Siden min venn, Ursa Minora nettopp blogget om kritikk til spillmediet, fant jeg ut at jeg skulle ta opp et tema som bloggen hans fikk meg til å innse. Nemlig at det som skiller hveten fra klinten, gutter fra menn, bind fra tamponger (you get the picture) i et spill er de små tingene.
Det gjelder forsåvidt ikke bare spill heller, men dette er en spillblogg, så vi skal fokusere på spill.

Det ligger mye forventinger til spill fra oss forbrukere. Vi ønsker for eksempel at Lords Of Shadow hadde noe som helst med Castlevania å gjøre, og vi forventer at Halo skal ha Spartans i seg med store rustninger, og hardt, langt stål i mellom fingrene som oser macho. Vi forventer oss mange ting av spill vi spiller, men tenk deg om. Når du opplever at et spill overgår dine villeste drømmer, er det da på grunn av en stor del, som for eksempel at kampsystemet har blitt endret, eller er det en samling av mange små ting som igjen kan være like viktige?

Kingdom Hearts: Birth by Sleep overgikk mine villeste drømmer når det kom til persongalleriet. Hvorfor gjorde de det? Det var ikke så veldig velskrevet dialog i forhold til andre spill i mediet, og det var heller ikke at stemmeskuespillet slo pusten ut av meg. Nei, det var rett og slett kroppspråket deres. Små, subtile bevegleser som la seg forsiktig i bakgrunnen for opplevelsen. Et øye som i et lite øyeblikk ser vekk, eller beveger på seg en millimeter, kan legge til så mange lag med troverdighet at opplevelsen blir en helt annen.

Castlevania: Lords of Shadow. Mange kaller det en klone av God of War, og at om du skal spille slike spill, så hvorfor ikke bare spille God of War? Vel, det er en viss forskjell her. Ja, Castlevania låner, av og til skamløst (I'm looking at you, titan-battles), av andre spillseriers gameplay-mekanikker, men det er ikke der spillets sjarm og apell ligger. Gameplayet er bra, sure, men igjen er det de små tingene som gjør hele opplevelsen. Etter at du har klatret både over og under gjenlevningene av en bro som naturen tok for mange år siden mens et harmonisk kor siver ut av høytalerne dine, og når du oppdager at du stirrer mer på de vakre omgivelsene dine mens du rappellerer ned en vegg, enn på dine egne handlinger.
Å ha brukt nærmere 30 minutter i en trang, skjelettfyllt kloakk mens du navigerer feller og prøver å holde deg klar til sinns, for så å stige ut og anskue et vinterlandskap som huser et slott så detaljert, så massivt, at haken din slipper taket fra resten av hodet. Det er det jeg mener når jeg sier at det er de små tingene som utgjør forskjellen i både stemning og atmosfære, som igjen gjør en forskjell på opplevelsen som en helhet.

Flyplass-scenen i Modern Warfare 2 er et slikt eksempel. Det er et oppdrag som har relativt liten relevans for historien, og har hatt stor ståhei i media, noe som gjør at noen kritiserer hele scenen som et PR-stunt, og at den delen av historien lett kunne ha blitt fortalt til deg muntlig, ikke med at du spiller det selv. Men er det virkelig en unødvendig del av spillet? Ville du bært nag mot antagonisten hvis du bare hørte om hva han hadde gjort, heller enn å motvillig være med på det? Ville det ha like stor slagkraft å se det som en cutscene enn å tvinges til å gjøre noe du ikke ville? Dette er en del av innlevelse. Det er du som er personen du spiller, og scenarioet her var at du ble tvunget til å drepe uskyldige hvis du ville beholde dekningen din bak fiendtlige linjer. Personen du spiller har lite lyst til det, og derfor er det et virkemiddel at du som spiller heller ikke har lyst til det. Det er et sterkt virkemiddel som for min del satte stemningen, alvoret og hatet mot antagonisten i resten av spillet. En av de tingene som ser ut til å ha null betydning, men som likevel er viktigere enn det ser ut til.

