Hehe, er litt i samme båt som deg... Madammen er ikke videre begeistret for spilling, og klager på at jeg spiller for mye. Hun sier også det er kjedelig når jeg spiller.

Jeg spiller hovedsaklig når hun ikke er hjemme, eller før hun står opp. Når hun ikke er hjemme(på kurs eller jobb) må jeg som regel også legge vesla før jeg skrur på x-boxen.
Det hender jeg ikke har rukket å skru av før hun kommer, eller har glemt å gjøre ferdig middag. Da blir hun sint.

Jeg har prøvd å forklare henne at jeg synes de filmene og seriene som hun vil se ofte er gørrkjedelige.
Jeg har som deg vært en aktiv gamer i laaaaangt over 20 år, og det er en del av meg. Gaming er som meditasjon og terapi for meg. Når jeg setter meg ned med kontrollen - da slapper kroppen skikkelig av. Alt av dagens frustrasjon og sinne og stress kan bli tatt ut på en fredelig måte.
Jeg forteller henne at det måtte da vært langt verre om jeg var fotballfan, og bare så på det... Men hun, som en del av resten av samfunnet, har liten forståelse for den funksjonen spill har.

Jeg har prøvd å gå uten å spille- men det fungerer veldig dårlig i det lange løp. Gaming ligger i blodet mitt, og jeg trenger mitt påfyll av spill...

Ja, du og jeg er spilleavhengige - men så lenge vi bedriver avhengigheten vår i kontrollerte former er det ingen vits i å søke hjelp. Spilling er forholdsvis billig, har ingen kjente bieffekter, skader ingen andre, hjelper ingen kriminelle nettverk og kan faktisk ha flere positive effekter.

Nei, det er ikke galt av deg å mene det du gjør.

Du, som kvinne, kan jo prøve det beste virkemiddelet dere har. Du kan innføre en sexsstopp. Hvis du ikke får spille så kan du si du føler deg så anspent og sliten, mens dersom du får spille(og hvertfall hvis han prøver å interessere seg litt) så kan du belønne han. Snart vil han se at gaming er bra, ikke bare for hver av dere individuelt, men også for forholdet

Skal man ha en hobby UANSETT hva det er, må man jammen få tid til å dyrke den.... Stå på!!! Spill til krampa tar deg... Det er jo som regel mer interesant enn hverdagen anyway!!!!

Sexstopp?

Du, så sta den fyren er kan det bli heeelt den motsatte virkningen enn hva som egentlig er ønskelig....

mamma og pappa klager ikke lenger det gjorde de da jeg spilte wow

Får klager innimellom at jeg "må kutte ned på PC og prioritere andre ting"

WOW har virkelig fått "slemt-spill"stempel. Kansje konkurrentene ligger bak?

Neeeida, bare la det komme klart frem at du blir glad av å få spille ;)

Det er ikke enkelt dette for oss som har samboere og barn. Det viktige er å finne en balanse. Jeg for min del har datafri fredag og lørdag, da skal jeg og madammen ha tide for oss selv. Ellers spiller jeg fra 1 1/2 time til 2 1/2 time resten av dagene og føler at behovet mitt er mettet, men klart, om jeg hadde fått spilt lengre, hadde jeg ikke sagt nei takk

Sexstopp er ikke noe moro for oss som er menn og en ganske effektiv sak hvis våre damer ønsker å tvinne oss rundt lillefingeren...

Men stå på og prøv å finn løsninger som fungerer best for dere begge - for et forhold er bygd opp av kompromisser

Han kompisen din spiller en del timer med WoW ser jeg.

Jeg går på skole og trener, så blir veldig lite spilling, men jeg spiller i helger og litt sånn. Det er jo en hobby. MEN! Familie og plikter kommer alltid foran spilling, eller andre eventuelle hobbyer.

Effektivt ja, og såframt det er til gamingens fremme så er den å anbefale.

En dame som liker gaming er et sjelden funn, og de bør holdes fast på, og deres interesse bør oppmuntres. Forsøk på å innsnevre disse pionerenes hobbyinnsats er et overtramp som bør slås hardt ned på.

Ellers er jeg ingen tilhenger av den typen avstraffing...

Jeg synes ikke at 2 timer med spilling kan anses som avhengihet, men jeg får jo litt kjeft når jeg spiller for mye.

Drakenbourgh: Du sier mye bra, men jeg vil si at de fleste av oss ikke er avheningige av spill. Vi gjør det for å ha det moro. Ting en er avhengige av er WoW, transport, mat osv. Ting en gjør fordi en må, eller føler at en må.

Vel, de fleste her inne er vel ikke fysisk og mentalt avhengige av gaming, i ordets rette forstand, men vi er fortsatt avhengige av det for å opprettholde den standarden vi er vant til.

Tror jeg snakker på vegne av de fleste av oss når jeg sier jeg gleder meg til å kunne sette meg ned med et spill og bare slappe av.

For en junkie vil dop likestilles med mat for eksistens. Avhengigheten vil altså dekke steg en, og noen ganger steg to(Fysiske behov, og behovet for sikekrhet) i Mazlows behovspyramide.
For oss er gaming
*et spørsmål om sosiale events, samvær og en følelse av å være en del av noe(steg 3-sosiale behov)
*følelsen av å oppnå noe, og aktelse - achievmentpoints, følelsen du sitter med etter å ha vunnet en bosskamp, eller runda et spill(steg 4- aktelse)
*Noe vi kan lære av, utvikle oss med og oppleve nye ting gjennom. Vi får bruke de evnene vi opparbeider oss, vi ser verdener man vanligvis ikke kan se, vi lærer gjennom historie og fortellerteknikk, vi kan utvide vår horisont.(steg 5 - selvrealisering)

Dersom vi gamere(spesielt vi som har spilt en 20 års tid) kutter ut gaminga føles det ofte som et sort hull, nesten et sug inne i kroppen. Vi har ikke en avhengighet som en junkie. Vi kan fint legge fra oss konsollen en måned eller to og gjøre noe annet. Vi trenger den ikke når vi er på ferie, eller det foregår noe annet. Vi får ikke abstinenser, vi blir ikke slitne i kroppen og ser ut som noen vrak.
Allikevel vil jeg si vi er avhengige! Vi er avhengige fordi dette er noe vi ønsker oss hver dag. Vi er avhengige på samme måte som en som ikke kan gå glipp av en fotballkamp er det. Har vi ledig tid - er det lett å fylle denne med spilling. Kanskje lar du til og med være å gjøre ting du burde ha gjort for å få spilt?

