Jeg må si meg litt sjokkert over meg selv. Helt siden jeg ble atten år har jeg følt meg mer moden. Nesten klar for plukking, selv om jeg ikke ANER hva det skal bety.
Jeg merket det først i jula. For første gang i mitt liv har jeg bare ønsket ei fredelig jul med julestemning, lukten av julekaker og barnåler fra juletreet. Julaften var preget av en mektig god ribbe, og nærværet med familien. Det var aldri noe indre mas om "når skal vi begynne å åpne pakker? Dette er kjedelig". Jeg var rett og slett mindre materialistisk enn noen gang tidligere. Det å tilbringe tid med familien var viktigere enn noe annet, og da tiden kom for å faktisk åpne gavene, tenkte jeg aldri "aaah! Jeg gleder meg til å se hva jeg får". Tankene mine spant heller rundt "Åh, jeg gleder meg til å se de andre åpne gavene sine, fordi jeg ønsker å se de glade fjesene deres".

Hva skal man tenke om slikt? Vokst opp i Norge. Julen betydde som regel å få, få, få, men aldri å gi. Men denne julen var altså annerledes. Et stikk av stolthet for igjennom meg da jeg tenkte tilbake på at en venn av meg hadde fått fire spill og masse annet snacks på ønskelista si, mens jeg hadde fått en eller to ting på min og fortsatt ikke følt annet enn at jeg var glad på hans vegne. Ikke så mye som et lite stikk av misunnelse på at han hadde fått både Modern Warfare 2 og New Super Mario Bros. Wii. Bare oppriktig glede.

Jeg har også begynt å tenke på hva jeg vil videre i livet, og jeg aner virkelig ikke. Det som virker mest attraktivt nå er å bli astrofysiker, fysikklærer, eller å ta Arabisk språkutdannelse i forsvaret og bli etterettnings... jeg glemte hva resten av tittelen var. Dette er ting jeg aldri før har tenkt på, og i mine øyne kan jeg bare komme til en konklusjon. Jeg holder på å bli voksen.

Vel, jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med denne bloggen, men som alle B-mennesker, får jeg all min inspirasjon etter 'normal' sengetid.

Det første temaet jeg vil ta opp er om det norske språket begynner å svekkes? Jeg leser overalt at enkle ord som "ett" brukes i feil sammenheng. Skrivefeil florerer mer enn aldri før, og Engelsk har blitt mye mer 'common' å bruke midt i setninger. Hvorfor? Det vet jeg ikke, men slik har det blitt. Jeg gjør selv samme 'feilen' uten at det egentlig betyr noe. Ord som "dog"(Norsk ord. Ikke Engelsk for hund) har den dag i dag nærmest blitt ansett som et fremmedord for denne generasjonen, og jeg tror jeg nettopp mistet poenget mitt et sted inni her.
Tenk på hvordan du skriver SMS. Enten er du som meg, og NEKTER å skrive "kmr t dg kl 3"(kommer til deg klokken 3) og tar dermed total avstand fra det destruktive SMS-språket, ellers er du som kusinen min som gjerne rabler ned kruseduller i form av ord forkortet ned slik at vokalene blit tatt ut. Jeg har min teori, selv om den er vag, om at det er slikt SMS-språk som ødelegger vårt ellers vakre språk.
Du kan vel si jeg er en perfeksjonist når det gjelder å bevare skriftmålet vårt. Klart, jeg slenger inn ord som "lol" her og der, men selv det kan være destruktivt. Det er derfor jeg har tatt total avstand fra å bruke Engelsk i bloggserien min. Ja, jeg har noen av navnene på Engelsk, men det er fordi jeg brukte GR navn fordi jeg var en naiv liten tulling som tenkte at serien ville automatisk få flere kommentarer og flere lesere. Hvilket bringer meg over på neste tema jeg har på hjertet.

