Norsk
Blog

Vold i spill

Jeg oppholder meg akkurat nå i en spillefri sone i helga. Sitter i stua til svigersan og lengter tilbake hjem for å spille Mario Kart Wii. Alle kommer til å bli grisegode før jeg i det hele tatt har fått åpnet esken...

Men som oftes når jeg er i en spillefri sone så kjøper jeg meg et blad etter to( gamereactor var ikke kommet i butikkene her oppe enda..lette hele byen rundt. ) og snublet over en artikkel som fikk meg til å gruble litt.

Selve artikkelen tok for seg vold i spill. Hvor denne personen som skrev artikkelen hadde begynnt å stusse litt da han merket at det var noen som diskuterte vold i spill. Eller rettere sagt mangel på diskusjon angående vold i spill. Det viste seg det nemlig at alle rundt dette var enige om at vold i spill var bra og at dette ikke skulle endres på. Artikkelskriveren avslutter da med sin artikkel og sier at han har tvil,og han er redd for at han kansje er den eneste.

Det som sjokkerte meg er at jeg føler han har rett. Jeg som gamer har faktisk ikke stillt spørsmål angående den volden jeg blir pakket på når jeg spiller. Jeg er langt over 18 år så jeg slipper å tenke over aldersgrenser på spill, og kjøper spill jeg synes virker kult eller at noen forteller meg det er kult.

Men jeg har aldri stillt spørsmål ved at man skyter av kroppdeler og blodet flyter. Eller at hjernemassen renner ut, og tarmene spruter alle veier. Jeg har aldri tenkt over konsekvensene hva dette kan gjøre med en 5 åring som finner dette spillet og klarer å spille det uten at foreldre har aning på hva det er de spiller.

Og hvorfor har jeg aldri tenkt over dette? Jeg vet ikke svaret engang. Jeg vokste opp med spill da aldersgrenser ikke eksisterte. Og foreldrene mine ante ikke hva jeg drev på med engang. Kan hende det er derfor. Men som mor til ei lita datter begynner jeg nå å bli litt skremt over hva som skjer når du slår på spill og setter deg ned.

Så lenge min lille solstråle er våken kan jeg ikke sitte å spille andre spill enn Mariobaserte spill for øyeblikket. Jenta er 2 år og kjenner Mario bedre enn Mikke Mus, hun elsker å spille Mario Galaxy.

Men spill er nå blitt så virkelighetsnære at jeg kan jo knapt kjøre bilspill uten at jenta blir redd og jeg spør meg selv: er dette nødvendig for at vi skal ha en god spillopplevelse?

Og nå legger jeg trykk på ordet virkelighetsnær. Ordet realistisk mener jeg ikke hører til i spillverden. Du kan gjerne komme med argumenter for at jovisst er spill realistiske, og nevne titler som f.eks Call of duty-serien eller andre spill som holder seg til faktiske historiske hendelser. Men jeg mener fortsatt disse er virkelighetsnære og ikke realistiske.

La meg ta et eksempel: Når man ser en "realistisk" film på kino eller hjemme sitter man stort sett igjen med en grusom følelse. F.eks Babel.

Når man spiller et "realistisk" spill sitter man igjen med en del følelser, som oftes følges av ord som dødsrått, sinnsykt bra og WOW!

La meg ta et eksempel: Du kommer opp stranda på D-dagen og du skal komme deg i sikkerhet. Du skyter og springer i dekning. Fiendene blør og kroppsdeler flyr. Du får noen treff men klarer å komme deg i sikkerhet,med litt under halv livsmåler igjen. Dette er et spill som er virkelighetsnært og fungerer kjempebra innenfor spillbransjen. Det er underholdning og man føler man mestrer en satt situasjon og at dette er et vilt men bra spill.

Så..hvordan ville et realistisk spill da ha utartet seg? Du kommer opp stranda på D-dagen og skal komme deg i sikkerhet. Du har fått nerver og pisser deg ut. Du klarer ikke å holde våpnet støtt og langt derifra skyte. Du blir truffet av ei kule og du går inn i sjokk. Skriker etter mamma og er rett og slett redd for å dø. Du klarer ikke å bevege deg og du ligger her og håper at noen kan komme deg til unnsetning før du blør ihjel. Ingen kommer og etter 3 timer er du game over.

Hadde du vært heldig hadde du kansje bare hatt et par månder på ei sykeseng istedenfor.

Ingen vil spille et slikt spill,fordi det mister gøyhetsfaktoren. Men DET er et realistisk spill.

Men er det viktig med virkelighetsnære spill? Må fiendene dø på den mest grusomme måten?

I The legend of Zelda forsvinner fiendene i en røyksky. I Doom blinker de før de faller om. I James Bond Golden eye blør de litt men faller også om med et lite skrik. Jeg følte ikke at spillopplevelsen min ble noe mindre av den grunn...så hvorfor sier vi da at Manhunt 2 er ok? Hvorfor er det ok å kjøre ned personer på fortauet eller slå vilkårlige personer ihjel med et balltre? Selger vi menneskeligheten og samvittigheten vår for å ha en størst mulig frihetfølelse i et spill?

Hvor ille kan egentlig vold i spill før vi gamere begynner å sette spørsmål over denne? Jeg fikk meg en vekker etter å ha lest artikkelen. Jeg skal nå begynne å tenke meg litt om hver gang jeg ler rått av å kappe av folk hoder. Tenke litt på hva som kunne ha skjedd om datteren min hadde sett dette og prøvd det ut på venninnen sin...

Jeg sier ikke nei til vold i spill. Men jeg tror det må noen endringer til.
Så i dag en 10 åring som kjøpte the godfather til psp. Selgeren påminte om 18 årsgrensen og 10 åringen hadde med seg noen som så ut som faren sin. Han fikk kjøpt spillet hvor han deretter takker "pappa" og de går hver sin vei.

Jeg har for første gang i mitt liv begynt å tvile på om all utvikling er en bra utvikling.

HQ