Takker alle for ufattelig god respons, og jeg ber dere sjekke ut Master_Ikes og Hamletsss bloggserier! De er begge veldig gode!
------------------------------------------------------

Kapittel 23; Hvem vinner?

Regnet plasket. Stål klinget.
Dark Samus Nemesis smilte bredt. Dette var en kamp han ikke kunne tape!
P-Dude beit seg i leppa. Han manglet jo en arm! Hva skulle han gjøre?
Raskere enn Dark Samus Nemesis, dét var han, men det hjalp ingenting når han slet med å kontrollere kroppen sin.

Demonene rundt heiet. Dark Samus Nemesis ble nesten beruset av oppmerksomheten han fikk.
- Én arm. Bare én eneste arm, og du er ute å kjører. Du vet at jeg bare leker med deg?
Simblast skulle til å storme inn, men ble stoppet av St-Nick.
- Dette er hans kamp. Ikke din.

P-Dude spratt opp og hugg etter Dark Samus Nemesis, som lett som ingenting spratt unna. Et raskt kutt flenget opp ryggen til P-Dude.
Han falt i bakken med et dunk. Sverdet glapp ut av hånden hans.
Dark Samus Nemesis sto ruvende over ham med sverdet sitt hevet. Nå var det slutten på P-Dude.
- NEEEI!!! Lofthus stupte etter Dark Samus Nemesis og slo ham ut av ballanse.
Slaget som fulgte, sendte Lofthus ut av kampen igjen.
- KLING!!
P-Dude hadde benyttet muligheten til å snappe opp sverdet sitt, og slå etter Dark Samus Nemesis. Sverdene møttes, men P-Dude måtte gi etter for smerten i ryggen! Den var for intens!
- P-Dude.. Hør på meg nå.
Det var Kaze!
- Du slår ham ikke i rå styrke, og du har for vondt til å løpe rundt for å hoppe unna slagene hans.
Den unge krigeren blødde kraftig fra såret. Denne kampen ville ikke vare lenge...
- Den eneste måten du kan slå ham på er ved taktikk, instinkt og teknikk. Føl situasjonen.
P-Dude lukket øynene, og konsentrerte seg. Det sto mellom liv og død nå!

KiDD lå på kne ved siden av Lofthus. Han var ved hennes side, men de var begge for opptatt med kampen i stedet for å tenke på hvordan hun hadde det.
De så hvor tynt ann P-Dude lå.
Dark Samus Nemesis gliste.
- Når jeg har telt til tre, er denne kampen over.
Han begynte å fokusere kraften sin i ett slag. Souleater teknikken.
- Én!
P-Dude slo raskt etter Dark Samus Nemesis, men sverdet penetrerte ikke rustningen. Han slo igjen.
Det hjalp ikke. Ingen av slagene P-Dude så desperat sendte i Dark Samus Nemesis hverken skadet ham, eller gjorde ham ufokusert.
- TO!
P-Dude tenkte seg om. Han måtte dukke unna slaget, ellers ville han være død innen et par sekunder.
- Du lurer vel på hvorfor jeg ikke tar skade? Vel, Pepperoniman gav meg den mørke kraften at jeg ikke tar skade når jeg fokuserer til en Souleater!
P-Dude beit seg i leppa!
- TRE!!!
Instinkt...

Kapittel 24; Dødens søte favn

P-Dude harket blod. Sverdet til Dark Samus Nemesis hadde spiddet det venstre brystet hans.
P-Dudes sverd sto bom fast i magen til Dark Samus Nemesis. Begge falt i bakken.
Total stillhet fulgte.

Dark Samus Nemesis karet seg opp. Han hadde alvorlige blødninger, og sverdet hadde punktert magesekken hans. Han trengte en hvit magiker fort!
Han fisket febrilsk fram sin krystallkule, og forsvant med en bittersøt latter.
De andre demonene fulgte etter.

- P-DUDE!!!
Simblast løp bort og satte seg ned på kne for å lege såret som var i det venstre brystet.
Ike la en hånd på skulderen hans.
- Han har nok spiddet hjertet. Det er ingenting du kan gjøre. P-Dude er død.
Frustrert fokuserte Simblast all magien sin mot det ene såret! Hvis hjertet var spiddet, ville han ikke kunne gjøre noe, men han prøvde. Han ville så gjerne! P-Dude måtte overleve!!

P-Dude harket blod!
Han var i live! Såret begynte å leges!
- Hva...? Ike var forskrekket. Selv ikke den kraftigste hvite magi kunne lege et ødelagt hjerte!
St-Nick smilte.
- P-Dude er litt spesiell skjønner dere. Han har hjertet på høyresiden...

