Dette har hendt:
Ike og KiDD overvant en av Liliums ypperste agenter; Assassin. I kampens hete fikk KiDD tak i Assassins våpen, en såkalt "pistol". "Det var jeg som satte hele greia i gang" var Assassins døende ord. KiDD og den skadde Ike forlater Assassin på det kalde steingulvet, og går videre i tårnet til Pepperoniman for å møte opp med Lofthus og de andre som ennå er i live av gjengen deres. Gamer123 har et par ting hun må forklare...
------------------------------------------------------

Kapittel 55; To sider av samme sak I

- HAH! De er begge i live! Du skylder meg 30 spenn, utbrøt St-Nick til Lofthus.
Ike brøt ut i sinne.
- VEDDER DERE OM VI KOM TIL Å DØ ELLER IKKE?! TUSEN TAKK FOR TILLITA SKAL DERE FAEN MEG HA!
Lofthus og St-Nick begynte å fnise som to små skolejenter som deler hemmeligheter om hvilken gutt de liker.
- Neida, lo St-Nick. Vi bare kødder litt med dere. Vi er bare glad for å se begge i live.
Ike stirret olmt på dem, men ristet på hodet og ignorerte hele greia.
Lofthus satt på kne, og fniste litt.

- Hva var det egentlig som skjedde den natten du ble drept, Gamer123? KiDD nølte ikke med å spørre.
Lofthus stivnet, og håret hennes begynte å bølge seg i en merkelig aura som omgav henne. Stemmen hennes endret seg. Den ble mørkere, og hver tone hadde et ekko.
- Det er trist at min søster ikke kan huske hvem du er, eller hva dere hadde sammen, KiDD. Jeg er i underbevisstheten hennes hele tiden, og jeg merker at det er noe der som reagerer hver gang hun ser deg, men det er som om det ligger et bur rundt.
KiDD beit seg i leppa, og spurte henne igjen. Hva hadde egentlig skjedd den natten?

Gamer123 sukket dypt.
- Assassin var en gang en... "venn" av meg, kan du vel si. Skjønt, han gikk ikke under navnet Assassin der og da.
- Hva het han før? Spurte St-Nick som hadde satt seg tett inntil leirbålet de hadde gjort opp rett på det kalde steingulvet.
Det blafret litt i de skarlagensrøde bannerne som hang over et stort vindu. Knitringen fra bålet, og den tunge lyden av sverdklang der JonasKram og Espectro ennå holdt på å slåss, var de eneste lydene i hele verden, føltes det som.
Den stille plaskingen fra bølgene som nærmest kjærtegnet det mørke tårnet på yttersiden var blitt så fjern og dunkel at de ikke merket den lengre.

- Han kalte seg for Remote tidligere. Ja, når du tenker tilbake, så stemte nok navnet ganske godt, flirte Gamer123. Han var så fjern i blikket og i væremåten.
Hun sukket stille for seg selv. Forbannet seg for å ha vært så dum.
- Han drepte meg. Jeg skjønner det i ettertid. Han, og Lilium.
Simblast så omtenksomt på henne.
- Hva skjedde?
- Remote, eller Assassin om du vil, lurte meg med seg. Du kan vel si jeg var litt svak for ham, så jeg ble med ham uten å nøle når han sa han ville vise meg noe. Det han ville vise meg, var en av de fire juvelene, nærmere bestemt den i Farradin Grotto, litt nord for Roce, den første byen dere kom til. Der dere møtte Soraki og Lufteluke.

Leppene hennes skalv litt.
- Lofthus visste ingenting. Det var derfor jeg lot alt være opp til henne. Hadde jeg latt følelsene mine ta overhånd, kunne alt ha gått i vasken.
- Hvordan det, spurte St-Nick undrende.
- Og du kaller deg magiker, glefset hun. Alle magikere bør vite at når de døde inntar en annen kropp, slik som jeg har med Lofthus, vil det utløses enorme krefter i kollisjon med hverandre. Det er et mirakel at hun har holdt ut med meg så lenge!
St-Nick himlet med øynene. Han burde ha skjønt det.
- Ja, det stemmer. Nå husker jeg. Når den døde da vender tilbake til dødsstedet, eller det stedet skaden som til slutt drepte den døde ble voldet, vil den dødes sjel forlate kroppen og nå etterlivet. Det samme gjelder om den døde ser drapsmannen med egne øyne. Det var derfor du holdt deg unna når vi var i Farradin Grotto, og når vi samarbeidet det lille vi gjorde med Assassin.
Gamer123 nikket.
- Stemmer det. Og vi vet alle at hadde det ikke vært for meg og Lofthus, hadde dere vært ostepop ved deres første møte med Pepperoniman. Så klart forutså jeg ikke det, men jeg hadde på følelsen av at jeg ennå kunne gjøre nytte for meg.

Kapittel 56; To sider av samme sak II

Tiden gikk sakte men sikkert, og Gamer123 fortsatte gradvis på hva som hadde skjedd med Assassin og henne.
- Da vi fant juvelen, fortalte han meg om en mann som het Pepperoniman, og at han ønsket å ta kontroll over juvelene. Det måtte vi gjøde vårt beste for å forhindre. Jeg visste ikke at det hele var et spill... Et enkelt komplott for å påvirke dere til å gå til motangrep mot Pepperoniman. Alt han sa hadde sin rot i sannheten, men mye av det var satt på spissen, og overdrevet til den store gullmedaljen. Det var for eksempel aldri snakk om at Pepperoniman, eller "Peppy" som Assassin så hjertelig kalte ham, skulle bruke juvelenes kraft til å ødelegge for Lilium.
Han nevnte heller aldri at Lilium selv var ute etter å observere oss, og kontrollere oss.
Assassin... han.. forhekset meg med ett eller annet, før han knivstakk meg og... vel.. dere trenger ikke vite hva mer han gjorde.
Mine instinkter under forhekselsen var å advare dere mot Pepperonimans ondskap og de korrupte juvelene. Og jeg gjorde jobben min utmerket.

Hun gråt, og KiDD la armen rundt henne.
- Fortsett, sa han så varsomt han kunne. Stemmen hans var myk som fløyel, og de blå øynene hans badet i månelyset som gløttet inn gjennom vinduet. Gamer123 begravde fjeset i skuldra hans, og klamret seg fast til ham. Hun hulket videre.
- Jeg viklet dere inn i dette spillet... denne... leken vi ikke hadde noe med å gjøre. Og til hvilken pris? Mange venner er døde, resten av oss er i konstant livsfare. Jeg visste at Assassin var dårlig nytt når dere møtte ham før dere gikk inn i Angalis! Jeg visste om ham. Da jeg døde forsvant forbannelsen! Men jeg hater meg selv enda mer for det! Jeg skulle ønske den enda var der, fordi jeg ikke turte si noe om Assassin, for da ville jeg forsvinne... Jeg... jeg... jeg turte ikke si noe om dette "spillet" Lilium har holdt med dere fordi jeg visste at dere ville dømme meg, og jeg har det ille nok med å dømme meg selv!

Hun begynte å slå små frustrerte slag i takt med hulkingen på brystkassen til KiDD.
- Jeg vet at jeg burde ha sagt noe! Jeg vet at jeg burde ha advart dere, men jeg kunne bare ikke... Det er min skyld at P-Dude er død! Det er min skyld at Soraki er død! Det er min skyld at Dark Samus Nemesis har blitt ond! Det er min skyld alt sammen!
KiDD tok henne i hånden, og snakket rolig til henne.
- Jeg er en av vokterne. Jeg vet hvor ille det er om juvelene blir korrupte. Jeg vet også at på grunn av min svakhet, ble de det. Lilium kan bare holde på å "leke" med oss, for uansett hvordan du ser på det, så måtte vi gjenopprette balansen i juvelene for å kunne leve videre. Om ikke du hadde fortalt P-Dude og de andre om dette i din døende stund, hadde det mest sannsynlig vært for sent. Noen må jo gjøre det, og jeg tror ikke det kunne ha vært noen bedre enn oss.
Hva så, om Lilium bruker oss for å ta Pepperoniman. Vi hadde tatt ham uansett, ikke sant?

Gamer123 skalv.
- Hvorfor er du så snill..? Hun tørket tårene sine på ham, men klamret seg fortsatt fast i ham. Hun så ham rett i øynene. De grønne øynene hennes var blanke av tårene, og de glitret i måneskinnet. De stirret lenge på hvarandre. Knitringen fra leirbålet, og den vakre flammen som blafret litt i ny og ne skapte en stemning som var vidunderlig.
Alle i rommet fulgte KiDD og Gamer123 spent, og de holdt pusten da KiDD åpnet munnen.
- Fordi du er søsteren til den jeg elsker, og samtidig en av mine beste venner..
Gamer123 åpnet munnen.
- B-bare venner..?
Hun lukket munnen igjen, og slapp taket hun hadde rundt KiDD. Hun snudde seg vekk, og ytret noen få, skjelvende ord før KiDD rakk å svare.
- V-vel... Nå vet du hva som skjedde den natten. Jeg håper du er fornøyd.
Da hun så at KiDD holdt på å si noe, forsvant den hvite gløden hun hadde rundt seg. Det var ikke Gamer123 lengre. Det var Lofthus igjen.