Det er de små tingene som skiller et godt spill fra et fantastisk spill. Det kan være alt fra rykninger i fingre, en subtil pause i talemønsteret når det snakkes om personlige saker, til at man bare har lagd brettene som om det skulle vært dag, og etterpå gjort det til natt slik at teksturene er fortsatt like fine, selv om du ikke ser dem like godt. Når ingen snarveier blir tatt i produksjonen av et produkt, vil produktet ha noe helt særegent ved seg.

Mange bekker små, blir til en stor Å!

Jeg tror jeg avslutter det her for denne gangen, for jeg blir bare å gjenta meg selv etter dette, men jeg oppfordrer som vanlig til at DU, ja DU ja, skal skrive din mening i kommentarfeltet. En god diskusjon drives av forskjellige meninger og nye perspektiv. Er flyplass-scenen i MW2 unødvendig? Hva har mest og si for deg når du spiller et spill?
Hvorfor dette?
Slå deg løs!

Idéen er sånn smått lånt fra "Kiritem" som har et show kalt Extra Credits, og The Game Overthinker.

Jeg føler det begynner å bli lenge siden jeg har sett en skikkelig blogg på dette forumet som diskuterer SPILL. Og nå snakker jeg ikke om hvor awesome Halo: Reach kommer til å bli, eller hvordan KillZone 3 kommer til å bli den store Halo-killer'n. Jeg snakker om spill som et medium, og hvilke spill som utnytter mediumet slik det burde, but I digress. Dette er ikke tiden for å diskutere akkurat dét temaet. Jeg vil diskutere om spill er barneleker eller ikke?

Jeg kommer helt sikkert til å trø på et par tær nå, men jeg tror at spill ER nettopp det. Leker for unger. Spill som et medium gjør ingenting, eller i så fall, minimalt lite, for å bidra i samfunnet vårt. Det utdanner ikke mennesker til å bli kløktige medlemmer av vårt lille samfunn, og det lærer oss ingen ferdigheter. På den annen side er det heller skadelig og usunt for oss som mennesker.
Vel, dette er nok det jeg ville ha sagt om jeg var en total retardert idiot med sokker på ørene.
Sannheten er langt ifra. Spill er riktignok leker, og det er ingenting å hente i spilling. Noen vil påstå at det er a frickin' waste of time, men selv om de har rett, så er det viktig å kunne slappe av nå og da. For å sitere en film: "All work and no play makes Jack a dull boy", and this rings true in the real world as well.
"Spill er kultur", sier Gamer.no, og jeg kan ikke se for meg noen stikke hull på den påstanden. Spill ER kultur, og kultur er en viktig del i å identifisere oss som rase, såvel som individer. Du ser ytterst få klage over krimbøker eller filmer som skadelige og "a fucking waste of time", slik så mange gjør med spilling. Hvorfor er det slik?
Vel, jeg tror det har med menneskers fremmedfrykt å gjøre. Spill er et relativt nytt medium over film og bøker, så når noe nytt kommer inn på markedet og "truer" posisjonen til de kjente elementene, blir ofte de som vokste opp med nettopp de elementene satt i en forsvarsstilling.
Enten det, eller så er folk bare redde for nye ting.

Spill blir jo mer og mer akseptert nå for tiden, gjerne fordi folk skjønner at spilling som et medium har kommet for å bli. Man trenger variasjonen i underholdningslivet som spilling kan gi deg, pluss at mediumet har utviklet seg massivt de siste årene. For å styre dette temaet back on track, så er spill et medium som alle andre medier. Kunst, film og spill har sine likhetstrekk. Man trenger dem for å unngå å snappe helt i dagliglivet. Det kan ikke gå "schmikk-schmikk-bang" i ett hele tiden. Dette kan hvemsomhelst fortelle deg. Dette BURDE hvemsomhelst vite fra før av.
Spill er bare en annen side av samme mynt. Å påstå at spill er barneleker er ignorant. Det er som å si at Mona Lisa er uviktig, og at Citizen Kane er bortkastet tid, fordi du ikke får noe ut av det.

