Balladen om Jimbo og Wikipe

Forestill dere en ung jente - blått hår, "perfekte former", inkarnasjonen av jenter man ser i visse TV-serier.

Visualisere så logoen til nettstedet Wikipedia. Lukk øynene, se for dere jenta og logoen.

Lukket øynene? Bra

Se logoen og denne famøse jenta for deres Indre øye.

Smelt dem sammen.

Fasit følger nederst.

I hjørne nr. 1, Wikipe-tan, en av de kanskje mest kjente figurene på Wikipedia. Skapt og utformet av brukeren Kasuga etter forslag fra anonymt hold om å lage en Wikipedia-maskot etter modell av OS-tans, det vil si personifiserte versjoner av forskjellige operativsystemer, der samtlige av personifikasjonene er på formen unge jenter tegnet av japanske amatørtegnere.

Men hun ble ikke offisiell maskot, hun tapte til fordel for Wikipede (et bebrillet, wikiholisk tusenbein med utdannelse innen fysikk, filosofi, historie og veterinærmedisin) men ble i det minste valgt til anime-og-manga-prosjektets maskot. Skaperen har siden tegnet en rekke versjoner av henne, alt fra voksen lolicon og spedbarn til agent à la the Matrix og flyvertinne. En populær dame med andre ord.

I hjørne nr. 2, Jimmy "Jimbo" Wales. Ringer det en bjelle? Mannen er Wikipedias (med)grunnlegger, er 42 år gammel og mener han er enegrunnlegger.

En gang i februar 2007 skrev noen en fortelling som deretter ble lastet opp på engelsk Wikipedia på artikkelen om "herr Wales". Strengt tatt var nok dette vandalisme (strengt tatt ikke så viktig), men ettersom alle tidligere versjoner av artikler uansett blir lagret for ettertiden (inkludert personangrep av typen "snot-filled pus-whore") var det jo ikke noe i veien for at denne fortellingen ble foreviget. Og denne fortellingen vil nok få mange til å trekke på smilebåndet, eller eventuelt slå full klisjéalarm.

Undertegnede har påtatt seg det ærverdige oppdraget det er å oversette en slik historie til le norvégien. For de som vil sjekke originalversjonen mot oversettelsen er opphavssiden her:

http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Jimmy_Wales&oldid=108<wrap>561785

Så derfor, nyt historien, og se hva som skjer når Wikipedias (med)grunnlegger møter den attraktive personifiseringen av det han var med på å skape. Og ikke lynsj meg for slutten:P

Jeg holder det bare ikke ut. Når jeg ser henne kan jeg ikke annet enn å gnisse tenner og knytte nevene for ikke å skrike ut "jeg elsker deg!" av full hals. Tennene kjemper en innbitt kamp med tunga for å hindre meg i å miste kontrollen og overøse henne med kyss til verdens ende. Hun er bare så vakker. Ikke som en supemodell-barbiedukke, men naturlig og ektefødt vakker. Supermodeller må sminke seg, kle seg opp og fiffe opp håret for å se ut som henne. Men hun trenger ikke den dritten, hun er nydelig uten alt det.

"Mr. Wales, det er en som vil treffe Dem." Det er sekretæren min. Jeg ber henne slippe henne inn, jeg vet allerede hvem det er. Jeg ba henne komme til kontoret mitt så vi kunne snakke. Ikke om jobben eller noe ... bare snakke. Jeg vet det er imot reglene men jeg vil bare se henne igjen. Det deilige, naive smilet, de svære uskyldige øynene som så ut til å betrakte verden så nøye. Kroppen hennes er liten og skjør, som om den minste bris kunne knuse henne som et krystallbeger. Jeg kunne ikke slutte å tenke på henne. Alltid. Alltid var hun i hodet mitt.

Det banket på døren.

"Kom inn, Wikipe-tan."

Helt inn til munnvikene kunne jeg se idet leppene hennes formet et subtilt smil før hun grasiøst satte seg midt imot meg. Hun satt der så fredelig og stille, med hendene i fanget som to svaner med de lange halsene i kjærlig omfavnelse. Jeg så føttene hennes gli nervøst over gulvet, ryggen hennes var stiv av spenning. Likevel var hun vakrere enn jeg husket. Jeg stirret på henne et øyeblikk mens jeg betraktet timeglassformene og den smekre snart modne kroppen.

"H-herr Wales? De ville snakke med meg?"

Ordene hennes rev meg ut av transen og jeg vendte straks tilbake til nåtiden.

