Reversal of fortunes

Jeg sitter sammen med mamma og flikker gjennom kanalene på TV-en i dag, den 26. oktober klokken 19:30. Vi kommer over Oprah, som vises på TV3, og bestemmer oss for å se på det. Innholdet gjorde et sterkt inntrykk på meg, og det er grunnen til at jeg skriver denne bloggen nå, rundt 10 minutter etter at showet var ferdig :P

Dagens "episode" av Oprah handlet om en amerikansk dokumentar med et lite eksperiment: hva skjer hvis du gir en hjemløs fyr 100 000 dollar, og gir ham fri bane til å bruke pengene som han selv vil? Etter å testet flere hjemløse gjennom en rekke tester (psykologiske, doptester osv ...), ble mannen Ted (husker ikke etternavnet) plukket ut. Han hadde levd uten et sted å bo i over 20 år, hadde ikke sett familien på omtrent like lang tid og hadde et alkoholproblem. I samarbeid med et filmselskap fikk regissøren samlet opp 100 000 dollar i en koffert som han deretter la i en søppelcontainer. De fikk vår godeste Ted til å lete der, og så var det bare å observere reaksjonen til mannen. Ted åpner kofferten og får øye på fint ordnende bunker av dollarsedler slik man ser på klassiske Hollywood-filmer. I kofferten ligger det en lapp med en beskjed til Ted fra dokumentarfolkene om at pengene er til ham. Mannen er selvfølgelig overlykkelig, og det tar ikke lang tid før han begynner å bruke pengene. Han leier et rom på et hotell og for første gang på tjue år kan han sove med tak over hodet (artig nok så liker han ikke senger og sover derfor på gulvet). Det går opp for ham at han nå har fått et vell av muligheter han aldri før har hatt, og går i gang med å gjøre bruk av pengene.

Ted får kjøpt seg nye klær, han kjøper seg drømmebilen til 35 000 dollar, fikser tennene og gjenforenes med familien. Med pengene følger også en hel del nye venner, og muligheten til å være utrolig generøs. Ted begynner å gi bort penger til venner og familie, han kjøper sågar en bil til en nær venn av seg. Pengene forandrer altså Teds liv på mange måter, men selv om 100 000 dollar er en god del penger, varer de ikke lenge i dagens samfunn om man ikke bruker dem med omhu. Det får Ted snart merke.

I dagens Oprah-episode intervjuer programverten Ted og dokumentarregissøren om hva som skjedde videre. Ted har nå ingenting igjen av de 100 000 dollarene, og skylder nå faktisk mer penger enn det han gjorde før han fikk pengene. Dessuten er han igjen hjemløs. Med andre ord; han har det verre enn før han fikk pengene. Men hva var årsaken til dette? Hva er årsaken til at Ted ikke brukte de utallige mulighetene som fulgte med pengekofferten men i stedet sløste dem bort på en masse forskjellige saker og ting? Ted selv peker på at han opplevde en stor lettelse inni seg når han skjønte at han plutselig hadde så mye penger. Han trengte ikke å være hjemløs lenger; han kunne forandre livet sitt. Men han tenkte ikke på at 100 000 dollar er penger som ikke varer og valgte i stedet å gjøre alt det han aldri hadde hatt mulighet til å gjøre på tjue år.

Det som opprørte meg med dette showet var først og fremst en del av konklusjonen som ble trukket av verten og regissøren etter å ha hørt Teds fortelling. For hvorfor valgte ikke Ted å bruke pengene mer fornuftig, til tross for at han fikk gratis terapi og økonomirådgiving. Ted selv pekte på at han har levd et liv hvor han har hatt trøbbel med autoriteter og følgelig stoler han ikke på folk som advokater og andre rådgivere. Hvilken rett har de til å fortelle ham hva han skal gjøre? Dokumentaren viste altså at noen fattige ikke greier å komme seg ut av fattidommens hengemyr på grunn av seg selv og hvordan de tenker. De klarer ikke å bruke verktøyene til å komme seg opp når de først får muligheten. Det bekreftet også en gyllen regel innenfor fattigdomsbekjempelse: "Ikke prøv å behandle pengeproblemer med mer penger alene".

Det som opprørte meg mest var måten programverten og regissøren av dokumentaren dømte den godeste Ted. "Hvorfor tok du ikke ansvaret som du fikk for pengene", "hvorfor brukte du ikke pengene fornuftig?" Dette er et av de mest hensynsløse eksperimentene jeg har sett blitt utført mot mennesker. Å gi en mann som har levd som en fattiglus i over tjue år 100 000 betingelsesløse dollar, og forvente at han faktisk skulle klare å bruke pengene fornuftig uten hjelp, når han hadde levd hele livet som hjemløs og utstøtt fra mye av familien. Når man da plutselig får en koffert full av penger, da kjenner man et ønske etter å få gjort alt man aldri har hatt råd til å gjøre før. Jeg får den samme følelsen hver gang jeg får utbetalt lommepenger; jeg klarer ikke å la være å bruke pengene, selv om jeg vet at det er bedre å spare.

Dette eksperimentet var derfor nok en bekreftelse på at det ikke nytter for mange fattige å få en bråte med penger og deretter overlate dem til seg selv; og det var en svært dårlig måte å bevise det på. Ted endte opp enda lavere enn det han hadde vært, og det var takket være dokumentarens "hjelp". De grep aldri inn når Ted begynte å sløse bort pengene, de forsøkte aldri å få han til å forstå at han måtte bruke pengene mer fornuftig. De satte heller ingen begrensinger for at Ted skulle få pengene; han hadde helt frie tøyler. Dette var et eksperiment hvor man ikke tok særlige menneskelige hensyn men i stedet kun var ute etter å se hva resultatet ble. Og på toppen av det hele fortalte regissøren hvilke forventinger han hadde hatt til Ted; at han skulle få seg jobb, leilighet og forandre livet sitt for godt. Og dette skulle han klare etter 20 år i fattigdom med 100 000 dollar? Skal man først hjelpe en som har levd så lenge uten mye penger i lomma, må man trå mye mer hjelpende til!

Jeg håper at neste gang det showet bestemmer seg for å "hjelpe" folk som Ted, så tar de seg til til å faktisk hjelpe fyren. Nå venter jeg spent på å vite om de kommer til å hjelpe ham videre, for såpass synes jeg de skylder ham.