I uke 26 var denne karen ute i felt i en hel uke. Hvordan gikk det? Var det gøy? Var det moro? Var det jævlig?

Vel.. dagen min da, begynte med at jeg hadde blitt erklært feltdyktig likevel. Grunnet gardens inkompetanse hadde de sagt at jeg ikke var feltdyktig. Nå har jeg papirer på at jeg er det. Resultat? Feltøvelse!
"KRAMVIK! Lag Alfa er fullt, så du må gå over i lag Delta"
Jeg godtok dette, skjønt alle vennene mine var i lag Alfa. Null stress. Jeg får gjøre det beste ut av dette, så blir det nok bra, skal du se...

Ble det bra? Nei... Lag Delta skulle alle dimme om ni dager, så ingen var egentlig skikkelig PÅ. Det var dimmemodus i alle sammen, og jeg som faktisk hadde lyst til å få hele øvelsen igang, og faktisk gjøre noe, endte opp med å få all dritten.
Hey, vakt om natta? Fuck det... La han nye ta dem. Totalt tre timers søvn om nettene.. Så klart, så lenge det ikke var alarm da... Noe det som regel var...

Uansett.. Første dagen var tid for å teste CS-gass I gass-bua. Jeg trenger ikke forklare mer, gjør jeg? Jo? Ålreit, her er greia. Vi går inn fire og fire med gassmaske på oss for å teste om de er tette. Fire tabletter var løst opp, så det å puste dette inn, og å få det i øynene var ganske nedtur. Når vi var kommet inn i gass-bua, sto løytnanten vår der.
Vår oppgave: Melde oss korrekt, og spørre om vi fikk lovt til å gå ut.
Mann etter mann kom løpende ut av bua, hostende og harkende. Tårene rant, og banningen ble hørt helt til Bergen.
"Hommestad, Kramvik, Jacobsen og Skjærvoll, dere er neste inn!"
Vi stiller klar på dør, og går inn. Gassmaskene er tette, så jeg merker ingenting. Gassen var heller ikke spesielt synlig heller, men du bare visste at den var der.
Hommestad tok av seg masken, og trakk pusten. "Løytna-ahost-host-host-host" før han løp ut.
En idé spiret i hodet mitt, så jeg trakk pusten før jeg tok av meg masken. So far, so good.
"Løytnant! Menig Kramvik ber om tillatelse til å forlate gass-bua!"
Gassen sved i øynene mens løytnanten min sto og smilte. "Du ser jo ut som om du nyter dette. Hvorfor synger du ikke litt av nasjonalsangen?"
"Are you kidding me?!" blaffet igjennom hodet mitt, men jeg begynte å synge heller.
"jaaaaaa, vi els*host*ker de*host*tt*host*e la*host*ndet *Hviske på utpust*sooomdetstigerfrem!!!"
Jeg løp over fem hundre meter med øynene åpne for å få ut tåregassen fra øynene. Ikke før har jeg kommet tilbake, får jeg beskjed om at de fire beste skulle inn igjen. Jeg var en av de fire. Vi skulle ha en test.
Hvert minutt vi var inni gass-bua, ville de ta bort et filter fra gassmaskene våre. Til slutt hadde vi da bare ett filter på fire menn. Det var intenst å febrilsk måtte bytte på det ene filteret for å få trekke pusten. Folk begynte å bli desperate, og etter ikke så alt for lenge, måtte første gi seg. Ikke lenge etter, kom alle vi tre gjenværende løpende ut igjen. Andre gangen var verst..

Teltet vårt var et lagstelt. Det er ment på rundt åtte mann. Vi var syv i Delta, men selv om teltet var større siden vi var færre, klarte disse grisene fortsatt å gjøre det rotete og trangt. Ikke det at det gjorde noe. Jeg var ikke mye i teltet uansett, what with the guard posts and all...

Dag to var grei. Vi lærte nærkampteknikker, og SIBO-teknikker. SIBO står forresten for Strid I Bebygget Område. Vi lærte hvordan vi skulle klarere rom i bygninger, og hvordan vi skulle ta oss fram til bygget i seg selv.
Vi fikk også beskjed om at siste dagen ville vi få et scenario hvor vi skulle bruke alt dette.

