Kniggeth oppdager en låt: If I die young

Hei der ute!

I det siste har ny musikk begynt å snike seg inn i spillelisten min, mye takket være nye bekjentskap. Og her tenkte jeg og vise frem noen av de kanskje mindre kjente, og velkjente for alle andre enn meg. Og begynner med en ganske sterk sang fra The Band Perry: If I die young.

Jeg fikk tilsendt denne låta fra en søt liten flicka fra USA med ordene: I think its one of the most beautiful songs there is. Og hvorvidt det er de sterke assosiasjonene jeg selv fletter inn i denne låta, eller bare teksten i seg selv: If I die young rører meg.

Jeg har hørt at en god karakter i en bok, er en karakter mange kan assosiere seg med. Selv om de kanskje er ganske så ulike i hver sin verden. Man kan tenke seg at det ligger noe av dette i enkelte tekster også. For meg gjør denne låta at jeg tenker på noen som ikke lenger er i blandt oss. Som kom til slutten av livet så alt for tidlig. Jenta fra USA forbandt sangen med en venninde hun mistet når hun var 17 år gammel. Jeg tenkte på en jeg mistet for 2 år siden. Og jeg tror flere også kan komme til å tenke på tragedien den 22. Juli 2011.

Uansett, uten flere digresjoner, her er den nye oppdagelsen: http://www.youtube.com/watch?v=c0iEj7alzAI

Gleden av å gi (Og litt om å få)

Juleaften er over oss, for noen kanskje dere sitter og knasker på ribbesvor, gnager på et sauebein, eller nyter resultatet av fiskelykken. Om litt er det tiden inne for, for de som fremdeles har barnet i oss, den viktigste delen av julen: Presanger!

Presanger er et merkelig fenomen. Vi gir noen en ting vi håper de vil ha, i bytte mot noe vi ikke vet hva er. Så lurer jeg litt på hva som gjør det så morsomt? Og tenker da litt tilbake på onsdagen hvor alle årets julegaver ble kjøpt i løpet av 2 timer. Og hvorvidt det var akutt mangel på søvn, eller noe mer hjertefølt, hadde jeg det gøy med å finne dingser som jeg tror familie og venner vil like. De fleste gangene treffer jeg noen lunde blink(i hvertfall om jeg skal tro min søster), og kanskje det er derfor det hele er litt mer moro?

Gleden av å gi er noe som har kommet litt med tiden. Og den bunner ut i at det er gøy å gjøre noen glad. Og gaver er alltid litt stas slikt sett. Min søster får aldri vite hvor mye som blir brukt på henne. Men hvorvidt det er litt mindre ett år, eller mer et annet(I år går vi for mer med en vinterkåpe ca. 1000kr mer enn planlagt) treffer gaven vanligvis godt nok til å bli overøst i klemmer og smil. Og da er det gøy å gi.

Så kommer det til å få. Jeg tenker da litt på "dagens ungdom". Skal man tro media, ønsker gutter og jenter i alderen 13-16 år seg aller mest iPad, Smart phones og bærbare monster PCer. Og jeg hørte da på fremtidens voksne på Radio Norge en sen desember natt. Hvor en kommentar til hvorvidt den spurte ville bli skuffet om det ikke lå en av disse elektronikk dingsene under treet. "Ja, det vil jeg nok bli".

Noen gaver er kulere enn andre. Jeg lurer for eksempel fryktelig mye på hva dette DVD-cover store gaven som tre venner spleisa sammen for å få til er for noe. Men selv om sokkepakken fra farmor kanskje er litt gammel etter at den offisielt er blitt tradisjon, så smil og vær glad. Smilet du gir tilbake for en gave, kan være den gleden det er å gi :)

Julestresset

Det er en uke igjen til julaften, og man begynner å merke stresset. Ikke på meg selv, men på alle de som suser rundt i byen, fra butikk til butikk. "Hva ønsker du deg til jul?" blir spurt tyve ganger om dagen fra venner, familie og perifere bekjentskap som bare prøver å føre en samtale fordi du uheldigvis dyttet borti ham med hengerfestet utenfor bensinstasjonen. Aah julefreden...

Men hvordan finner man den egentlige julefreden? Den som skal bringe ro i sinnet og fred, om ikke i verden, i landet? For meg er det ihvertfall ikke å stresse inn i en butikk, for så å tyngre lastet fly til den neste. Det er ikke å bake syv slag, jeg liker best bare to av dem uansett. Smultringer og Havreflarn! Det er å sitte i sofaen og lese julehefter mens man tygger på en marsipangris, siden man jukset litt når grøten ble delt ut. Eller den gode varme følelsen hjemmelaget gløgg, der alkoholen ikke fikk kokt seg heeelt ut, gir meg på de kalde kveldene.