Kan du svare ja på det siste så er du faktisk avhengig. Du lar et i praksis helt ubrukelig og nyttesløst tidsfordriv gå på bekostning av mer nyttige foretak.

Jeg er uten tvil avhengig. Jeg kan ikke si at jeg aldri vil spille mer, legge fra meg kontrollen og slenge ut x-boxen... Det ville ikke gått. Midlertidig ja, men ikke for godt. Gaming ligger i blodet mitt, og det gir meg for mye glede til at jeg noensinne vil kutte det ut. Hadde madammen gitt meg et ultimatum - henne eller gaming, så vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde svart. Så jeg er uten tvil avhengig av gaming. Jeg er glad i avhengigheten min, og jeg er stolt av å være en gamer. Jeg skal spille til den dagen jeg dør, og da vil jeg begraves med en konsoll...

Hva med deg ES? Kan du helt ærlig, med hånda på hjertet si at du ikke er det minste avhengig av gaming?

Her var det aktuelt tema ja, og en fin blogg til å dekke det, bra skrevet

Har samme problem, bare at det er med moren min. Hun er gammel nok til ikke å ha vokst opp med spill og har derfor lite til overs for alt rundt det. Det har vært mang en gnisning mellom oss med hensyn til det, spesielt fordi hun mener (eller pleide å mene) at spilling ikke var bra for meg og at det tok vekk tid til skolearbeid. Men hun er blitt snillere på det nå, selv om hun ennå misliker at jeg spiller.

I og med at skolearbeidet presser en del på, prøver jeg å ikke spille mer enn 1 til 1,5 time hver dag, mens jeg i helgene spiller adskillelig mer Det siste året har jeg faktisk fått så mange nye interesser at jeg nesten tror jeg kunne ha hivd ut konsollene mine og i hvert fall overlevd i ... tja, en måned eller to kanskje. Men det ville vært utrolig ekkelt å leve uten dem lenger enn det, jeg har spilt siden jeg var sju år, og det akter jeg å fortsette med

Meget bra skrevet og fyldig post forresten Drakenbourgh

Takk michae2109. Jeg er 12 år eldre enn deg og jeg sliter fortsatt med samme problemet. Mora mi disser meg fortsatt for at jeg er en gamer- enda det er mange år siden jeg flytta hjemmefra...

Hun synes spilling er noe tull, men så er hun litt rar også. Hun synes det er tull å sove om dagen også - selv om du jobber om natta...

Må vel innrømme at jeg får et kick av å vite at det kommer et nytt spill og jeg kjøper alltid spill som jeg virkelig har lyst på, på lanseringsdatoen.
Nå venter jeg på Mario Kart, og bare for å fordrive tiden imens bestillte jeg meg i går Half life the orange box. Og nå lever jeg i en evig lykke av at atter et spill kommer i postkassa, hvor jeg så vil få min daglige dose med dop under navnet: adrenalin, mestring og den evige jakten på å bli best

Avhengig? Jeg?

Jeg bare elsker spill!

Hvis mannen din trener mer enn du spiller, så ser jeg faktisk ikke problemet altså. Det må vel være det samme for han om du samler på frimerker eller spiller Synes han for respektere det siden det er en viktig hobby for meg.
Jeg blir ikke dissa av noen for å spille, men pappa misliker spill og PC en god del, og det er litt dumt synes jeg

Der har jeg faktisk en gladhistorie:

Pappa kjøpte til meg en Commandore 64 en gang for leeeenge siden, og har egentlig etter det angret, tror jeg Han har i allefall sagt at han hatet plipp og plopp lydene intenst.

Men så skulle vi på hytta hele familien (Dette vil da si Pappa.Mamma og begge søstrene mine + ungene deres..) og siden jeg er litt gjennomtenkt og ante at det faktisk kunne bli dårlig vær(Nordland...hallo???) tok jeg med meg Wii'en. Gjett om det ble suksess!
De spilte bowling til laaangt ut på natt, og har siden den gang etterlyst den flere ganger.

Det morsomste av alt?
Pappa i en alder av 63 år kjøpte seg en Wii for ikke mange dager siden!
Så det er aldri forseint å frelse noen..man må bare treffe med spillet.

Sant det Lykkedragen - alle kan bli avhengige - man må bare finne rette dopet ;)

Du er ivertfall ikke spillavhengig, det kan jeg si.
Selv jeg, i en alder av 13, spiller jeg ivertfall 5 timer dagen, og det føler jeg er ganske mye. Men er jo alltid ute å bader, og når jeg kommer jeg klokka 16:00 er det BARE spilling.

Men tilbake til bloggen, jeg vet hvordan det føles, tro meg. Jeg er spillfrelst, og når en masete far kommer å sier stopp, så er det ikke så lett, ivertfall ikke når man er midt i Oblivion i Oblivion(Gir jo mening ) eller CS.

Spill ER kultur, og jeg syntes ikke vi burde nektes spilling.

Mvh. Marius