Onsdagen var pretty damn awesome. Joda, vi drillet mer på SIBO, men vi hadde også gjørmeløype. Hva er det, tenker du? Vel, det er ei løype av gjørme som du må komme deg igjennom.
Pfft... Gjørme er ikke så ille, tenker sikkert du?
Vel, hva om jeg sier at løypa tok flere timer å fullføre? Hva om jeg sier at om du stoppet opp, så ville du synke, fordi gjørma var såpass mye av at det ville dekke hele deg og mer til? Vi var i en myr, skjønner du. Stoppet du opp lenge nok, ville du synke og da ikke klare å komme deg opp igjen spesielt lett. Dette var da jeg bestemte meg for å ditche Delta for Alfa. Det ble plutselig gøy igjen å være på øvelse. Vi møtte først svømme igjennom en hinderløype over og under vann for å komme oss til myr-området hvor gjørmeløypa var blitt preparert. Vi måtte siden krype hele veien igjennom løypa for å gjøre det litt verre for oss. Det tok tid, det var utmattende, men det var gøy. Kramviken her var blant de tre første som ble ferdig, så som belønning, måtte vi ta løypa på nytt. Det var gøy det.

Etter det, gikk dagen som normalt. Delta giddet fortsatt ikke ta noe seriøst, så når halve laget var for sene til oppstillingen for tredje gang, fikk befalet nok. De tvang oss til å bære hverandre en og en halv kilometer på båre for å straffe oss.. Selvfølgelig måtte vi bære dem tilbake også, så totalt tre kilometer. Det var svintungt, og jeg kjente hatet boble.

Vel, det er vel alt jeg tar i dag. Torsdagen, den viktige, store dagen som varte i 19 timer, tar jeg i neste blogg om dere ønsker det. I mellomtiden får dere kose dere med en smakebit av hva som venter i neste blogg.

Bildetekst:
Pushe grenser. Australsk rappellering var noe av det jeg gjorde på torsdagen.

Vel.. Hva kan jeg si? Fire måneder i militæret. Jeg har vært igjennom mye.. MYE.. de siste månedene. Noe svært personlig, andre ting svært morsomt, andre igjen svært intenst. Det har vært et opplevelsesrikt år på godt og vondt

Ta det med ro, jeg skal spare dere for det vonde. Det er personlig uansett.
Min historie begynner som en trøtt sivilist som våkner på bussen da vi var fremme ved Terningmoen Leir klokka 23.00 den 4. April. Innrykket gikk greit, og vips, så var jeg garderekrutt.

Rekruttperioden gikk sakte men sikkert framover. Fikk påskeferie relativt fort, men ikke før jeg hadde klart å skjære meg på våpenet mitt og dermed kunne døpe det.
Sara var navnet jeg gav henne. Hun var døpt etter kjæresten min som for tiden residerer i Mexico.

Påskeferien ble fort unnagjort, og etter det fulgte oppheving av både uniformplikt, portforbud og alkoholforbud.
Samme helg gikk det hardt for seg, og jeg våknet opp med verden snudd på hodet og tanker om "Aldri mer". Jeg vet fortsatt ikke hvordan de på de andre rommene klarte det, men de hadde vært så full da de kom tilbake til leir at noen skap var snudd opp ned.

Dagene i rekrutten var harde. Mye fysisk fostring, og ettersom diverse feil ble gjort av visse i troppen, var vi skyldig befalet vårt over ett tusen armhevinger innen rekrutten var over. Dette var en gjeld jeg ikke kunne nedbetale, for en eller annen smarting med legestilling fant ut at jeg ikke var feltdyktig, og måtte derfor sendes ut av garden, om ikke jeg tok en kontor-stilling. Knust av dette, søkte jeg likevel på stillingen som journalist. Jeg hadde tross alt kameraet mitt med meg i milten, så jeg hadde nå fått PLENTY med erfaring. Etter jobbintervjuet, fikk jeg beskjed om at jeg hadde avgitt det beste intervjuet, og at jeg fikk høre fra dem dagen etter. Jeg var sistemann som ble intervjuet, så jeg trodde alt var i boks. Dessverre var det ikke det. De hadde valgt en annen kandidat fordi hun hadde media og kommunikasjon på VGS. Enda et slag under beltestedet.