- Vel... da har vi ikke mye igjen av tårnet, sa St-Nick for å bryte stillheten. Hvem har vi igjen å ta før vi møter Pepperoniman?
KiDD skvatt litt til, og skottet bort på St-Nick som satt og regnet med fingrene.
- Hamletsss, Dark Samus Nemesis, Ash, Dr. Peace, og kanskje noen flere. Jeg husker ikke...
Han så tilbake på Lofthus. Hun var tydeligvis sint på ham. Han merket det i blikket hennes.
Plutselig begynte hun å snakke.
- KiDD... Jeg vet kanskje ikke hvem du er, men du har for faen ingen rett til å få søstera mi til å grine! Jeg merker det nå! Hun er lei seg! Hva gjorde du? Dette skal du få svi for altså!

Den magre kjeftingen til Lofthus enset han knapt. For ham betydde det mer å finne ut hvordan hun skulle huske ham igjen. "Nøkkelen til minnet hennes ligger latent i deg", hadde Gamer123 sagt for en tid tilbake siden. Lofthus ville huske ham om noe med ham som hadde gjort et sterkt inntrykk på henne skjedde igjen.
Han husket tilbake til første gangen han hadde hørt de ordene, og fire mann holdt Lofthus nede fordi KiDD skulle prøve å kysse henne. KiDD lo litt inni seg. Raseriet hennes hadde nesten gjort at hun beit ham. Kysset hjalp ikke, og forholdet hans med henne hadde bare forverret seg.

En gang skulle hun huske ham. Det lå latent i ham, og han hadde ikke tenkt til å gi opp håpet.
- Vel.. vi får komme oss videre da, smilte Simblast.
Til den neste etasjen i det mørke tårnet "Ad Finem Ultimum".
------------------------------------------------------

Fy flate hvor vanskelig det er å lage en "flashback-episode" (takk til Soraki som satte meg på idéen)! Det anbefales IKKE xD
Uansett. Det var en noe kjedelig del i dag, men kanskje et fint lite avbrekk fra slossingen som vi vanligvis har. Uansett. Nå er i alle fall den nye delen ute, og nå har dere fått vite litt mer om hva som skjedde, og hvorfor. Lilium vet man forsåvidt ennå lite om, og i flere tilfeller er det en god ting. Jeg kan ennå holde på oppmerksomheten deres i disse siste små episodene av "The Heroes Legacy". Det nærmer seg slutten nå!

Ja, det stemmer nok. Jeg er russ dette skoleåret.
Ikke bare blir man litt mer self-aware om at man holder på å bli voksen, men man tenker mer over samfunnet som en helhet. Jeg fikk stemmerett i år, og jeg, en realfaglig elev som valgte bort politikk, fant meg selv helt oppslukt i valget.

Det å bli voksen er litt merkelig. Det føles ut som om jeg får mer ansvar, og det føles også som om jeg har lyst på ansvaret.
Vel, det er vanskelig å legge ord på det, men uansett. Jeg holder på å bli voksen!

Her har dere uansett russekortet mitt.
Hva synes dere? : 3

Denne serien har alt for mange kamper, så jeg skal ta et lite avbrekk fra kampene i neste del før vi fortsetter med "the grand Finale"

------------------------------------------------------
Dette har hendt:
Ike og KiDD ble igjen for å slåss mot Lilium-agenten Assassin, og Pepperonimans løpegutt Super Smash. Assassin er en dobbeltagent, og derfor aner ikke Super Smash at han egentlig slåss sammen med en av fiendene sine. Etter en heftig kamp, vinner Ike over Super Smash, men han har blitt skadet kraftig. I undertall og uten fordelen, trakk Assassin Liliums hemmelige nye våpen.
------------------------------------------------------

Kapittel 53; Pistolen

Ike sto og lo av den lille metalliske saken Assassin holdt.
- Hvordan skal du klare å kutte eller slå oss ned med den der?! Nei, da foretrekker jeg sverd!
Assassin smilte.
- Vel, vi får se...? Kan et sverd gjøre dette?
Det kom et blafrende lys fra hullet fremst på "pistolen", og Ike kjente en stikkende smerte i den ene foten. Han kollapset, og ble forskrekket da blodet rant fra et hull han hadde i foten.
- Hva faen er det der for magi?! Utbrøt Ike i raseri! Vel! Magi eller ikke, jeg skal ta deg, ropte han og ignorerte smerten i foten så godt han klarte. Han løp mot Assassin med sverdet i angrepsposisjon, og stupte forover mens han veivet grasiøst og presist med sverdet.
Assassin hoppet raskt unna mens enda et lysblaff fra pistolen streifet så vidt unna hodet til Ike.

