Takk for meg!

Etter ganske nøyaktig ett års tjeneste i Gamereactor pakker jeg snippesken og forlater redaksjonen. Om litt over en uke er Gamereactor offisielt Magnus-fritt.

Anledningen er et jobbtilbud jeg rett og slett ikke følte jeg kunne takke nei til, og jeg tar meg dermed en solid pause fra spillanmeldelser for å jobbe med mer bransjerelaterte saker - deriblant spillbransjen. Så dere blir ikke helt kvitt meg.

Det siste året har gått uhorvelig raskt, og i løpet av denne tiden har jeg hatt gleden av å jobbe med en rekke talentfulle skribenter, både "mine" her i redaksjonen og de i søsterredaksjonene våre i Sverige, Danmark, Finland og Tyskland. Jeg kommer definitivt til å savne det å finne og videreutvikle skrivetalenter, og det er vanskelig å beskrive hvor givende det er å se kvaliteten i tekstene øke for hver innlevering. Det varmer et språkpedant-hjerte.

Da Jon Cato snappet meg opp i fjor hadde jeg jobbet som frilanser i en årrekke, og hadde nettopp sluttet jobben min i spillbutikk etter ni år for å jakte drømmen om å kunne leve helt og holdent av skrivingen. Og det gjør jeg altså nå. Jeg har lært helt latterlig mye i løpet av tiden her. Alt fra bladproduksjon, layout og vasking av tekster til en rekke nye skriveteknikker og ideer. Jeg har lest gjennom en rekke av de gamle tekstene mine de siste dagene, og forbedringen fra da til nå er merkverdig. Det takker jeg Gamereactor for. Å få betalt for å sitte og skrive åtte timer hver dag - og om spill, til og med - har nesten føltes urettferdig bra.

Fra og med 1. august er det Kristian, Daniel og Line som skal styre GR-skuta, noe jeg ikke akkurat bekymrer meg over. De har alle ekstreme individuelle ferdigheter, og sammen kan de lett bli den sterkeste redaksjonen bladet noensinne har hatt. Frilanserne våre holder i tillegg et skyhøyt nivå, og jeg ser frem til å følge med på nye og lovende talenter som måtte dukke opp etter at de nye stillingene er fylt.

Med det takker jeg for meg, folkens. Vi har kanskje ikke alltid vært enige, men det har aldri vært noen tvil om at det definitivt har vært underholdende. Håper det fortsetter slik. Snakkes!

Gamereactor tar påskeferie

Da har vi akkurat sendt over den siste siden av det kommende april-nummeret av Gamereactor, og jeg har tatt Jon Cato i hånden og ønsket ham god påske, god tur til Vestlandet og lykke til med sin nye jobb.

Mellom oss to kommer ting til å forbli som før, bortsett fra at vi trolig kommer til å sees litt oftere på fritiden, nå som vi ikke lenger sitter åtte-ni timer rett overfor hverandre og utveksler spydigheter. Det er likevel vemodig når vi lukker Jon Cato-kapittelet og starter en ny epoke med ny sjefredaktør fra og med 6 april. Men vi må se fremover, og da er første post på programmet å ta seg en ytterst velfortjent ferie.

For dette har vært en intens måned. Først nyheten om at Jon Cato skulle forlate oss, så Gullstikka, med nesten hele Gamereactor-redaksjonen samlet i lokalene her, deretter jobben med å finne nye medarbeidere og alt stress dette medfører seg. For ikke å glemme det fabelaktige bladet! Jeg har lært mer om Gamereactor denne måneden enn resten av tiden min her til sammen. Det føles i hvert fall slik. Og hjernen min trenger hvile.

I morgen drar jeg hjem til Kristiansand med et par-tre spill i baggasjen. Ferie er tiden for å hente seg inn på alle spillene vi ikke har fått testet fordi vi har brukt tiden på å anmelde andre titler. Jeg har fått med meg et interessant DS-spill fra Bergsala som skal anmeldes til neste nummer av bladet, og regner med mye tid går til med å ligge i senga og gnome foran Dragon Age, et ganske kjedelig spill jeg av en eller annen grunn likevel ikke klarer å legge fra meg. Det er vel tomrommet etter Mass Effect 2 som skal fylles, tenker jeg.