"Kramvik! Møt på mitt kontor"
Fenriken min ville ha en prat med meg.
Jeg har skaffa deg den beste stillingen jeg kunne finne. Vakt og Sikring på Sessvollmoen Leir, men om du vil dimme, så er det også et valg du har. Velger du derimot å ta stillingen, må du skrive en kontrakt som sier at du ikke blir å forlate forsvaret før tjenesten din er over.
Jeg skrev under uten å nøle.. Er jeg først i forsvaret, så skal jeg gå igjennom hele greia!
Overføring til ny leir var 20. Mai.
Jeg måtte levere fra meg "Sara".

Ved anledning 17. Mai fikk vi en perm på fem dager. Den valgte jeg å tilbringe hos en av mine beste venner her på GR. Hele familien hans er Jehovas vitner, og selv om jeg ikke vet hva de har vært vitne til enda, så kan jeg si med en gang at de er bra folk. Man hører mye rart om små religioner som Jehovas Vitner, og jeg må si at ved min erfaring, så var de ryktene bare rykter. Det var helt og holdent normale mennesker som levde normale liv. Bottom line; forhåndsdømming suger!
Denne personen som jeg besøkte var tydeligvis glad for at jeg var der, så han kjøpte Portal 2 slik at vi kunne gå igjennom Co-open. EPIC.

Første som skjer når jeg ankommer Sessvollmoen, er at jeg får vite at det er noe feil med listene, og at jeg ikke er i Vakt og Sikring lengre, men heller Idretts-Assistent, eller I-Ass.
På dette tidspunktet var jeg klar til å bare gi opp.. Alt jeg ønsket, var noe fast jeg kan forholde meg til.

Stillingen som I-Ass gikk forsåvidt greit å venne seg til. Enda litt usikker på visse ting, men det går mye bedre nå. Her skal jeg være til slutten av tjenesten min, og det gjør meg ingenting. Jeg stortrives. Stor grunn til det, kan være at jeg har 12 dager jobb, og 9 dager fri. Jeg har vært på besøk hos mange GR-venner av den grunnen. Har vært i Mjøndalen, Bergen, Lørenskog og Tromsø. Har også kostet på meg en snartur til Sverige, og skal til Mexico i fjorten dager den 9. September for å endelig møte Sara igjen.

On another note, så ble jeg ranet på Oslo S da jeg var sammen med en GR-Venn der. De fikk med seg kameraet mitt, 3DSen og 7 spill, inkl. Zelda Ocarina of Time 3D, Pokemon Black og Pokemon Heart Gold, pluss masse andre ting. Total verdi, ca 18.000 kr. Ikke helt heldig. Anmeldte saken til politiet, men den ble henlagt uten at de så mye som sjekka overvåkningskameraet som pekte på meg.
Stort skritt tilbake det der altså. Jeg erstattet alt av egen lomme, men endte opp med å oppgradere kameraet, siden jeg var blitt bedre å ta bilder siden da.
Et par dager siden fikk jeg vite at forsikringsselskapet faktisk hadde erstattet mye av beløpet, selv om de sa det ikke var sjanse for at de kom til å erstatte noe. O lykke!

Så.. Det var vel igrunn det.
Siden jeg er så nær Oslo, så hadde jeg nok å gjøre den 22. Juli, det skal være sikkert og visst, men mer kan jeg faktisk ikke si.
Det jeg KAN si, derimot, er at om dere likte bloggen, så si ifra, så lager jeg enda en om militærøvelsen jeg var på. En uke ute i felt. Vi stinket som griser alle mann når vi kom tilbake. Dusj var obligatorisk!