Simblast var utslitt, men P-Dude levde i alle fall. Ryggen var nesten blitt leget da Simblast kollapset av utmattelse. Han måtte nok leve med et arr resten av livet, men nå hadde han i alle fall et liv å se fram til.
Jubelen brøt ut da P-Dude reiste seg sakte. Etter en slik episode, hadde han ikke mulighet for å holde seg stående lenge, men viljestyrken tvang ham opp på beina. Han levde...
------------------------------------------------------
Litt kort del denne gangen, og jeg vet det er skrevet under min standard, men jeg er trøtt, og VILLE ha denne delen ferdig nå.
En gang blir jeg å TEGNE alle hovedpersonene. Kan hende det er lenge til, men jeg skal nok få det gjort!</i>

Bildetekst: I mens, får dere nøye dere med dette! Det viser Dark Samus Nemesis!

Jeg har mange roller på en gang nå, som noe har kommentert, men jeg minner dere på at det er bare Simblast, St-Nick og P-Dude som er i kamp. De andre er forsåvidt bare biroller. Jeg går over til nummer når det gjelder kapittelene mine også. Just so you know ;-)
------------------------------------------------------

Kapittel 21; Gamle kjenninger

St-Nick og Simblast løp nedover fjellsiden. Lehu sto i fyr og flamme, og butte skrik lød fra landsbyen.
Da de hadde kommet et stykke, dro de kjensel på noen av skikkelsene som jagde de stakkars inbyggerne i Lehu.
- Hamletsss!! P-Dude beit seg i leppa da han dro kjensel på den bevingede demonen. Han foldet ut sine egene vinger, og stemmen til Kaze runget i hodet hans.
- Hør på meg. Jeg skal lære deg å fly, men frykt ikke. Jeg tar over vingene mine hvis du ikke mestrer det selv.
P-Dude skjøt i luften og lot vingene gli i luften. Kaze var en utmerket lærer, og det tok ikke lang tid før han stupte ned mot Lehu.

St-Nick ladet opp et kraftig magisk angrep som fokuserte seg i en kule over snuten hans.
Han sendte den rett i en klynge demoner og monstre som forsvant i den påfølgende eksplosjonen. Simblast gjorde St-Nick om til et menneske igjen, og St-Nick rakk akkurat blokkere et angrep som kom fra en demon han dro kjensel på. ASH!
Han kunne se at demonen hadde flere kutt i munnområdet, og at han hadde vondt for å bevege seg. Ash dro fram sin svarteste glosebok da han skjønte at det var St-Nick han måtte sloss mot. Glassbitene som han måtte spise var ikke akkurat behagelig der de satt inni kroppen hans. Greit nok at han hadde hardere organer enn skjøre mennesker, men de gjorde salig vondt.
St-Nick fokuserte magi i knyttnevene sine, og sendte et slag rett i Ash. Demonen falt bakover, men kom seg raskt på beina. Dette var alvor...

P-Dude stormet mot Hamletsss. Da den bevingede demonen la merke til de kritthvite vingene, smilte han grimt, før han fløy opp i lufta. P-Dude fulgte etter.
Slag på slag fulgte, og selv om P-Dude ikke helt mestret flyvingen, var de forsåvidt ganske like. Hamletsss smilte.
- Du kan umulig slå meg i luftkamp! Dette er MITT element!
Hamletsss trakk sverdet han til nå bare hadde hatt til pynt. P-Dude gjenkjente det med en gang. Det var det blodrøde sverdet demonen hadde stukket av med da Dark Samus Nemesis spiddet ham. Tankene hans vandret til Dark Samus Nemesis. Ett øyeblikk bare. Det var nok for Hamletsss som svingte sverdet med et uhyre kraftig slag.
Hugget kom som et sort sendebud på P-Dude, og før han rakk å reagere, var det en blodig stump der den venstre armen hans en gang hadde vært. Det bleknet for P-Dude. Blodet pumpet ut av den venstre skuldren hans. Han klarte ikke holde seg i lufta lengre. Bakken nærmet seg med stormskritt, da Kaze tok saken i egene hender. Han foldet ut vingene og seilte ned til Simblast som allerede sto klar med magi som kunne lege såret og stoppe blødningene. Armen derimot... Den var borte.
P-Dude kjente ikke smerte.

St-Nick falt bakover med et kraftig dunk, men takket være Ivors raske tankegang, hadde kroppen hans krummet seg slik at mye av motstanden ble absorbert i hele kroppen. Han hoppet opp igjen, og stoppet det påfølgende slaget fra Ash med å gripe tak i armen hans.
Et saftig knekk fylte ørene til St-Nick. Han hadde brukket armen til Ash bakover slik at beinet i albuen stakk ut. Det hadde han aldri klart uten Ivor.
Ash hylte av smerte.
- AAAAAUUUUGH!!!
Smerteskirket fikk glassbitene inni ham til å bevege på seg, og det endte opp som sten på byrden. Smerten var uutholdelig.
- Helvette! Du skal få svi for det der! Bare vent!
Ash holdt oppe en liten krystallkule som straks begynte å skimre. Plutselig var han bare borte.

