Half-Life 2-mod med Valve-kvalitet

Spilldesigneren Adam Foster jobber hos Valve. Han søkte aldri om en jobb der, men han jobber der likevel. Foster er nemlig blant de kreative sjelene som har blitt headhuntet til en arbeidsbenk hos en av bransjens mest profilerte utviklerhus, på grunnlag av innstasen som hobbyutvikler.

Fosters inngangsbillett var Half-Life 2-modden, Minerva: Metastasis, en mod som nå er tilgjengelig direkte i Steam. Modden er blitt beskrevet som et spennende tilleggskapittel i den elskede Half-Life-serien, og mange hevder den holder like høy standard som hovedspillet.

Og la meg si én ting, de er ikke helt på jordet de som hevder dette. Jeg tror ikke jeg vil strekke meg så lang personlig, men gjennomspillingen vekket utvilsomt gode minner. Minerva: Metastasis er en sikker vinner for alle som elsker Half-Life, og som en gratismod er den nærmest uslåelig. Den krever riktig nok at har Half-Life 2: Epsiode, men hvem har vel ikke det? No one who's not an idiot, that's who!

Ikke vær en idiot. Prøv Minerva: Metastasis!

Tomb Raider: Årets spill så langt!

Jeg er ikke helt enig med min svenske kollega Jonas Elfving når det gjelder det nye Tomb Raider-spillet. Jeg bestemte meg derfor for å dele min mening om spillet, i en liten minianmedlese. Denne lyder som følger:

Tomb Raider
Jeg har virkelig slitt med å legge fra meg Tomb Raider. Laras nye eventyr er en forrykende velregissert reise på kryss og tvers av en mystisk øy, som er like livsfarlig som den er blendende vakker. Historien er god nok til å gripe tak i meg, mye takket være glimrende skuespillerprestasjoner, og ypperlig brettdesign og stramme kontroller sikrer god flyt hele veien gjennom.

Det er tydelig at Crystal Dynamics har hentet inspirasjon fra flere av konkurrentene, men de har vært flinke til å hente frem det som faktisk funker fra disse spillene. De heftige actionsekvensene ville gitt selv Nathan Drake bakoversveis, og Metrod-fans vil trekke på smilebåndet når nytt utstyr gir deg adgang til nye områder. Samtidig har utviklerne lagt til subtile nyheter på egenhånd, slik som Laras dynamiske reaksjoner på omverdene. Hun tar automatisk dekning når det er nødvendig, og du trenger ingen snikeknapp for å liste deg innpå intetanende fiender. Det fungerer kjempebra, og takket være silkemyke animasjoner ser det bra ut også.

Det skal dog nevnes at Lara forvandles til en kvinnelig utgave av Rambo litt vel raskt, og jeg skulle gjerne sett færre quick time-sekvenser. Likevel har dette vært årets udiskutable høydepunkt for meg så langt. Tempoet holdes oppe gjennom historien, men man kan når som helst ta en pust i bakken og heller utforske de vakre omgivelsene. Det kryr av skatter og andre collectibles, og hobbyarkeologer kan utforske de skjulte grottene om de vil. Disse grottene byr ikke på de samme komplekse gåtene vi husker fra tidligere Tomb Raider-spill, men de fungerer bra som en avveksling.

Med Tomb Raider har Lara Croft gjenerobret sin rettmessige plass som høvdingen av sjangeren. Crystal Dynamics har lagt et imponerende grunnlag, og med noen enkle grep kan de krype enda nærmere det perfekte actioneventyret. Hvis de legger litt mer dybde i oppgraderingssystemet, og sløyfer meningsløse elementer som dyrejakten, kan det neste spillet bli veldig, veldig bra. De kan forsåvidt også droppe den tannløse flerspilleren ingen egentlig ba om, og begrense qucik time-bruken. Men det får bli neste gang, inntil videre kan vi sole oss i glansen av Laras gjenfødelse, og det beste Tomb Raider-spillet til dags dato.

Hold utkikk etter disse i oktober

Oppmerksomme lesere la sikkert merke til at vi publiserte en GRTV-video tidligere i dag, som tok for seg de største lanseringene i oktober.

Denne har vi nå fjernet, og årsaken er enkel. På grunn av en feil i klippingen hadde ikke alle scenen kommet med i videoen, og enkelte spill var derfor utelatt. Mest nevneverdig et spill som starter med Assassin's og ender med Creed.

Fortvil imidlertid ikke, en ny og forbedret utgave av videoen kommer senest på mandag, og vi har selvsagt fremdeles en alle tiders spillhøst å se frem til.

Hvilket oktober-spill ser du mest frem til?

Kristian hadde rett

Det smaker ikke godt å innrømme det, det skjer jo tross alt ikke så ofte, men han hadde faktisk rett. Kristian hadde helt og holdent rett. La meg forklare hva jeg snakker om.

Det siste året har FIFA vært det selvskrevne valget for lunchpausen her på kontoret. Først FIFA 12 og nå FIFA 13. Grunnen er enkel. For det første er spillene veldig gode, og for det andre egner de seg utmerket for flere spillere på samme skjerm. Faktisk så godt at det gikk utover min opplevelse av FIFA på egenhånd. Jeg klarte ikke å engasjere meg på samme måte når jeg satt alene foran TVen. Det var liksom ikke noe hjelp i de datastyrte idiotene på laget mitt.

Kristian derimot hevdet at FIFA kunne være kjempegøy også på egenhånd. Ikke like gøy som med flere, men fortsatt knallmoro. