5 grunner til å se The Dark Knight Rises

Min kjærlighet til Batman-serien er vidt dokumentert. Derfor var jeg rask på pletten med å kjøpe billetter til midnattsvisningen av The Dark Knight Rises den 24. juli, 340 kroner på kortet til tross. Vi har ventet på dette i en evighet - her er grunnene til å glede seg ekstra mye.

1. Bane.
Batman & Robin huskes av de fleste for brystvortene på flaggermusdrakta til George Clooney og Arnold Schawrzeneggers katastrofale Mr."You're not sending ME to the COOLER!" Freeze. De som har klart å pine seg gjennom klisjéfesten vil imidlertid også minnes Bane, den gang som Poison Ivys sammensvorne. Helt greit, det - bortsett fra at de fremstilte ham som en brautende idiot uten hjernekapasitet. Har de helt glemt at dette er mannen som sendte Batman på perm etter å ha knust ryggen hans? At han kan fire språk? Eller at han faktisk er ganske intelligent? Det hjalp heller ikke på saken at Bane ble spilt av en amerikansk bryter, hvis hud så ut som plastikk. Men i hendende til Tom Hardy - kjent fra Muldvarpen og Inception - kan alt bli annerledes. I The Dark Knight Rises er Bane en mastodont. En uhyre sterk og intelligent mann, strategisk overlegen og herlig slu. Det er det som er Bane - ikke en tosk med lærmaske fra Brio.

2. Gotham i ødeleggelsesmodus.
Stakkars, stakkars Gotham City. Etter åtte år i fred, takket være Harvey Dents massive rettsakstriumf, har de endelig fått gå i ro langs gatene. Åtte år uten å måtte støte på fargerike klovner, tjukke pingvinmenn eller psykopater med arr over hele kroppen. Men nå starter alt igjen, og det blir verre enn før. Mye verre. Her snakker vi store gateslagsmål, løslating av fangene på Arkham Penitentiary og massive byødeleggelser. Spetakkelet er et faktum - det er bare å lene seg bakover og nyte det.

3. Hvordan Anne Hathaway har tolket Catwoman.
Flere slo alarm om casting-valget da det ble annonsert at Anne Hathaway var den neste Catwoman. Jeg var blant dem. Med Anne Hathaaway går tankene mine rett til seriøse roller i dramafilmer, som ikke nødvendigvis skriker lekenhet. Men de siste trailerne har overbevist meg. Alt fra talemåten til gangen oser Catwoman, og er langt unna den småkjedelige tolkningen jeg forventet. Dette er Catwoman anno 2012 - like leken, men samtidig mer tonet ned. Batman og Catwoman har en kjemi som, både i tegneseriene og i filmene, alltid har vært et høydepunkt, og vil gjøre seg godt i Nolan-format. Men jeg er ikke helt fornøyd med drakten, da.

4. Christopher Nolan vet hva han driver med.
Du ser raskt hvilke filmer som er signert Christopher Nolan. De filmes ofte i stor skala, og tar for seg store områder over... vel, til tider for lang tid. Med The Dark Knight Rises har han sett tilbake på filmingen av eldre actionfilmer, da fokuset ofte lå på vidstrakte, storslåtte bilder fremfor korte og hektiske sekvenser. Av den grunn gikk han derfor for IMAX fremfor 3D. Flott, sier jeg - Batman klarer seg fint uten 3D. Så lenge det ikke blir for bombastisk, som Nolans filmer tidvis er, blir jeg fornøyd.

5. En storslått og verdig slutt.
Med The Dark Knight Rises konkluderer Christopher Nolan trilogien om Batman. Etter dette vil han rette fokuset på andre prosjekter, og ifølge ham selv vil han styre unna superheltfilmer en stund. Skal vi tro manusforfatter David S. Goyer vil heldigvis slutten bli av episk kaliber, da spesielt med tanke på den siste scenen. Goyer har uttalt at de brukte scenen de har snakket om siden Batman Begins, helt uforandret fra originalkonseptet. Manusforfatteren avslørte at han satt igjen med en klump i halsen, trist over den skjebnesvangre slutten. Om de gjør dette riktig er nok ikke Goyer den eneste.

