Naturens sivilstatus?

Her vil med alt vårt strev vera villmannskap i livet, til dess vi har lagt under oss all naturkraft, så vi får henne til å gjere for oss det tyngste og grøvste arbeid, så berre vi går og ser etter som oppsynsmenn

Slik lyder et sitat i Aasmund Olavsson Vinjes Ferdaminne frå sommaren 1860 fra 1861, og slik lyder innledningen i essayet. Sitatet er av Condorcet (også kjent som franskmannen Condorcet), som levde ut mot slutten av 1700-tallet.

"Naturen gjør som naturen vil" var det noen (jeg) som fant på en gang slik at jeg kunne tråkle i gang med stilen.

Det første ordet som bestemmer seg for å komme susende på naturkraftens vinger mens fingrene går i gang med å knote på tastaturet er naturen. Naturen, den har blitt oppfattet forskjellig opp gjennom mye rart (tidene, årene, århundrene og lignende).

Naturen, en hun, en djevelsk heks, som kan slå til når som helst, hvor som helst og ta livet av hvem som helst. Smakk! Plutselig står man der med blikket vendt mot ruinene av nabohuset, eller klemt - begravd - most under ruinene av sitt eget hus, eller - kanskje mer vanlig - plutselig stirrende inn i en TV-skjerm mens man ser et hus bli feid ut i en strøm med lyden av ivrige, sjokkerte og objektive kommentatorstemmer i bakgrunnen. Ødemark som synlig rest etter et voldsomt leirras, brannstorm som verste rest etter et jordskjelv.

Naturen, et mektig skue, det storslagne, det vidstrakte, det vakre, det mystiske og det tiltalende (men forræderske?). Det ikke-urbane. Det som kan forbløffe hvor som helst og hvem som helst. Det Brudeferden i Hardanger-aktige.

Naturen, det søte, det nette, det "Mitt lille land"-aktige og det yndige. Det som kan smelte hjertet på hvem som helst om temperaturen er høy nok. Naturen, det seige, det værbitte, det furede, det "Ja vi elsker"-aktige, det rolige og det dempede. Det som kan imponere, roe ned og innstille filosofiske grublerier i hvem som helst, men kanskje ikke hvor som helst.

Naturen, den er forskjellig, det kan man vel si, og den kan oppfattes forskjellig, det man nok helt sikkert si. Men skal vi leve sammen med den, sanke av den eller meie over den? Blir vi herrer over naturens makt? Er vi herrer over naturens makt?

Hva er egentlig naturens makt? Til vi har lagt under oss all naturkraft står det i det språklige normaliserte utdraget til Vinje. Hva er en naturkraft? Tornadoer, orkaner, jordskjelv, vulkaner, monsterbølger, det store havet, solen, universet, tjære, snøfnugg, lærebøker - legemliggjøringer av naturkrefter? Gravitasjon, sentripetalkraft, sterk kjernekraft, svak kjernekraft, elektromagnetisk kraft, evolusjon, fotosyntese, celleånding, det gylne snitt - vitenskapelige manifestasjoner av naturkrefter? Hva er "all naturkraft"?

Det er mannetanken som her på skaparvis har blåse liv i nosa på jordklumpen, og gjort kol og vatn og eld og malm til tenaren sin;
Er naturkraften liv, kanskje? Skal vår tanke bli skapende i den fysiske verden, slik et barn kan forme et (bittelite, ikke tilhørende Homo Sapiens leketøys-) menneske ut av plastelina? Skal vi bli i stand til å nyttiggjøre oss alle nyanser og aspekter av naturen? Alt det fysiske, imaginære og følelsesmessige som metaforisk flyter gjennom naturens poetiske årer. Skal vi bli i stand til å årelate naturen, trekke ut det vi trenger når vi enn trenger det? Skal vi kunne løse alle slags hindringer som stiller seg foran hesten vi rir på? Nei, skal vi klare å oppgradere muldyret vi rir gjennom tidene på til en superrask veddeløpshest som lettvint og med et langt lavere energiforbruk enn det slappe muldyret springer over hindring etter hindring, til småting og debattemner som klimaendringer, fattigdom og forbud mot usladda porno blir som nivå 1-hekker å regne?

