En anmelders rolle

En bekjent av meg skrev en kommentar i forbindelse med tilbakemeldingene på Halo 4-anmeldelsen. Navnet hennes er Ragnhild Solberg, og så vidt jeg vet jobber hun som freelancer og spillskribent hos VG.

Kommentaren i sin helhet:

"Nå skal det sies at jeg aldri har spilt Halo, men i lys av kommentarfeltet på Gamereactors anmeldelse av Halo 4 fikk jeg en ordentlig aha-opplevelse. Flere av kommentarene gikk på at anmeldelsen var "altfor subjektiv" eller at det ble for mye "JEG" og "nostalgi". Det er jo kjent at anmeldere lirer av seg fraser som prøver å forklare at selve handlingen med å anmelde noe er subjektivt, men det ble ikke det rette forsvarsmomentet i denne sammenhengen - spesielt ikke når en av kommentarene sa at selv om en anmeldelse er subjektiv, må det "være en balanse der". Nei, jeg måtte ha noe mer, noe som virkelig forklarer hvordan det hele fungerer.

Kommentaren som virkelig bet seg fast i meg var denne: "Anmelderen er litt mer rettet mot forventningene han hadde til det, og ikke spillet i seg selv. " Og da kommer litteraturstudenten inn. For hva er det vi bringer med oss, om ikke forventninger? Er ikke spillet i seg selv noe som konstrueres i møte med det subjektive?

I Norman Hollands «Literature and the Brain» skriver han om hvordan mennesket møter en tekst, hvordan vi kan bli oppslukt i den til et punkt at vi ikke skiller det virkelige livet fra det litterære. Dette gjelder all kunst. Nå sier ikke jeg at alle har denne opplevelsen hele tida, men at muligheten er bygd inn i oss som nysgjerrige og tenkende vesener. Uansett om man opplever dette eller ikke, så møter vi kunst med forventninger. Forventningene er der enten vi vil eller ei; de er med oss fra tidlig barndom. Hukommelse - både bevisst og ubevisst - er forventning.

Spillmediet er unikt. Holland sier at vi kommer med to forventninger til kunst; at vi forventer å nyte, og at vi forventer å ikke gjøre noe - det Kant kaller interesselosigkeit. Selve definisjonen av spill er at de er interaktive på en eller annen måte, så Kants begrep kommer til kort for denne typen kunst. Men forventningen om å nyte - uansett om det er det estetisk vakre eller det uutholdelige skumle - den tror jeg alltid er med oss.

For min egen del vil jeg alltid søke mot de historiefortellende spillene, de som er litteratur. Jeg har en iboende forventning i meg - selv om jeg ikke vet noe om spillet på forhånd - om hvordan jeg kommer til å møte det: Hvordan mine tidligere spillopplevelser, relasjoner, reiser, møter med kulturer, eller hvordan jeg sov i natt påvirker meg allerede før jeg starter spillet. Kanskje boka jeg leste på senga i går sniker seg inn i min oppfatning av spillet? Jeg vil det kanskje ikke, men saken er at alle mine forventninger er meg, alle minnene i meg styrer meg. Påvirkninga er i høy grad ei ubevisst påvirkning, men den er like fullt reell.

Så hva skjer da når jeg spiller? Den ene professoren min, Kay Young, sier i boka «Imagining Minds» at de "levende" litterære figurene - de som framstår i oss selv som levende - skapes i oss selv. Vår Harry Potter er lik på mange punkter, men min vil alltid være litt forskjellig fra din. Jeg bringer med meg noe i møte med denne trollmannen som former han annerledes hos meg enn hos deg. Oppfatningen min er resultatet av hukommelsen min. Nå er det ikke sånn at jeg prøver å skrive om kommentaren på anmeldelsen fra "spillet i seg selv" til "spillet i han selv". Spillet skal få all ære for det det er. Likevel, spillet er skapt av mennesker og for mennesker, og forventningene og erfaringene på begge sider slåes sammen idet jeg starter spillet - og fortsetter lenge etter jeg er ferdig.

Hukommelsens viktigste jobb er å fortelle oss når noe er uventet, forandret, annerledes. På et primitivt biologisk nivå er det den som leder oppmerksomheten vår mot farer. Og, hvis noe har fungert før, er vi - som vanedyr - offer for en trang til å gjenta det. Og nettopp her tror jeg Gamereactors anmeldelse kommer inn. Spillet skal ikke dysse oss inn i en repetativ søvn. Vil vi ha det vante, så spiller vi et spill vi har spilt før. Nei, spillet skal jobbe med hukommelsen, utfordre den. Det skal lage nye forventninger, nye minner. Ordet minneverdig har aldri vært så passende. Selv de enkleste spillene må utfordre, ikke bare oss brukere, men seg selv.

Jeg kommer sikkert til å få noen kommentarer på denne teksten. Noen som sitter med sine egne minner, sine egne forventninger, og som ikke sier seg enig i det jeg med mine forventninger har sagt. De kommer med sin egen anmeldelse av mitt arbeid. Og det er helt greit. Denne teksten er tydelig preget av mine nye erfaringer, mine nye minner i møte med tanker og mennesker. Uten dette fyllstoffet i hukommelsen som utgjør mitt vesen ville jeg ikke ha skrevet denne teksten.

Og du ville ikke lest den."