Dette er slutten, folkens. La oss håpe det blir bra. Ses på Colosseum!

Goodbye, Mr. Muscle!

Upgrade acquired: Kitchen Menace

Som redaktøren mang en gang har påpekt er jeg langt fra stødig på kjøkkenet. Ingen vits i å lyve lenger - situasjonen er nitrist. Det er hit mat kommer for å dø.

Overraskelsen ble derfor stor for kameraten min under forrige Game of Thrones-kveld, da jeg disket opp med utallige eksotiske ingredienser (...14) for det kulinariske kyllingprosjektet Ghost's Chicken. Og det var ikke hvilken som helst kylling - det var Game of Thrones-inspirert kylling.

Dere leste riktig - jeg har kjøpt kokeboken.

Som Kristian sa når jeg nevnte Batman Live: Om jeg fortsetter slik har jeg en ensom fremtid i vente. Nå kommer den i det minste til å smake godt.

Batman i byen!

Etter en opphetet diskusjon om årets spill på fredag kveld, som resulterte i harde slag og sleipe taklinger, var det godt å endelig kunne nyte helgen på lørdag. Mulighetene var mange. Filmkveld med Batman, spillmoro med Batman, lese tegneserie-Batman eller dra på Batman-fest. Men jeg valgte å bryte meg ut av mønsteret, og smelte i stedet til med en aldri så liten detur utenfor leiligheten:

Batman Live på Oslo Spektrum Arena. Ja, folkens - han finnes!

Jeg og min venn gledet oss som små barn på påskeaften. Overraskelsen var derfor stor da vi innså at vi var de eneste over 20 år i en forsamling dominert av 12-åringer med Batman-masker og sine foresatte. Bummer.

Nuvel. Jeg fikk i det minste popcorn - selv om jeg ble nektet å kjøpe maske.

Til 3D Land, og forbi!

Anmeldelsesmodusen har satt seg for fullt her på kontoret. I to uker har det gått i TinTin, Rayman og i det siste Layton, men nå har tiden endelig kommet for å hoppe og sprette med Nintendos aller beste rørlegger. Jeg snakker selvfølgelig om Super Mario 3D Land.

Redaktøren kom nok en gang med et sleivspark mot spilleholdningen min idet han knabbet til seg min 3DS i et av de første brettene, og mente jeg burde bli flinkere til å dele. Vel. Da må han bli flinkere først. Som jeg sa:

- NEI, Kristian! Helvete heller! Ikke ødelegg scoren min!

Han får vel ligge unna Goombas, og holde seg til Locust-plaffing. Anmeldelsen kommer på mandag!

Uten mat og drikke duger redaktøren ikke

I forrige magasin så dere kanskje lederen til vår kjære redaktør, med sin sedvanlige beskjedenhet i front med overskriften "Denne jobben er så lett." Vel, folkens - nå er det deadline, og jeg kan bare si én ting:

Denne jobben er ikke lett.

Noen av oss tyr til og med til stresspising når klokka kryper nærmere åttetallet. Som dere ser er noen verre enn andre...

Arkham City-anmeldelse klokken 15:00

Fem dager har gått. Fem dager med nedrullede gardiner, avslått lys og soving på sofaen. Fem dager med å våkne opp til en startmeny, gripe tak i håndkontrolleren og spise tørre Ritz-kjeks til frokost. Jeg har spilt Batman: Arkham City.

Etter nesten 20 timer foran TV-skjermen kunne jeg endelig konkludere hovedhistorien. Men jeg har fremdeles et drøss med sideoppdrag igjen, og er i skrivende stund 60 prosent ferdig.

Anmeldelsen er imidlertid 100 prosent ferdig, og kan leses på Gamereactor klokken tre. Følg med!

Drone på ville veier

Som dere kanskje har sett har gutta på kontoret lekt seg med AR.Drone hver dag, og beleilig nok begynner moroa med én gang jeg piler ut av kontoret. Dette har selvfølgelig resultert i søvnløse netter og bitre morgenstunder, og derfor måtte de gi etter og la meg teste vidunderet tidligere i dag.