Så mens jeg sitter der og koser meg, med The Julekalender på DVD, varm drikke og mandler. Kommer min søster inn og lurer på om jeg har tenkt på julegaver enda. Nei jeg har ikke tid til julestress, det kommer som det kommer. Det er jo tross alt en hel uke igjen til jul.

Yaaaawn

Etter at interessen dabbet av en stund tilbake, bestemte jeg meg for igjen å forsvinne, bare litt. Men som alle dårlige vaner kommer man tilbake. Etter at den gamle PCen kræsja måtte man gå til innkjøp av noe nytt. En bærbar denne gangen, liten sak som får meg til å tenke på en Øystein Sunde vise.. Grønn og liten sjøsjuk, men fornøyd...

Med den bærbare revolusjonen på plass i hjemmet, merker man en skummel vane. Man tar den med seg over alt! Den sniker seg opp i senga, sniker seg opp i sofaen, på stuebordet, kjøkkenbenken, men heldigvis ikke på do. Denne saken har tross alt et lite kamera jeg nødig vil miste kontrollen over i pinlige situasjoner.

Forøvrig skjedd lite det siste året, ny jobb, rød Volvo stasjonsvogn ble til Beige Volvo sedan(savner fremdeles all duppedittene den gamle hadde) og penger flyr ut av vinduet som aldri før, i form av bensin, mobilreginger, paintballer, ting man glemmer og lurer på: Hvor i alle dager gjorde jeg av de 6000 kronene? Men man lurer jo, hva har foregått her i tiden man var borte?

Noen nyheter fra året som var? Legg igjen i en kommentar da vel =D

3 Ting du ikke putter i mikrobølgen

Mikrobølgeovnen. En genial oppfinnelse som lar deg varme opp hva det skal være innenfor en liten tidsramme. perfekt for så vel den late som for arbeidsnarkomanen. Men etter et noe mislykket mateksperiment som involverte fiskepinner og BBQ saus fikk jeg inspirasjon. Her er listen over tre ting du absolutt ikke bør putte i mikrobølgen din!

Hunden din

Utrolig nok skal det være mennesker som har gjort dette. Noe som igjen har gitt en morsom notis på enkelte mikrobøleovner. Det fungerer ikke å tørke levende dyr i en mikrobølgeovn! Om du derimot ønsker å kvitte deg med det pelskledde lille beistet, kan en mikrobølgeovn være rett så fornuftig.

Såpestykker

Det stemmer, den hvite klossen med såpe. Den du bruker når du vaker hendene. Som du legger tilbake med vann på, og mor blir oppgitt over såperestene som ligger igjen, og etter en stund blir grønne. Men hvorfor skulle du i det hele tatt putte den inn der? For å vaske mikroen selvfølgelig. Det du ender opp med kunne vært fra en skrekkfilm, akkurat som ansiktet på moren din hvis du skulle finne på å gjøre det i hennes ovn.

Champagneflasker

Jeg lar denne videoen snakke for seg selv. Og dette er noe jeg virkelig har lyst til å prøve her hjemme!

http://www.youtube.com/watch?v=QYzJoLVCskM

Et vinteroffer

Sprengkulda fra den kaldeste vinteren på mange år har krevd nok et offer. En død så meningsløs at man beskylder sin Gud og spør hvordan han(eller hun) kan være så kaldhjertet. Jeg hører en hånlig latter fra oven. Og begynner nesten og tro at det faktisk finnes en høyere makt. Om det finnes så ler han nå av meg.

For nå står jeg alene igjen, vinterdøden har revet bort min gode venn. Han har hjulpet meg av gårde når det har gått treigt, men det er slutt for nå. Og det er jo leit.

Men hva er det vi har som kan skape liv igjen? Jo elektrisitet! Det er jo noe alle vet. Vi kobler deg opp med kabler og klyper, du kjenner det nok når strømmen slås på. For mens kulda kryper skal du atter få gå.

Men selv med nok strøm til å grille en ku, vil ikke dødsangst til livsglede snu. Nei tredve minus har gjort sitt, og har sin dødsdom gitt.

Men hva er dette? En liten gnist? Ja du lever enda, det er visst. Hvorfor våkner du ikke fra din søvn? Hvorfor hører du ikke en ung manns bønn?

Jeg ser deg bli kjørt vekk med en rød bil. Og håper du våkner, død er ikke din stil. Og neste dag, meldingen kommer: Gled deg til i sommer, for varme var alt som skulle til.

Du våknet igjen, min kjæreste venn! Nå lurer jeg bare, åssen i h****** skal jeg få deg hjem?