Over påske kommer vi til å introdusere vår nye sjefredaktør, og som da jeg begynte vil dere få mulighet til å spørre millioner av tullete spørsmål. Det blir gøy. Vi har noen konkurranser som skal trekkes, og vi har noen nye som skal legges ut. Det blir også ganske gøy.

En ny epoke betyr at nye og ferske ideer kommer til syne i redaksjonen, og det vil også materialisere seg her på Gamereactor.no. I den anledning vil vi høre hva dere lesere synes kan forbedres her. Bruk påsken til å tenke ut forslag til ting vi kan forbedre oss på rent redaksjonelt. Og legg dem gjerne inn i kommentarfeltet her. Vi lover å ikke lese dem høyt til hverandre med tullestemme.

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en fryktelig god påske. Jeg gleder meg til å vende tilbake med gjenvunnet energi, og brette opp ermene for å opprettholde Gamereactor som det ubestridt beste spillmediet i verdenshistorien.

GOD PÅSKE!

Våren har kommet!

Et av de sikreste tegnene på at våren har startet sitt inntog i det for tiden uhyggelig kalde Norge, er når blomstene begynner å springe frem mellom isflakene. Vel, årets første blåveis har kommet, og i den anledning ønsker jeg på vegne av kalde nordmenn over alt våren velkommen!

Isbelagte trapper er en av de mindre hyggelige konsekvensene av den pågående sprengkulden, noe jeg for et par dager siden fikk smertelig erfare på kroppen. Med tanke på at det skal mer enn noen og tyve kuldegrader til for å skille meg fra min nå ganske så store samling med Adidas-sneakers, er glatt underlag ikke akkurat det mest optimale terrenget for jålebukker som meg selv. Det gikk som det måtte, og nå er jeg velsignet med et merke for, om ikke livet, i hvert fall et par uker.

Dette er også selvfølgelig helgen da jeg skal i hele to bursdagsselskaper, noe som betyr at jeg gang på gang på gang blir tvunget til å forklare hvorfor jeg ser ut som Sylvester Stallone i slutten av den første Rocky-filmen. Jeg har derfor bestemt meg for å komme opp med et enormt utvalg av røverhistorier jeg kan dele ut til forskjellige folk, men jeg trenger flere. Og jeg trenger hjelp fra Gamereactors trofaste lesere!

Kom opp med en god bakgrunnshistorie jeg kan bruke i helgen!

Foreløpig har jeg følgende:

- Jeg skal være med i en foreløpig uannonsert storfilm, og dette er spesialsminke som er så komplisert å legge opp at jeg ikke får lov til å ta den av mellom takene.

- Jeg hoppet i fallskjerm og traff en due på vei ned i fritt fall.

- Jeg havnet på samme trikk som Assassin's Creed 2-fanklubben. Det gikk som det måtte gå.

- Hell's Angels er ikke et ungdomskor i samme gate som TenSing. De synger ikke kristne sanger på kommando.

- Jeg skulle anmelde Tony Hawk: Ride. Det gikk som det måtte gå.

- Håndleddslenkene til Wii-kontrollerne er der for en grunn.

Ok, deres tur. Kom opp med noen bedre grunner, så lover jeg å bruke dem i helgen!

Gamereactor ønsker godt nytt år

Spillåret 2009 har vært merkelig, fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for om det har vært totalt elendig eller fantastisk.

Jeg kan ikke huske forrige gang spillbransjen fokuserte i så enorm grad på alt som kommer neste år. Det hjalp selvfølgelig ikke at et nesten utrolig antall topptitler vi alle gledet oss til ble flyttet til 2010, og heller ikke den dørgende kjedelige starten vi hadde på året.
I 1. kvartal hadde maks åtte-ti viktige titler på menyen, noe som lett havner i skyggen av neste års program. Det har også vært en del dødperioder da det har vært vanskelig å komme på noe å spille, og det er sjelden et problem man har som spillanmelder.

Men når man ser på hva som faktiske ble gitt ut i år, er det vanskelig å kalle det en katastrofe. Å sette opp Årets spill-listen var mye vanskeligere enn vi trodde, selv om førsteplassen var ganske suveren.