Selv mener jeg dette gikk helt fremragende, siden jeg tross alt fløy høyere enn noe annet GR-medlem tidligere. Redaktøren og co har imidlertid delte meninger om den dramatiske hendelsen, selv om dronen suste om taktoppene som en måke i to-tida på Aker Brygge.

Det tar noen sekunder før jeg suser mot nye høyder, men fartsspetakkelet kan dere se her. Min drone er den som er nærmest... himmelen.

Snart nytt år, ny almanakk

Store deler av min månedlige (og noe moderate) pengeslump går med til å fylle flere av mine samlemanier. Dette går med til både filmer, spill, bøker, bokser og annet nips-naps, men blant de mest uunngåelige fristelsene finner jeg notatblokker.

Jeg klarer bare ikke å motstå. Hver notatblokk har selvfølgelig et formål, og for en notorisk listelager som meg er de livsnødvendige for å holde styr på alle filmene jeg ser, yndlingsreplikker, soundtrack og lignende.

Derfor syntes jeg altså at det var på tide med en ny almanakk, som skulle få et noe mer personlig preg enn tidligere. Nyhetsraketten Bækkelund løp formelig til PCen for å bestille en almanakk med Battlefield 3-omslag, mens jeg valgte denne kjekkasen til å pryde forsiden.

Hva synes dere - valgte jeg riktig?

Gjensyn med Batman

Jeg er langt fra den eneste som ble forhekset av det fantastiske Batman: Arkham Asylum. I 2009 ble eventyret til nattens ridder mitt årsbeste, og er fremdeles et spill jeg vender tilbake til. I tillegg til skreddersydde figurer og ubehagelig skumle omgivelser fikk vi et herlig flytende kampsystem, som var helt perfekt i sin enkelhet. Sjelden har det vært morsommere å blokkere og kontre.

Nå har jeg begynt på min tredje gjennomspilling, denne gang på vanskeligste modus. Redaktøren er helt fortvilet over at jeg velger å suse langs hustoppene igjen fremfor å prøve meg på Battlefield 3-betaen, men det får så være. Hva tror dere - klarer avtrekkerkongene Nymoen og Bækkelund biffen alene, eller kommer de til å skrike etter hjelp?

Nå er jeg i min sjuende time. Og bare så det er sagt: Jeg sjekker fremdeles under senga for å se om Croc eller Bane lusker langs gulvlistene.

En dag med McCloud & co

Det er ingen hemmelighet at jeg har en aldri så liten forkjærlighet for Nintendo. Derfor var jeg raskt ute med labbene da Star Fox 64 3DS havnet på dørstokken. Mens redaktøren himlet med øynene i fortvilelse mens Fifa rullet over TV-en føk jeg hjem med spill og konsoll, og satte meg ned i noen timer med McCloud og co.

Og etter gårsdagens maraton kan jeg bare konkludere med én ting: Fifa kan ta seg en bolle.

Ikke bare er det nostalgi i alle kriker og kroker for de som var ihuga fans av Nintendo 64-versjonen, men det er også flere hemmelige passasjer og andre elementer som gjør romkampene desto mer spennende. Selv har jeg nettopp blitt ferdig med 3DS-versjonen, og er halvveis på Nintendo 64-modusen.

Gjensynet med Falco, Slippy og Peppy var rett og slett knallbra, for ikke å nevne at Star Fox 64 3DS rent teknisk er det peneste spillet som har kommet ut til Nintendos nyeste håndholdte. Om du ikke fikk ryddet opp i Lylat-systemet for 14 år siden bør du gripe sjansen nå - det vil du ikke angre på.

Som McCloud sier: Andross won't have his way with me.

Stjernefest på kontoret

Når jeg ikke er på kontoret med resten av gjengen jobber jeg som assisterende butikksjef på Game. Dette har selvfølgelig sine goder, og i går kom kanskje den største overraskelsen hittil: Nintendo-pastiller. Sopper og stjerner overalt. Jeg hadde ikke et valg engang - jeg dro hjem med alle tre.