(En kjapp takk til Viking for å plukke opp bilen min som frøs til en midlertidig død)

Bayonetta Demo inntrykk

Når helga som egentlig skulle brukes til dimmetur på Hafjell blir avbrutt av rammesitting og kvalme; finnes det heldigvis et par lyspunkt. Et av lyspunktene var utrolig nok en demo av et spill som ved første øyekast kan avvvises som nok et spill fra japan med sexy damer som dreper monster. Dette er heldigvis ikke et nytt Onechambra: Bikini samurai eller Bullet witch. Men Bayonetta.

Min skepsis ble vekket av den sære intoren, og den heller labre grafiske fremstillingen den hadde. Men så raskt spillet starter ser alt annerledes ut. Fargene er sterke, klare og ellers ser alt svært tilfredstillende ut. Kontrollen er stram og presis, noe som er et stort pluss i denne Devil May Cry konkurrenten.

Etter å raskt ha gått igjennom tutorialen blir jeg kastet ut i kamp mot engler, ormer og drager i en episk kamp som foregår på et fallende klokketårn. Det hele er ganske storslått og til tider litt kaotisk. Jeg slår meg igjennom fiendene med sinnsvake komboer, sparker dem inn i jernjomfruer, deler dem i to med sverdet mitt og steller meg på hendene og skyter vilt med støvlett-pistolene. Dette spillet er rett og slett vannvittig morsomt. Når et brett er ferdig blir poeng oppsummert og jeg får en sølvmedalje. Perfeksjonister kommer garantert til å spille brett om og om igjen for å få platinum.

En annen fiffig funksjon er lastetidene. Lasteskjermen kan minne litt om assasins Creed sin. Du går rundt i en virtuell plass. Men mens Assasins Creed bare lot deg gå rundt og leke med bevegelse, gir bayonetta deg en "dojo" med komboer i høyre siden og lar deg øve disse fritt. Nesten synd at lastetidene er så korte.

Bayonetta hadde jeg forventninger til, og de ble mer enn innfridd. Det blir spennende å se hvor bra det ferdige produktet blir. Men om demoen bare viser litt av hvordan hele spillet blir, så er jeg i hvertfall klar for mer. You angels all deserve a good spanking!

Forventning: 5/5

Fotoblogg

Jepp, de bildene jeg lovte i forrige blogg er endelig blitt overført til datamaskinen, og er nå altså her. (Dette er altså bare et tillegg til den forrige bloggen)

Bilde.1: Hele gjengen før vi skal ut på øvelse.

Bilde.2: Bildet viser en utstilling på trafikksenteret, hvor de setter ut et skopar for hver person drept i trafikken forrige år. Skoa viser til årstid og alder på de som er blitt drept.

Bilde.3: Barfotsbirken.

Bilde.4 og 5: MG3-skyting.

Bilde.6: Festflagget første pinsedag.

Bilde.7 og 8: Et par bilder fra ellers i uka.

Whoa! Bra uke

Heisann igjen! Det har ikke vært mye til livstegn fra meg siden forsvaret tok opp tiden. Så her kommer en liten oppdatering fra uken(e) som jeg har hatt.

Denne tjeneste uka begynte gankse platt. En dag på trafikksenteret for å lære om trafikksikkerthet føltes ikke spesielt militært ut. Men ga meg et nytt syn på det å kjøre for fort. Og vi fikk et lite innblikk i en kampanje de skal ha startet sånn ca. nå. Dagen etterpå var langt mer slik dagene bør være.

Da startet nemlig "prøve nr 1" for å få kompanimerket: Barfotsbirken. En tur på ca. 2,7 mil opp på fjell, ned i myrene og gjennom skogen. De første kilometerene var det kaldt, overskyet og tegn til regn. Men en liten pause 990m over havet ga nok tid i endre litt på sekkene(15kg) før vi gikk ned igjen, med bare 2,5 mil igjen. Heldigvis brøt skyene opp og sola varmet. Naturen våknet til og vi vandret langs enger, beitende sauer og småbruk. En trivelig "tur" som ga en noe uventet "bivirkning": 4cm i diameter store blodblemmer under hælen.

Deretter kom dagen vi alle hadde ventet på: MG3-skyting. Den lettgjenkjennelige lyden, det robuste utseendet og den vannvittige kraften ved dine hender gir et skikkelig adrenalin-kick. Dette var noe annet enn MP5! Det gikk med 2000 skudd den dagen. Det høres kanskje mye ut, men det måtte fordeles på flere mann. At MG3 skyter ut 20 stk i sekundet betyr dessuten at 100 skudd forsvinner på 5 sekunder.