- EMIL!?
Bernt Erik løp for livet. Han kunne ikke finne sønnen noen steder. Skumle tanker begynte å formere seg i hodet hans. Han forberedte seg på det verste.
Et par demoner hadde sett ham løpe, og begynt å følge etter ham. Bernt Erik tok ingen notis av dette.
- KIRKEN, tenkte Bernt Erik. Emil måtte være der. De hadde minner derfra, og det var det stedet med flest gjemmeplasser i hele Lehu.
Han la om kursen mot kirka, men det samme gjorde demonene. Han var uten våpen, så det var lite sannsynlig at han ville klare å stå imot to demoner som hadde erfaring med å drepe...

Hamletsss lo høyt for seg selv da han stupte ned mot P-Dude og Simblast for å fullføre verket. Simblast var for opptatt med å lege såret til P-Dude til å legge merke til noe. Hamletsss svingte sverdet. Nå var alt håp ute for P-Dude, tenkte han fornøyd, da en lilla kule av magi traff ham midt i brystet.
- Er du her også din lille dritt?!
Han henvendte seg til St-Nick, men fant fort ut at det ikke var ham.
P-Dude, som så vidt var ved bevissthet, så hvem denne mannen var. PS3, trollmannen..

Kapittel 22; Nemesis

- EMIL!!!
Bernt Erik hadde funnet sønnen sin. De gråt begge to, delvis av lykke, delvis av sorg. Nå først la han merke til demonene som hadde fulgt etter ham. De klukklo da de slo etter dem med en morgenstjerne, en klubbe med pigger. Kirkebenkene ble smadret til pinneved, og Bernt Erik og Emil ble trengt opp i et hjørne.
Med rennende øyne da demonen hevet morgenstjernen sin for å slå det siste dødelige slaget, sa Bernt Erik varmt til sønnen sin:
- Pappa passer på.
"KLAAANGG!!!"
Den metalliske klangen pep i ørene til Bernt Erik som tviholdt rundt sønnen sin.
- Jeg er redd vi ikke kan la dere gjøre dette!
KiDD hadde blokkert slaget med nunchakuen sin, og Ike holdt sverdet sitt mot halsen til den andre demonen. KiDD smilte.
- Adjøss!
Ike skar over strupen til demonen, og KiDD brøt den andre ned i bakken før han knuste ansiktet dets med et særdeles kraftig slag med nunchakuen. Bernt Erik og Emil var trygge.
Ike bad dem om å gjemme seg i kirken en eller annen plass, så ville de komme tilbake å hente dem når kysten var klar.

St-Nick sloss mot en horde med demoner og monstre.
- Hvor mange er det av dem egentlig?!
St-Nick begynte å bli sliten.
- Trenger du hjelp?
Det var Error, smeden, som sto bak ham. Han og PS3 hadde kommet fra Roce da de fikk vite om angrepet på Lehu. PS3 hadde en krystallkule som hadde fått kontakt med en synsk skapning sa han.
- Den kalte seg selv for en "Irinius" eller noe. Den sa at den het SoL.
St-Nick smilte. SoL hadde forutsett angrepet, og sendt etter forsterkninger. Han var takknemlig.
Error svingte øksa som en mester, og drepte ofte flere demoner og monstre i ett slag.

PS3 haglet på med alskens typer magi, og lot ikke Hamletsss komme nær ham uansett hvilke luftmanøvrer han tok. P-Dude smilte. Dette skulle St-Nick likt å se.
En magisk pil gjennomboret den ene vingen til Hamletsss, og han stupte i bakken. Regnet plasket, og Hamletsss fikk såvidt brukt sin lille krystallkule for å forsvinne. PS3 sendte ildkulen rett i bakken der bare siluetten av Hamletsss var igjen. Han kom seg unna!!

Det var ikke mye tid til å reagere.
En metallisk klapping fra jernhansker lød bak dem. Dark Samus Nemesis lo for seg selv.
- Dere har blitt bedre, ser jeg. Men ta det helt med ro. Det har nemlig jeg også!
Øynene hans lyste rødlig, og det knivskarpe sverdet glinset i refleksjonen i regndråppene. Jorda under dem var blitt til gjørme, og det var veldig vanskelig å både holde balansen, og å løsrive seg fra gjørmens faste grep.

