Anmeldelse av Spirit Tracks

AAAH! Jeg klarer ikke vente lengre. Jeg har fått skrivemani, så jeg anmelder herved Spirit Tracks. Legger den ved en senere anledning ut som en anmeldelse, og ikke en blogg ettersom funksjonen ennå ikke er klar.
KAN inneholde små, små spoilere i spillet, men ikke mer enn hva du finner ut i løpet av den første timen.

Etter en stund med relativt blandet respons fra de to forrige Zeldaspillene, Twilight Princess og Phanthom Hourglass, fant Nintendo ut at det var på tide med en oppfølger til DSen. Er Spirit Tracks et spill som kommer til å gå på skinner, eller er dette spillet på tur mot en stor avsporing?
En kald desember ettermiddag kommer jeg hjem fra skolen, sliten og sånn smått fortvilet over resultatet på norsktentamen, men jeg gliser fra øre til øre da jeg plukker opp DSen, og starter opp toget mitt i The Legend of Zelda: Spirit Tracks. Link har på seg den småharry lokkføreruniformen sin, og med den lille hatten kan jeg ikke annet en å le av ham.

Heldigvis endrer det seg relativt tidlig i spillet, og du kommer til å ha på deg de klassiske grønne klærne om ikke så alt for lenge.
Historiemessig husker du vel kanskje fra slutten av Wind Waker, eller Phanthom Hourglass for den saks skyld, at Link og Zelda skulle finne et nytt land å bosette seg på? Historien i Spirit Tracks skjer rundt hundre år etter, og mellom Phanthom Hourglass og Spirit Tracks ble det nye landet "Hyrule" grunnlagt.

Som Link må du nå fullføre eksamen og seremonien ledet av selveste Zelda for å få lokkførersertifikatet, men Zelda ber deg om en ekstra liten tjeneste. Hun føler at noe er galt med the Spirit Tower som holder den onde demonen Mallidus forseglet, så du må frakte henne fra Hyrule Castle til tårnet, men underveis er det noe som skjer. Zelda blir forrådet av rådgiveren hennes som viser seg å være en demon som ønsker å befri Mallidus fra tårnet. Som resultat deler tårnet seg opp i fire deler som svever i lufta og en som står på bakkenivå, samtidig som alle togskinnene over hele landet forsvinner. Link blir slått ut, og Zelda blir myrdet av denne demonen, og det er opp til deg å få fikset tårnet før Mallidus slipper fri, samtidig som du får tilbake togskinnene og gjenoppretter den magiske kraften de en gang hadde. Etter at Zelda har blitt myrdet, finner du sjelen hennes, og etter en rekke hendelser blir Zelda din nye "fairy". Det å ha en menneskelig sidekick, og en kongelig en i tillegg, skaper noen utrolig fengende øyeblikk, og hun er heldigvis ikke som Celia i forgjengeren som bare sier de mest åpenbare tingene. Igjennom historien vil du møte kjente og kjære personer fra de tidligere spill i denne historiesammenhengen, og du vil møte barnebarna til de du en gang hadde kjennskap til.

Grafisk sett låner dette ekstremt mye fra forgjengeren på DS, og har samme stil som Wind Waker startet. Hva kan jeg si? Det har noen kjedelige teksturer, men ta en liten titt på grafikken, og du kommer til å få en skikkelig god følelse inni deg. Det er rett og slett majestetisk når du ruller av sted på toget ditt og skuer ut over det grønne gresset på en liten øy omringet av vakkert blått hav i alle retninger. Fargesammensetningen er rett og slett perfekt i dette spillet!

Men hva er vel et spill uten lydbilde? Vel, Spirit Track er guddommelig! Det har uten tvil det beste lydsporet så langt i år, og mest sannsynlig ut neste år også!
Hovedtemaet denne gangen er sterkt inspirert av panfløyter og sitarspilling, og hvordan kan man egentlig unngå å forgude noe slikt? Sammen med musikken i spillet som er urivalisert i år, har du også lydeffekter, og Nintendo har virkelig øye for detaljer. Kjører du sakte med toget vil musikken ha et litt mer rolig tempo, mens når du guffer opp på hastigheten vil en sitar begynne å klimpre samt en tromme eller to kommer inn i lydbildet, og dette blandet sammen med den perfekte rytmen som dannes når toget putrer av sted gjør det hele rett og slett magisk! Lydeffektene er toppkvalitet, så det er lett å bli oppslukt av spillet og dets enorme gleder!