Endelig var fredagen her, og en noe uventet prøve dukket opp. Prøve nr 2: 15 km pakningsløp(15kg). Denne marsjen kunne gått bra, men om du husker de blemme i tredje avsnitt; skjønner du muligens hvordan det faktisk gikk. Allerede fra start var haltingen fra smertene i føttene der. Og de ble verre. Men som den idioten jeg er, bestemte jeg meg for å fullføre. Det gikk saktere og saktere, etterhvert måtte jeg finne meg en stokk. Jeg begynte å miste følelsen i beina, og nærmest subbet sakte bortover bakken. De siste kilomterene var føttene så opphovnet at jeg måtte ta av meg støvlene, og gå barbeint. Når jeg endelig kom til mål var følelsen helt rå! At kompanisjefen selv sa han ville bruke dette som et eksempel på rå viljestyrke fremover ga meg et nøkk av stolthet. At troppsbefalet kalte meg for en gal, gal mann var også oppløftende. Så var det rett på vakt.

(Det blir ingen bilder foreløpig, ettersom jeg rett og slett ikke finner kabelen for å overføre. Men de kommer når jeg finner den!)

Vårtegn

Endelig kryper våren inn i hus og hytte. Blomster blomstrer, bjørka sprer sitt nesetettende pollen og syklister bruker stadig mer av veien. Men ingen av de tegnene har evnen til å irritere på samme måten som det sikreste tegnet av dem alle: lettkledde, stripebalanserende mopedister.

Men hva er så irriterende med disse ungdommene som farter rundt på små lette tohjulingene i 45-70km/t? Rett og slett det at de gjør alt de kan for å sette seg selv i fare, spesielt når du, eller andre, skal kjøre forbi med bil. For mange mopedister tror tydeligvis at de er syklister, og balanserer nærmest på den hvite stripa. Når du fører motorvogn(jf. Vegtrafikkloven §2.2) kan du faktisk bruke hele kjørefeltet ditt. Her er grunnen til at du skal gjøre akkurat det:

Nå biler skal kjøre forbi, skal de helt over i det andre feltet. Ved å kjøre nærme stripa er det lettere for bilføreren å ikke legge seg helt over og du risikerer å presses av veien. En annen trend blandt mopedførere er å legge seg enda lenger til siden når noen kjører forbi. Dette øker risikoen for å havne på utsiden av veien.

I tillegg vil jeg minne på at de fleste ulykkene med moped er aleneulykker. Altså ulykker der føreren kjører av veien. Jeg er fast i troen på at disse tallene ville synke dersom dere holder dere i midten av feltet, og ikke på stripa.

Sist men ikke minst: Selv om det er varmt å godt i været: Ikke kjør uten heldekkende klær! Shorts, bikini, t-skjorte o.l. gir ikke akkurat optimal beskyttelse om du skulle velte.

Ikke så verst

Tiden den siste uka har vært svært så spennende. Jeg ble overført til Jørstadmoen for opplæring til vaktsoldat. Jeg hadde hørt veldig mye om hvor slapt det var der, og kjedelig fra folk som var inne for 6-7 år siden. Altså litt annerledes enn det jeg kunne tenke meg, og som flaks er, også helt annerledes enn virkeligheten.

Hver eneste dag er det noe som er likt. Det er fysisk fostring(FYFO) og romvask. Ellers er dagene ganske ulike. I utdanningsperioden lærer vi strengere disiplin enn den jeg hadde i Kavaleriet. Vi løper 3km hver uke, skyter visstnok hver uke, lærer arrestasjonsteknikk, batongkurs, SIBO, og mye mer. Det er mye som skal igjennom før man kan gå streifvakt med skarpt.

Og befalet er svært strenge, samtidig som de virker ålreite. Når vi har oppstilling byr det dem aldri imot å ta litt ekstra morragym, lunsjgym, middagsgym eller kveldsgym. Når jeg tenker etter trener vi mye i kompani østerdalen... og det kan komme godt med, når vi om noen få uker skal går birkebeineren på ski. Et krav som gjør deg fortjent til birkebeinerlogen, og å slippe 3000m neste fredag på grunn av gnagsår, hovne bein og litt anna.

Men alt i alt har overflyttinga vært en positiv overraskelse, og selv om det er tullete mye gåing(Sorry metfan, men vi går nok mer her enn i Kavesk) og trening, så har man det bra. Og det er jo noe :)

Gass, perm og kjipe nyheter

De siste dagene i kavalerieskadronen har gått svært raskt. Sanitet(Hvor vi blandt annet lærte førstehjelp for åpne bukskader, dvs. tarmer ut av magen), gassbu(Som en tivolitur: Du er litt spent, det går utfor, du skriker, du vil prøve en gang til) og forberedelse til perm. Og midt i det hele en først god, så kjip nyhet: Jeg skal forflyttes. Det var bra, siden jeg har søkt selv av grunner jeg lar gå unevnt, og dårlig fordi jeg skal møte på Gjørstadmoen: Norges slappeste militærleir.

Jeg så en del frem imot ny tjeneste lenger sør, og når meldingen kom var det først Terningmoen vi skulle til. Alt pekte på Vakt og Sikring, noe det forsåvidt fortsatt gjør. Men å bli sendt fra en av de mest intensive avdelingene til Gjørstadmoen, vel, det frister lite. Men et lyspunkt er det i alle fall, permen er utvidet i en uke...