P-Dude reiste seg opp. Det var bare en stump igjen av venstrearmen, men han ville sloss mot denne drittsekken av en forræder.
Alle demonene stoppet opp, og samlet seg i en ring rundt Dark Samus Nemesis og P-Dude.
"KLANG!!" De første slagene møttes...
------------------------------------------------------
Jeg holder en liten avstemning for å sjekke noe.
HVILKEN KARAKTER LIKER DU BEST? Hvem ville du likt å se mer til? Enten det er fordi du mener denne personen kan ha noe viktig til plottet å gjøre, eller om du synes at denne karakteren rett og slett er stilig. Kan være hvem som helst, men du kan IKKE stemme på deg selv!

Nåh? Hva synes dere? Spennende del?

Bildetekst: Hamletsss. En kraft man ikke undervurderer.

Tja.. Da var vi faktisk tilbake på bloggingen igjen! Da jeg så Hamletsss første del av "Shrouded in Mystery" (Sjekk den ut, damnit!), tenkte jeg at den var ufatttelig mye bedre enn mine deler i det siste, så nå må jeg skjerpe meg! Ønsk meg lykke til!
------------------------------------------------------

Kapittel nitten; Irinius

Bernt Erik åpnet døren. Mørket svelget dem da de gikk inn. Det eneste som var synlig var stjerner fra alle kanter, og en tynn isbro som ledet til en hule. De måtte igjennom der for å møte SoL og Kakashi.
Etter en stund så de lys i enden av tunellen. Synet som møtte dem var fantastisk! Ragon lyste mot dem med frodige grønne gressletter og vakkert blågrønt hav. Vannpartiklene fylte luften der et fossefall bruset i solen.
Til deres forskrekkelse oppdaget de at det var flere skapninger som stirret på dem.
- Vi kalles Iriniuser.
En raspete whisky-stemme penetrerte øregangene til heltene. Bernt Erik smilte. Han kjente igjen stemmen. Det var SoL som sto bak dem, men det var ikke et menneske som sto der, men en halvt rev, halvt mann.
- Vi er en rase som har... spesielle egenskaper. Jeg er synsk, og takket være at min tvillingbror døde, har jeg de samme kreftene som deg, Lofthus.

Lofthus så undrende på SoL, før hun tenkte tilbake på hendelsen i Praval. Angrepet hennes som slo henne bevistløs.
- Ja, nettopp. Kakashi døde for en tid siden, men grunnet våre bånd lever han inni meg nå. Sammen kan vi slippe løs uhyre kraftige angrep!
SoL var helt rolig og avslappet.
- Jeg vet dere søker den tredje juvelen, Lysets Topaz. Den ligger gjemt dypt i Angalis, en hule fylt med feller. Ingen vanlige mennesker kan komme seg levende igjennom der.

Lufteluke, som hadde vært stille helt siden han fikk vite om Soraki, spurte fortvilet hvordan de skulle komme seg igjennom da?
Stemmen til SoL endret seg dramatisk.
- Vi Iriniuser har som sakt spesielle egenskaper. Egenskaper vi kan låne dere!
Det var Kakashi som pratet nå.
- Jeg og SoL har evner ganske så lik deres, Lofthus og Gamer123. Vi kan kombinere de to til et ufattelig kraftig angrep.

Et halvmenneske kom gående mot dem. Det var en drage med hvite vinger som glinset i solens forfriskende lys.
Han introduserte seg som Kaze, som betyr "Vind" på Japansk.
- P-Dude.. Du er en tyv med høy hurtighet, men din siste kamp mot Pepperoniman, beviste at du ikke var hurtig nok. Jeg gir deg MINE krefter, en fugls krefter for å gjøre deg smidigere og hurtigere.

En annen Irinius sto i skyggen bak dem, før han trådte fram. Det var en ulvemann som snakket nå.
Han introduserte seg som Ivor.
- St-Nick.. Du er en trollmann med store magiske evner, men mangler de fysiske kreftene for å bli noe mer enn en avstandskjemper. Jeg skal gi deg mine krefter, som gjør at du vil bli fysisk raskere, sterkere og smartere, noe som vil gjøre at du vil vurdere en situasjon raskere og mer effektivt.

SoL snakket igjen.
- Og jeg vil gi dere våre krefter, Lofthus og Gamer123.
Plutselig kravlet en slange opp etter benet på Simblast.
- Husk at dere kan ikke bruke disse kreftene hele tiden, sa den.
- Det er derfor jeg gir mine krefter til deg, Simblast, slik at du kan låse opp de andres krefter.
Simblast smilte. Dette likte han. Nå var de pent nødt til å ha ham med dem.
- Som en ekstra liten bonus, vil dere ta skikkelsene til dem dere integreres med.
Det vil for eksempel si at du, St-Nick kan ta skikkelsen av en ulv.