Nymoen og gjengen var derfor særdeles nysgjerrig på hva jeg hadde med meg i posen på vei til jobb i dag. Morten var først på pletten til å jafse i seg tre av de tilsynelatende gode sukkertøyene, men skuffelsen ble stor da vi hørte host og hark fra høyre side av pulten.

Det var ikke akkurat kamferdrops han fikk, nei.

Fikk dere lyst på disse godsakene?

Anmeldelse: 127 Hours

(Advarsel: wall of text ahead.)

Selv den beste kan gjøre en feil, sies det. Være det seg å glemme å hente barna fra skolen, ordne nytt månedskort eller blakke seg på kontoen før husleia er betalt. Alle gjør feil. Men den største er kanskje begått av Aaron Rolston, en impulsiv og bråkjekk klatrer på tur i Grand Canyon. Mens Free Blood runger over høyttalerne ser vi Rolston samle sammen alle de viktigste eiendelene for sin tur i ødemarka: en flaske vann og litt mat, samt et slags multiverktøy som erstatning for lommekniven. Han får nemlig ikke tak i lommekniven, som ligger tre lusne centimeter lenger unna, og tar seg ikke tid til å strekke seg lenger bak i skapet. Det er nok en avgjørelse han angrer bittert på den dag i dag.

Vi kjenner alle historien. For åtte år siden befant Aaron Rolston seg dypt ned i Grand Canyon, med hånden godt begravet under en gigantisk stein. Etter 127 timer med spikking, hakking, tauslenging og lemavskjæring krabbet han ut i sikkerhet, og overlevde de beinharde timene i den bekmørke kløfta. Og det er sistnevnte aktivitet publikum - undertegnede inkludert - har ventet i spenning på.

Men før vi kommer så langt får vi malt et portrett av akkurat hvilken mann det er snakk om. Vi får se Rolston før hendelsene i kløfta, der han ignorer telefonbeskjeder og samtaler fra sin mor mens han holder tett om sin kommende destinasjon for sine jobbkamerater. Han tar livet på strak arm, denne karen. Han møter et par jenter, tar de med på en badetur under en bekmørk kløft, og blir invitert på fest før han fyker ut i det store intet som er Grand Canyon. Hans eneste kompanjonger er kameraet og videoapparatet, som filmer og fotograferer hans opphold under stenen.

Og da vet vi at det ikke er lenge igjen. Han begir seg velvillig ned i den dype kløften, mens han forsikrer seg om at alle stener og grener er pålitelige. Han setter en fot på venstre fjellvegg, og slenger hånden lenger frem. Ett skritt frem, to steg bak. Og enda ett. Og i løpet av to tilsynelatende evigvarende sekundene ser vi Rolston og den gigantiske stenen falle i skremmende tempo mot hverandre, før vi endelig hører lydene vi alle gjenkjenner, men som ingen vil høre. Stenen manifesterer seg på hånden hans, mens lyden av knokler og ben som moses under den forlenges og forsterkes til det uendelige. Nå sitter han fast. Ups.

Hva ville jeg gjort? Hva kan man gjøre? Hvordan jobber du deg ut når det eneste reelle hjelpemidlet du eier er en sløv kniv? Jeg liker å tro at avgjørelsen om å kutte sitt eget lem ville vært mulig for alle, men etter de grafiske visningene av hvordan det er i praksis sitter jeg igjen med en lammende følelse av tvil. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort.

Og det gjør ikke Rolston heller. Så han prøver alt han kan. Han slenger tau, hakker løs på stenen og dytter og sparker til den store gullmedalje. Men det hjelper ikke. Ingen hører ham.

Danny Boyle benytter seg av få støtteskuespillere og områder i 127 Hours. De største skuespillerne her er James Franco, kløften og stenen, som er i bitter duell fra første sekund. Kløften bremser stenen, og stenen bremser Rolston. Sånn er det bare.

Heldigvis tar det lang tid før han blir grepet av panikk. Franco viser Rolston som en mann av handling, som innser situasjonen han er i og gjør det beste ut av den. Han er bråkjekk og stoler på sine kvaliteter, mens han også er logisk nok til å vite hva han må gjøre for å få seg ut av floken. Han innser etter hvert at han må kutte av seg armen på et tidspunkt. Men det er absolutt ikke første utvei.

