Tidenes Sjarmør 2

En... spirituell oppfølger til Cloud_Strifes blogg kalt "Tidenes Sjarmør". Les den ASAP.

I rollene: meg
Kommentator: Strifey

Jeg har fått meg jobb på Coop Obs Hypermarked i Tromsø. Der trives jeg som fisken i vannet, og selv om været er dårlig, er det i alle fall stabilt. Det er et trivelig miljø der, og jentene som jobber der er meget søte, noe mitt 18 år gamle jeg syntes var utrolig stas.

Godt utgangspunkt!

Jeg bestemte meg for å prøve å utvide mine sosiale horisonter litt, så jeg gjorde meg kjent med de forskjellige menneskene. De var alle hyggelige, men det var jo selvfølgelig noen av disse som skilte seg litt ekstra ut. Et av disse menneskene var Heidi. Lenge hadde jeg sett på henne som en søt og trivelig jente, og da jeg møtte henne på Buktafestivalen i Tromsø og gav henne en skikkelig klem, ble hun hengende igjen i minnet. Hun var interessant. Musikksmaken hennes var intrikat, og hele personen oset av karisma. Jeg fikk ikke sjansen til å gi henne nummeret mitt, men jeg ville i alle fall bli bedre kjent med henne.

Målet har blitt valgt

Jeg hadde kjøpt en marinert flintsteik et par dager i forveien. Den gikk ut en gang uti august, så det var ingen hast ved å lage den, hvis ikke jeg var sulten på steik da. Jeg kan mye rart, men lage mat kan jeg ikke, så den ideen ble fort kastet til side. Trodde jeg da. Hjernen min fant ut at den beste måten å komme i kontakt med Heidi på, var å bruke nevnte flintsteik som samtaleemne, siden jeg på forhånd visste at hun likte å lage mat. Jeg forklarte at jeg var alene hjemme og hadde en steik på over et kilo som jeg måtte fortære alene, og hun gav meg en nettside hvor jeg kunne få fri utfoldelse til å gjøre hva jeg ville med steika.

På tide å lage mat?

Planen var å stikke hjem og fryse steika, men jeg hadde lyst til å treffe henne etter hun var ferdig på jobb, så lenge etter jeg var ferdig dro jeg ned igjen under den falske historien at jeg måtte ha potetsalat til steika.
God plan!
Jeg møtte henne etter jobb, men hun hadde det travelt. Hun måtte rekke bussen hjem slik at hun slapp å vente i en halvtime til. Jeg smilte lurt og fisket opp nøklene jeg hadde i lomma. "Jeg kan kjøre deg hjem, jeg". I det øyeblikket strålte smilet hennes som en sol, og hun sa hun "elsket meg akkurat nå". SCORE!

Ja? Nå må du gi henne nummeret ditt da, herr. Sjarmør!

Jada, jeg prøvde. Jeg lette og jeg lette etter et godt tidspunkt å gi henne nummeret mitt. Ikke en liten åpning engang. Kjøreturen virket som en evighet mens jeg førte en samtale mens jeg febrilsk prøvde å finne et smutthull. Hun gikk til slutt ut av bilen utenfor huset sitt, takket høflig for turen, og gikk inn igjen. Skuffet kjørte jeg hjem til enda en kjedelig dag alene igjen, siden alle vennene mine er på ferie.

Kræsjlanding så det sang etter

Jeg satte på flintsteika fordi jeg hadde tross alt kjøpt potetsalat til den, da det plutselig tikket inn ei melding på telefonen. "Hallo! Heidi her. Du har ikke lyst på besøk senere i dag?". Forvirra over hvordan hun fikk nummeret mitt, svarte jeg ja. Det viste seg at jeg er den eneste personen i verden som heter Jonas Kramvik, så 1881 gjorde kort prosess på nummerproblemet.

LUCKY BASTARD!

Hun dukket opp på døra litt over klokka 8, og vi koste oss hele kvelden med forskjellige aktiviteter. Jeg så mitt snitt til å vise henne Norges morsomste mann, Dagfinn Lyngbø, når hun sa hun nesten ikke hadde hørt om ham. To ord: "GREAT SUCCESS!"

Latterlig heldig

Da jeg skulle kjøre henne hjem igjen (klokka halv fem om natta siden vi hadde glemt av tida, og skulle på jobb dagen etter), bestemte jeg meg for å kjøre forbi huset hennes. Vi kjørte i en halvtime da vi endelig fant en plass i fjæra. Hurtigruta kjørte forbi, tåka lettet sånn smått, og duggen hadde begynt å legge seg på bilruta. Vannet var blikkstille, og solen tittet blygt fram. Da hun la hodet sitt på skuldra mi, følte jeg meg som tidenes gladeste person.

Slik kan det gå når man prøver seg som tidenes sjarmør, feiler horribelt, men fortsatt klarer det man prøver på!

Litt tilleggsinformasjon
Jeg skjønner enda ikke hvordan noe så søtt, noe så mykt og snillt kan gi meg regelrett JULING i Rayman!
Steika spiste jeg også alene, siden hun hadde spist.