Lofthus som nå hadde diskutert alt dette med Gamer123, sa forskrekket at det forige angrepet hun gjorde på Pepperoniman hadde slått henne bevistløs i lang tid. Hva ville da et ennå kraftigere angrep gjøre med henne da?
SoL så på henne med et forsiktig blikk.
- Du kommer til å dø hvis du bruker dette angrepet. La oss be til gudene at du aldri kommer til å få bruk for det.
KiDD brøt ut i raseri!
- RISIKERE LIVET HENNES PÅ DEN MÅTEN?! IKKE HVIS JEG KAN FORHINDRE DET!!!
Lofthus beroliget ham med å si at det var frivillig om hun ville bruke det eller ikke, så SoL og Kakashi risikerte ikke livet hennes på noen måte. KiDD svarte at han bare prøvde å beskytte henne.

Et kraftig lysglimt veldet seg ut over Ragon idet sjelene integrertes i hverandre.
SoLs stemme gav ekko idet han sa:
- Den viktigste egenskapen du får av meg, Lofthus, er at du kan absorbere mørket i juvelene uten å selv bli ond.
Ike lo høyt da det gikk opp for ham at den en gang schizofrene Lofthus som hadde to personligheter, faktisk nå hadde FIRE!
Ironien slo ham i trynet, bokstavelig talt. Ironien var jo i dette tilfellet Lofthus.

Kapittel tjue; Hat, Flammer og stolthet!

Da de kom ut av Ragon, og var tilbake i hulen, føltes kreftene deres ekstra sterke. Simblast smilte over at han kunne bli en slange, og han smilte også over mulighetene han hadde i slangeform. Han begynte å vurdere infiltreringsmetoder som slange. Han ville kunne trenge seg igjennom små hull, helt lydløst.
P-Dude ville kunne bli en drage og fly, men det ville også tilsi at han ikke ville kunne bruke våpenene sine, og hurtigheten ville være stort mindre.
- Simblast! Aktivér drageskikkelsen min, men bare delvis! Jeg vil prøve noe!
Simblast hørte stemmen til slangen i hodet sitt da den forklarte ham hva han skulle gjøre. Han fokuserte alle tankene sine på P-Dude, og et par hvite vinger vokste ut ved skuldrene til P-Dude. Det var dét P-Dude mente. Han ville at Simblast skulle transformere ham delvis slik at han kunne fly i sin egen skikkelse.

St-Nick likte ulver, så han var mer enn fornøyd da han fikk Ivors krefter som ulv. Han følte seg smartere. Han kunne tenke og reagere raskere på alt som skjedde nå. Han hadde skjønt hva P-Dude mente med en gang han hadde sakt at Simblast skulle fokusere magien delvis på ham.
Nå var han fornøyd! Kanskje han til og med kunne gå igjennom Lehu i ulveskikkelse for å unngå at folk stirret på ham?
Master Ike, KiDD og Lufteluke var litt snurt fordi de ikke hadde fått noen krefter, men med en krabbemann, en kakkerlakk og en flue som alternativene, gjorde det ikke så mye. Lufteluke grøsset ved tanken på å få kreftene til en flue. Men slike krefter ville en unaturlig trang til å spise søppel og kumøkk følge med, ikke sant? Nei takk!

Etter å ha gått et stykke, kom de ut av den hemmelige passasjen Bernt Erik viste dem.
Ingenting kunne forberede dem på hva som ventet på dem utenfor.
Den sterke lukten av svovel og røyk møtte dem i det de nærmet seg utgangen. Himmelen var blitt rød, og mørke skyer i horisonten satte stemningen for resten. Et stort luftskip hadde landet like ved Lehu. Det var Pepperonimans luftskip. Lehu sto i brann...
St-Nick så på dette med tårer i øynene. Hvordan skulle han reagere? Dette var menneskene som hadde hatet ham, forvist ham og til og med torturert ham psykologisk ved å skylde på ham for noe han ikke hadde gjort. Noe han aldri ville gjøre. Han var ikke ansvarlig for Sarahs død.

Bernt Erik derimot, nølte ikke. Han løp alt han maktet nedover fjellsiden. Emil, sønnen hans, var i dødelig fare!
P-Dude prøvde å fly etter ham, men han var ikke helt vant med flyvingen ennå, så han løp heller med vingene sammenfoldet.
St-Nick beit seg i leppa. Han kunne ikke stå å se på!
Selv om han hatet menneskene i Lehu, var det én som var verd å redde. Emil, sønnen til Bernt Erik, den eneste som hadde vært snill mot ham.
Emil var verd å redde.
Simblast begynte transformeringen til St-Nick. Kroppsbyggningen hans ble totalforskjøvet, og han ble tvunget ned på alle fire. Han begynte å vokse pels over hele kroppen, og det var så vidt klærne ikke ble sprengt opp av musklene han fikk. Tennene ble lengre og skarpere. Han var klar til kamp...

