The Heroes Legacy XXVIII

Dette har hendt:
Ike og KiDD overvant en av Liliums ypperste agenter; Assassin. I kampens hete fikk KiDD tak i Assassins våpen, en såkalt "pistol". "Det var jeg som satte hele greia i gang" var Assassins døende ord. KiDD og den skadde Ike forlater Assassin på det kalde steingulvet, og går videre i tårnet til Pepperoniman for å møte opp med Lofthus og de andre som ennå er i live av gjengen deres. Gamer123 har et par ting hun må forklare...
------------------------------------------------------

Kapittel 55; To sider av samme sak I

- HAH! De er begge i live! Du skylder meg 30 spenn, utbrøt St-Nick til Lofthus.
Ike brøt ut i sinne.
- VEDDER DERE OM VI KOM TIL Å DØ ELLER IKKE?! TUSEN TAKK FOR TILLITA SKAL DERE FAEN MEG HA!
Lofthus og St-Nick begynte å fnise som to små skolejenter som deler hemmeligheter om hvilken gutt de liker.
- Neida, lo St-Nick. Vi bare kødder litt med dere. Vi er bare glad for å se begge i live.
Ike stirret olmt på dem, men ristet på hodet og ignorerte hele greia.
Lofthus satt på kne, og fniste litt.

- Hva var det egentlig som skjedde den natten du ble drept, Gamer123? KiDD nølte ikke med å spørre.
Lofthus stivnet, og håret hennes begynte å bølge seg i en merkelig aura som omgav henne. Stemmen hennes endret seg. Den ble mørkere, og hver tone hadde et ekko.
- Det er trist at min søster ikke kan huske hvem du er, eller hva dere hadde sammen, KiDD. Jeg er i underbevisstheten hennes hele tiden, og jeg merker at det er noe der som reagerer hver gang hun ser deg, men det er som om det ligger et bur rundt.
KiDD beit seg i leppa, og spurte henne igjen. Hva hadde egentlig skjedd den natten?

Gamer123 sukket dypt.
- Assassin var en gang en... "venn" av meg, kan du vel si. Skjønt, han gikk ikke under navnet Assassin der og da.
- Hva het han før? Spurte St-Nick som hadde satt seg tett inntil leirbålet de hadde gjort opp rett på det kalde steingulvet.
Det blafret litt i de skarlagensrøde bannerne som hang over et stort vindu. Knitringen fra bålet, og den tunge lyden av sverdklang der JonasKram og Espectro ennå holdt på å slåss, var de eneste lydene i hele verden, føltes det som.
Den stille plaskingen fra bølgene som nærmest kjærtegnet det mørke tårnet på yttersiden var blitt så fjern og dunkel at de ikke merket den lengre.

- Han kalte seg for Remote tidligere. Ja, når du tenker tilbake, så stemte nok navnet ganske godt, flirte Gamer123. Han var så fjern i blikket og i væremåten.
Hun sukket stille for seg selv. Forbannet seg for å ha vært så dum.
- Han drepte meg. Jeg skjønner det i ettertid. Han, og Lilium.
Simblast så omtenksomt på henne.
- Hva skjedde?
- Remote, eller Assassin om du vil, lurte meg med seg. Du kan vel si jeg var litt svak for ham, så jeg ble med ham uten å nøle når han sa han ville vise meg noe. Det han ville vise meg, var en av de fire juvelene, nærmere bestemt den i Farradin Grotto, litt nord for Roce, den første byen dere kom til. Der dere møtte Soraki og Lufteluke.