Bildetekst: En smakebit av bildene jeg har tatt i Militæret så langt. Resten ligger ute på www.jonaskram.deviantart.com

Okay, det hørtes noe dramatisk ut, men det stemmer. Jeg er diagnostisert med en dødelig sykdom som vil ende med at jeg er død om rundt syv dager. Det har tatt meg litt tid å håndtere dette, og jeg er endelig i fred med meg selv.

Okay, nei. SÅ ille er det ikke. Jeg skal i millitæret om syv dager, og om ikke det er en ende på livet som jeg kjenner det, så vet ikke jeg. Ikke mer sove lenge, ikke mer latskap og leve livet. Ikke mer comfort-zone. Fra nå av, blir det messe-mat, hardtrening, disiplin og mental klargjøring for å skinne huet for hår.
Jeg er mildt sagt nervøs, men samtidig gleder jeg meg noe latterlig. Har mekka meg mobilt bredbånd, ny PC og video-software, så det er meget mulig denne karen kommer med ikke bare noen fete bilder, men også et par videoer som lastes opp på Youtube.

Videre, så er jeg relativt usikker på hva jeg gjør. Jeg ønsker jo å komme inn i jegertroppen (Spionasje, snikskyttere etc.), men ønsker også å komme inn i eskortetroppen. Kom igjen? Pansret Mæche til 3.5 mill? YES PLEASE.
Selv er jeg skytter, og det er vel kanskje den største grunnen til at jeg har blitt headhunted av forsvaret. Etter at de fikk nyss i at jeg hadde havna på 73.dje plass i Norgesmesterskapet (Landsskytterstemnet) i 2010, så mente de jeg var overkvalifisert til de valgene jeg hadde satt meg på sesjonen, (Infanteri, samband og artilleri) og kalte meg like godt inn til Hans Majestet (Yup. Majesty) Kongens Garde.
Jeg satser på en fin, men noe intens millitærtjeneste, og gleder meg til både innrykk og avsluttet tjeneste.

Jeg har framtiden planlagt. Jeg har spart en heftig sum med penger som skal gå til leilighet når jeg kommer hjem. Jeg og dama (hun som har tegnet profilbildene mine i det siste) skal flytte inn sammen (sett at det varer så lenge), og så skal jeg ta psykologi på unniversitetet. Så det er ikke bare at jeg skal i millitæret at livet mitt ikke blir å være som jeg kjenner det.

Mitt liv er over om sju dager..
Et nytt kapittel begynner om sju dager...

Dette har skjedd. Jeg har ikke skrevet på evigheter, men folk har mast på meg, så here you go. Also, de er i siste etasje i Ad Finem Ultimum, og må komme seg igjennom Ash, Dr. Peace og Dark Samus Nemesis. Ash døde i kapittel 60, og Dr. Peace tok opp kampen mot St-Nick, mens Dark Samus Nemesis gikk mot KiDD.
Minner dere også på at alle måtte gi fra seg det som betydde mest for dem til Oneironaut for å redde Lofthus, og som resultat kan ikke St-Nick utføre magi, Simblast er dum som et brød, Lofthus husker ikke KiDD eller kjærligheten mellom dem, mens Lufteluke allerede hadde mistet sønnen sin, Soraki, da det hele skjedde.

-----------------------------------------------------
Kapittel 61: Svar.

Med mester Ike død, freste St-Nick i en cocktail av sinne, sorg og anger.
Dr. Peace pekte på ham med en av knivene sine.
- Ta det med ro. Pelsen din vil holde meg varm når jeg har drept deg, så vet du i alle fall at du ikke er helt ubrukelig.
St-Nick sa ingenting. Han orket ikke. Ikke mer skittkasting. Ikke mer håpløshet.
Det klødde etter å bare bli ferdig med alt sammen. Sakte, gikk han mot Dr. Peace som smilte ubehagelig mye, og angrep.
Klørne fløy rett igjennom luften der Dr. Peace en gang hadde stått.
Et galant sidesteg var alt som skulle til for at dette monsteret i menneskeskikkelse skulle komme seg unna det dødelige angrepet, og før han ante ordet av det, hadde vampyren plantet albuen sin i ryggen hans. Smerten var intens, men det var ingenting han ikke hadde følt før, så han var på beina igjen ganske snart.