Kontakt!

I forsen skjer det mye moro noen dager. Og idag var det definitvt en slik dag. For idag fikk vi endelig mose litt fi, god stemning. Ikke ekte fi selvsagt, og heller ikke ekte kuler, men god stemning. Fienden(eller lag 7) skulle moses med laser og rødfis.

Dette fungerer på den måten at vi har på en vest( til 80.000kr) og et hjelmtrekk(20.000 kr) med "mottagere" på. Disse registrer om vi blir truffet av laserstråler fra motstander(og allierte) som aktiveres når man avfyrer rødfisen(blankskudd). Laserpekeren koster heldigvis bare 7.000kr. Når man blir truffet får man beskjed om hvor(Om man blir snittet kommer lyde "Peoww") og hvor farlig den er.

Etter mye trening på makkervis fremrykning(to og to) var vi klare, og kaoset var løs. For når man kjører makkerpar, skal man ikke tenke på annet. Sett tre makkerpar sammen, og de løper som fulle høner foran geværpiper, rett på siden av deg og foran fi. Men det største problemet ble spillregler. I og med at motstanderen ikke fikk noen breddebegrensinger, slik som oss, kunne de fritt flanke oss. Men den gang au. For selv om jeg, etter å ha skutt en fi, ble "Skutt hode kritisk"; vant laget med tre overlevende. De visste forsåvidt ikke at kampen var over, og begynte å skyte på neste lag, som da gikk under status "defekte", dvs. skadd og ikke med i øvelsen.

Men selv om kampen foregikk i totalt kaos, synes befalet det gikk greit som førstegang.

Dette var alt for nå, men skal sende dere updates så ofte som mulig. Nå er det tilbake på brakka og i seng. God natt!

En hilsning ifra Forsen

Jeg har nå vært 9 dager i forsen, eller forsvaret da. Etter mye venting, mye bæring(gled dere som skal inn!) er vi nye rekrutter klare. Med stridstrening, fysisk fostring og litt dårlig tid. Jeg var forberedt på at dette skulle bli hardt, men jeg må ærlig innrømme at dette ble mer enn jeg regnet med.

Men man biter tenna sammen, for dette skal jeg igjennom. Jeg har havnet i kavalerieskadronen, tropp to og utrolig nok på rom med Gr.brukeren metfan(han var høyere enn jeg trudde). Det er opp halv seks hver morgen, og i seng klokka ti. Det øves med telt, primus, og vi har til og med fått prøvd AG3!

Soldatlivet er hardt, men det har sine stunder også. Når et lag ligger skjult(eller prøver i det minste) i skogen, og løytnanten kommer kjørende i en CV90 og spør etter fenriken. Både det at vi vet vi har feilet, og det å se en halvtykk mann med skjegg som roper ifra toppen av en PO-vogn gir sitt øyeblikk(pluss alle de smått perverse huskeorda til befalet løfter moralen.

Men nå er det tilbake til soldatlivet, og køya selvsagt. God natt!

1 uke....

Nå er det en uke... En uke til hele livet skal forandres... Vel det er i det minste en uke om fem minutter i skrivende stund!

For om nøyaktig en uke(4 minutter og ca. 10 timer) farer jeg av sted til Sessvollmoen. Der skal jeg overnatte til neste dag siden jeg ikke ville rekke innrulleringen ellers. Jepp, den lille godfjotten med dårlig(i følge min mor) humor skal i militæret. Dagen etter innrullering skal det flys, noe jeg synes er helt greit. Ettersom det faktisk er 1572,8 km å kjøre bil. I fly tar turen hele 1,5 time, men regner ikke med å bli kjent med så mange på veien. Om alle historiene er sanne blir det nemlig et herkules som skal fly oss opp. Altså en benk på hver side i et lasterom.

I det siste året har jeg utbasunert hvor mye jeg gleder meg. Og det er fremdeles sant, selv om nervene kommer sammen med den nærstående turen(nå er det bare en uke og ti tiemr igjen). Og nå begynner forberedelsene på et helt år uten mor(Jippi!!!). Dette blir dermed det siste jeg skriver til dere, på en god stund.

Ha det bra! Og et godt nytt år!

Go kveld!

Det nye året nærmer seg med stormskritt og femmils-støvler. Jula er rettt rundt hjørnet og alle stresser hit og dit. Vi får mindre ting til det vi vil gjøre, og bruker den tiden vi tar til å rydde, vaske og forbereder oss til den kommende tiden.