KiDD som til nå hadde stått på sidelinjen og sett på, var nå blitt tent. Mens Assassin var opptatt med Ikes raseri, snek KiDD seg bak fienden. Han slo alt han kunne med Nunchakuen sin i bakhodet på Assassin som reagerte med et smerteskrik, før han snudde seg og sparket KiDD inn i en veggsøyle samtidig som han blokkerte et angrep fra Ike uten engang å snu seg.
KiDD kjente at musklene ikke ville røre seg, uansett hvor mye han prøvde.

Ike spratt bakover, og stirret Assassin inn i øynene. Såret Ike hadde fått av Super Smash da han hadde stupt ned på ham begynte å svekke ham drastisk. Synet hans var tilslørt og han kunne høre sitt eget hjerte slå. Han tvang seg til å se klart, og det eneste han så var den metalliske "Pistolen" pekende på ham. Et blaff av lys og en stikkende smerte i brystet var det eneste han følte, før han måtte gi etter. Det ble svart...
- IIIIKEEEE!!!!!! RRRRGHHH!!!!
KiDD som hadde sett alt sammen, men ikke klart å røre seg for å gripe inn ble fylt av adrenalin. Pur energi begynte å pulsere rundt kroppen hans, og hans indre krefter som vokter begynte å vise seg. Hurtigheten hans økte drastisk, og i et kraftig drønn løp KiDD til Assassin og slo ham i trynet med full styrke. Assassin brølte, og KiDD snappet pistolen ut av nevene hans.
Uten helt å vite hva han gjorde, kom det to lysglimt fra pistolen, etterfulgt av bråket når det smalt. Assassin hostet blod, og sto der og vaklet et øyeblikk før han dunset i bakken.
Det var helt stille i et øyeblikk, før Assassin begynte å vri seg...

Kapittel 54; Informasjon

- Du bør si meg det jeg vil vite, ellers gjennomhuller jeg deg i foten! Truet KiDD.
Assassin vred seg i smerte.
- Slapp av.. Nnngh! Jeg.. lovde jo at jeg skulle... fortelle alt om du slo meg.
Det ble stille, og Assassin trakk pusten dypt mens han gjorde sitt beste for å unngå skjelvingen og smertene som forplantet seg i kroppen hans. KiDD gikk bort til Ike, og heldigvis pustet han ennå.
- Kom igjen, kompis! Du må holde deg i live, okay?
Ike nikket sakte, og så begynte Assassin på sine siste ord.
- Vi er her for å stoppe Pepperoniman fra å ta makten fra oss, men da dere kom inn i bildet, bestemte vi oss for at det ville være mer interresant om dere gjorde all jobben mens vi lo av begge siders feilgrep. Jeg for eksempel er her fordi jeg skal holde Pepperoniman under overvåkning uten å vekke misstanke. Min jobb er derfor å spille en overbevisende rolle, derfor måtte jeg slåss mot dere. Jeg undervurderte dere i alle fall, for jeg hadde aldri trodd at dere skulle slå meg...
Han lo en halvhjertet latter, mens han smilte skjevt.
- Pepperoniman hadde kunne ta over hele verden om juvelene hadde forblitt i slik en dårlig forfattning. Dere har allerede reddet verden fra undergang, men deres jobb er ikke over ennå.