Simblast, Lofthus og Lufteluke satt på sidelinjen og så på. KiDD og Dark Samus Nemesis sto låst i posisjon og prøvde å lese den andres hensikter. Hvorfor gikk Dark Samus Nemesis over på Pepperonimans side? Det lå noe bak.
- Jeg gikk over på Pepperonimans side fordi jeg ville lære mer om Lilium, den egentlige trusselen i alt dette, buldret det fra Nemesisen.
KiDD blunket sløvt. Hvordan skjønte denne mørke skikkelsen hva han tenkte?
- Hvordan kan Lilium være trusselen når det Pepperoniman gjør er nok til å ødelegge verden som vi kjenner den?
- Ja, det Pepperoniman gjør er ille nok, og det er derfor dere er på saken, men Lilium er hakket verre. Hvis Lilium får gjort alle juvelene korrupte, slik de prøvde via Pepperoniman for lenge siden, vil de kunne kontrollen over et hvert sinn i verden. Pepperoniman skjønte plutselig hvilken kraft det var han hadde fått ansvaret for, og har siden prøvd å bruke samme knepet mot Lilium, men siden han ikke helt kjenner til hvordan juvelene fungerer, har han bare klart å ødelegge visse sanseinntrykk.
- Hva mener du, stammet KiDD. Han kunne nesten ikke tro sine egne ører.
- Har du ikke lagt merke til det allerede? Når var sist gang du luktet noe?
KiDD prøvde å lukte der og da, men det var som om alt han klarte å lukte var tristhet. Ingenting luktet noe som helst. Ikke håret, ikke blodet... Ingenting. "Hmm... Trenger ikke bruke deodorant mer i alle fall", tenkte han raskt, men ristet så på hodet og så på Nemesisen.
- Nettopp. Det er derfor Lilium må ødelegges.
KiDD ristet på hodet igjen. Han kunne ikke skjønne hvordan denne nemesisen kunne vite alt dette.
- Da jeg ble utsatt for den korrupte juvelen, så jeg et blaff av intensjonene til den som korrumperte juvelen til å begynne med. Altså, jeg fikk med meg hva Pepperoniman ville utrette. Det var derfor jeg skjønte at jeg måtte slutte meg til hans rekker for å finne ut hvordan vi skulle klare å ta begge to på en gang. Det eneste problemet, er at det kun er en person som kan gå inn igjennom portalen Pepperoniman har. Og den personen må være en av oss.
- Hva er på andre siden av denne portalen da?
- Det er der Falcy, selve lederen for Lilium, holder til. Hun satte den der slik at Pepperoniman skulle trygle om å få slutte seg til Lilium når han skjønte at han ikke ville klare å utrette noe på egenhånd. Dreper vi henne, vil Lilium bli oppløst ettersom dere allerede har drept de viktigste medlemmene.
KiDD prøvde så godt han kunne og skjønne noe som helst.
- Så... den av oss som går inn portalen etter vi har drept Pepperoniman er den som vinner denne kampen mellom oss?
- Bingo, smilte Dark Samus Nemesis, og kastet et slag rett i fjeset på den stakkars vokteren.

Kapittel 62: Sammen igjen.

St-Nick og Iriniusen hans, Ivor, var i full kamp mot vampyren Dr. Peace. Klørne hans flerret opp huden som "fredsdoktoren" så stolt bar, mens knivene til udyret selv glinset av røde rubiner av blod. Kampen var jevn, men plutselig fant Dr. Peace en åpning, og sparket alt han maktet i beinet til hybriden mellom ulv og menneske. St-Nick bølte av smerte. Det høyre benet framme, var brukket brutalt, og Dr. Peace lot tungen leke seg over eggen på den lengste kniven sin. Nå var tiden inne for å sette inn det siste støtet. Han tok St-Nick, som enda glefset og prøvde å slå fra seg, i nakken, og satte kniven mot strupen hans.