Vi har X antall bloggserier ute og vandrer på forumet vårt, men det viktigste er IKKE om du klarer å skrive en historie med så mange brukernavn som mulig for å få flest mulig kommentarer slik at det store egoet ditt blir tilfreds (jeg er SÅ skyldig akkurat her.), men hvor god historien du skriver er, og hvor godt skrevet den er. Du trenger ikke hundreogfemti kommentarer for hver del du legger ut. Har du skrevet en god historie bør du vite det selv. Det er uansett ikke stort mer for brukere å kommentere enn "Godt skrevet", og siden en vet det selv, så burde man ta seg til takke med å vite at du selv er fornøyd.

Jeg leser også til stadighet at folk legger ut skolestiler og slikt på GameReactor. Så klart, det kan være greit om man vil få tilbakemelding fra noen som muligens har peiling før man leverer inn, men å legge ut tentamene sine som man allerede har levert inn bare for å få kommentarer er vel kanskje en anelse dumt? Ikke bare for forumets del, men også for brukere som legger ut blogger som faktisk er oppbyggende. Jeg vil ikke virke som en sur gammel grinebiter, selv om det allerede er for sent, men jeg tror det beste ville være å slutte å legge ut tentamener og liknende bare fordi man vil ha flere kommentarer på bloggene sine. (Fortsatt skyldig. Henviser til "Moské i Tromsø" bloggen min hvor jeg bare la ut tentamen jeg hadde i Norsk en gang. Jeg skammer meg, men lar den ligge som en påminnelse).

Ja... Da var jeg egentlig ferdig med å syte og klage, så nå lar jeg debatten om hvordan jeg skal straffes for min amperhet og kritikk mot dette nettsamfunnet. Rulles i tjære og fjær? Få et grillspyd oppi rumpa for så å grilles sakte over lav varme til jeg blir både mør og saftig(okay, det hørtes nesten bare feil ut), eller bare bli sosialt utstøtt fra alle jeg kaller mine venner her på forumet? Det er opp til dere.

Og en siste ting. Jeg ser ikke på dette som et EGENTLIG problem, selv om du ikke skal avskrive denne bloggen som rent oppspinn. Jeg synes selv jeg har et par poeng.

AAAH! Jeg klarer ikke vente lengre. Jeg har fått skrivemani, så jeg anmelder herved Spirit Tracks. Legger den ved en senere anledning ut som en anmeldelse, og ikke en blogg ettersom funksjonen ennå ikke er klar.
KAN inneholde små, små spoilere i spillet, men ikke mer enn hva du finner ut i løpet av den første timen.

Etter en stund med relativt blandet respons fra de to forrige Zeldaspillene, Twilight Princess og Phanthom Hourglass, fant Nintendo ut at det var på tide med en oppfølger til DSen. Er Spirit Tracks et spill som kommer til å gå på skinner, eller er dette spillet på tur mot en stor avsporing?
En kald desember ettermiddag kommer jeg hjem fra skolen, sliten og sånn smått fortvilet over resultatet på norsktentamen, men jeg gliser fra øre til øre da jeg plukker opp DSen, og starter opp toget mitt i The Legend of Zelda: Spirit Tracks. Link har på seg den småharry lokkføreruniformen sin, og med den lille hatten kan jeg ikke annet en å le av ham.

Heldigvis endrer det seg relativt tidlig i spillet, og du kommer til å ha på deg de klassiske grønne klærne om ikke så alt for lenge.
Historiemessig husker du vel kanskje fra slutten av Wind Waker, eller Phanthom Hourglass for den saks skyld, at Link og Zelda skulle finne et nytt land å bosette seg på? Historien i Spirit Tracks skjer rundt hundre år etter, og mellom Phanthom Hourglass og Spirit Tracks ble det nye landet "Hyrule" grunnlagt.