- Hvem andre er det i Lilium? Spurte KiDD, mens han løftet Ike opp på beina igjen, og lot ham støtte seg på ham.
Assassin smilte.
- Ikke så mange. Oneironaut, drømmemesteren er en av dem. Dr. Peace er en annen, og så har du lederen vår, Falcy.
KiDD bannet!
- Oneironaut?! Vi gav jo alle en viktig ting hver til ham!
Assassin lo.
- Mwahaha!! Så klart han gjorde. De kreftene dere gav ham, pluss våpenene dere gav til ham vil vi i Lilium kunne ta bruk av når vi vil.
KiDD tenkte med en gang tilbake til Hamletsss som hadde knipset med fingrene, og så kom P-Dudes sverd i hendene hans.
- FAEN HELLER!!! HVORFOR TOK HAN DA MITT FORHOLD MED LOFTHUS?!
Han gråt nesten.
- Fordi det ødelegger moralen din, og ingen av oss liker egentlig Nunchakuer... Hamletsss og jeg har ikke brukt noen av kreftene deres, rett og slett fordi vi ikke vil jukse, men dere kan bare se fram til kampen mot Dr. Peace.
Heheheh... Nnngh!
Også har du jo da visse små soldater vi har. Vi har ikke mer enn rundt tjue soldater, men alle har våpen som den pistolen, om ikke Lilium har nådd neste nivå i våpenutviklingen..
Assassin slet tydelig med smertene, og blodet som hadde rent ut fra hullet i brystet begynte det å bli faretruende mye av på gulvet.
- Foresten... Det var j-jeg som s-satte hele greia igang med å drepe Gamer123.. Spør henne s-selv om hun h-husker noe. Jeg d-drepte henne for at dere skulle komme for å rette opp det Pepperoniman hadde begynt på. Stakkars je-jente.. Trodde j-jeg var en v-venn.. haha.
KiDD hadde lyst til å slå til ham, men lot være fordi han så at Assassin pintes nok fra før av.

- Nå h-har jeg f-fortalt deg alt, akkurat s-som jeg lovde deg. D-drep meg nå!
Leppene hans skalv, og han begynte å få rykkninger i hele kroppen.
KiDD trakk pistolen han hadde tatt fra Assassin, og siktet på hodet hans.
- Vent...
Ike brukte en kraftanstrengelse på å komme seg bort fra støtten han fikk av KiDD, og sto nå rett ovenfor Assassin.
- Din jævel..
Det var alt han klarte å si, før han langet ut et spark rett i skrittet på Assassin, som til gjengjeld klynket av smerte.
- Skyt'n, kom det kaldt fra Ike da han inntok sin gamle posisjon, lenende på KiDD for støtte.

KiDD skalv litt da han siktet på mannen som lå på bakken og vred seg.
Assassin tok vel imot det siste lyset han så fra pistolen, før alt ble svart...

------------------------------------------------------
Preview:
KiDD spurte Gamer123 om hva som hadde skjedd den natten hun hadde blitt drept.
Stemmen til Lofthus endret seg kollosalt, og Gamer123 snakket sakte, men tydelig.
Nå skulle de få vite hvordan det hele begynte...
------------------------------------------------------

Bildetekst? Feh... Gidder ikke mer bilder nå. De holder meg tilbake. Poster bilder når jeg gidder, eller når jeg kan. For tiden er jeg bare mest sugen på å fullføre serien uten å ødelegge kvaliteten!

Dette er andre gangen jeg skriver denne delen, så bah! >:(
------------------------------------------------------

Kapittel 51; En ny trussel

St-Nick skalv. Han hadde vært vitne til P-Dudes død mens han spionerte på dem. Kampen hadde vist seg å være ulidelig spennende, men P-Dude hadde måtte møte sin ende ved demonen Hamletsss. Normalt sett hadde de gått videre inn i etasjen de var i nå, men det var noe ved denne kampen som gjorde at de tok en liten pause. Det hadde vist seg å være rett valg, tenkte St-Nick da han fortalte de andre om Lilium. De sto frosset fast i bakken da de hørte at Pepperoniman ikke var deres eneste fiende. Lilium hørtes definitivt ikke ut som godt nytt, men Pepperoniman er tross alt bare en ond jævel som vil ha Lilium ut av veien fordi de hindrer ham i å ta full makt selv. Det første de måtte gjøre var uansett å få bort korrupsjonen i juvelene, og Lofthus var nøkkelen til det ettersom hun ikke ville bli ond av mørket juvelene inneholdt takket være hennes Iriniuser, SoL og Kakashi.

Etter at det ubehagelige møtet med virkeligheten bak det hele, fortsatte de i etasjen. KiDD prøvde nytteløst å få Lofthus til å huske ham, mens St-Nick gjorde sitt beste til å få Simblast til å bli litt mer konsentrert, og samtidig litt mer intelligent. Det viste seg å være om ikke annet, litt effektivt ettersom Simblast begynte å ignorere eventuelle sommerfugler som på mystisk vis hadde funnet veien inn i disse grå, triste steinhallene.
Ike gikk sammen med LufteLuke og diskuterte kampteknikker mekanikeren ville bruke om det kom til stykket. LufteLuke smilte lurt og tok fram en skiftnøkkel.
- "Omniwrench 2000" Enhver Lombax/Mekanikers drøm når det gjelder både våpen OG verktøy!
Ike kunne ikke gjøre annet enn å klaske seg i pannen for den tilsynelatende elendige vitsen angående LufteLukes persona på deviantArt.

