Norsk
Blog

Den ville snøfreskampen

Dere vet dette hvite greia som har en tendens til å falle ned fra himmelen på denne årstiden?
Dette hvite kalde som faktisk bruker å være gøy, helt til man må rydde den vekk for å komme fram.

Siden min kjære er på forretningsreise i Bergen er jeg alene hjemme. Dette betyr vanligvis at jeg hopper i taket av fryd og vet at nå kan jeg spille til krampa tar meg. Men denne morgenen var ikke helt slik den skulle være.

Det snødde ute, og da mener jeg mengder av snø. Satt og skulte ut vinduet mens hodet mitt prøvde å mane alle himmelens og jorden skapninger til å få det til å slutte. Jeg måtte nemlig ut med bilen denne dagen og siden jeg har flyttet til et hus med en innkjørsel på størrelse med en fotballbane kan dere jo tenke dere hva jeg tenkte der jeg satt.
For dere med dårlig fantasi kan dere jo se foran dere en meget illter og desperat nordlening som både bante og svor.

Det har seg det at jeg er egentlig for likestilling når det gjelder kvinner og menn. Det er bare det at enkelte ting liker jeg å slippe. Som å klippe gresset, skifte hjul på bilen og ikke minst: starte snøfresen.

Men denne dagen så måtte jeg tydeligvis grynne meg fram til garasjen og starte, unnskyld språket mitt, faenskapet som lå og lurte på meg der inne.

Jeg har aldri tatt i en snøfres før, men hadde da hatt en liten pepptalk med meg selv mens jeg kledde på meg lue og votter. - Hvor vanskelig kan det være? Klarer gutta det, så klarer da jeg det også.

Med friskt mot grov jeg meg fram til garasjen og åpnet den.
Der sto beistet. Svart panter med 11 hester. Svært beist i mine øyne og jeg kjente at knærne ble litt skjelven.

- Greit, tenkte jeg. - Først sjekke for olje og bensin. Må være sikker på at jeg ikke kjører tomt i allefall.

Etter å ha sjekket disse viktige tingene, jeg ante nemlig at jeg ikke ville klare å dra udyret inn i garasjen igjen, var det viktige spørsmålet: -Hvordan i F**** starter man djevelskapet??

Etter litt snoking rundt omkring fant jeg både choken (skrives det sånn?) og bensininnsprøytingen. Men så var det denne startsnoren da. Etter noen helt sinnsyke røskninger med spenntak i hjulet og noen enorme gloser som i allefall ikke egner seg på trykk begynte den å harke litt for å så bråke noe så sinnsykt.
- Yezz, tenkte jeg. - Da var jeg i gang og resten må jo bare være plankekjøring.

For å gjøre en stor fadese kort klarte jeg med mye bryderi å få saken ut av garasjen, finne ut hvordan jeg justerte alt av ting som må justeres, og stå klar i innkjørselen. Dette tok meg vel minst et kvarter å få til og da jeg skulle starte, daua monsteret.
- Hæ?? Skjønte jo selvsagt ingenting og begynte å sjekke om det var noe som blokkerte for inntaket av snø og greier.
Så kom jeg på choken...jeg hadde glemt å stille av choken!

Har dere noen gang prøvd å starte noe som har druknet i chok noengang? Med snor??
Jeg sto vel med begge føttene godt plassert på hjulet mens jeg dro og dro og dro og dro, med et språkbruk som er grusomt for selv oss her oppe mens jeg ante at alle naboene rundt satt i vinduene og holdt på å le seg ihjel av det patetiske kvinnemennesket som det bokstavelig steg røyk av.

Da jeg var på nippen på å gi opp begynte den f***** snøfresen å harke litt og startet med både fresing og spytting. Det var da jeg oppdaget elektriskstarten....

Mildt sagt rød i toppen av både sinne og svette startet jeg å rydde snø. Problemet var jo at fanskapet gikk så fort at jeg måtte jo springe for å holde følge med monsteret. Det måtte jo ende som det gjorde, jeg snublet eller sklei (husker ikke helt hva som skjedde) og så lur(les idiot) som jeg var, grep jeg fast og ble hengende etter snøfresen et par meter for jeg faktisk forsto at her måtte jeg slippe.

Da hadde jeg klart å rydde 2 fine striper av innkjørsla for snø, og brukt minst en halvtime.

Så var det å komme seg på føtterne igjen, koste av seg snø, bite tennene ihop og knurret illsint på snøfresen at denne kampen SKAL jeg klare, og du har bare med å tape.

Selvsagt ga den seg ikke uten kamp. Jeg klarte selvsagt å stille inn snøkasterarmen feil en million ganger, fikk masse snø i trynet og ble seende ut som en illsint snømann som pustende som en hvalross sprang (les: klorte seg fast så godt hun kunne) bak dette monstret som ikke var i det hele tatt samarbeidsvillig.

Skjelven i både knær og armer, tingen er jo tross alt tung å holde igjen, kunne jeg tilfreds kunngjøre at jeg hadde en liten stripe igjen.
Dette etter at jeg hadde kastet snø på bilen, huset, alle trær i en mils omkrets, nesten harva hele postkassestativet, kræsja i søpplekassene ikke bare en, men to ganger og ikke minst nesten rygget over meg selv x-antall ganger siden jeg hadde glemt at jeg hadde monsteret i revers.

Da jeg endelig var ferdig med siste stripa av snø og skulle til å kjøre seiersherreaktig inn i garasjen igjen oppdaget jeg at snøfresen hadde noe som het lavgir.....

Tror jeg trygt kan si at til nå er stillingen 1-0 til snøfresen.

HQ