Leppene hennes skalv litt.
- Lofthus visste ingenting. Det var derfor jeg lot alt være opp til henne. Hadde jeg latt følelsene mine ta overhånd, kunne alt ha gått i vasken.
- Hvordan det, spurte St-Nick undrende.
- Og du kaller deg magiker, glefset hun. Alle magikere bør vite at når de døde inntar en annen kropp, slik som jeg har med Lofthus, vil det utløses enorme krefter i kollisjon med hverandre. Det er et mirakel at hun har holdt ut med meg så lenge!
St-Nick himlet med øynene. Han burde ha skjønt det.
- Ja, det stemmer. Nå husker jeg. Når den døde da vender tilbake til dødsstedet, eller det stedet skaden som til slutt drepte den døde ble voldet, vil den dødes sjel forlate kroppen og nå etterlivet. Det samme gjelder om den døde ser drapsmannen med egne øyne. Det var derfor du holdt deg unna når vi var i Farradin Grotto, og når vi samarbeidet det lille vi gjorde med Assassin.
Gamer123 nikket.
- Stemmer det. Og vi vet alle at hadde det ikke vært for meg og Lofthus, hadde dere vært ostepop ved deres første møte med Pepperoniman. Så klart forutså jeg ikke det, men jeg hadde på følelsen av at jeg ennå kunne gjøre nytte for meg.

Kapittel 56; To sider av samme sak II

Tiden gikk sakte men sikkert, og Gamer123 fortsatte gradvis på hva som hadde skjedd med Assassin og henne.
- Da vi fant juvelen, fortalte han meg om en mann som het Pepperoniman, og at han ønsket å ta kontroll over juvelene. Det måtte vi gjøde vårt beste for å forhindre. Jeg visste ikke at det hele var et spill... Et enkelt komplott for å påvirke dere til å gå til motangrep mot Pepperoniman. Alt han sa hadde sin rot i sannheten, men mye av det var satt på spissen, og overdrevet til den store gullmedaljen. Det var for eksempel aldri snakk om at Pepperoniman, eller "Peppy" som Assassin så hjertelig kalte ham, skulle bruke juvelenes kraft til å ødelegge for Lilium.
Han nevnte heller aldri at Lilium selv var ute etter å observere oss, og kontrollere oss.
Assassin... han.. forhekset meg med ett eller annet, før han knivstakk meg og... vel.. dere trenger ikke vite hva mer han gjorde.
Mine instinkter under forhekselsen var å advare dere mot Pepperonimans ondskap og de korrupte juvelene. Og jeg gjorde jobben min utmerket.

Hun gråt, og KiDD la armen rundt henne.
- Fortsett, sa han så varsomt han kunne. Stemmen hans var myk som fløyel, og de blå øynene hans badet i månelyset som gløttet inn gjennom vinduet. Gamer123 begravde fjeset i skuldra hans, og klamret seg fast til ham. Hun hulket videre.
- Jeg viklet dere inn i dette spillet... denne... leken vi ikke hadde noe med å gjøre. Og til hvilken pris? Mange venner er døde, resten av oss er i konstant livsfare. Jeg visste at Assassin var dårlig nytt når dere møtte ham før dere gikk inn i Angalis! Jeg visste om ham. Da jeg døde forsvant forbannelsen! Men jeg hater meg selv enda mer for det! Jeg skulle ønske den enda var der, fordi jeg ikke turte si noe om Assassin, for da ville jeg forsvinne... Jeg... jeg... jeg turte ikke si noe om dette "spillet" Lilium har holdt med dere fordi jeg visste at dere ville dømme meg, og jeg har det ille nok med å dømme meg selv!

Hun begynte å slå små frustrerte slag i takt med hulkingen på brystkassen til KiDD.
- Jeg vet at jeg burde ha sagt noe! Jeg vet at jeg burde ha advart dere, men jeg kunne bare ikke... Det er min skyld at P-Dude er død! Det er min skyld at Soraki er død! Det er min skyld at Dark Samus Nemesis har blitt ond! Det er min skyld alt sammen!
KiDD tok henne i hånden, og snakket rolig til henne.
- Jeg er en av vokterne. Jeg vet hvor ille det er om juvelene blir korrupte. Jeg vet også at på grunn av min svakhet, ble de det. Lilium kan bare holde på å "leke" med oss, for uansett hvordan du ser på det, så måtte vi gjenopprette balansen i juvelene for å kunne leve videre. Om ikke du hadde fortalt P-Dude og de andre om dette i din døende stund, hadde det mest sannsynlig vært for sent. Noen må jo gjøre det, og jeg tror ikke det kunne ha vært noen bedre enn oss.
Hva så, om Lilium bruker oss for å ta Pepperoniman. Vi hadde tatt ham uansett, ikke sant?