Det kan hende jeg takler dette spørsmålet på feil måte. Det kan hende det som gjør folk så redde for spill er at man har lett for å forsvinne i mediumet. Det er lett å knytte seg til personene i spill, enten man lager dem selv, eller ikke, og heller prioriterer å "utrette noe" med nevnte karakterer i stedet for å utrette noe i virkeligheten. En slags falsk følelse at å utrette noe, når du i virkeligheten ikke gjør annet enn å sitte på rævva og gjøre nada? Selv om det er en mulighet å ende opp slik, er det en lik mulighet for alle medier. Man kan lett fortape seg i en bok, og man kan ende opp og ikke gjøre annet enn å se på film/TV-Serier hele forbanna dagen, så hvorfor er plutselig spilling så skummelt i forhold til andre medier? Kanskje det har noe med den fremmedfrykten jeg nevnte tidligere?
Folk er redde for å prøve en burger med hvalkjøtt fordi den er ny, og den vanlige burgeren funker bra fra før.
På samme måte kan folk være redde for spill, fordi film og kortkvelder, etc. fungerer godt fra før av.

Helt ærlig, jeg vet ikke, men jeg ønsker i alle fall å fortsette å diskutere spill som et medium i disse bloggene framover.
Det er heller ikke meningen at disse bloggene skal være monologe diskusjoner. Jeg vil ha DIN mening om saken, og jeg vil vite hva DU mener kan gjøres for å bedre forstå hvorfor det er slik det er.
Kommentarfeltet under er åpent. Now, get to it!

Strifey og jeg er vennlige rivaler. For alt som skjer, har vi noe med hverandre å gjøre her på GR. Litt rivalisering mellom Nord og Sør gjør jo ingenting, så jeg bestemte meg for å "konkurrere" med Strifey i hans blogger som "Tidenes Sjarmør", og slik ble det.
Nå har det dog utviklet seg til Nord mot sør. Sjarmør mot sjarmør. Etterforsker mot stakkarslig offer for iPhonen som er umulig å bruke om vinteren, etc. (Og hvis du mangler noe mellom øra nå, så er dette referanser til tidligere møter mellom meg og Strifey i bloggform).

Nå har tiden kommet for en ny gren å konkurrere i. Strifey er en knallgod kokk, og siden jeg er horribel på kjøkkenet, blir det heller sangtekster jeg tenkte å utfordre ham til. En sang om vår nåværende situasjon med den vi sjarmerer i "Tidenes Sjarmør".
Her er min del, Strifey-boi! Og jeg vil understreke at selv om det kan være en tanke EMO undertoner her, så har jeg aldri hatt det bedre enn jeg har nå!
HIT IT!

Melodi: Jenter - Di Derre
http://www.youtube.com/watch?v=n1Y9t3ynfJE

Jeg traff henne på jobben min, sommer'n tjue-ti.
Jeg ha'kke sett'a full, har bare sett'a blid.
Jeg elsker henne høyt. Jeg elsker'a villt.
Og hver gang jeg drar fra jenta mi blir jeg trist.

Så da møtte vi hverandre no'n ganger til.
Vi gjorde hva vi ville, ja, det må til.
Hun lovet meg vennskap, jeg lovet henne alt
Da sa hun, vennskap var - alt hu' ville ha.

Jenta mi kommer og jenta mi går
Jenta mi glipper.
(Hu' er) Jenta jeg aldri får.
Ei jente som smiler en tidlig vår.
Ei jente og en litt sliten matador.

He-hey! He-Hey He-he-hey!

Så jeg bestemte meg for å si det som det var.
Å si hva jeg følte, å stå fram som en kar.
Jeg skrev i rutens morgendugg, jeg tror jeg elsker deg
Jeg får til svar - hun e'kke klar, og nå angrer jeg meg.

Jenta mi kommer og jenta mi går
Jenta mi glipper.
(Hu' er) Jenta jeg aldri får.
Ei jente som smiler en tidlig vår.
Ei jente og en litt sliten matador.