Det skulle bare ta et øyeblikk, så var kampen vunnet, men Lufteluke og Simblast hadde andre planer. Med et kvalmende "dunk", hadde Dr. Peace gått i bakken for skiftnøkkelen til lagets mekaniker. Simblast, som enda ikke helt kunne bruke magi skikkelig etter han byttet bort intellektet sitt til Oneironauten, prøvde å pleie St-Nick som best han kunne. Lufteluke smilte til ulvemannen da han så at Dr. Peace hadde mistet kniven sin da han skulle sette inn nådestøtet. St-Nick plukket den opp da han kom seg på beina. Nå hadde de sjansen til å drepe vampyren som så vidt var begynt å krabbe seg opp på beina igjen.

"Zing!" Tre lyder av metall som fløy igjennom luften var indikasjon nok på at faren var fortsatt aktiv. St-Nick kom seg så vidt unna kniven som var beregnet på ham, og hoppet opp i luften med kniven han hadde selv plukket opp i neven. Tiden virket som om den sto stille. Vampyren gav ut et siste åndedrag, før han falt tungt på bakken med sin egen kniv stikkende ut av brystet.
- Lufteluke! St-Nick!
Lofthus pekte forskrekket på Simblast som hadde falt ned på kne. Han var den eneste som ikke hadde kommet seg unna kniven Dr. Peace hadde kastet etter dem.
Han smilte. Så det var sånn det skulle ende for ham? Livet forlot ham sakte mens han lå i Luftelukes armer. Han var tilfreds. Det var ikke mer han kunne gjøre uansett...

KiDD blokkerte slag på slag fra Nemesisen, men klarte ikke lande noen angrep selv. Nunchakuene hans var effektive, men problemet oppsto når motstanderen prøvde å ta dem fra ham. Det måtte ikke skje! Han sparket fra seg, og fikk litt distanse fra den mørke ridderen og det massive sverdet hans, men til liten nytte. Før han fikk opp et godt forsvar, hadde Dark Samus Nemesis allerede fulgt opp med et slag med knyttneven rett i kjeven til den siste vokteren. Det gikk opp for KiDD at han ikke hadde en sjanse til å vinne mot denne jernmannen da det fjerde slaget traff ham med full styrke.
De stoppet kampen og stirret på hverandre. Dark Samus Nemesis var den som skulle slåss mot Falcy etter de hadde tatt Pepperoniman.

Da de kom tilbake til resten av gruppen, var det et tragisk syn som møtte dem. Ash, Dr. Peace og Simblast lå døde på gulvet, Lofthus kunne fortsatt ikke huske hvem KiDD var, selv om både hennes søster, Kakashi og SoL husket det klart som dagen. Ivor hadde trukket tilbake sin influens over den magiløse magikeren, så St-Nick var i menneskeskikkelse mens Lufteluke prøvde fortvilet å legge på støttebandasje slik at St-Nick kanskje kunne klare å komme seg opp i den siste etasjen i Ad Finem Ultimum. Opp til Pepperoniman og den siste juvelen.
- Hva gjør han her?! Lofthus pekte rasende på Dark Samus Nemesis, men etter en lang forklaring kom de fram til at de måtte ha alle de kunne med seg. St-Nick sa at han enda ikke stolte på ham, men det var lite de kunne gjøre med det. Dark Samus Nemesis var tilbake.
-----------------------------------------------------

Right.. Hvem hadde egentlig trodd at denne serien faktisk kom til å bli ferdig? Neste del er siste del, og jeg håper dere ser fram til det. JonasKram out.

Okay, dette kommer til å bli en vanskelig blogg for meg å skrive. Jeg, som de aller fleste andre har noe med deres identitet som bare definerer dem. Noe som gjør dem til dem de er.
Desverre er det ikke alltid slik at alle godtar at man er den personen, og som resultat, gjemmer man det etter beste evne.

