Anime-anmeldelse

Du er en ung mann som akter å styrte og ødelegge det som du mener har tatt fra deg noe av det du elsket mest. Du lever i en verden hvor ingenting er som det skal være (etter ditt skjønn). Gjør deg klar til å begi deg på en reise full av moralske og etiske dilemmaer, science-fiction, apokalyptisk retorikk og litt vel magre mennesker.

Code Geass: Lelouch of the Rebellion (eller koodo giiasu: hangyaku no ruruushu som betyr det samme) er en meget interessant serie som jeg kom over ganske så tilfeldig. Uvanlig nok er den faktisk ikke basert på en manga men startet som en animasjonsserie (hvor ofte hører du om det?) og er nå blitt til en manga og en del andre "spin-off-verk". Den ble skrevet og regissert av henholdsvis to personer hvis navn av en eller annen grunn ikke kan vises her. Det er studioet Sunrise som står bak animasjonen, kjent for serier som Mobile Suit Gundam, Cowboy Bebop, InuYasha og mange andre.

Serien hadde premiere i Japan i oktober 2006 og har to sesonger, hver på 25 sider, oops, episoder, noe som burde være grei kost for de fleste, især hvis man som jeg har sett 340 episoder av One Piece og vel 158 episoder av Bleach (er nok mange som har sett langt flere - i så fall, sett i gang og SKRYT).

Uansett, vi tar et aldri så lite skråblikk på miljøet. Handlingen finner sted i en verden lik vår, men litt senere enn her, sånn rundt 2220-tallet hvis jeg ikke tar helt feil. Høres spennende ut tenker dere.

Og det har dere helt rett i; men det stopper ikke her. Geografisk er verden helt lik vår egen, men politisk og historisk er det litt annerledes. I starten av serien finnes det noen få selvstendige land og tre supermakter. De er Britannia, Den kinesiske føderasjon og EU (EuroUniverse). Det er kanskje fem selvstendige stater utenfor dette, og Japan (hvem ellers?) har nettopp mistet sin plass blant disse få selvstendige. Britannia er viktigst i første sesong, men de to andre stormaktene blir viktigere etter hvert, og i sesong to skjer det virkelige store omveltinger. Selv om jeg er sterkt fristet til å spoile, må jeg undertrykke fristelsen for denne gang.

Innledningen til hver episode beretter det bedre enn meg, men jeg forsøker meg likevel. Det begynner i 2010 med at Britannia, som går under det fulle (oversatte) navnet "Det hellige keiserdømme Britannia", går til angrep på og erobrer Japan. Det hele er raskt overstått takket være de uslåelig våpnene som britannierne som de luringene de er har funnet opp - knightmare frames. Men hvorfor erobre det vesle øyriket? Jo, Japan er nemlig verdens største produsent av det verdifulle mineralet - hold dere fast! - sakuraditt (og nei, det finnes ikke i virkeligheten). Det har gitt landet nærmest monopol på handelen og det er det mange som ikke liker. Ved å erobre landet får dermed Britannia kontroll over handelen og lille Japan opphører som selvstendig stat. Navnet blir forandret til det fengende Area 11 og etniske japanere får det like fengende "elevens" som nasjonalitetsbetegnelse. I god gammeldags erobring-av-fremmed-makt-oppsett blir japanere stuet sammen i regelrette ghettoer og blir redusert til en underklasse i det nye samfunnet Britannia stifter, der britanniere og britanniske adelsmenn blir den absolutt mektigste gruppen. Det blir dannet motstandsgrupper som begår terrorangrep i sin glødende ideologiske kamp for selvstendighet.

Her er altså utgangspunktet. Og nå over til hovedpersonen.

Lelouch Lamperouge er selve hovedpersonen og den unge mannen jeg nevnte i starten. Har dere sett Death Note vil dere fort se likhetene: han er ung, han er kjekk (antar jeg), han er kynisk og ikke minst, han er superintelligent. Men han er også frustrert og har et stort mål i verden - som ikke er å ta over hele verden (selv om det blir tale om det senere), men først og fremst å knuse Britannia, finne svar på det ene spørsmålet han aldri har fått besvart og gjøre verden til et bedre sted for sin søster Nunnually, sannsynligvis den personen i verden han bryr seg mest om.

Vel, helt i starten er ikke dette noe Lelouch aktivt streber etter, han er kun en simpel student som briljerer der han skal briljere og stort sett det. Og som den heldiggrisen han er befinner seg en dag på feil (eller riktig?) sted til feil/riktig tid, det vil si på en bankett når japanske frihetskjempere/terrorister går til angrep. Midt under skuddvekslingen treffer han på den grønnhårede jenta C.C., som skjenker ham en evne hun kaller "kongers makt" (grovt oversatt), eller Geass. Og visst er det en evne konger og andre statsledere gjerne skulle hatt kloa i, for den gir hovedpersonen vår evnen til å gi personer én ordre (kun én per person) som den personen er nødt til å følge, uansett hva ordren går ut på. Gir han ordre om å bukke, gjør man det, gir han ordre om å adlyde hans ordre på ubestemt tid, gjør man det, gir han ordre om å dø, gjør man det. Denne evnen varierer fra person til person, alt fra tankelesing til manipulering av tiden selv - alt det en overambisiøs statsleder kunne drømme om. Med denne evnen og C.C. med på laget er det duket for Lelouchs lille korstog mot den store supermakten Britannia.