Men hvor godt fungerer spillet når du spiller det da? Vel, det fungerer uten tvil utrolig bra! Som forgjengeren styrer du alt med stylusen. Du kan tegne på kartene, og jeg må innrømme jeg endte opp med å tegne alt mulig rart. Faktisk Link selv et par ganger, men det er en digresjon.
Kontrollene har ikke endret seg så alt for mye, men det har faktisk gjort noen bitte små endringer som for eksempel at du kan trykke to ganger på skjermen for å rulle i stedet for å måtte lage en sirkel mens du løp. Alt føles mye mer flytende, og det er noe jeg synes er velkomment. Du har visse deler hvor du må blåse i mikrofonen, for eksempel når du spiller på panfløyten din, men til tross at det kanskje virker merkelig i skriftlig form, er det både naturlig og utrolig velfungerende i spillet! Det føles aldri som en gimmick som er der for å ødelegge for deg, og du som spiller blir egentlig bare mer og mer dradd inn i spillopplevelsen. Ellers fungerer spillet slik gamle Zeldaspill gjør. Du går fra tempel til tempel, får ting som hjelper deg videre.

Som forgjengeren må du tilbake til hovedtempelet, Spirit Tower i dette tilfellet, for å finne nye deler av kartet som gjenoppretter noen av togskinnene, men til forskjell fra forgjengeren føles dette som et nytt tempel hver gang ettersom du aldri behøver å gå igjennom de samme rommene på nytt. Husker du fantomene fra det forrige spillet? Vel, de er tilbake i dette spillet, men denne gangen har du mulighet til å gjøre noe med dem. Angrip dem i ryggen, og Zeldas sjel vil fly inn i rustningen, og så vil hun kunne hjelpe deg enormt. Må bemerke at akkurat denne delen minner litt om en kjent manga/anime ettersom du har en blond gutt som er relativt kort, og en kompanjong som ikke har noen kropp annet enn den rustningen som er i bruk.

Vel, nok om den referansen; toget i Spirit Tracks er rett og slett så fantastisk at det er skummelt! Du har en utrolig enkel kontrollmeny her. En boks på siden som endrer farten, et tau du kan dra i slik at du tuter med toget, og en liten boks som forteller deg hvilket spor du vil kjøre. Høyre eller venstre. Det hele er så latterlig enkelt, men så fantastisk velfungerende, og toget blir liksom aldri kjedelig heller ettersom du har nok å gjøre med fiender og andre tog. Sistnevnte gjør at du må planlegge ruten din litt, og det gir et lite lag med strategi. Alt i alt er gameplayet så solid, men innovativt der det trengs at det rekker glatt til tieren!

Jeg har spilt dette spillet i kanskje 30 timer nå, og det er fortsatt flust med sidequests og andre småting jeg ikke har gjort, så du har uten tvil masse, masse å gjøre i dette spillet! Det vil nok holde deg opptatt til over jul, hvis ikke du blir så hekta at du kjører lange netter bare for å se hva som skjer videre.
Jeg tror også at den stemningen spillet gir deg vil få deg til å komme tilbake til det etter mer når du har klart det, og i tillegg til et par småheftige multiplayerbonuser vil du ha nok å gjøre. En blodfan vil kanskje spille det på nytt for å legge merke til ting han/hun ikke fant første gangen, fordi spillet er stappet med referanser til tidligere spill i serien, og det er også stappet med fantastisk humor. Jeg tuller ikke når jeg sier at det var mer enn en gang jeg faktisk lo høyt av dette spillets evige sjarm.

Hva vanskelighetsgraden gjelder, så er det så å si ganske enkelt helt til du er ferdig med det tredje tempelet. Nesten bare helt plutselig blir vanskelighetsgraden skrudd opp, og du blir virkelig nødt til å tyne hjernebarken din på noen deler av spillet, men det blir aldri for vanskelig for de av dere som ikke er ihuga Zeldafanatikere slik som undertegnede.

Alt i alt er dette det Zeldaspillet jeg har ventet på lenge nå. Det er en håndholdt sjarmbombe, og dette er det første spillet i serien som på lenge har gitt meg den gode Zeldafølelsen som Twilight Princess og Phanthom Hourglass aldri klarte å gi meg. Et lite mesterverk som bare beviser at Nintendo fortsatt kan sakene sine! I alle fall på håndholdt. Gjør deg selv en tjeneste og kjøp dette mesterverket!

Grafikk: 9/10
Lyd: 10/10
Gameplay: 10/10
Holdbarhet: 10/10

Totalt: 10/10, uten tvil!

Pluss: Gir den Zeldafølelsen mange har ventet lenge på. Lydbilde skapt av gud selv. Solid oppdatert gameplay. Perfekt fargesammensetning! Og ikke minst cutscenes! CHOO-CHOO!

Minus: Noen småkjipe teksturer... og det var egentlig det.