Vel, uansett så måtte de komme seg videre.
Ulven inni St-Nick, Ivor, kunne allerede lukte nærværet til noen som ikke hørte med i deres gruppe.
Med et høylytt "dump" landet en skikkelse foran dem. Ike trakk det ene av de to sverdene sine, og KiDD rykket fram nunchakuene sine mens han instinktivt stilte seg opp i en beskyttende stilling ovenfor Lofthus.
- Så, dere vet om Lilium, hmm? Vel.. Det er i bunn og grunn nok til å drepe dere, ikke sant?
Skikkelsen trakk av seg hetten på den overlange kappen han hadde på seg.

-Assassin!
KiDD bet tennene sammen da han tenkte at han faktisk hadde stolt på mannen en gang før de gikk inn i Angalis.
- Vel, dere vet uten tvil om Lilium nå, og en hver idiot ville skjønne at Lilium er en organisasjon med flere medlemmer enn bare lederen, ikke sant? Vel, JEG er en Lilium her for å sjekke at ingenting går for langt med Pepperoniman.
Ike knyttet nevene, og knuget om sverdet sitt.
- Vel... vil dere ha mer ut av meg, må dere slå meg i kamp først.
KiDD himlet med øynene og mumlet stille at det var en klisjé brukt altfor ofte i denne serien.
- Hah. Dette er i alle fall en liten twist, smilte Assassin og knipset med fingrene. To skikkelser dukket plutselig opp ved siden av ham fra en sky av lilla røyk. Fuglemannen Super Smash og skjelettet Whispman.
- FAEN, utbrøt Assassin da Whispman bare lå der. Ike begynte å le da han forsto hvorfor. Whispman var originalt et skjellett. En person som allerede hadde fått sin andre sjanse. Det ville være urettferdig om han fikk tre, så tårnet Ad Finem Ultimum hadde kommet fram til at han bare kunne forbli slik.
- Verdiløse dritt, murret Assassin, og sparket i beinrangelet som lå der og tok opp verdifull plass. Plassen han lå på var egentlig ikke til bruk for noe, men den var i alle fall mer nyttig enn Whispman var.

Kapittel 52: Til døden skiller oss ad?

- Jeg blir igjen og slåss, kom det kjølig fra KiDD samtidig som han gav et bekymret blikk til Lofthus. Ike smilte, og gav tegn til at LufteLuke og St-Nick skulle ta Simblast og Lofthus med seg og gå videre opp. Da de omsider var borte, men i god possisjon til å spionere, braket det løs.
Ike svingte sverdet mot Super Smash, men ettersom styrken hans var ofret, klarte han ikke engang å trenge igjennom stålfjærene til fuglemannen.
KiDD var for opptatt med å dukke unna Assassins sverd til å engang ense Ike som fikk et kne i brystet rett ved siden av. Ike begynte å spille defensivt han også, og etter et par minutter med å bare kutte igjennom luft, ble Assassin mer og mer irritert.
I et slag av ren irritasjon enset KiDD en åpning, og klasket til ham i kjeven med nunchackuen.
Super Smash registrerte nesten ikke slagene Ike gjorde med sverdet, hvilket gjorde det lett for ham å bare valse over Ike som om vokteren var en svaking.

Ikes stemme ekkoet i den grå hallen.
- JEG SKAL VISE DEG HVORFOR JEG ER VOKTER!
En ring av flammer errupterte rundt ham, og begynte å smelte metallfjærene til Super Smash som var uheldig nok til å stå litt for nærme. Fuglemannen hylte idet sverdet til Ike begynte å skjære igjennom det han en gang kunne kalle "fjær". Demonen vred seg i smerte over brannskadene han hadde fått påført seg, inklusive det ene kuttet Ike gav ham, men det viste seg bare å tirre demonen enda mer. Ike hoppet raskt unna et angrep fra demonen som uten tvil hadde drept ham.
- Er det alt du klarer? Yppet Ike.
- Ikke tirr ham, Ike! Ropte KiDD og blokkerte et slag fra Assassin. Ike geipet til KiDD. Ingen skulle få lov til å irettesette vokter Ike mens han slåss!
- Denne dritten er for rask for meg, klaget Super Smash.
Assassin smilte.
- Synd for deg da! Fornærmet, begynte Fuglemannen å bli mer aggressiv og dødelig. Ikke bare var han med ett raskere, men han var også mer presis i timingen på angrepene sine. Ike ble kastet inn i veggen, og steinblokken han landet på slo sprekker. Et tungt klask lød da han falt ned i bakken. Læret han hadde som beskyttelse på kroppen var altfor slitt etter endeløse angrep, og var begynt å gå i oppløsning. Han så helt jævlig ut da han reiste seg opp, spyttet ut en tann, og lo. Han lo for å irritere Super Smash enda mer, og det så ut til å virke. Demonen var fra seg av raseri, og begynte å slå vilt etter Ike med klørne sine. Tilslørt av sinne klarte ikke demonen fokusere på kampen, og Ike kuttet av armen til demonen etter et slag han hadde bommet på.

Demonen skrek av smerte, og Assassin trakk på skuldrene mens han mumlet ordet "svekling" mens han uten problemer blokkerte enda et slag fra KiDD. På en morbid måte brukte demonen det eneste han kunne bruke. Desperat pekte han den blodige stumpen av armen hans på Ike. Blodet som sprutet traff Ike i øynene, og til vokterens store fortvilelse kunne han ikke se noen ting. Blindet som han var, hoppet han så høyt han klarte for å unngå juling, og tørket blodet ut av øynene så fort som mulig, men da han landet kunne han ikke se Super Smash.
Han knuget om sverdet sitt og så rundt seg.
Ikke til høyre. Ikke til venstre. Ikke bak, og definitivt ikke foran... Da måtte den eneste muligheten være...
Som et skudd stupte fugledemonen rett ned i Ike som akkurat hadde sett opp. På en brøkdel av et sekund hadde han hoppet unna slaget som boret seg inn i kroppen hans, og kom ut på den andre siden. Hans raske reaksjoner hadde gjort at demonen ikke hadde truffet noen organer, men det gjorde fortsatt vondt som faen. Han hostet blod mens han stammet.
- I..Ikke verst...
Demonen brydde seg ikke om komplementet, og slo etter Ike nok en gang. Vokteren dukket unna slaget, og rykket tak i den ene fingeren hans. Et kvalmende knekk fra fingeren utstøtte et smertebrøl fra Fugledemonen. Ike tok tak i en ny finger og brakk den også i kvalmende små knekk før han tok tak i hodet på den paralyserte demonen og vred om nakken på ham. Med et høyt klang fra metallet på kroppen hans, falt Super Smash i bakken med hodet i en unaturlig posisjon.
- Du skulle ha takket meg, klaget Ike til demonen før han spyttet på ham. han så bort på KiDD og Assassin som var i full kamp, og bestemte seg for at KiDD ikke kunne få all moroa!
Assassin beit tennene sammen. To mot en var fæle tall, og nå hadde han ikke en korruptert Soraki til å gi ham boost på kreftene.
- Jeg får vel bruke Liliums våpen da, sa han oppgitt, og trakk en metallisk dings formet som en "L" ut av et hylster i kappen hans.
- Dere blir de første som får se, og dø av, Liliums våpen. Vi kaller det en "Pistol"...!
------------------------------------------------------

Oi oi oi! Pistoler i en slik tid som dette? Hva slags teknologi har egentlig Lilium? Hvilken makt har de, og viktigst av alt; Hva kan Ike og KiDD få banket ut av Assassin om de klarer å slå ham? Følg med i neste episode av: The Heroes Legacy!

Preview av del XXVII

I etasjen under dem rørte en demonisk arm på seg, og en litt for kjent demon begynte å trekke åndedrag igjen........

Såret Ike hadde fått av Super Smash da han hadde stupt ned på ham begynte å svekke ham drastisk. Synet hans ble tilslørt og han kunne høre sitt eget hjerte slå. Han tvang seg til å se klart, og det han så var den metalliske "Pistolen" pekende på ham. Et blaff av lys og en stikkende smerte var alt som.................. Jah... fortsettelse følger ;D
-----------------------------------------------------

Bildetekst:
Bildet kommer i morgen :3 Det skal være Ike, så look forward to it! : D

Jeg anser meg selv som en person som lever i nuet. Jeg har aldri hatt noen spesielle bekymringer i livet, og jeg har aldri hatt noen problemer med dette.
Det kan hende jeg har filosofert litt over småting i ny og ne, men det har for det meste vært å leve i uet som har vært greia mi.

Vel... slik har det alltid vært, men jeg fikk en øyeåpner i går..
Grandonkelen min, en elegant mann på 83 år ble meldt savnet på fredag for en uke siden. På søndag fikk min bestemor (søstra hans) beskjed, og hun ringte da oss.
Ikke nok med at hun fikk beskjed for sent, men det som er det skumle er at min grandonkel hadde stukket av fra sykehjemmet som er så sløvt at de burde vært sperra inne på livstid!