Batman: Arkham Asylum levde ikke bare opp til forventningene - selv måneder etter å ha fullført spillet lengter vi fremdeles etter å vende tilbake til den enormt forseggjorte verdenen. Uncharted 2: Among Thieves gjorde de fleste andre action-eventyr til skamme, og var ikke langt unna å stikke av med det som ville blitt den tredje tieren vi delte ut i år. Tim Schafer, som sjelden gir ut spill oftere enn hvert femte år, slapp Brütal Legend, og selv om spillet led under noen ganske brutale (heh) skuffelser, ga det oss en historie, atmosfære og design i en klasse for seg selv. For ikke å glemme de fabelaktige tilleggspakkene til Grand Theft Auto IV, som virkelig har hevet lista for hva vi krever av utvidelser i årene som kommer.

Og det er mange, mange andre gode spillopplevelser som sitter igjen i minnene våre nå som året rundes av, selv om det mens det pågikk kunne oppfattes litt skuffende. 2009 har likevel med sine topptitler hevet lista betraktelig for hva skal kunne kreve av spillene i 2010, og best av alt: Det blir neppe et problem.

Akkurat som resten av spillbransjen er Gamereactor i konstant bevegelse, og både bladet og nettsiden går gjennom forandringer - både små og store - hele tiden. Vi har allerede en rekke planer for neste år, og det skal forbli spennende å være en Gamereactor-leser også fremover. Vi har blant annet inkludert Iphone/Ipod Touch-spill i spilldatabasen, og kommer til å anmelde flere av de viktigste spillene som dukker opp til Apples lille håndholdte altmuligdings.

Etter et begivenhetsrikt høsthalvår og en vanvittig kaotisk og intens opptakt til julen, står vi altså her og balanserer på streken mellom 2009 og 2010, og det gjenstår bare å på vegne av meg selv, Jon Cato og resten av redaksjonen å ønske dere alle et fantastisk nytt år.

Vi sees på andre siden, folkens!

Magnus
Konstituert redaktør, redaksjonssjef, vaskekone

En julefortelling

Som dere kanskje har fått med dere, har Jon Cato fra og med i dag tatt seg en drabelig ferie (eller pappapermisjon, om du vil) fra redaktørlivet, og har overlatt roret til meg for seks uker. Hele desember kommer jeg til å være alene på kontoret her, og det er med en blanding av kampvilje og panikk jeg nå sitter og ser over hva jeg skal få unnagjort i denne perioden. Det er som min fire måneders tutorial er over, og at jeg nå skal vise at jeg har lært noe.

Men jeg er vant til ilddåper. Da jeg i julen 2000 begynte i min aller første jobb i spillbransjen, som deltidsansatt i Akers Mic (hvor forøvrig Jon Cato også jobbet), hadde Playstation 2 nettopp blitt lansert, og vi var strengt tatt de eneste som hadde i lager. Etter noen få dager i jobben og et par timer bak kassa, bestemte sjefen min seg for å stikke ut og handle gaver, og ga meg full kontroll over spillavdelingen. Midt i rushtiden. 21 desember. Og han brukte nesten fire timer.

Det første som skjedde var at bankterminalen knelte, deretter kassasystemet. Køen var faktisk så lang at den strakk seg ut døra og ut på gata, og folk var utålmodige og stresset. Noe man gjerne er når man har utsatt julehandelen til tre dager før jul, og frykten for å ikke kunne levere en PS2 til familiens håpefulle avkom setter inn for alvor.

Etter å ha sendt en god slump frentetiske småbarnsforeldre i minibank på grunn av den sviktende bankterminalen, kom linja plutselig opp igjen, men systemet var fremdeles nede. Jeg måtte derfor føre opp samtlige salg for hånd, og etterpå punche dem inn manuelt. Kvitteringene ble også skrevet for hånd, selv om også stempelet var borte.

Hvis du kan for deg deg hvor irriterende det er å stå i en såpass lang kø og vente på service fra EN person, kan du bare tenke deg hvor hyggelig det er for de som etter hvert kom tilbake fra minibankene for å oppdage at terminalen var tilbake igang, og at de måtte stille seg bakerst i køen igjen. De som ikke hadde vært smarte nok til å holde av varer, vel og merke.