Vi får henne til å gjere for oss det tyngste og grøvste arbeid, så berre vi går og ser etter som oppsynsmenn

Naturen skal gjøre det tyngste arbeidet for oss; vi skal lære oss å hyre naturen som arbeidskraft, vi skal ha slik villmannskap i våre liv at vi kan konstruere vårt mest avanserte NAV-kontor noensinne, der saksbehandlingen skjer raskere enn rykter spres, der mulighetene er flere enn det gjennomsnittlige antall hårstrå på Homer Simpsons hode og der naturkraften vil troppe opp en dag med en arbeidsledighetsmelding og beskjed om at den (eller hun?) søker jobb. Og vi har nok av ledige jobber, det er mye som må gjøres, det er mangt som kan forbedres, mangt som kan og må skapes og tillages, mang en fulltidsstilling som står ledig, mang en sjakt som står tom, mang en mølle som må drives, mang en bygning som har behov for strøm, mang en av mye rart. Alt som står igjen, er den rette arbeidskraften, slik at vi sakte men sikkert kan pensjonere og permittere hestene og kjerrene og alle andre problemer, og begynne å kanalisere naturens arbeidskraft inn i nye, kraftigere redskaper. Rolig kan vi bare traske etter gruvevogna som oppsynsmenn, kanskje med et "raska på!" nå og da, men ellers rolig og i godt humør, selv om vi vet at vi må passe på. Vi skal ha en slik villmannskap at vi blir villere enn naturen, at vi kan temme naturen, ja til og med ansette den på deltid om vi vil.

All naturkraft. Et begrep like uforståelig som naturen selv? Eller?

Det er same drivkraft som i hesten og meg og deg, berre på ein litt annan måte, så det no ikkje er verdt å tala om leie og keie drivverk og slikt noko, liksom det berre skulle vera kol og vann og eld og malm

Naturkraften, det som driver en hest. Er det den som får manen til å vifte, som får hovene til å klapre, som får musklene til å trekke seg sammen, som får gravitasjonen til å trekke på kroppen så ikke hesten forsvinner med et knegg ut i det store verdensrommet? Er naturkraften det som mange kjenner som Gud? Er det dét mange kjenner som skjebnen? Er det vitenskapens lover, kanskje i kompaniskap med slump og tilfeldigheter?

Er vi i gang med å bruke naturkraft til å gjøre det tyngste og groveste arbeid? Elektroner strømmende gjennom en metalledning, fotoner smellende inn mot et solcellepanel, hjulet som knaser idet steinene på veien mases ned i bakken, de følsomme sensorene i bunnen av hver eneste en av de 86 tastene fingrene mine kan velge å slå ned på, papiret som kutter over en mikroskopisk blodåre idet man setter huden mot den skarpe kanten, gassen som frigis idet stemplet presser ned og antenner det brennbare, pacemakeren som hjelper hjertet med sin tunge oppgave og brødet som fordeler seg i perfekte skiver idet de knivskarpe bladene med duringen av den elektriske motoren kløyver seg vei gjennom biomassen. Er dette drivkraften?

Kanskje har vi veldig langt igjen. I Illustrert Vitenskap stod en liten notis på trykk en dag for lenge siden om en dansk forsker som for 75 år siden forutså at vi i dag ville besitte de utroligste teknologiske nyvinninger. I 1945 ble det spådd at hvert menneske ville ha sitt eget minifly innen 10 år.

Vi skal temme naturkraften til grovarbeid, ifølge Vinje, sagt for 169 år siden. Kontoret skal opprettes, skal kunne kontrollere naturens sivilstatus, men bare til en viss grad. En viss uforutsigbarhet må vi visst regne med. Finarbeidet blir overlatt til oss.