He-hey! He-Hey He-he-hey!

Kanskje det er - fordi jeg er for ung?
For jeg skal i millitæret - (eller) fordi jeg er for ung?
Jeg kikker meg i speilet. Sårene gror.
Hei, jeg heter Jonas... Jeg er matador.

Jenta mi kommer og jenta mi går
Jenta mi glipper.
(Hu' er) Jenta jeg aldri får.
Ei jente som smiler en tidlig vår.
Ei jente og en litt sliten matador.

(Freestyle)

Jenta mi kommer og jenta mi går
Jenta mi glipper.
(Hu' er) Jenta jeg aldri får.
Ei jente som smiler en tidlig vår.
Ei jente og en litt sliten matador.

-Slutt-

En åndelig oppfølger til Strifeys "Tidenes sjarmør 1 og 3" og en fortsettelse av JonasKrams "Tidenes sjarmør 2".

I rollene:
Jeg = Meg
Kommentator = Strifey

And then I go and spoil it all by saying something stupid like "I love you"

Hva skal man si om jenter? De er skapninger de aller fleste her ønsker å møte, og hvem kan klandre dere? Alle mine jentevenner har noe til felles, og det er deres fantastiske utstråling, vennlighet og, så klart, deres myke hud...
Heidi, som er.. vel... litt mer enn bare en sommerflørt, er ingen unntak. Også hun har fortryllende myk hud, slett hår og verdens hjerteligste latter. Jeg er litt betatt.

Vel, uansett. Hun sto på butikken og kjøpte litt mat. Flyet mitt fra Gardermoen hadde landet litt sent, så hvis vi skulle få noe ut av dagen før det ble for sent, måtte det skje fort.
Jeg tenkte jeg skulle overaske den snertne lille frøkena, så jeg snek meg bak henne i min trofaste pappeske, og la hånda mi på skuldren hennes i det jeg snudde henne brått, og gav henne et svært etterlengtet kyss.

Godt utgangspunkt, gutt! Fortsett sånn!

Etter vi hadde sagt hei, handlet ferdig og det hele, gikk vi opp til meg for å se en film, eller hva annet vi måtte finne. Litt smådesperat etter å komme med samtaleemner, bestemte jeg meg for å si hva jeg syntes om henne og væremåten hennes.
Det var tydelig at hun ble smigret over skryten jeg gav henne, selv om hvert bidige ord var sant.

Ingenting kan gå galt nå... Eller?

Som min kjære kommentator har vist, kan selv de beste situasjoner snues helt på huet med et lite feiltrinn.
"Du er som en Very-Best-Of pakke av mine venninner", sa jeg smilende da det plutselig gikk opp for meg hva jeg hadde sagt.
Jeg frøys til is på stedet, men Heidi hadde ikke tatt det på feil måte, og sa at jeg var søt som mente det.

SAFE, you lucky hound!

Kvelden videre gikk ut på å se et par episoder Hotell i særklasse mens jenta mi lå i armene mine. Hjerteslagene hennes var hypnotiserende, og jeg kunne sverge på at jeg kunne ha sovnet der og da.
Litt senere forteller jeg litt ertende at jeg er sulten, og siden det var så sent på kvelden, så burde vi kanskje få oss noe kveldsmat?
Da lyste hun opp, og sa søtt at siden jeg ikke kunne lage mat noe spesielt godt, skulle hun diske opp noe til meg. Slikt sier man ikke nei til, og det endte opp med et nydelig kyllingsmørbrød med Tzatziki, tomater, avokado og kylling kryddret med Timian.
Det smakte himmelsk.

Jøss. En skulle tro hun hadde lært av meg under "Strifeys kjøkken"

Videre gikk kvelden ut i de små timer, og jeg fortalte henne at jeg hadde virkelig savnet henne på ferien min. Hun forteller at hun er litt betatt av meg, og hvor enormt mye jeg betyr for henne. Jeg ser mitt snitt til å få av en gedigen byrde på brystet mitt. Jeg forteller henne med et skjevt smil at jeg har forelsket meg i henne. Hjertet mitt hamrer i brystet av forventninger, spenning og frykt.
Tusen tanker flyter igjennom hodet mitt i det hele verden står stille.
"Du er en fyr jeg kunne ha forelsket meg i... Men jeg er ikke helt der enda. Jeg vil ikke i noe fast forhold."

Auda. Hørte jeg lyden av et hjerte som ble knust?

Det var et hardt slag tilbake på meg, og jeg var sikker på at nå hadde jeg ødelagt alt.
Jeg smilte automatisk, nikket litt kunstig, og sa følelsesløst at jeg skulle respektere dette. Vi diskuterte litt mer fram og tilbake om ting som ikke passer seg i en blogg, og vi kom fram til en løsning. Grunnet hennes tidligere forhold, er hun redd for å binde seg. Det hun lovde meg var å si ifra med en gang om det utartet seg noe mellom henne og noen andre, for jeg gjorde det klart at jeg ikke tålte tanken på å dele henne.

Det hadde ikke jeg gjort heller.

Hun ble resten av kvelden. Forvirret, såret, lettet, glad, alt på en gang, tæret veldig på meg, men hun var der og trøstet meg. Jeg sa til meg selv at det var så ironisk at hun var grunnen til tilstanden min, men samtidig var det henne som gjorde alt positivt igjen. Jeg sa til meg selv at hun er ei jente jeg aldri får (hold an der... Jeg tror jeg nettopp fant noe mer å konkurrere mot Strifey i... Gimme a few minutes!), men så lenge hun sier ifra når noe skjer mellom henne og noen andre, så er det vel egentlig i grunn som et forhold. Det er i alle fall det nest beste, så jeg gidder ikke bry meg. Livet går videre uansett, og det å møte vanskeligheter på livets vei er bare det som former deg som et individ og til slutt gjør deg voksen.

Rasjonell tankegang? Jeg er nesten litt stolt av deg gutt! Men... hva nå?

Vi fortsetter som før, ettersom det er mer eller mindre som et vanlig forhold. Kvelden videre gikk ut på å skryte av matlagningskunstene hennes, og (get this) spille Tekken 6 som jeg hadde kjøpt fordi jeg hadde fått nyss i at hun likte Tekken på PS1. Det endte med at vi satt der, to ubestridte mestere i button-mashing, og klinte til på slå, - og sparkeknappene. Til en av oss vant.
13-11 til meg, viste stillingen etter mye om og men. Hun smilte lurt, og sa at hun lot meg vinne slik at jeg kunne føle meg som en mann.

Ouch! Slag under beltestedet!

Men alt i alt var både kvelden, kvinnen, maten, filmen, serien, sjokoladen, spillet, potetgullet, popcornet og stemningen en stor suksess. Livet tusler forbi og jeg er like glad som alltid.
Slik kan det gå når man prøver å være Tidenes Sjarmør (4).

En... spirituell oppfølger til Cloud_Strifes blogg kalt "Tidenes Sjarmør". Les den ASAP.

I rollene: meg
Kommentator: Strifey

Jeg har fått meg jobb på Coop Obs Hypermarked i Tromsø. Der trives jeg som fisken i vannet, og selv om været er dårlig, er det i alle fall stabilt. Det er et trivelig miljø der, og jentene som jobber der er meget søte, noe mitt 18 år gamle jeg syntes var utrolig stas.

Godt utgangspunkt!

Jeg bestemte meg for å prøve å utvide mine sosiale horisonter litt, så jeg gjorde meg kjent med de forskjellige menneskene. De var alle hyggelige, men det var jo selvfølgelig noen av disse som skilte seg litt ekstra ut. Et av disse menneskene var Heidi. Lenge hadde jeg sett på henne som en søt og trivelig jente, og da jeg møtte henne på Buktafestivalen i Tromsø og gav henne en skikkelig klem, ble hun hengende igjen i minnet. Hun var interessant. Musikksmaken hennes var intrikat, og hele personen oset av karisma. Jeg fikk ikke sjansen til å gi henne nummeret mitt, men jeg ville i alle fall bli bedre kjent med henne.