Og det må nevnes at sekvensen med avskjæringen er grafisk, selv om vi ikke ser det direkte. Her er det snakk om nervetråder og benknekking, som filmes fra vinkler både innenfra og utvendig på en smart og realistisk måte. Det er blodig, smertefullt og sjokkerende, men nødvendig. For min del fant de verste øyeblikkene sted når lydene ble spilt. Lyden av knokler som knuses, ben som knekkes og vev som slites fra hverandre utnyttes til full effekt, og minner meg på at jeg aldri vil høre dem igjen.

Uttrykket til Franco idet han separeres fra sin høyrearm er hjerteskjærende. Panikken over hva han har gjort, gleden over å være ute og redselen for om han kommer til å klare seg eller ikke samles i tre enkle sekunder, som Franco fremviser til stående applaus.

Filmen viser akkurat hvor mye en regissør kan gjøre så lenge man har kreativiteten. Man trenger ikke nødvendigvis et drøss med områder å filme på så lenge cinematografien og manuset er godt nok. Her får vi storslåtte bilder av Utah og Grand Canyon, mens de samtidig fanger Rolstons lille hule med majestetiske og detaljerte bilder. Det er aldri noen tvil om hvem som er sterkeste mann der nede.

127 Hours er en øvelse i overlevelsesinstinktet. Vi er fanget i en kløft, og vi må skjære for å komme oss løs. Ferdig med den saken. Og det er kanskje det som er så uyre appellerende med Danny Boyles overlevelsesfilm - tanken om at dette er noe hvem som helst kunne gjort om man ble presset hardt nok. Dette er en film om en helt som ikke egentlig er en helt - det er en helt vanlig mann. En helt vanlig mann, med en sløv kniv og et beinhardt overlevelsesinstinkt. Og vi er vel alle vanlige, er vi ikke?

Karakter: 8/10

Mafiosotrøbbel i paradis

Stålsett dere, folkens. Jeg er misfornøyd.

Den første gangen jeg så Gudfaren var jeg sju år. Klokka var ni, og jeg var kledd i blomstrete pyjamas og smokket nedpå hjemmelagde rundstykker på overnattingsbesøk hos mine besteforeldre. Filmen strakk seg over tre videokassetter, tatt opp fra TV1000. Jeg har aldri vært særlig redd for det som skjedde på skjermen, da jeg er utstyrt med foreldre som i tidlig alder nedankret hva fiksjon faktisk betød. Det var første gang jeg så Gudfaren. Det skulle bli den første av mange.

Siden den gang har jeg oppdaget at jeg har en viss fascinasjon for livet som mafioso. De fine bilene, de kule hattene og de levende dialogene. Drinkene, sigarene og dressene. Det ligger i måten de har tildekket den beinharde livsstilen med stil og eleganse, og får du fortalt en god mafiahistorie er det disse elementene du husker. Jeg vil gjerne hilse på Scarfaces lille venn, og mer enn noe annet vil jeg ta turen til Aces casino. Og dagen jeg faktisk får et hestehode i senga sendt fra Don Corleone er dagen jeg dør.

Med andre ord gledet jeg meg veldig til Mafia II. Jeg var innstilt på at dette skulle bli bra. 2K Czech hadde vektlagt historien, og virkelig prøvd å gjenskape livet som brutal mafioso. Som en femåring på juleaften smelte jeg disken inn i Xboxen og forventet høy sigarføring, dynamiske dialoger, heftige biljakter og massiv drinkføring. Det burde jeg kanskje ikke gjort.

Som mafiaentusiasten jeg er ble jeg direkte aggressiv. Selv om Mafia II til tider tilbyr godt regisserte sekvenser er grunnmuren så klisjéfylt som det går an bli. 2K Czech har lånt mer enn én side fra Gudfaren-trilogien i sitt "episke mafiaepos", og du trenger ikke å ha sett mange av de storslåtte mafiaverkene for å vite hva som kommer til å skje eller bli sagt i neste sekvens. Mafialivet blir presentert som en repeterende syklus, der det eneste du gjør er å kjøre fra sted til sted med ambisjoner om bankran og skuddveksling i dress. Det skal jo være så mye mer! Hvor er biljaktene? Hvor er de skuddsikre replikkene? Og hvor i huleste er Don Corleone når man virkelig trenger han?