Gamer123 skalv.
- Hvorfor er du så snill..? Hun tørket tårene sine på ham, men klamret seg fortsatt fast i ham. Hun så ham rett i øynene. De grønne øynene hennes var blanke av tårene, og de glitret i måneskinnet. De stirret lenge på hvarandre. Knitringen fra leirbålet, og den vakre flammen som blafret litt i ny og ne skapte en stemning som var vidunderlig.
Alle i rommet fulgte KiDD og Gamer123 spent, og de holdt pusten da KiDD åpnet munnen.
- Fordi du er søsteren til den jeg elsker, og samtidig en av mine beste venner..
Gamer123 åpnet munnen.
- B-bare venner..?
Hun lukket munnen igjen, og slapp taket hun hadde rundt KiDD. Hun snudde seg vekk, og ytret noen få, skjelvende ord før KiDD rakk å svare.
- V-vel... Nå vet du hva som skjedde den natten. Jeg håper du er fornøyd.
Da hun så at KiDD holdt på å si noe, forsvant den hvite gløden hun hadde rundt seg. Det var ikke Gamer123 lengre. Det var Lofthus igjen.

- Vel... da har vi ikke mye igjen av tårnet, sa St-Nick for å bryte stillheten. Hvem har vi igjen å ta før vi møter Pepperoniman?
KiDD skvatt litt til, og skottet bort på St-Nick som satt og regnet med fingrene.
- Hamletsss, Dark Samus Nemesis, Ash, Dr. Peace, og kanskje noen flere. Jeg husker ikke...
Han så tilbake på Lofthus. Hun var tydeligvis sint på ham. Han merket det i blikket hennes.
Plutselig begynte hun å snakke.
- KiDD... Jeg vet kanskje ikke hvem du er, men du har for faen ingen rett til å få søstera mi til å grine! Jeg merker det nå! Hun er lei seg! Hva gjorde du? Dette skal du få svi for altså!

Den magre kjeftingen til Lofthus enset han knapt. For ham betydde det mer å finne ut hvordan hun skulle huske ham igjen. "Nøkkelen til minnet hennes ligger latent i deg", hadde Gamer123 sagt for en tid tilbake siden. Lofthus ville huske ham om noe med ham som hadde gjort et sterkt inntrykk på henne skjedde igjen.
Han husket tilbake til første gangen han hadde hørt de ordene, og fire mann holdt Lofthus nede fordi KiDD skulle prøve å kysse henne. KiDD lo litt inni seg. Raseriet hennes hadde nesten gjort at hun beit ham. Kysset hjalp ikke, og forholdet hans med henne hadde bare forverret seg.

En gang skulle hun huske ham. Det lå latent i ham, og han hadde ikke tenkt til å gi opp håpet.
- Vel.. vi får komme oss videre da, smilte Simblast.
Til den neste etasjen i det mørke tårnet "Ad Finem Ultimum".
------------------------------------------------------

Fy flate hvor vanskelig det er å lage en "flashback-episode" (takk til Soraki som satte meg på idéen)! Det anbefales IKKE xD
Uansett. Det var en noe kjedelig del i dag, men kanskje et fint lite avbrekk fra slossingen som vi vanligvis har. Uansett. Nå er i alle fall den nye delen ute, og nå har dere fått vite litt mer om hva som skjedde, og hvorfor. Lilium vet man forsåvidt ennå lite om, og i flere tilfeller er det en god ting. Jeg kan ennå holde på oppmerksomheten deres i disse siste små episodene av "The Heroes Legacy". Det nærmer seg slutten nå!