Som Link må du nå fullføre eksamen og seremonien ledet av selveste Zelda for å få lokkførersertifikatet, men Zelda ber deg om en ekstra liten tjeneste. Hun føler at noe er galt med the Spirit Tower som holder den onde demonen Mallidus forseglet, så du må frakte henne fra Hyrule Castle til tårnet, men underveis er det noe som skjer. Zelda blir forrådet av rådgiveren hennes som viser seg å være en demon som ønsker å befri Mallidus fra tårnet. Som resultat deler tårnet seg opp i fire deler som svever i lufta og en som står på bakkenivå, samtidig som alle togskinnene over hele landet forsvinner. Link blir slått ut, og Zelda blir myrdet av denne demonen, og det er opp til deg å få fikset tårnet før Mallidus slipper fri, samtidig som du får tilbake togskinnene og gjenoppretter den magiske kraften de en gang hadde. Etter at Zelda har blitt myrdet, finner du sjelen hennes, og etter en rekke hendelser blir Zelda din nye "fairy". Det å ha en menneskelig sidekick, og en kongelig en i tillegg, skaper noen utrolig fengende øyeblikk, og hun er heldigvis ikke som Celia i forgjengeren som bare sier de mest åpenbare tingene. Igjennom historien vil du møte kjente og kjære personer fra de tidligere spill i denne historiesammenhengen, og du vil møte barnebarna til de du en gang hadde kjennskap til.

Grafisk sett låner dette ekstremt mye fra forgjengeren på DS, og har samme stil som Wind Waker startet. Hva kan jeg si? Det har noen kjedelige teksturer, men ta en liten titt på grafikken, og du kommer til å få en skikkelig god følelse inni deg. Det er rett og slett majestetisk når du ruller av sted på toget ditt og skuer ut over det grønne gresset på en liten øy omringet av vakkert blått hav i alle retninger. Fargesammensetningen er rett og slett perfekt i dette spillet!

Men hva er vel et spill uten lydbilde? Vel, Spirit Track er guddommelig! Det har uten tvil det beste lydsporet så langt i år, og mest sannsynlig ut neste år også!
Hovedtemaet denne gangen er sterkt inspirert av panfløyter og sitarspilling, og hvordan kan man egentlig unngå å forgude noe slikt? Sammen med musikken i spillet som er urivalisert i år, har du også lydeffekter, og Nintendo har virkelig øye for detaljer. Kjører du sakte med toget vil musikken ha et litt mer rolig tempo, mens når du guffer opp på hastigheten vil en sitar begynne å klimpre samt en tromme eller to kommer inn i lydbildet, og dette blandet sammen med den perfekte rytmen som dannes når toget putrer av sted gjør det hele rett og slett magisk! Lydeffektene er toppkvalitet, så det er lett å bli oppslukt av spillet og dets enorme gleder!

Men hvor godt fungerer spillet når du spiller det da? Vel, det fungerer uten tvil utrolig bra! Som forgjengeren styrer du alt med stylusen. Du kan tegne på kartene, og jeg må innrømme jeg endte opp med å tegne alt mulig rart. Faktisk Link selv et par ganger, men det er en digresjon.
Kontrollene har ikke endret seg så alt for mye, men det har faktisk gjort noen bitte små endringer som for eksempel at du kan trykke to ganger på skjermen for å rulle i stedet for å måtte lage en sirkel mens du løp. Alt føles mye mer flytende, og det er noe jeg synes er velkomment. Du har visse deler hvor du må blåse i mikrofonen, for eksempel når du spiller på panfløyten din, men til tross at det kanskje virker merkelig i skriftlig form, er det både naturlig og utrolig velfungerende i spillet! Det føles aldri som en gimmick som er der for å ødelegge for deg, og du som spiller blir egentlig bare mer og mer dradd inn i spillopplevelsen. Ellers fungerer spillet slik gamle Zeldaspill gjør. Du går fra tempel til tempel, får ting som hjelper deg videre.