To be continued...
------------------------------------------------------

Tja. da nådde vi ti deler! Nå synes selv JEG det begynner å bli spennende!! Følg med videre!!

Bildetekst: Kaze er en fantastisk vind-drage, ikke sant?

Da ble det blogg da likevell! :P
Jeg vurderer å kutte lengden på hver del til ETT kapittel. GI RESPONS PÅ DETTE!!
------------------------------------------------------

Kapittel sytten; Vrede!

- HVA?! LØFTET DU MEG OMBORD, ASH?!
Pepperoniman var rasende!
Han trakk sverdet og pekte det mot Ash som nå sto helt urørlig.
- Vanligvis hadde jeg latt hodet ditt rulle, men siden det er lite med roller i denne serien som ennå er i live, skal jeg la deg leve!
Ash pustet lettet ut.
- Du skal heller spise knust glass!
Pepperoniman smilte stygt til Ash som nå fikk tårer i øynene.
Smerteskrik runget igjennom den lange natten.

- Hei.. Ash. Er du okay?
Dark Samus Nemesis hadde funnet en ny venn i Ash, som nå led av alvorlige indre blødninger og oppkuttet tannkjøtt, og tungen var flenget. I det minste så levde han ennå.
Dark Samus Nemesis smilte. Han hadde steget i rangene ganske fort de få dagene han hadde vært der. Kanskje det hadde noe med at han hadde drept Soraki?
Uansett så var han nesten helt oppe på Hamletsss nivå.
Når alle juvelene var tatt, ville verden tilhøre dem!

- De har kødda med meg for siste gang!
Pepperoniman var rasende. De hadde begge vokterne, noe som ville tilsi at de ikke ville få alle fire krystallene grunnet sigilene som nå var stengt. Kun vokterne kunne åpne dem.
- Ja, men slik er det, herre! Den eneste måten er å fange vokterne og så tvinge dem til å åpne sigilene!
Pepperoniman smilte da Dark Samus Nemesis fortalte om en liten tanke han hadde fått.
Krig...

Kapittel atten; Familiefar.

St-Nick hatet blikkene befolkningen sendte ham hver gang han gikk i gatene. Bernt Erik hadde overtalt Lehu til å la ham bli, i alle fall helt til jobben var gjort.
Bernt Erik var en sympatisk mann med en sterk følelse for rettferdighet. Mang en gang hadde han prøvd å forklare menneskene i Lehu at St-Nick var uskyldig, at St-Nick umulig kunne ha planlagt at brua kom til å kollapse, slik som de fleste trodde.
Ingen ville høre på ham. St-Nick var syndebukken i denne tragiske hendelsen.

- Dere skal til SoL og Kakashi?
Bernt Erik strøk skjegget som om det var hans hjertebarn.
- I så fall, må nok jeg bli med dere. Dere må igjennom en hemmelig gang.
Bernt Erik smilte skjevt.
- Så da bør vi vel egentlig dra med en gang da? Eller har dere noe å gjøre her i byen først?
St-Nick ristet på hode så mye at han fikk vondt i nakken.
- Ikke faen om jeg blir her! Ikke etter hvor mye folka her hater meg!

På tur ut porten kom det en ungdom på rundt 16 - 17 år løpende mot dem.
- Vent!! La meg bli med dere!
Ike skvatt da han hørte den klokkeklare stemmen bak seg.
- Hvem er du? Spurte P-Dude.
Ungdommen trakk pusten et par ganger, før han svarte at han var sendt av JBOX, Kongen over Praval.
- JBOX sa dere mistet en venn av dere som kunne hvit magi når dere var i vulkanen.. Mitt navn er Simblast! Jeg kan også hvit magi! La meg bli med dere! Det er det minste jeg kan gjøre som takk for at dere reddet hele byen vår!

P-Dude smilte. Det var godt å se mennesker som faktisk brydde seg!
KiDD lo, og ønsket Simblast velkommen i klubben!
Lofthus rødmet. Det var noe med KiDDs smil som gjorde henne varm inni seg...
- Kjærlighet...? Hun tenkte høyt et øyeblikk.
- Hæ? Sa du noe? KiDD gned seg i hodet.
Lofthus ble sprutrød da det gikk opp for henne at hun hadde sakt det høyt.
- N-N-Neida! D-D-D-Det var ingenting.
Flau som hun var, skyldte hun på at hun måtte på toalettet.
Ike smilte. Han skjønte hva som foregikk.

- Snart framme! Bernt Erik var jo en kjærlig familiefar, så han måtte jo oppføre seg som en. Han gikk alltid litt forran de andre, og stoppet underveis for å vente på dem. Da de andre endelig nådde ham igjen, begynte han å gå igjen. Akkurat som en sann familiefar ville gjort!
- Snart framme, kauket han igjen. Nå koste han seg!
St-Nick kjente seg lettere til sinns da de forlot Lehu. Nå kunne han endelig slappe av.

