Nedturer i toppspill 2009!

Hvert bidige år dukker det opp lister over beste spillopplevelser året som var. Alle har sine kåringer og for å være ærlig: Etter å ha lest en del lister begynner jeg å se en del fellestrekk med de fleste.

Er grunnen at det ikke kom så veldig mange bra spill som festet seg på netthinnen til folk? Eller er vi gamere så kresen at det er kun listetoppene vi kjøper og dermed kun disse som blir spillt? Hva grunnen enn er, så er det ofte de samme spillene som nevnes.

Nå skal jeg vel ikke komme å si at jeg er noe bedre..Jeg ser på meg som en relativt normal gamer som gjerne leser enn del om spillene før jeg kjøper. Liker ikke å ha spill under 8\10 i samlingen min så når det skjer er jeg ikke glad.

Når det er sagt så kommer det kansje ikke som en bombe at titlene jeg nå vil skrive om er på skala fra 8-10\10 på anmeldelser.

Brenning på bål og andre grusomheter tas i mot med takk om dere i allefall diskuterer med meg hvorfor.

Nummer 5: Brütal Legend

Spillet er definitivt et lite frisk pust i en gamerhverdag med humor og musikk som er genial i mine ører. Hack 'n slash med gode gamle og ikke fullt så gamle slagere er digg. Å møte en del rockelegender i spillet er ikke så aller verst det heller, så nedturen blir desto større når man plutselig må begynne med strategi oppi alt dette. Hvorfor? HVORFOR??
Jeg vil se blod, demoner som kappes hodet av og andre ulumskheter...
Jeg vil kappe ting i to, spille rock, cruse rundt i bilen min...ikke sitte barnevakt for en helt hær med idioter som er desto mer irriterende å holde kontroll over. Barnevakt kan jeg sitte "in real life" og når jeg spiller vil jeg da for f*** ikke måtte gjøre dagligdagse ting. Det ødelegger i allefall stemninga mi, uansett hvor bra soundtracket er.

Nummer 4: Mini Ninjas

Diggbart spill. Skikkelig kosefølelse og man kan vel si at jeg elsket det intenst for det barnespillet det er...helt til man skrur opp vanskelighetsgraden til hard. HVA F*** skjer? ER IKKE DETTE ET BARNESPILL??
Siste boss er så frustrerende at jeg har mest lyst til å kvele noen dansker, sprenge TV'en i fillebiter og aner at enten er barn i disse dager små skumle genier, eller så er jeg blitt gammel og treig. Vet ikke helt hva som er værst....

Nummer 3: Super Mario Bros. Wii

Virker kansje litt selvmodsigende her men jeg må bare få dette ut. Jeg har hørt, lest og blitt prakket på at dette spillet skulle endelig ha nådd samme vanskelighetsgrad som old- school Mario. Noe for garva plattformspillere som liker å røske av seg håret i store dotter, sprenge tv'er og drepe dansker i alle slags mulige scenarioer...kan like godt legge til japanere for hva får jeg? 1 time spilling i spillet og jeg har 99 liv...har tilogmed hørt at det skal eksistere "hjelp" om du dør for mange ganger på ett og samme brett. Spillet spiller banen for deg!!!!
Hellooooo????? Hva er vitsen da? Argh!!
Kan jo like godt lage et spill som spilles helt av seg selv...fnys!

Nummer 2: Dragon Age: Origins

Jeg tramper i et av de mest fantastiske RPG-spillene i år...ja, kansje i flere med tanke på utvalget har vært i det siste. Det har en nogså klassisk historie men det er fortalt på en så nydelig måte at du kan ikke annet enn å bli hekta.
Geni-strek fra begynnelse til slutt, og legger du på forskjellige slutter og en del "scener" som endres ut over hva du velger å gjøre har du et spill du kan kose deg med i flere timer om og om igjen.

Så hvorfor nedtur?
Spillet er så forbanna bra at det har, for første gang i mitt liv, klart å få meg sjarmert av en spillfigur. Det får meg til å føle meg så nerd, og tåpelig at jeg skjemmes noe så ubeskrivelig at jeg mangler ord.

Det er jo kred for hvor fantastisk det er, men hallo? Sjarmert av en data-animert figur er IKKE et pluss i min bok.
(Heldigvis gikk det over ganske fort!)

Nummer 1: Guitar Hero 5

Jeg liker slike musikkspill. Det er noe med å mestre slike enkle men krevende ting som gjør at jeg lar meg fort bli hekta. I tillegg viser det seg at om man setter det på bare for å høre musikken får man en sceneopptreden som er verdt all tid og svette man legger i ømme fingrer og håndledd. Man ler så tårene spruter og blir kansje vel opptatt med å glo istedenfor å spille spillet. Hva har jeg å klage på her?

Jo! De jævla dårlig guitarene. De tåler jo ingenting! Sabla lureri. Kontaktfeil og knapper som slutter å fungere. Strummeren som bare bestemmer seg for å virke en gang i nysneen og vammere som setter seg fast slik at alle låtene høres ut som en gra katte som sitter nedenfor vinduet ditt og jamrer værre enn værst. En plastguitar bør tåle å bli brukt i mer en en uke, og skal ikke hele rockefølelsen være at man skal leve seg inn i spillet? Tør jo såvidt å puste i nærheten av en guitar i redsel for at plastknappene skal falle av og sprette opp i øynene mine og bli blindet.
Hater dem intenst....

Er det noen folkegrupper jeg ikke har drept til nå? Vel...liker jo ikke å forskjellsbehandle noen så føy på om det er noen du mener jeg har glemt.

En hissig lykkedrage har endelig fått ut litt aggresivitet. Ser deg til neste år, med årets fadeser og irriterende toppspill!

Cheers! XD