Som forgjengeren må du tilbake til hovedtempelet, Spirit Tower i dette tilfellet, for å finne nye deler av kartet som gjenoppretter noen av togskinnene, men til forskjell fra forgjengeren føles dette som et nytt tempel hver gang ettersom du aldri behøver å gå igjennom de samme rommene på nytt. Husker du fantomene fra det forrige spillet? Vel, de er tilbake i dette spillet, men denne gangen har du mulighet til å gjøre noe med dem. Angrip dem i ryggen, og Zeldas sjel vil fly inn i rustningen, og så vil hun kunne hjelpe deg enormt. Må bemerke at akkurat denne delen minner litt om en kjent manga/anime ettersom du har en blond gutt som er relativt kort, og en kompanjong som ikke har noen kropp annet enn den rustningen som er i bruk.

Vel, nok om den referansen; toget i Spirit Tracks er rett og slett så fantastisk at det er skummelt! Du har en utrolig enkel kontrollmeny her. En boks på siden som endrer farten, et tau du kan dra i slik at du tuter med toget, og en liten boks som forteller deg hvilket spor du vil kjøre. Høyre eller venstre. Det hele er så latterlig enkelt, men så fantastisk velfungerende, og toget blir liksom aldri kjedelig heller ettersom du har nok å gjøre med fiender og andre tog. Sistnevnte gjør at du må planlegge ruten din litt, og det gir et lite lag med strategi. Alt i alt er gameplayet så solid, men innovativt der det trengs at det rekker glatt til tieren!

Jeg har spilt dette spillet i kanskje 30 timer nå, og det er fortsatt flust med sidequests og andre småting jeg ikke har gjort, så du har uten tvil masse, masse å gjøre i dette spillet! Det vil nok holde deg opptatt til over jul, hvis ikke du blir så hekta at du kjører lange netter bare for å se hva som skjer videre.
Jeg tror også at den stemningen spillet gir deg vil få deg til å komme tilbake til det etter mer når du har klart det, og i tillegg til et par småheftige multiplayerbonuser vil du ha nok å gjøre. En blodfan vil kanskje spille det på nytt for å legge merke til ting han/hun ikke fant første gangen, fordi spillet er stappet med referanser til tidligere spill i serien, og det er også stappet med fantastisk humor. Jeg tuller ikke når jeg sier at det var mer enn en gang jeg faktisk lo høyt av dette spillets evige sjarm.

Hva vanskelighetsgraden gjelder, så er det så å si ganske enkelt helt til du er ferdig med det tredje tempelet. Nesten bare helt plutselig blir vanskelighetsgraden skrudd opp, og du blir virkelig nødt til å tyne hjernebarken din på noen deler av spillet, men det blir aldri for vanskelig for de av dere som ikke er ihuga Zeldafanatikere slik som undertegnede.

Alt i alt er dette det Zeldaspillet jeg har ventet på lenge nå. Det er en håndholdt sjarmbombe, og dette er det første spillet i serien som på lenge har gitt meg den gode Zeldafølelsen som Twilight Princess og Phanthom Hourglass aldri klarte å gi meg. Et lite mesterverk som bare beviser at Nintendo fortsatt kan sakene sine! I alle fall på håndholdt. Gjør deg selv en tjeneste og kjøp dette mesterverket!

Grafikk: 9/10
Lyd: 10/10
Gameplay: 10/10
Holdbarhet: 10/10

Totalt: 10/10, uten tvil!

Pluss: Gir den Zeldafølelsen mange har ventet lenge på. Lydbilde skapt av gud selv. Solid oppdatert gameplay. Perfekt fargesammensetning! Og ikke minst cutscenes! CHOO-CHOO!

Minus: Noen småkjipe teksturer... og det var egentlig det.

Jeg bemerker at dette er ei liste som inneholder de spillene jeg har spilt i år. Det betyr ikke nødvendigvis at de kom ut i 2009. Advarer også mot at listen inneholder en del tull, rett og slett fordi jeg er i så godt humør nå ^^

Vel, siden jeg hadde sett for meg en fantastisk sermoni med ekte trofeer og publikum, samt majestetisk musikk, er dette en liten skuffelse. Jeg må derfor improvisere med trofeene, dere får være publikum, og musikken får være noe random dere finner på Youtube.
Uansett, la oss starte.

