Drive - årets film

Mellom taus forelskelse, retro electronica og en typografisk hyllest til 80-tallets neonbelyste fargebruk slik vi finner i Dirty Dancing og Brazil. Drive er filmen som fikk meg til å fokusere mer på gatebelysningen i nattemørket enn veien foran meg på vei hjem fra kinosalen.

Jeg går til hovedpoenget med en gang: dette er den beste filmen som kommer ut i 2011. Glem Melancholia, glem The Tree of Life, og i hvert fall glem Transformers 3 (som om du ikke allerede har gjort det). Drive er årets film. Jeg skjønte det med en gang introduksjonenssekvensen kom; 80-talls synthen pulserte sømløst mens Ryan Gosling ratter bil i nattemørket der gatelyktene belyser en melankolsk stemning over tilværelsen til Driver, som den navnløse protagonisten kaller seg.

Driver kjører bil. Han jobber som stuntsjåfør på dagtid og som transportør for kriminelle på nattid. Du har fem minutter på deg, og han vil kjøre deg fra a til b etterpå. Han er helten uten navn og uten historie. En mystisk skikkelse som trår til med voldelig råskap for å beskytte sine nærmeste. Den typiske patriotiserte amerikanske helten. Et konvensjonelt utgangspunkt, men det gjøres mer emosjonelt, ikke som om filmen prøver å trykke på oss klisjéer for å skape falske følelser.

Filmen gjør en hyllest til 70- og 80-tallet. Filmtittelen dukker etter introduksjonen opp i knallrosa kursiv, musikken gjennom hele filmen fører hen til det elektroniske preget med synthen som var på 80-tallet. Ikke med 80-talls musikk, den er komponert av moderne artister som også hyller åttitallet. Artister som Kavinsky, College og ikke minst Cliff Martinez som har komponert størsteparten av filmens ambientmusikk som blant annet kommer for øre i den forbudte kjærligheten ala Romeo og Juliet mellom Driver og Carey Mulligans karakter Irene i filmen.

Det gikk ikke akkurat bra for Nicolas Winding Refn med Valhalla Rising. Noen likte den, men den ble nok for flegmatisk for popkornspiserne. Følelsen av at det «ikke skjedde noe» ble nok for tung for de fleste. Drive kjører på mange måter rolig kinematografi med flere lange scener hvor hensikten er å fremkalle en spesiell følelse. Det er kanskje tidlig å si når Refn er tidlig i regissørkarrieren, men dette ligger an til en god kandidat som hans magnum opus.

Dette er en film som gir uttrykk av mye gjennom svært lite, noe som ikke er optimalt for de som ser film for budjettfleksing og eksplosiv underholdning. Det er utrolig hvor ektefølt Refn klarer å få forelskelsen mellom Driver og Irene til å føles i filmen. Stillhet, øyekontakt, forsiktige smil, dempet bakgrunnsbelysning og ikke minst et fantastisk klangfarget lydspor som styrker det visuelle sanseinntrykket. Et autentisk følelsesmoment ikke ulikt Lost in Translation. Jeg kjenner meg igjen følelsene filmen uttrykker til minste detalj og det er en fantastisk følelse.

Dette er årets film for meg. Jeg tør påstå det enda filmåret ikke er over. Dette er den fjerde filmen som jeg gir en tier, og en tierfilm kommer ikke flere ganger i året.