Demon's souls tar livet av meg!

Jeg har alltid sett på meg selv som en ok gamer. Jeg liker de fleste spillgenre og har vel aldri hatt store problemer med å fullføre spill. Klart jeg kan sette meg fast noen ganger, men har alltid kommet meg videre etter litt intens tenking og fundering. Men jeg er ingen "supergamer" og kommer nok ikke til å bli det heller.

Men nå er jeg redd for at jeg må revurdere mitt syn på meg selv som gamer. Jeg har nemlig, etter mye strev, klart å skaffe meg et eksemplar av Demon's souls. Et ganske streit forward RPG, med levelsystem og med en historie i en slags middelalderstil...Dere vet: Rustninger, sverd....og drager.
Har alltid likt slike spill...må innrømme at jeg har en forkjærlighet for RPG, mest på grunn av storyen, men også på grunn av at de har ingen som helst fot i virkeligheten.

Så lykkelig over å få fingrene i spillet satt jeg meg ned og gjorde meg klar til å entre Boletaria.
Laget meg en liten krigerinne og satte igang.

Etter å kommet meg igjennom opplæringen og endelig kommet meg til Nexus oppdager jeg til min forferdelse at dette er tålmodighetstesten over alle. For jeg dør, HELE tiden. Jeg snubler over kanter, og dør. Jeg blir overrumplet av fiender rundt hvert et hjørne og dør. Jeg blir grillet av drager, brannbomber, og torpedert av spyd og selvsagt...jeg DØR!

Så er det å begynne på nytt, finne sjela mi slik at jeg kan få tilbake de stakkars sjelene mine jeg har mistet, komme et par fotsteg videre før man igjen DØR!!

Jeg har heldigvis selskap i dette drapsmaskineriet i følge av andre phantomspillere. Jeg ser de dør, men mest av alt ser jeg at de klarer ting jeg ikke har muligheter på...Hvilke valg har de gjordt som ikke jeg har gjordt?

Jeg har bestemt meg for å levelgrinde litt med å samle sjeler...hadde det ikke vært så infernalskt vanskelig å klare å berge de stakkars sjelene slik at man kan levle litt opp. Jeg springer rundt som et vettskremt ekorn, livredd for å gå rett inn i ei felle som gjør at den siste timen med hamstring av sjeler skal ende i en blodpøl som er helt umulig å komme seg til, slik at jeg kan få sårt tiltrengt oppgradering i våpen eller styrke...Jeg har mest lyst til å krype sammen i et hjørne, skjelvende...jeg stinker i dette spillet helt tydelig.

Jeg oppdaget etter minst 5 timer i spillet at man faktisk kan hilse på andre med kroppspråk, hvordan man bruker steiner for å få tak i hjelpere og ikke minst hjelpe andre.

Dessverre for andre er jeg en skikkelig dårlig hjelper og kan nok ikke bistå i annet enn som kanonføde...må være frustrerende å tilkalle hjelp, få et vettskremt kamikaze-ekorn som svimser rundt bare for å dø i den første og beste fella som eksisterer rett rundt hjørnet...

Jeg har også et stort problem med å finne ut hvordan jeg bruker miraklene mine. Jeg har kjøpt meg heal men hvordan bruker jeg det? Har for første gang lest bruksanvisninga på et spill, hvorav den sier jeg skal bruke spells og mirakler på R1...men svarte svingende da! DET FUNGERER IKKE!!!!

Jeg er begynt å innse at min såkalte gamertro på at tålmodighet ordner det meste, er begynt å miste en del vesentlige grunnsteiner...og den fantastiske muren min er mer lik en sveitserost enn en mur av selvtillit...

Men slutter jeg å spille dette tortur-redskapet? NEI!!
Inni meg finnes det tydligvis en slags selvpiningsentusiast...som digger å få juling...gang på gang. Jeg spiller det, drømmer om det og tenker på det i alle merkelige situasjoner. Pønsker på nye strategier mens jeg spiser frokost, i dusjen, ja tilogmed når jeg er på do.

For jeg nekter å la et spill knekke meg!!! Greit nok: Jeg innser at jeg er antagelig den dårligste gamer i verden...men F*** heller, klarer andre dette SKAL jeg også klare det!

Så i kveld er det vel på'n igjen...see you in hell people!!