Men før dere klikker dere avgårde til en streaming- eller nedlastingsside for å gi dere i kast med episode 1 ("dagen da en djevel ble født") må vi ta en titt på noen andre viktige personer i serien.

Kururugi Suzaku er Lelouch' beste venn fra barndommen og sønn av Japans avdøde statsminister. Selv om han er en "eleven" har han markert seg som talentfull og tilpasningsvillig overfor det nye regimet og slik blitt akseptert som en britannisk borger. Suzaku er en av dem som bidrar til mest debattmateriale hva seriens tema angår, for han er sterkt imot å bruke våpen og terrorangrep som virkemidler i en frihetskamp, i sterk kontrast til Lelouch, som i løpet av serien får ganske så mange liv på samvittigheten. Selv om også Lelouch har blitt akseptert som en del av samfunnet (få aner noe om hans aspirasjoner), utmerker Suzaku seg ved at han arbeider i militæret og aktivt motarbeider motstandsbevegelsen.

Vi (eller jeg) må jo også ha med Lelouch' lillesøster Nunnually, som er blind som resultat av et traume med heller uhyggelig bakgrunn. Denne bakgrunnen innebærer hendelsen som forårsaket dødsfallet til de to søskenes mor, men mer enn det kan ikke sies her (selv om det hadde vært fint å spolere hele opplevelsen for bloggleserne), for omstendighetene rundt dette er mer kompliserte enn hva man tror fra seriestarten.

Som en enhver serie som fokuserer på plot og figurutvikling, utvides karakterbesetningen i løpet av serien, og vi får stifte bekjentskap med mange slags figurer, alt fra en kinesisk keiserinne til en mildt sagt ambisiøs britannisk keiser til en fjetret og kjærlighetsfull "adoptivbror" og mer. Med to sesonger og til sammen 50 episoder burde det by på adskillig mer tidsfordriv enn Eiken Clubs 2 episoder.

Musikken fortjener også litt honnør, og da er det særlig den etter min mening nydelige sangen Stories. For de av dere som ikke får spasmer og epileptiske anfall av å høre myke, sakte toner, er dette en sang som så absolutt kan anbefales.

Min mening om serien kan oppsummeres med de fire pp-er (presens-partisipper): tankevekkende, oppsiktsvekkende, underholdende og rett og slett spennende. Den har en salig blanding av komikk, kjærlighet (av den tragediemessige sorten som fikk meg til å felle noen tårer), action og sist men ikke minst - mecha. Nå er det nok sikkert noen hardbarkede mistroere av alle serier som har noe med mecha å gjøre (jeg er det selv til en viss grad) der ute, men den er likevel å anbefale, især hvis dere har nøyaktig de samme interessene, holdningene og preferansene som meg.

Stemmeskuespillerne gjør en god jobb, og da spesielt skuespilleren til hovedpersonen selv, som forøvrig har en stemme man nok vil kjenne igjen fra diverse andre serier. Animasjonene er også meget bra, selv om måtte fundere på utformingen av figurene; de ser nesten alle ut som de ikke har spist annet enn gulrøtter i tre måneder, filt haka og hatt sølvglins på hornhinnene.

En annen ting som jeg tror er blitt et kjennetegn for serier der hovedpersonene havner i noe alvorlig, er de lange taleaktige monologene de avleverer om hva de mener og hvorfor. I Ah My Goddess kan man for eksempel se en hovedpersonen komme med en alldeles fascinerende monolog om hvorfor hun vil kjempe til siste slutt for overlevelsen til skolens motorklubb, og i Code Geass får man høre innfløkte monologer om hvorfor verden skal holdes i et jerngrep eller hvorfor den overambisiøse keiserens ambisjoner slett ikke er til menneskers beste; eller i fortellerens tilfelle - kryptiske ord om hva som har skjedd så langt og hvordan utsiktene og situasjonen er blitt. Dette har nærmest blitt en naturlig del av mine forventinger når jeg skal begynne med en serie, selv om det alltid er irriterende når monologene blir lange og kjedelige, med Bleach som foreløpig versting. Code Geass er faktisk ikke så ille på dette punktet, og spesielt bra blir det når Leloich, beklager, Lelouch, selv står for utbroderingen, mye takket være stemmeskuespillerens innlevelse.

Men med et så dypt plot som denne serien har er forhåpentligvis dette noe man glemmer etter hvert, og selv om et dypt plot ikke er særlig viktig for å kalle et verk bra, trekker det opp når temaet for serien er såpass alvorlig som det er for denne serien. Og så kan man jo alltids lære seg flytende japansk for slik å virkelig forstå de innfløkte monologene, en bragd undertegnede håper å få til en gang i fremtiden som alltid klarer å bevare et forsprang på oss i livets løp. Og med de poetiske ordene er det bare for meg å meddele at denne serien av meg får en god 8/10 og gode anbefalinger. Løp og kjøp/stream/last ned.