Vel, nok om det. Vi dro til ringvassøya for å lete etter denne mannen som jeg hadde møtt for første gang på flere år for to uker siden. En rimelig ekkel følelse at neste gang jeg hørte om ham var han forsvunnet. Huset hans lå rett ved sykehjemmet, så denne senile, men elegante mannen syklet ofte hjem for å være litt der. Han vokste tross alt opp der.
Vel.. Denne fredagen kom han ikke hjem igjen. Det var ikke uvanlig at han sov over der en natt før han kom tilbake, men han kom altså ikke tilbake. Hvor kunne han ha gått?
han hadde etterlatt sykkelen sin ved huset, og der stoppet sporene.

Han var en enkel mann. Bodd på samme plass hele livet, og når man gjør slikt tilegner man seg noen plasser man synes er viktig for en selv. I hans tilfelle; Et par vann oppe i lia.
Det hadde møtt opp røde kors, frivillige, hundepatruljer, og tidligere hadde et helikopter søkt etter ham. Ingen resultat.
Politiet hadde funnet ammo stående på bordet hjemme hos ham, men ingen våpen... Vitner hadde hørt skudd på lørdagsmorgenen, og det var til og med en dame som stoppet i bilen, og ropte til bestemoren min at han hadde begått selvmord og vi trengte ikke å lete!

Det var en virkelig skremmende tanke da jeg, mor og far gikk oppe i lia og lette etter min gamle grandonkel Henry. Ikke nok med at vi kunne finne ham død bak neste ås, men kanskje han hadde blåst av seg huet..? Det hadde ikke vært mye koselig..
Vel... vårt lille familiesøk ble resultatløst, og vi måtte snu etter tre - fire timer ute i myra i regn og tåke tettere enn grøten jeg spiste til middag i dag.

Håpet famlet, og vi lurte på hva som hadde skjedd. Hvor kunne han være? Hvorfor hadde ingen funnet ham? Var han ennå i live?
Dagene gikk, men i går bestemte vi oss for å dra å lete igjen. Rett og slett fordi horoskopet mitt sa "I dag er en fin dag å finne noe du leter etter".
Vi gikk i rundt to timer... før vi fant ham..
Han lå godt til rette på en åpen plass rett ved siden av vannet vi visste at han likte seg med. Han lå ca hundre meter unna der vi hadde snudd sist grunnet tåken.

Han lå veldig fint til, og så rett og slett fredelig ut der solen lyste over den mørkeblå jakken, og det bleke fjeset hans. Han var relativt dårlig til beins, men han hadde kommet seg ganske langt til hans tilstand å være. Ved siden av ham fant vi en plastpose med fiskesaker, noe som min far kalte "typisk Henry". Uansett så virket denne mannen utrolig harmonisk og fredelig der han lå og hvilte. Mest sannsynlig ble han utslitt av turen opp, og fikk så et infarkt, eller kanskje han frøys ihjel, men en ting er i allefall sikkert. Han døde slik jeg har lyst til å dø. På et sted som har høy affeksjonsverdi, ute i naturen, og med skoene på : )

Ja, Henry var død, men jeg kan ikke ha forestilt meg en vakrere død for noen andre. Det var trist så klart, men det var samtidig mer en lettelse over å ha funnet ham i det hele tatt. Politiet hadde for lenge siden gitt opp letingen, så når vi ringte dem måtte de fly fra tromsø til ringvassøya i helikopter, noe som tok dem flere timer. I mellomtiden ble det egentlig veldig... rart. Sitte ved siden av grandonkelen min og holde ham med selskap mens vi hadde litt galgenhumor og liknende. Jeg trenger vel ikke si at det var en rørende opplevelse, og det har kanskje ikke sunket helt inn at jeg satt ved siden av en død mann i flere timer mens vi ventet på politiet?

Det store spørsmålet som gjennstår er: HVORFOR hadde ikke noen funnet ham? Helikopteret med varmesøkende kamera...? og liknende. Han hadde MINST ti kvadratmeter med åpent lende, perfekt for å bli sett av helikopteret.. Vel, nok om det. Jeg vet ikke hvorfor jeg poster denne bloggen. Muligens fordi det var en veldig tankevekkende opplevelse som fikk meg til å tenke igjennom livet og dets finurlige finesser, og det faktum at vi alle må gå samme vei som Henry en dag.
Jeg for min del håper at det blir en vakker dag : )