Men jeg har allerede sporet helt av. Denne bloggen er nemlig intet mindre enn en farvel blogg. En type blogg vi ser så alt for mange av om tiden. Jeg har ikke lenger tid til å skrive her, eller være aktiv på en god stund. Foruten om jobb, jul og den store finanskrisa(som jeg ennå ikke har merket noe til, hmm.), skal jeg på nyåret dra av sted til militærtjeneste. Jeg regner dermed med å være veldig lite aktiv det kommende året.

Så selv om dette ikke er et endelig farvel(Eller hvem vet? Jeg kan desverre ta feil.), men allikevel må jeg si "Hadet bra! Vi ses om en tid!"

Og så benytter jeg anledningen til å si: "God jul, og godt nyttår!"

En gledelig, frustrerende jul!

Dette blir en blogg om en forhastet konklusjon. I min forrige skrev jeg om hvordan saldoen på kontoen min plutselig var tom. Situasjonen har ikke forandret seg så altfor mye, men grunnlaget har fått en drastisk endring.

Jeg ringte til banken idag(både før og etter åpningstid) for å finne ut av problemet. Utrolig nok fikk jeg beskjed om at pengene var på konto, og at jeg dessuten måtte møte opp personligfor å fjerne sperringen på kortet. Jeg møter opp og forklarer problemet. Og de sjekker datasakene etter feil. Nei... Ingen synlige feil. Så ut i minibanken på utsiden for å sjekke. Nei, fremdeles 0.0kr i saldo. Uten å forklare stort mer, måtte dette høyere og høyere opp i systemet. Men ingen feil funnet. Jeg hadde penger, men det var problematisk å få tak i dem, uten å ta dem ut via banken i åpningstiden. Heldigvis fungerer den nye chip-dingsen i butikkene, men de "reserverer" altså pengene. Synd for dem egentlig, ettersom de pengene ikke kommer ut med det aller første.

(Det var altså en datafeil, og ikke tyveri, som gjør at pengene nå ikke kommer så lett til mine hender)

For moro skyld begynte jeg å regne på hvor stor sannsyneligheten var for at denne feilen skulle ramme akkurat meg, og tydeligvis ingen andre. jeg stoppet opp når jeg kom til 1:35000.

Stusselig jul

Jula er her snart, om ti dager sitter folk og åpner gaver. Men ingen av dem vil være fra meg.

Etter en kontosjekk på fredag, fikk kjeg konstatert at jeg hadde nok penger til å kjøpe fine julegaver. Ja, det var på fredag. Idag sitter jeg frustrert, lei og litt knust. på lørdag forsvant nemlig vært øre.

Idag skulle jeg bare fylle på litt MS-points for den kommende Knothole Island til Fable 2. En kjip melding satt meg på sporet av at her var noe galt. Og jeg kjørte av sted til minibanken, og sjekket saldoen. Knusende resultat: 0.0kr. På et eller annet hvis har noen fått tak i hver eneste krone fra kontoen min. Ingen ting igjen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Årets høydare må nå feires uten en krone.

Min eneste trøst er at jeg kanskje kan finne ut av hva som er skjedd imorgen. Men jeg kan neppe se frem imot å få igjen et rødt øre.

Kniggeths Retrohjørne: Stunts

Tittel: Stunts!
Plattform: DOS, Amiga, NEC PC-9801
Utvikler/utgiver: Distinctive Software/Mindscape
Type: 3D racing spill
Antall spillere: 1
Abandonware: Ja

Idag er det mange som spiller Trackmania, i en eller annen form. For snart 19 år siden spilte man Stunts!, og det gikk akkurat ut på det samme.

Stunts er noe så sjeldent(i hvertfall var det det for 18-19 år siden) som et racingspill med egen editor(Så vidt jeg vet var det bare Sunt Driver fra samme år som ga den muligheten). Det eneste som gjelder er å kjøre fortest mulig gjennom en bane, med en datastyrt motstander, eller alene. Uten editoren ville dette spillet bli ganske raskt repetivt. Men heldigvis har den altså en editor.

Editoren lar deg lage stuntbanen akkurat som du vil. Med hopp over boligblokker, looper, doseringer og andre hindringer. I tillegg hadde spillet en ganske god realisme for sin tid, og kunne "simulere" is, gress, asfalt og grus underlag, med forskjellige veigrep. Og det kunne simulere overstyring og understyring.

Selv om Stunts trekker på årene er det fremdeles noe liv i spillet. Det arrangeres nett-turneringer, der spillere sender inn replays av løpene sine, og konkurrer på det viset.

