det var til og med en dame som stoppet i bilen, og ropte til bestemoren min at han hadde begått selvmord og vi trengte ikke å lete!

Det var en virkelig skremmende tanke da jeg, mor og far gikk oppe i lia og lette etter min gamle grandonkel Henry. Ikke nok med at vi kunne finne ham død bak neste ås, men kanskje han hadde blåst av seg huet..? Det hadde ikke vært mye koselig..
Vel... vårt lille familiesøk ble resultatløst, og vi måtte snu etter tre - fire timer ute i myra i regn og tåke tettere enn grøten jeg spiste til middag i dag.

Håpet famlet, og vi lurte på hva som hadde skjedd. Hvor kunne han være? Hvorfor hadde ingen funnet ham? Var han ennå i live?
Dagene gikk, men i går bestemte vi oss for å dra å lete igjen. Rett og slett fordi horoskopet mitt sa "I dag er en fin dag å finne noe du leter etter".
Vi gikk i rundt to timer... før vi fant ham..
Han lå godt til rette på en åpen plass rett ved siden av vannet vi visste at han likte seg med. Han lå ca hundre meter unna der vi hadde snudd sist grunnet tåken.

Han lå veldig fint til, og så rett og slett fredelig ut der solen lyste over den mørkeblå jakken, og det bleke fjeset hans. Han var relativt dårlig til beins, men han hadde kommet seg ganske langt til hans tilstand å være. Ved siden av ham fant vi en plastpose med fiskesaker, noe som min far kalte "typisk Henry". Uansett så virket denne mannen utrolig harmonisk og fredelig der han lå og hvilte. Mest sannsynlig ble han utslitt av turen opp, og fikk så et infarkt, eller kanskje han frøys ihjel, men en ting er i allefall sikkert. Han døde slik jeg har lyst til å dø. På et sted som har høy affeksjonsverdi, ute i naturen, og med skoene på : )

Ja, Henry var død, men jeg kan ikke ha forestilt meg en vakrere død for noen andre. Det var trist så klart, men det var samtidig mer en lettelse over å ha funnet ham i det hele tatt. Politiet hadde for lenge siden gitt opp letingen, så når vi ringte dem måtte de fly fra tromsø til ringvassøya i helikopter, noe som tok dem flere timer. I mellomtiden ble det egentlig veldig... rart. Sitte ved siden av grandonkelen min og holde ham med selskap mens vi hadde litt galgenhumor og liknende. Jeg trenger vel ikke si at det var en rørende opplevelse, og det har kanskje ikke sunket helt inn at jeg satt ved siden av en død mann i flere timer mens vi ventet på politiet?

Det store spørsmålet som gjennstår er: HVORFOR hadde ikke noen funnet ham? Helikopteret med varmesøkende kamera...? og liknende. Han hadde MINST ti kvadratmeter med åpent lende, perfekt for å bli sett av helikopteret.. Vel, nok om det. Jeg vet ikke hvorfor jeg poster denne bloggen. Muligens fordi det var en veldig tankevekkende opplevelse som fikk meg til å tenke igjennom livet og dets finurlige finesser, og det faktum at vi alle må gå samme vei som Henry en dag.
Jeg for min del håper at det blir en vakker dag : )