Men alt dette kaoset tvang meg til å fokusere, og jeg kom opp med midlertidige løsninger hele tiden, på tross av en ganske begrenset butikkerfaring. I løpet av noen av de mest intense timene i mitt liv utviklet det seg fra å føles som en panisk zombiefilm, med tusenvis av monstre som angrep fra alle kanter, til en slags sinnssyk zen-følelse hvor alt nesten virket som i sakte film. Det bevegde seg fra en dårlig runde med Left 4 Dead til en perfekt runde i Wipeout, om du skjønner hva jeg mener.

Vel, dette ble sykt mange ord, og jeg har full forståelse for de som for lengst har sluttet å lese. Poenget mitt er at det ofte er da motgangen står på som verst at man makter å ta seg sammen og yte det lille ekstra som trengs.

To uker etter Akers Mic-episoden ble jeg forresten tilbudt en fast stilling i kjeden som ansvarlig for en spill- og filmavdeling midt i Oslo sentrum. Deretter fulgte en ni år lang reise gjennom spillbransjen som til slutt førte til at jeg sitter her, klar for å ta denne utfordringen.

Bare svineinfluensaen holder seg unna...

tl;dr: Jeg tror det går bra, dette her.

Dyr musikksmak

Nå i helgen var jeg på konsert med et av favorittbandene mine, Kylesa. Jeg hadde allerede sett dem på Øya-festivalen i sommer, en konsert som står som en av de beste konsertene jeg har vært på i år. Gleden var derfor stor da jeg kom over en konsertplakat med bandnavnet påskrevet for en måneds tid tilbake, selv om det var en strek i regninga at de kun var oppvarmere, eller "Special Guests", som det heter når de spiller litt flere låter enn det som er vanlig for et oppvarmingsband. Hovedbandet var Clutch, som jeg husker som kule for rundt 15 år siden, men som jeg nå synes spiller kjedelig pappa-metall.

Konserten kostet meg 350 raske, og etter å ha gått glipp av det første bandet, hvem nå enn det var, og bestemte meg for å gå én sang ut i Clutch-settet, satt jeg igjen med en fenomenal konsertopplevelse, men akk så kostbar.

Å ikke høre på typiske headlinere er noe som koster dyrt, og man ender opp med å betale vanvittige summer for å få med seg et fåtall minutter med favorittbandene sine.

I sommer dro jeg for eksempel ene og alene på Hove for å se Faith No More, som jo er en headliner, men som også var det eneste bandet som interesserte meg. 6-700 kr for en konsert er ganske mye.

I hvertfall med tanke på at jeg også hadde dagspass på Quart-festivalen for å se Meshuggah. Samme pris, enda kortere konsert, ettersom den nå totalt uaktuelle Chris Cornell var headliner den dagen.

Senere den sommeren dro jeg på Metallica-konsert på Spektrum. For å se Mastodon, som spilte fire-fem sanger helt i begynnelsen. Det hjalp litt å få møtt bandet senere på byen, men det kostet som vanlig flesk å se et minimum av hva bandet ville kunne vist om de bare hadde vært headlinere.

Dette er konsertene fra i år jeg kan komme på akkurat nå hvor dette har vært tilfelle, det er nok et par-tre til jeg har glemt. Og slik er det hvert år. Bare fordi jeg hører på de små bandene, må jeg betale for å se de store som har dem med seg.

Jeg savner et skikkelig garasjekonserttilbud, selv om Oslo er så bra som det blir her til lands. Et sted som hadde pengene til å betale småband fra hele verden for å komme til lille Oslo og spille konserter for meg. Per i dag er det Garage, Dyvekes Bro-folka og til dels Elm Street. Jeg vil ha flere å velge mellom.

Hjemmekontor

Etter en uke med alenejobbing på kontoret mens Jon Cato har storkost seg i Canada, så jeg frem til å nok en gang dele byrdene med deres kjære redaktør på mandag. Men neida.

Mandag morgen kl 0900, dukket jeg opp på kontoret for å ønske Jon Cato velkommen tilbake til gamlelandet, men jeg ble møtt med en låst dør og avslått lys. Overraskelsesselskap, tenkte jeg og låste meg inn. Men neida.

