Redaktøren mimrer - bloggserie del 1

I løpet av mitt 31 år lange liv har jeg opplevd både det ene og det andre. Det har blitt noen solskinnshistorier, og noen ikke fullt så solfylte historier. En ting er sikkert: Det å spille har vært en stor del av livet mitt helt siden jeg var en liten tass på 11 håpefulle år. I denne bloggserien ønsker jeg å dele noen av mine spillminner, og også ta dere med på en reise fra diskettenes høyteknologiske verden på Amiga 500, til dagens standard hvor Blu-ray og nedlastbart innhold er standard.

Det hele startet en snødekket juleaften tidlig på 90-tallet. En juleaften som på alle måter var perfekt, mye takket være et celebert besøk fra selveste julenissen. Dette var kvelden der alt som kunne skje klaffet. Det var kvelden hvor en liten bortskjemt gullunge hadde åpnet gaver i hopetall og mesket seg med julefeit mat, hjemmelaget is, godterier og alt annet som smaker en mørk vinterkveld. Det var kvelden hvor høydepunktet var en rødkledd herremann med hvitt skjegg og sekken full av gaver. Jeg mener - og håper - at jeg ikke trodde på nissen lenger på denne tiden (om noen GR-lesere forsatt tror er det ingen grunn til å slutte), men jeg husker likevel besøket som positivt.

Men det sluttet ikke der.

Den siste gaven som skulle pakkes opp bestod kun av en liten papirlapp med en kodet melding. Som en lystig eventyrer satt jeg ut på jakt etter gaven, som skulle vise seg å være noe langt mer enn kun én av mange julegaver. Det var starten på mitt liv som ivrig spillientusiast.

Etter langt om lenge og lengre enn langt fant jeg en pose øremerket Kristian Nymoen. En pose som inneholdt en stor firkantet pappeske som fikk øynene på en tent liten guttevalp til å lyse opp. Det var en Amiga 500. Min første spillmaskin. Eller rettelse: En superdatamaskin som var alt kjernefamilien trengte på den tiden.

Jeg brølte av glede.

Noe jeg vanligivs ikke pleide å gjøre. Selv i dag synes jeg det er pinlig når langrennsutøvere utfører sine Kollen-brøl og diverse lignende jubelhyl. Men i det øyeblikket kunne jeg ikke bry meg mindre. Jeg stod på tå hev og hylte så høyt jeg maktet mens gleden strømmet gjennom den spe guttekroppen.

Spillene på Amiga 500 var på disketter som rommet 880 kilobyte, mens et spill med dagens standard på minst 5 gb tilsvarer 5.000.000 kb. Med litt enkel hoderegning kommer jeg derfor frem til at dagens spill er 5681 ganger større enn for snaue 20 år siden. Likevel virket spillene like imponerende og realistiske på den tiden som de gjør i dag.

Spillene ser nesten helt ekte ut, var et vanlig utsagn på den tiden. Det samme utsagnet bruker vi fortsatt. Merkelig det der, men sånn var det. Helt sant.

Med nyvunnet spillinteresse var også tiden moden for å finne likesinnede venner. Venner som også hadde Amiga 500, slik at vi kunne kopiere spill og snakke om hva som var i vente. Her møtte jeg Jan som var to år eldre enn meg, og den breiale bedrevitervennen hans Kim som var enda eldre. Jan var egentlig en ganske hyggelig type, men når Kim var der ble han ufyselig og hoven. Han skulle alltid tøffe seg når den eldre vennen var tilstede. Kim var den som visste alt og spredde alltid om seg med falske rykter og gjennomført svada. Han fikk meg til og med overbevist om at robotene var rett rundt hjørnet, og at de kom for å ta knekken på alle spillinteresserte jyplinger. Den natten sov jeg ikke et sekund.

Men da jeg traff Jan på egenhånd var det testing av spill og kopiering som stod på agendaen. Jeg husker spesielt godt hvor lang tid det tok å kopiere et spill over på en diskett.

Her kunne man følge med på 79 punkter som skulle fylles med innhold, der det ble lest fra en diskett og skrevet inn på en annen. Man måtte bytte disketter seks ganger i løpet av prosessen, og det var stadig nervepirrende å følge med i tilfelle det skulle oppstå en feil underveis. Nesten like nervepirrende som å benytte seg av Sony sine onlinetjenester. Her kunne alt skje.

Flere ganger ble jeg nødt til å ta sykkelen fatt og fly tomhendt over til andre siden av fotballbanen der jeg bodde, men som regel var det med flere nye spill og disketter i armkroken.

Fortsettelse følger...

Siste skrik: Det er tydeligvis ikke bare i disse tider burgunderrød dress er på moten. Legg merke til Cola-kork-slipset.