Brettet papir-troféet for største skuffelse

Final Fantasy VII er den lille røveren som stikker av med denne prestisjefylte æren. Et spill som har blitt hypet opp i skyene, og fått en så legendarisk status at om du ikke har spilt det, så får du ta til takke med spoilere fra øst og vest. For å endelig få tak i denne legendariske skatten måtte jeg banke opp en fyr på en bar før han gav meg et kart som viste hvor jeg skulle begynne min søken, samt noen ledetråder. Egentlig måtte jeg betale 400 kr på nett for det, men det er litt mindre dramatisk på den måten.
Uansett, spillet hadde et soundtrack som var ganske... vel... søvndryssende. Jeg skal ikke lyve, men jeg tror jeg sovna flere ganger under spillet, og første delen med Midgar var horribel. Vel, nå sier jeg ikke at spillet er dårlig, men jeg sier at det ikke fortjener den legendariske statusen.

Lavalampe-på-en-pinne troféet for enkleste sisteboss

Denne går også til Final Fantasy VII som viste seg å ha en gjeng med sistebosser som var utrolig enkle. Da snakker jeg så enkle at hele bølingen på tre bosser fikk brukt ett eneste angrep, og det var ikke spesielt sterkt heller. Kampen tok lang tid, men det var muligens fordi jeg spammet med en summon som tok sikkert fem minutter å se cutscenen til, inklusive kraftige dropp i frameraten, pluss at jeg brukte "mime" med en annen person som gjorde at han brukte samme summon på nytt.

Syngende-DVD-plate troféet for største opptur (ikke innenfor spill)

Min største opptur i år var da jeg endelig fikk fikset nettverket slik at jeg ikke fikk random disconnects lengre da jeg spilte online. Dette skjedde bare på konsollene, ikke på PCen, og det resulterte i irritasjoner og irritasjoner uten å helt vite hva som var galt. Viste seg at IP-telefonen var syndebukken.

Scart-kabel-i-rumpa troféet for elendig timing

Dette troféet går til ingen ringere enn undertegnede som fant ut at han skulle poste en rekrutteringsblogg for klanen sin rett etter at to andre allerede hadde det. Resultatet ble en mildt sagt pinlig affære med at GR var søkk lei klansnakk, og vi sto igjen med et medlemsnummer som var langt under par.
Jeg fortjener en blikkboks i huet for den der. Noe som bringer meg over til neste trofé.

Blikkboks-i-huet troféet for mest irriterende situasjon

Rett etter at jeg hadde brukt et halvt ÅR på å fikse nettet slik at jeg ikke lengre fikk random drop-outs, fant jeg ut at jeg byttet et onde mot et annet. Jeg endte opp med å få så mye lagg at jeg like gjerne kan droppe onlinen uansett x)

jomfru troféet for trangeste vagin...spill.

Gears of War. 'Nuff said

Okay, da var vi ferdig med all negativiteten, så la oss kjøre på med de litt mer positive troféene.

Gylden-høytaler troféet for spill med beste soundtrack

Okay, de nominerte til denne prisen var Halo ODST, Zelda Spirit Tracks og Uncharted 2.
Det ble mye krangling mellom disse, men til slutt måtte Uncharted 2 slå sitt siste slag, og se seg slått av Zelda Spirit Tracks. Utrolig UTROLIG close race, så jeg antar at mange er uenige med meg her x)

Knuste-tenner troféet for største hakeslepp og spenningstopp

Allerede fra første sekund i Uncharted 2 når du blir blåst avgårde av et eksellent stemmeskuespill, og samtidig må klatre fortvilt opp et tog som dingler utfor kanten på et stup. Majestetisk!