Kontoret var tomt, og etter at jeg bedrøvet konstaterte at det ikke ville bli noen kaffe eller kaker eller overraskelsesselskap på meg den dagen, satte jeg meg ned for å skrive nyheter til dere kjære lesere. På med maskinen og klar for å tråle internett og email for de hotteste nyhetene. Men neida.

Internett, eller i hvertfall tilkoblingen vår, var nede. Og etter rundt en million forskjellige kombinasjoner av å slå av og på maskinene, modem, router, uttrekning av diverse nettverkskabler og de obligatoriske blodsritualene til internettgudene, måtte jeg nok en gang den morgenen konstatere et sørgelig faktum: Dette lot seg ikke fikse. Neida.

Og hvor i all verden var Jon Cato? Telefonen hans var skrudd av, og han var ikke å finne på verken MSN eller Skype - eller Facebook, for den saks skyld. Pliktoppfyllende som jeg er, hang jeg opp en lapp på døra med beskjed om at jeg hadde dratt hjem for å jobbe derfra, og vendte nesa hjemover, hvor jeg fylte GR-siden med de best skrevet og mest informative nyhetene verden noensinne hadde sett.

Senere på dagen tar endelig Jon Cato telefonen, og det viser seg at han har sittet på flyet. Jeg forklarer situasjonen, og vi blir enige om at jeg skal nok en gang sjekke posten og internett på jobben dagen etterpå, da han igjen setter ut på kosetur til Bergen.

Vel hjemme og tilbake på plass i går, møtte jeg opp på kontoret, hvor stemningen var laber. Routeren hadde begått selvmord, og det var ingen ting annet å gjøre enn å belage seg på hjemmekontor ut uka. Jeg fikk to spill i fanget som skal hardspilles til deadline, og dro hjem.

Så her sitter jeg altså ved kontorpulten min. Jeg har ikke noe kamera for hånden akkurat nå, men jeg fant et bilde som ligner veldig på kontoret mitt:

Post deadline-syndrom

I går sendte Jon Cato siste side av Gamereactor #72 til trykkeriet, og etter flere dager med hastespilling og korrekturlesing er hverdagen plutselig litt mindre intens, og det er mulig å ta seg tid til å spille alt en ikke har hatt tid til i det siste. Men hva?

Jeg er privilegert nok til å lide av det som ikke kan kalles for annet enn tidsklemma, og burde vel strengt tatt ikke synes synd på meg selv for det. Det har nemlig kommet massevis av godbiter i det siste, og som har måtte ligge og samle støv på hylla mens jeg har måtte fokusere på andre ting.

Batman, for eksempel. Jeg har etter et par helgekvelder kommet meg et lite stykke, men tror heldigvis at det gjenstår en god del timer med noe av det mest fornøyelige jeg har testet på actionfronten på en god stund. Elsker historien, grafikken og de sykt mange slemmingene de har klart å presse inn i spillet. Og ikke la meg begynne å snakke om Scarecrow...

Champions Online har også dukket opp, og som gammel svoren fan av City of Heroes i gamle dager er dette fantastiske nyheter. Er allerede i full gang med å lage gimmick-figurer til den store gullmedaljen, og om det fortsetter i dette tempoet kommer jeg aldri til å se lvl 40. Foreløpige favoritter er:

Captain Hero Master - Supermuskuløs og blondhåret klisjehelt med en drakt i gull og burgunder og massevis av stash på.

Obviously A Dude - En damefigur med altfor store pupper og altfor utfordrende klær.

Anime Overlord - Sjenert, blek og halvtykk med Naruto-pannebånd.

CAPTAIN CAPS LOCK - som bare snakker med STORE BOKSTAVER.

Knight Guy - tatt fra Scott C-tegneserien

Dr Syntax - holder ham av så jeg kan bruke navnet til mitt nemesis når jeg kommer til det.

Når jeg i tillegg fikk The Beatles: Rock Band OG Guitar Hero 5 i går, blir det ikke lett å disponere fritiden fremover. I tillegg begynner spill som skal anmeldes til nettsiden og bladet å dukke opp snart, og da blir det trangt.

Jeg skal jo få tid til et sosialt liv også. Kanskje neste måned... Huff.