Siden spillet er såpass avansert for sin tid, og den lange levetiden som kommer med bane-editoren, får spillet toppkrakter i sin klasse: 10/10

Det finnes noen nettsider der ute som lar deg laste ned spillet. Om du har lyst til å ta en titt på Stunts kan du prøve her:

http://abandonia.com/en/games/73/Stunts.html

Kniggeths Retrohjørne: Raptor

Full tittel: Raptor - Call of the Shadows
Utgiver: DOS - Apogee/Win - Cygnus Studios
Type: 2D raster grafikk* vertikal shooter
Antall spillere: 1
Shareware versjon: Ja
Freeware/Abandonware: Nei

Dette er et spill jeg har vært glad i siden første gang jeg prøvde det. Raptor var(og i noen øyne "er") et vakkert laget "flyspill" der du ble sendt ut forskjellige stder og planeter, for å sloss mot militære selskap i ditt superavanserte kampfly: Raptor.

Spillet er delt opp i tre episoder(kalt sektorer) som øker i vanskelighetsgrad. Bravo Sector er nok den sektoren som er den mest kjedelige, utseendemessig. Mye bart land, men noen få skoger og elver. Tango sector skifter tema flere ganger og er et langt vakrere skue. Mens den siste sektoren: Outer regions tar deg med på forskjellige planeter, og er også godt variert. Hver sektor er delt opp i 9 brett og gir spillet totalt 27 brett.

Som i de fleste andre vertikalt rullende skytespill får man en stor haug fiender å bryne seg på. For hver fiende du sprenger i filler, tjener du en sum penger. Hvor mye penger du tjener avhenger av hvor vanskelig fienden er. Pengene kan du bruke til å oppgradere våpen, skjold og på å reparere flyet ditt.

For selv om Raptor-flyet kan ta uvanlig mye bank, finnes det ingen ekstraliv. Om du dør, så dør du. Og spillet er slutt. Man får dermed en utfordring i det å finne en rask, og sikker måte å ta ut fiendene dine. Ellers vil flyverkarrieren avsluttes smertelig tidlig.

Dette virker kanskje som et helt vanlig spill. Men de pent lagde nivåene, varierte fiender og ganske så bra lydside; gjør dette spillet en sikker retrovinner.

Karakter: 8/10

Dersom du har lyst til å prøve dette spillet finnes det fremdels muligheten til å laste ned shareware versjonen(og eventuelt kjøpe det hele) her: http://www.3drealms.com/raptor/ (Note: DOS versjon)

* ordliste:

Raster grafikk, her: Grafikk basert på bitmap bilder. Dvs. at hele kartet man(i dette tilfellet) flyr over er et ferdiglaget bilde som skroller nedover. Raster grafikk oppskalerer ikke, og vil dermed se veldig dårlig ut ved høye oppløsninger.

Jeg vil være alene!

Jeg er godt ut i mitt 19 år som menneske på denne steinklumpen, også kjent som tellus og jorden. Foruten en ok utdannelse, noen titalls interesser og en grei økonomisk utvikling; har jeg også en mor og en far, en bror og en søster. Min bror har hatt et godt knippe forskjellige kjærester opp gjennom tiden, og min søster likeså. men ikke jeg.

Mine foreldre begynner vel å bli litt bekymret, kanksje de til og med tror jeg er homse, men jeg bryr meg ikke. Moren min maser om at jeg burde skaffe meg et noen lunde fast følge nå, slik som mine søsken, søskenbarn og tremenninger. Om en begivenhet skal skje, så kommer kommentaren: "Du kan bli med du, og kanskje du har med deg en jente og?"

Faktum er den at jeg liker jenter veldig godt, men så er det det ordet jeg ikke liker: "Forhold". Flere av mine venner har kjærester, og maser litt om at jeg burde begynne med "sjekking". Men jeg vil være alene, for jeg vil være fri. For forhold bringer med seg mer enn lykke: Bånd. Du blir ikke like fri til å gjøre det du vil. Man må tenke på hva kjæresten vil og hennes behov. Faktisk tror jeg at mannens behov blir undergravet i de fleste forhold. Så er det egentlig så rart at jeg vil være alene?

Og selvsagt så har min musikkinteresse gjort at jeg har funnet den perfekte låta for denne bloggen: Lynyrd Skynyrd - Freebird

Kampmusikk

Jeg liker godt å høre på musikk når jeg spiller, og det er det nok også mange flere her som gjør. Om jeg vil ha det litt moro med musikken, hører jeg på klassisk mens jeg nærmest rytmisk kjører over så mange fotgjengere jeg kan i GTA, eller øker hjerterytmen med herlig el-gitar når jeg vil ha mest mulig action. Musikk skaper masse stemning. Og her tenkte jeg at jeg skulle skrive de tre sangene som gir meg "blodlyst". Låter som setter meg på spissen, og øker blodtrykk, reflekser og vekker til live den lille drapsmaskinen i hjertet mitt.

1. Yngwie J. Malmsteen`s Rising Force - Attack!

Det er ingenting som funker bedre enn rå gitarriff for å vekke ditt indre beist. En rå låt, med gitarsoloer fra helvete og en tekst som virkelig roper kamp. Det sier nesten seg selv at dette er bra kampmusikk når "You must die now!" og "Attack!" er de mest brukte utropene i teksten.