Foreldre-som-stikker-ut-døra-hjemmefra troféet for største gledesspreder ^^

Zelda Spirit Tracks og dets FANTASTISKE soundtrack, grafikk som er fargesprakende, og ikke minst: CHOO-CHOO!!! :]
Jeg får endelig den Zeldafølelsen Phanthom Hourglass og Twilight Princess ikke klarte å gi meg.

Assassin-klær-med-springkniver-og-pistoler troféet for spill som har klart å gjenskape byene under den Italienske renessansen på best måte

Mirror's Edge var soleklart det beste valget for dette troféet, ettersom jeg aldri har sett noen byer gjenskapt så bra! Har du noen gang vært i...uuuh.... *insert bynavn på Mirror's Edge her* under renessansen, vil du definnitivt kjenne deg igjen! Fantastisk jobb, og med klatring så rask og smooth, kan du ikke annet enn å klappe i hendene for dette spillet. (lol)

Krabbe-i-salaten troféet for beste fanservice (prøv å gjette hva det betyr! ;) )

Sto lenge mellom Star Fox Command, eller Ratchet And Clank: a Crack in Time, men jeg måtte til slutt gå for Ratchet and Clank fordi det rett og slett var et bedre spill, pluss at det var alt fansen ønsket :]

O-face troféet for største overaskelse

Valkyria Chronicles med sitt nydelige visuelle utseende og ufattelig avhengighetsdannende third-person-shooter/turn-based-strategy gameplay. Fantastisk bra :]

OMG-face troféet for ALLER største overaskelse

Castlevania Order of Ecclesia til DS var uten tvil et spill jeg aldri hadde trodd at kom til å imponere meg så ufattelig mye. http://www.youtube.com/watch?v=2-lrP9mX4QQ&feature=related
Men her er vi da, og det har imponert så kraftig at jeg bare legger meg langflat og tilber det! Ooooommh!!! Oooommh!!

WTF-face troféet for årets lulz samtidig som det egentlig er fuckings disturbing!

http://screwattack.com/videos/Clip-of-the-Week-Boundaries

Jo mindre jeg sier om dette, jo bedre! o_O

Og sist men ikke minst:
Mandarinbåt troféet for årets spill 2009! (minner på om at dette er spill som JEG har spilt i 2009, ikke nødvendigvis spill som kom ut i 09)

Uncharted 2, Halo 1, Zelda Spirit Tracks, og ikke minst Ratchet and Clank a Crack in Time var de største konkurrentene i denne kategorien, og etter en hel del med krangling fra min side, så fant jeg ut at jeg har nok mandarinbåter til alle, så jeg gir årets spill til alle sammen :]

Takk for meg, og på gjensyn :]

Noe jeg ser veldig sjeldent i spill for tiden er en god splitscreen mode. Enda sjeldenere med splitscreen i Co-op på kampanjen!
Dette er en liten ekstrating jeg ELSKER, og det er her Gears of War og Halo brilljerer.

Nå har det seg slik at jeg og min faste Splitscreen kompis, Simblast, har gått igjennom Halo 1, Halo 3 og Holder på med Gears 1 og Halo 2.
Fantastiske spill alle sammen, men hold ut et øyeblikk med meg nå, for nå kommer poenget.
Halo 2 har en VERTIKAL splitscreen, og det blir fort irriterende ettersom du blir veldig.. kan jeg si trangsynt? x)
Uansett..
Jeg personlig synes det er fantastisk med Splitscreen, og jeg vil at flere og flere spill skal ha det, men alas slik er det ikke per i dag.

Hva synes dere om splitscreen? Hvordan foretrekker dere skjermene? Halo 2 har som sagt en vertikal split, og det irriterer meg ettersom det oftere er fiender på siden av deg enn over deg. Det tar litt tid å bli vant med, men det funker (såvidt).

Så der har dere mine synspunkter på split. Hva mener dere?