Målet har blitt valgt

Jeg hadde kjøpt en marinert flintsteik et par dager i forveien. Den gikk ut en gang uti august, så det var ingen hast ved å lage den, hvis ikke jeg var sulten på steik da. Jeg kan mye rart, men lage mat kan jeg ikke, så den ideen ble fort kastet til side. Trodde jeg da. Hjernen min fant ut at den beste måten å komme i kontakt med Heidi på, var å bruke nevnte flintsteik som samtaleemne, siden jeg på forhånd visste at hun likte å lage mat. Jeg forklarte at jeg var alene hjemme og hadde en steik på over et kilo som jeg måtte fortære alene, og hun gav meg en nettside hvor jeg kunne få fri utfoldelse til å gjøre hva jeg ville med steika.

På tide å lage mat?

Planen var å stikke hjem og fryse steika, men jeg hadde lyst til å treffe henne etter hun var ferdig på jobb, så lenge etter jeg var ferdig dro jeg ned igjen under den falske historien at jeg måtte ha potetsalat til steika.
God plan!
Jeg møtte henne etter jobb, men hun hadde det travelt. Hun måtte rekke bussen hjem slik at hun slapp å vente i en halvtime til. Jeg smilte lurt og fisket opp nøklene jeg hadde i lomma. "Jeg kan kjøre deg hjem, jeg". I det øyeblikket strålte smilet hennes som en sol, og hun sa hun "elsket meg akkurat nå". SCORE!

Ja? Nå må du gi henne nummeret ditt da, herr. Sjarmør!

Jada, jeg prøvde. Jeg lette og jeg lette etter et godt tidspunkt å gi henne nummeret mitt. Ikke en liten åpning engang. Kjøreturen virket som en evighet mens jeg førte en samtale mens jeg febrilsk prøvde å finne et smutthull. Hun gikk til slutt ut av bilen utenfor huset sitt, takket høflig for turen, og gikk inn igjen. Skuffet kjørte jeg hjem til enda en kjedelig dag alene igjen, siden alle vennene mine er på ferie.

Kræsjlanding så det sang etter

Jeg satte på flintsteika fordi jeg hadde tross alt kjøpt potetsalat til den, da det plutselig tikket inn ei melding på telefonen. "Hallo! Heidi her. Du har ikke lyst på besøk senere i dag?". Forvirra over hvordan hun fikk nummeret mitt, svarte jeg ja. Det viste seg at jeg er den eneste personen i verden som heter Jonas Kramvik, så 1881 gjorde kort prosess på nummerproblemet.

LUCKY BASTARD!

Hun dukket opp på døra litt over klokka 8, og vi koste oss hele kvelden med forskjellige aktiviteter. Jeg så mitt snitt til å vise henne Norges morsomste mann, Dagfinn Lyngbø, når hun sa hun nesten ikke hadde hørt om ham. To ord: "GREAT SUCCESS!"

Latterlig heldig

Da jeg skulle kjøre henne hjem igjen (klokka halv fem om natta siden vi hadde glemt av tida, og skulle på jobb dagen etter), bestemte jeg meg for å kjøre forbi huset hennes. Vi kjørte i en halvtime da vi endelig fant en plass i fjæra. Hurtigruta kjørte forbi, tåka lettet sånn smått, og duggen hadde begynt å legge seg på bilruta. Vannet var blikkstille, og solen tittet blygt fram. Da hun la hodet sitt på skuldra mi, følte jeg meg som tidenes gladeste person.

Slik kan det gå når man prøver seg som tidenes sjarmør, feiler horribelt, men fortsatt klarer det man prøver på!

Litt tilleggsinformasjon
Jeg skjønner enda ikke hvordan noe så søtt, noe så mykt og snillt kan gi meg regelrett JULING i Rayman!
Steika spiste jeg også alene, siden hun hadde spist.