Det var en diger steindør med en stor, svart hengelås på.
- De bor i et annet rike. En annen verden på en måte. Ikke bare måtte dere igjennom denne hemmelige veien vi nettopp tok, men dere må også igjennom her.
Simblast så på steindøren med store øyne!
Det var porten mellom vår verden og Ragon!
------------------------------------------------------
Relativt kort del, og jeg skjønner godt at den var litt kjedelig. del X kommer til å bli fantastisk! Del X og XI!

Bildetekst: Nam nam! Velbekomme, ASH!

Da vi sist forlot P-Dude, sto han med sverdet fast i bakken, og et slag fra den mektige Pepperoniman skulle til å avgjøre skjebnen hans! Hvordan vil det gå?

Tips... Hør igjennom denne sangen når dere leser! Den setter tonen for resten av delen, men kanskje ikke så mye starten.

http://www.youtube.com/watch?v=CuXMR3z3-OI&feature=related
------------------------------------------------------

Kapittel femten; Skjult kraft!

- NEI!!!
Plutselig ble nattens svøpe brutt av et kraftig lys etterfulgt av energistrålen som ble pumpet ut av hendene til Lofthus!
Dette var hennes og Gamer123s krefter.
Energistrålen traff Pepperoniman midt i brystrustningen, og han ble sendt flyvende!
Selv ikke et monster som mørkets prins kunne overleve et slikt angrep, tenkte hun mens hun omfavnet bevistløshetens dyne.
Hun tok feil. Pepperoniman fløy rett inn i et tre. Han svimte av.

- På tide å trekke seg tilbake, ropte Dark Samus Nemesis til Ash som nå hadde tint.
Ash hoppet ned fra luftskipet, og rullet idet han landet for å absorbere motstanden av landingen så godt som mulig.
Han løftet den bevistløse kroppen til Pepperoniman og gikk inn i luftskipet igjen.
Det tok ikke lang tid før de lettet.
St-Nick visste ikke hva han skulle føle. Mannen som de prøvde å forhindre å ta over verden hadde sluppet unna. De hadde muligheten til å ende alt der og da. Men på den annen side, var de heldige som slapp unna det med livet i behold!

Hodepinen runget hos Lofthus. Da hun åpnet øynene ble hun møtt av en vakker grønn farge. Sola skinte, og alt var duggfriskt. Krystallen sto støtt på alteret sitt, og de kalde, våte menneskene var ikke bare reddet, men de var også varme for første gang på lenge!
St-Nick sto litt bortfor krystallen og var helt omringet av mennesker som ville takke ham for å ha endret været tilbake til det normale.
Livet i Praval hadde tatt en helomvending for det bedre.

- Hei..? Går det bra med deg?
Lofthus skvatt da hun plutselig ble kastet ut av den lille transen hun satt i.
- Jeg heter KiDD. Jeg er vokteren som P-Dude og de andre hjalp ut av vulkanen.
KiDD smilte da han tok henne i hånden og hjalp henne opp på beina.
Hun rødmet. Det var noe med ham. Hun kunne ikke sette fingeren på det, men noe var det. Han virket så... kjærlig.
- Du var bevistløs en god stund, og som du sikkert ser, har det skjedd bra mye her. Et lyn traff luftskipet. Det brant ned utrolig fort.
KiDD smilte igjen. Det er i alle fall fint du er oppe og går igjen!
Lofthus ble sprutrød i ansiktet.
- Ehh.. Jeg må bare en tur på toalettet!

Lufteluke satt på restene av luftskipet og gråt. Det var en blanding av sorg og stolthet. Sønnen hans hadde dødd, men han hadde gjort det ultimate offeret som et menneske kunne gjøre.
Han var oppriktig stolt av sønnen sin, men han hatet tanken på at Dark Samus Nemesis hadde drept ham. Sønnen var død, og det var ingenting de kunne gjøre med det. Han måtte bare venne seg til det.
Standhaftig tørket han tårene, og gikk bort for å prate med en jente som lå og gråt. Hun hadde bare en blodig stump igjen der det høyre benet engang var. Lufteluke satt seg ved siden av henne, og begynte å trøste henne. Han kunne relatere til hvordan det var å miste noe som sto deg nær, selv om det var en litt annen situasjon.