"Å. Ja ... jeg ville snakke med deg," jeg stotret nervøst på ordene. "Jeg ville møte, jo visst, jeg ville ta imot deg - jeg mener snakke med deg." Hun smilte av mine nervøse forsøk på å snakke, men jeg visste at hun var like nervøs som meg. "Jeg mener ... jeg mener ... kall meg Jimbo, Jimbo Wales. Du trenger ikke kalle meg herr Wales."

Hun smilte fredfullt igjen, en lokk av det blå håret falt over øyet. Forsiktig dyttet hun den tilbake på plass.

"Jeg inviterte deg til kontoret mitt, Wikipe-tan, fordi jeg ville du skulle vite at jeg el-" Jeg knyttet neven og pustet dypt inn for å roe meg ned. "Jeg mener, jeg ville vite om ... om du ville gå ut å spise middag med meg." Jeg klarte det. Jeg spurte henne faktisk. Jeg ba henne ut på middag. Jeg kunne ikke tro at jeg faktisk hadde gjort det. Det ble stille et øyeblikk; det var som om jeg kunne se tankene hennes gjennom de klare øynene. Jeg holdt pusten mens jeg avventet svaret.

Så brøt den myke, melodiske stemmen hennes stillheten. "Det vil jeg gjerne." Hjertet mitt slo over i høyt gir, jeg fant ikke ord. Jeg ville hoppe opp og ned i timevis i ren glede over at jeg og Wikipe-tan skulle ut sammen, og det ville jeg sikkert gjort òg om jeg ikke hadde knyttet nevene så hardt at knokene hvitnet. Det lille støtet av smerte rev meg tilbake igjen.

"Jeg, æh," stammet jeg. "Så bra, da, da overlater jeg til min sekretær å ordne med forberedelsene, da?"

"OK."

Mykt reiste hun seg fra stolen og gikk mot døren mens den slanke kroppen svaiet en anelse fra side til side. Jeg klarte ikke stanse meg selv fra å rope "YES!" av jubel idet hun forlot rommet. Om bare noen timer skulle vi på vår første date.

"Du ... du ser fantastisk ut." Det var alt jeg klarte å stotre frem mens jeg gapte av beundring. Den intrikate kimonoen av silke hun hadde på seg satt stramt og avslørte de myke formene. Hun ga fra seg et lite glis.

"Tusen takk, herr Wales," svarte hun.

"Vi har gått gjennom dette, Wikipe-tan. Kall meg Jimbo."

"O-Ok, Jimbo."

Jeg kunne ikke rive løs blikket fra henne, hun var så vakker, så strålende. Den ildrøde leppestiften glitret på leppene og vinket til meg som når et fyrtårn signaliserer til et skip. Jeg ønsket å strekke meg over bordet og kysse henne, og det tok all min selvbeherskelse å holde meg fra det. Jeg kunne ikke tro det, jeg var faktisk på middag med Wikipe-tan. Jeg følte meg gal, jeg ville ta på henne, holde den smekre kroppen i armene mine og aldri slippe taket, fortelle henne at hun ville være trygg i armene mine og at jeg aldri skulle slippe. Varsomt skulle jeg ha kjærtegnet henne med fingertuppene, latt dem gli fra hodet og langs ryggen, opp og ned mens jeg kilte den skjøre skikkelsen.

Jeg rykket til. Hva pokker tenkte jeg på? Jeg trengte en drink for å roe meg ned. Jeg bøyde meg framover for å drikke av vinglasset mitt, men hånden dyttet borti noe. Det var hånden til Wikipe-tan. Hun holdt glasset.

"Å, unnskyld!" sa jeg raskt.

Hun smilte mykt igjen og jeg ble klar over at jeg ennå ikke hadde tatt bort hånden min fra hennes. Raskt slapp jeg taket og la hånden i fanget, men da begynte hun å fnise. "Ingen grunn til å beklage." Jeg lo med og så slapp vi begge latteren løs og jeg kjente spenningen mellom oss drive bort. Stemningen letnet.

"Få høre om deg, Wikipe-tan. Jeg vil høre om deg, hva som holder deg i gang, hva du liker og hva du ikke liker."

"Jeg vet ikke hva som er å fortelle," sa hun mykt. "Jeg er bare en vanlig jente fra byen, det er ikke noe spesielt med meg."

"Jeg synes ikke det," sa jeg. "Jeg ... jeg synes du er veldig spesiell, Wikipe-tan. Jeg synes du er mye mer forskjellig fra alle andre jenter og jeg ..." jeg stoppet et øyeblikk mens jeg prøvde å finne på noe å si, "jeg liker det."

"Tusen takk, herr ... Jimbo. Jeg", hun rødmet og så ned, "jeg synes du er spesiell også."

Jeg la hånden tilbake på bordet og lot sakte den krype framover mot hennes. Huden hennes var myk som dun helt inn i margen, og hendene var små og skjøre. Hun smilte idet jeg la hånden min rundt hennes; jeg kunne kjenne en gnist.