Jeg har akkurat begynt å spille Fable II, og jeg fikk nettopp unnagjort et sideoppdrag der jeg skulle hjelpe en bonde å finne sønnen hans en date. Mange vet sikkert hvilket sideoppdrag jeg snakker om nå, men for de som ikke vet det, så finner du sønnen til denne bonden. Fortvilt, forteller han deg at han ikke vil ha kvinner, fordi han desverre ikke er tiltrukket av det motsatte kjønn. Dette er noe han ikke klarer å fortelle faren, men sideoppdraget forteller fortsatt at du skal inn i byen og finne ham en date.
Pliktoppfyllende som jeg er, fant jeg en herremann som var godt kledd, og snakket anstendig. Jeg skulle vise ham bildet, men desverre var den knappen på samme knappen som "gi ring-bli forlovet"-knappen, og min første herremann ble jeg uheldigvis forlovet med.
Det tok derimot ikke lang tid før jeg traff en annen herre som gladelig ville møte denne unge bondesønnen. Fornøyd med å ha gjort en god gjerning, og litt mindre fornøyd med å være forlovet med to forskjellige personer grunnet horribel feiltrykking, forlot jeg byen for å fortelle de gode nyhetene til sønnen.

Da jeg kom tilbake til gården, sto sønnen og pratet med faren om diverse bondeting, går jeg ut ifra. Jeg gav sønnen bilde av denne mannen jeg hadde funnet til ham, og han ble sjeleglad. Faren derimot sto og lo, og sa at damen på bildet sikkert er dritfin, og at han gledet seg til å bli bestefar.
Jeg skimtet mørke skyer i horisonten.
"D-det er ikke så mye en dame... som det er en herre", stammet sønnen litt forsiktig.
Jeg forventet et sjokk fra faren, og da sønnen fortalte at han ikke ville ta over gården til faren, så jeg for meg bannlysning og drama, men tydeligvis sto alle planetene i formasjon den dagen, så faren bare trakk på skuldrene og sa at "så lenge sønnen min er glad, så er jeg glad."

Jeg skulle ønske verden fungerte slik. Den gjør desverre ikke det. Folk i offentlighet tar på seg en maske for å skjule den man egentlig er. Det er bare ytterst få homofile du kan skjønne at er homofile. De fleste andre er tilsynelatende akkurat som alle andre, selv om de har kommet ut av skapet eller ikke. Dette med identitet er viktig for oss mennesker, men hvis andres identitet har noe som motsier vår egen, skapes det som regel ubehag, selv om det ikke har noe som helst å si.

Jeg har selv merket det. Riktignok er jeg ikke homofil, men jeg er en såkalt "furry". Mange tenker sikkert at jeg er ekkel, og det kan jeg i grunn skjønne. Det er forskjellig, og når jeg tenker meg om, så er det også helt forbanna galskap, men det er sånn jeg er. Jeg kan ikke noe for hva jeg liker og ikke liker.
Igjennom hele VGS, ble jeg konstant mobbet for dette, og det resulterte at jeg trakk alt tilbake, og tok på meg en maske som skjulte hvem jeg er.

Homofile blir mer og mer akseptert i dagens samfunn, men det er bare toppen av isfjellet. Det finnes millioner andre variasjoner av identitet, og det er like vanskelig for dem som homofili var før i tiden. Hvorfor er det sånn? Er det fordi vi begynner å bli vant med tanken på å like det samme kjønn? I så fall, så vil logikken si at det vil bli lettere over tid å være den man er.
Og ja, det føles faktisk slik. Jeg tør å fortelle dere at jeg er en "furry", og jeg tør å stå for den jeg er. Men dette er bare på internett, og ingen av dere skal ha noe med livet mitt å gjøre. I alle fall ikke i direkte virkning. Det er verre i det daglige livet. Fortelle foreldrene mine dette? Ikke snakk om! Noen andre familiemedlemmer? Ikke sjans! Verden er fortsatt alt for redd for fremmede tanker, ideer og væremåter.

Jeg har blitt grovt mobbet for den jeg er én gang. Jeg vil ikke risikere det igjen. Jeg er den jeg er, men hvis jeg må skjule det for å kunne leve blant folk, så får det bare være. Hvis ingen merker forskjell på meg før eller etter jeg har "kommet ut av skapet" som furry, bortsett fra at de nå vet om det, hvorfor i alle dager er det et så stort problem?