- Jeg, JBOX, takker dere for å ha reddet oss! Kongen var overlykkelig over at ikke flere kom til å dø på en stund.
P-Dude smilte skjevt. Det var en bittersøt seier. De hadde reddet mange mennesker, men hans to beste venner var død, og nå hadde en tredje forlatt gruppen til fordel for makt.
- Vet dere hvor dere skal nå?
En velkjent stemme klokket bak ham.
- VULCAN! P-Dude strålte da han så vismannen som en gang hadde hjulpet dem med å i det hele tatt begynne på dette eventyret.
P-Dude ristet på hodet som en nektende gest.
-Tenkte meg det ja, smilte Vulcan. Har du hørt om tvillingene SoL og Kakashi? De bor i Lehu et sted. Snakk med Bernt-Erik, overhodet for landsbyen om hvor de befinner seg. Eller.. Kanskje jeg burde si "Ham". De har faktisk samme forholdet som Gamer123 og Lofthus. Tvillinger i samme kropp grunnet sterke bånd. De har også et angrep som er ufattelig kraftig, akkurat som Gamer123 og Lofthus.
Kombinér de to, og du vil ha et våpen kraftig nok til å drepe selv Pepperoniman!

St-Nick fikk et trist blikk i øynene når han hørte om byen "Lehu". Han hadde tross alt vonde minner derfra. Ikke akkurat det stedet han hadde mest lyst til å besøke akkurat nå.
Master Ike og KiDD smilte begge to. De hadde ingen verdens ting imot en gåtur selv om den var lang. Selv om de måtte ta passet igjennom fjellet for å komme seg til Lehu, var de storfornøyd. De hadde ikke sett mye til verden utenfor siden de hele livet har vært innesperret i hulene mens de voktet juvelene.

De var nå seks personer. Før de hadde nådd Praval, var de åtte. Dark Samus Nemesis var virkelig en Nemesis nå.
Men nok om det. De hadde et nytt mål foran seg! Først passet gjennom fjellene, og så Lehu!

Kapittel seksten; En mørk fortid

St-Nick undertrykte følesene sine igjennom hele turen igjennom passet, og sa svært lite.
Hvert eneste steg han tok, minnet ham mer og mer om Sarah.
Han kunne kjenne en gedigen klump i halsen da de krysset en bro som gikk over et relativt høyt stup. Den var helt ny. Ikke som den gamle som hadde knaket hele tiden han gikk over den.

- St-Nick! Er det deg? Jeg trodde vi bad deg om å stikke til helvette!!!
En av beboerne av Lehu så den sorte trollmannen der han prøvde å gjemme seg bak de andre. Mannen luktet sprit.
- Schtøggen! REIS TIL HELVETTE!!! VI VIL IKKE HA DEG HER ETTER DET DU GJORDE MOT SARAH!!!
St-Nick snudde og spasserte ut byveggene.
- Hva var dét for noe? Hvem er Sarah? P-Dude var ivrig etter å få vite detaljene, fordi St-Nick hadde aldri fortalt om sin egen fortid før.
Han hang med hodet.
- Jeg var egentlig en skattejeger før jeg forlot Lehu og ble med i klanen..
Sarah... Hun og jeg var sammen i store deler av livet vårt. Vi elsket hverandre noe så grenseløst, men en dag vi var i passet og lette etter skatter, skjedde noe forferdelig.
Brua vi gikk over der inne er splitter ny. Mye grunnet at da jeg gikk over den, den gangen, falt den sammen.

Han hikstet.
- Hun hadde sett at den holdt på å kollapse, så hun dyttet meg akkurat av brua før hun selv falt ned i avgrunnen.
Jeg hoppet ned etter henne, og fant henne bevistløs. Hun var heldigvis ikke død, så jeg tok henne med hjem til foreldrene hennes.
Da hun endelig våknet, hadde hun fått hukommelsestap, og kunne ikke huske meg. Bare deler av livet hennes kunne hun huske, som foreldrene. Men ikke meg..

P-Dude stirret i bakken og prøvde å forestille seg noe liknende.
- Foreldrene hennes klandret selvfølgelig meg, og i en konfronasjon med faren hennes, han dere møtte i stad, endte med at Sarah selv kom ut.
Dere har ingen anelse om hvor mye det såret meg da hun sa at hun ikke visste hvem jeg var, men helt siden jeg kom dit, hadde foreldrene hennes vært lei seg.
St-Nick strigråt.
- Hun ba meg dra! Hun ville ikke ha meg der lengre.

St-Nick tørket tårene.
- For to år siden ble Lehu angrepet av en gjeng landeveisrøvere. De brant ned store deler av Lehu, og de drepte Sarah i prosessen.
Bernt-Erik var den eneste som fortalte meg hva som hadde skjedd. Rett før Sarash døde, så hun livet sitt passere i revy.
Før livet forlot kroppen hennes, klarte hun å yttre ett ord...
"St-Nick"
-----------------------------------------------------
da kom visst del VIII ut likevell! Nå begynner det å skje ting her!! Følg med neste gang!

Bildet viser Praval slott idet St-Nick fjerner de mørke skyene og lar solen bryte igjennom.