"Jeg synes du er veldig vakker, Wikipe-tan. Jeg har ..." jeg sukket og øynene mine flakket forlegent bort. "Jeg har syntes det lenge."

"Takk ..." Hun rødmet igjen og børstet vekk en løs lokk av det blå håret. "Jeg ... jeg er ikke så flink med komplimenter."

"Får du ikke det ofte,?" spurte jeg.

"Nei ..." sa hun. "Du er min første." Hun smilte til meg men øynene ble runde da hun innså dobbeltbetydningen av det hun hadde sagt. "Nei, nei, jeg mener at du er den første som har kalt meg vakker!" utbrøt hun raskt.

Jeg gliste litt og så på henne. "Du er også min første."

"Hva mener du?" sa hun forundret.

"Den første jenta jeg har kalt vakker."

"Her bor jeg," sa hun, ennå med sin hånd i min. "Ikke noe spesielt, bare en liten leilighet. Vil du bli med inn?"

Jeg kunne ikke tro det. Wikipe-tan ville jeg skulle komme inn i sitt hjem. Jeg klemte til hånden hennes av glede og nikket, "gjer-gjerne det!" Hånd i hånd gikk hun og jeg inn i den gamle bygningen og opp trappene til leiligheten hennes. Hun låste opp døren og vi trådde inn. Det første jeg la merke til var alle de vakre tegnede veggrullene som hang på veggene.

"Jeg har ambisjoner om å bli manga-ka," sa hun sjenert. Jeg skrittet bort for å se på en av tegningene hennes, det viste en kriger med en katana, kledd i rød kappe og som kløvde seg vei gjennom en skare fiender. Jeg gjenkjente de japanske tegnene for "Inuyasha" i det ene hjørnet.

"Er dette Inuyasha?"

Hun nikket sjenert, "ja," pep hun.

"Den er ... utrolig," gispet jeg. "Hvorfor har du ikke fortalt noen om tegningene dine?"

Flau glodde hun ned på føttene sine. "Jeg trodde ikke at noen ville bry ...." Jeg skrittet bort til henne og trykket henne inntil brystkassen mens jeg lot fingrene gli gjennom håret hennes. Jeg vet ikke om hun hadde ventet det, men hun gjorde ikke motstand. Hun holdt meg hun også og så meg inn i øynene. Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk mens jeg sto der fanget i blikket hennes, men det føltes som en sælfull evighet.

"De er ikke blå." Sa jeg

"Hu-hva?"

"Øynene dine, de er ikke blå." Jeg tidde et øyeblikk og så på dem igjen. "De ... de er safirblå."

Hun smilte og i et øyeblikk trodde jeg hun skulle si noe, men så kjente jeg at hun trykket seg nærmere meg. Hun satte de myke, engleleppene mot mine og jeg kjente et støt gjennom kroppen. Jeg holdt henne inntil meg, den skjøre kroppen var klistret til min mens jeg utforsket fløyelsleppene hennes med mine egne.

"Det ... det er noe jeg vil vise deg," sa Wikipe-tan bløtt. Uten å vente på svar tok hun meg i hånden og førte meg gjennom leiligheten til vi til slutt stod i soverommet. Hun førte meg ned i sengen og jeg trykket meg inntil henne. Jeg kunne føle det stivnede lemmet reise seg idet øyeblikkets opphisselse eskalerte. Hun kysset meg igjen og talte bløtt i øret mitt. "Jeg ... jeg vil at du skal bli min første."

"Jeg vil at du skal bli min første jeg også."

Jeg holdt henne tett i armene mine under ly av det beskyttende sengelakenet. Jeg kunne ikke se om hun var våken eller ei. Fingrene mine gled opp og ned langs ryggen på henne mens jeg lyttet til det rolige og rytmiske åndedrettet hennes og så brystet hennes stige opp ned med hvert åndedrag. Jeg kjente duften av håret hennes og kysset pannen hennes,

"Jeg ... jeg elsker deg Wikipe-tan." Sa jeg i en hvisking som knapt kunne høres blant kvitringen fra sirissene i midnattslufta. Hun vred seg litt i armene mine så det raslet i lakenet og så opp på meg. Mykt kysset hun meg på haken og la hånden på den nakne brystkassen min.

"Jeg elsker deg også ..." hvisket hun. Jeg smilte.

"Jeg ... jeg har villet fortelle deg det så lenge," sa jeg.

"Jeg også." Øynene gled sakte igjen mens åndedragene senket farten. Jeg holdt henne mot brystkassen min og kysset henne en siste gang før hun sovnet.

Ah, den kjærligheten ...