2. Iron Maiden - No more lies

Noen ganger trenger ikke teksten å oppfordre til drap i seg selv. Det er da det holder med rå bass, høylytte gitarsoloer og en stemme som roper "No more lies!" åtte ganger etter hverandre for å virkelig kjenne blodet bruse.

3. Dope - Die Motherfucker die!

En sang som jeg regner med jeg ikke må forklare. Tung gitarspilling med en sinna, hes stemme som roper "Die motherfucker! Die!" forklarer seg selv.

Hva med dere? Hører dere på musikk? Og hva liker du best å høre på i kampens hete?

Linker:
Attack!

No more lies!

Die motherfucker die!

Bakk inn bissniss

Det er ganske deilig å ha fri. Vel det VAR ganske deilig å ha fri. Siden slutten av August har jeg faktisk vært uten arbeid. Deilig med fri de to første ukene, etterpå var det som om "fri" ble byttet mot "rutine". Mine håp om nytt arbeid ble stadig mindre, jo flere nei jeg fikk; dess kortere ble tidsperioden jeg trengte jobb(Militærtjeneste i Januar). Det ble dermed vanskeligere å få jobb.

Men nå er det endelig forandring i vinden! Fra og med imorgen er jeg tilbake på min "gamle" jobb, i Sarpsborg. Opp klokka halv seks, dra på jobb ti over seks og hjemme klokka fem. Og nå er det utrolig nok deilig å vite at i morgen skal man tilbake til jobb igjen.

Gleden ble forsåvidt litt amputert da jeg skal jobbe tre timer overtid*dunk*,

Hjelpesløshet - kan noen hjelpe meg?

Det kommer mange ting her i livet. Noen er gode, slik som venner, god mat og ellers gode nyheter. Slike ting som gjør at du vet hva du skal gjøre, og føler deg bra når du gjør det.

Så er det de tingene som du ikke vet hva du skal gjøre med, som du føler du ikke kan gjøre noe med. Og de gir deg ikke noen god følelse når du gjør det du vet du må heller. Man blir hjelpesløs. Det føles som om man er på dypt vann og hvor man skal svømme spiller ingen rolle; for land ser man ikke noe sted.

Så her er et spørsmål om hjelp i fra hjelpeløse meg: Hva skal man gjøre når en venn du ikke har hørt fra på lenge(av forskjellige grunner) plutselig ringer og vil snakke med tårer i halsen? Og det viser seg at det er fordi en av foreldrene hans/hennes brått har dødd?

Hva i helsike skal man gjøre da for å hjelpe vennen holde en stø kurs gjennom helvete?

Hva har folk imot politiet?

Det er bare så altfor normalt å høre hvordan mannen i gata rakker ned på nasjonens voktere. Jeg har hørt/overhørt flere samtaler om politivold, samtaler der politiets holdning diskuteres som frekk og provoserende. Er det slik at jeg har vært utrolig heldig i livet mitt som aldri har møtt en voldelig, frekk og provoserende politibetjent?

Og selvsagt, de syter så fælt over at de ikke får høyere lønn. De klagde jo ikke så mye før. Men nå skal dere vite, at før var politiskolen en etatsskole, dvs. betalt utdanning. Av en eller annen grunn er det idag høyskole, og man må ta opp studielån for å komme gjennom skolegangen. Grunnlønna er på skarve 320 000 for operative politibetjenter. Det vil si at etter skatt er man nede i ca 17000 i måneden. Dette skal dekke leie, lån, mat, strøm, telefon osv.

I tillegg (og i motsetning til det noen tror) får ikke politiet risikotillegg. De får ikke noe ekstrabetalt for å stoppe en desperat mann med kniv, en dopa raner med pistol eller en ungdomsgjeng som raserer et utested.

Jeg vil bare legge til et sitat(nedkortet) fra politiforum for september:

"I løpet av noen få septemberdager kunne vi i avisene lese om en politimann som var hardt skadet i mc-krasj, en annen var blitt slept etter en stjålet bil. En tredje skutt i foten av et vådeskudd... ...Polititjenestemenn går daglig inn i situasjoner andre bare ser på film. Men i det virkelige liv settes det ikke inn stuntmenn og det er ikke opptak. Hardkokte kriminelle, rus, skytevåpen og høy fart utgjør en cocktail som er en vesentlig ingrediens i yrkeshverdagen til politifolk... ...Og som flere og flere politifolk nå søker seg bort fra. Ikke fordi at jobbsituasjonen oppleves som farlig, men fordi at samfunnet setter for liten pris på at de går inn og gjør denne jobben. Dette bekreftes av undersøkelsen Politiets Fellesforbund nylig la frem."

Så hvorfor er det så mange som har "noe" imot politiet?