Om du først skal lage et mafiaspill der historien har såpass mye tyngde bør du klare å slenge noe nytt på fjøla. Hver eneste scene er så overinspirert av filmperler som Donnie Brasco, Little Caesar og Gudfaren at den har glemt å skape sitt egne særpreg. Hovedoppskriften blir fulgt så nøyaktig at jeg blir rødkinnet av å tenke på det, og det er rett og slett pinlig å tenke på at 2K Czech har brukt så mye tid og penger på å produsere noe som ikke eier historiemessig særpreg.

Historie må for øvrig ikke blandes med atmosfære. For det har Mafia II i bøtter og spann. Kulissene er fantastiske og tidsbevisstheten er slående, og jeg tror virkelig på byen jeg omgir meg i. Problemet er at byen ikke blir brukt. Det er så mye uforløst potensiale her at det er skammelig. Jeg har ingen interesse av å rane banker og stjele biler hvert bidige sekund, og når det er stort sett det eneste som skjer utenom hovedoppdragene mister jeg temmelig fort lysten til å prøve. Verkstedet er jeg aldri innom, siden jeg heller kan stjele en ny bil fremfor å reparere den gamle. Og om ting blir vanskelig? Da kan jeg bare bytte klær. Er det virkelig sånn det fungerer?

Jeg ville satt pris på et lite fokusskifte, der de faktisk vektla det vi kan gjøre i spillet fremfor den kalkunen av en historie. Mafia II kan være engasjerende, og autentisiteten i både design og væremåte er oversvømmende imponerende. Men for min del har det lite å si når historien de avhenger av er så stereotypisk at både Rocco og Peter Clemenza ville satt cannelonien i halsen.

I kveld skal jeg se på Goodfellas. Og mens jeg gjør det skal jeg krysse fingre og bein for at neste mafiaspill leverer de historiemessige varene mafiafansen fortjener.

Ciao Bella, Ezio!

Salami, pizza, skinke og vin. Etter aaltfor mange timer med Assassin's Creed 2 ble jeg etter hvert tvungen til å ta turen ned til salamiens hjemland for å undersøke forholdene rundt spillets autentisitet: hvor enkelt er det egentlig å klatre på husveggene?

På fem dager skal jeg, akkurat som Ezio, belage meg på noen dager som rebell i Venezia. Jeg skal svømme i kanalene, kaste meg ned fra høye bygninger og sløye vaktene ved Markusplassen. En etter en eller ti om gangen - jo flere jo bedre. Kanskje til og med redde en og annen fattig italiener. Drar jo ikke til Italia for å være liksom-helt, vel.

Hvis jeg og Ezio får tid, har jeg også lovet å gå til anskaffelse av salami og parmaskinke til mine to overordnede. Som om det ikke er nok å bli sendt ned på selvmordsoppdrag, liksom.

Arrividerci!

Praksisperiode hos Gamereactor

Hei!

Jeg heter Line Fauchald, er 20 år og går andreåret på journalistikklinja hos Norges Kreative Fagskole. I praksisperioden min i januar og februar har jeg fått lov til å skrive hos Gamereactor. Jeg har vært spillnerd siden dagen jeg fikk Nintendo64, så jeg gleder meg masse til å få skrive her fast i to måneder.

Generelt liker jeg eventyr- og strategispill best, og synes det er morsomst å spille når du faktisk må tenke litt. Jeg er spesielt glad i Zelda-spillene, og har vel en aldri så liten forkjærlighet for Nintendo generelt. Konsollene jeg bruker mest tid på er Wii og 360 (med unntak av litt PSP - got to love God of War), der spesielt Okami, Gears of War 2, Fable 2 og Halo Wars har vært faste gjengangere. Ellers spiller jeg litt Age of Conan (mage).

Dette blir kult, folkens! :)