Vi kjører bil, vi kan skanne et bilde inn på en datamaskin, vi kan sprenge en by i fillebiter, vi kan utføre millioner av operasjoner på en gang ved hjelp av den alltid hjelpsomme og fiffige datamaskinen, vi kan regne på naturens fenomener og luner som om den virkelig har resignert og innfunnet seg på vårt supereffektive NAV-kontor, vi kan tilbakelegge 17,4 km på 45 minutter, vi kan tilbakelegge halve kloden på 11 timer, vi kan drepe og lege, dømme og redde, pine og lindre, kjøre og seile, vi har til og med fått brødskjærermaskiner.

Men ennå kan vi ikke styre alt, vi kan ikke styre hverandres tanker (eller?), men vi kan finne ut hva som skjer i et menneskehode når synsnerven sender bilder fra Meatspin til hjernen. Vi kan ikke styre været, men vi kan drysse krystaller over en regnsky så det regner eller fjerne tykk tåke som volde bry for fly. Vi kan ikke forhindre flom, jordskjelv eller vulkanutbrudd, men vi kan varsle om det og satse på at naturen gir oss rett. Vi kan ikke pulverisere det faktum at det i dette øyeblikk, et eller annet sted i verden, dør en loppe, men vi kan redusere antallet lopper som dør. Vi kan ennå ikke stanse døden, men vi kan drepe, og vi kan bruke antirynkekrem i håp om at furene bøyer seg for villmannskapens vilje en stakket stund når naturkraften har begynt på sitt arbeid med oss.

Kanskje vi virkelig kan bruke naturkraften som grovarbeidet. Vi har kanskje kommet langt på det området. Kanskje naturen ikke er arbeidsledig (har den noen gang vært det?), kanskje er den kommet oss nærmere, blitt blidgjort, fordi vi vet mer om den. Kanskje den endelig, etter utallige bønner, ofringer, gjetninger og tabber fra menneskers side, har bestemt seg for å godta jobbtilbudet:

Fulltidsjobb tilbys, innebærer utvikling av hele menneskeheten (også kjent som "det moderne prosjekt"), eksempler på dette omfatter å hjelpe oss med utviklingen av "å aka på jarnvegen", lage flater som "skinner med en glans lik valset bly", konstruere en "Macintosh", nedtynging av "naturmennesket" og anlegging av flerfelts motorvei i "Telemark". Mer forståelse og kompetanse fra vår side kan garanteres, men søkeren må kunne starte i stillingen øyeblikkelig, klagerett følger med.

Eller kanskje det er slik at naturen alltid har vært i deltidsjobb hos oss, men hvor vilkårene har variert.

Fulltidsjobb tilbys, innebærer alle steg i menneskehetens utvikling, eksempler omfatter utvikling av "skranglekjerrer" som blir dratt av "trøttkøyrde øyker", måter å beskytte maten fra "en sulten klegg" og den første "storbynatt". Men vi kan også tilby andre varierte og spennende arbeidsoppgaver, som for eksempel "hjulet", "skoen", "papirflyet", "skolen", "Bibelen", "dyrearter", "pil og bue", "andre verdenskrig", "den industrielle revolusjon", "Large Hadron Collider" og andre både viktige og mindre viktige ting.

Kanskje er det slik, som kanskje Vinje mente med å gjere for oss det tyngste og grøvste arbeid, at vi alltid vil ha lyst til å gjøre noe selv. Og kanskje, bare kanskje, kan det være, at enten naturen er gift med oss, i samlivspakt med oss, skilt fra oss, vred på oss, død for oss eller bare likegyldig med oss, vil det alltid være - kanskje har vi alltid vært avhengig av at det er slik - en avsatt plass til den på arbeidskontoret, slik det har vært i utallige generasjoner.

Hva mener dere?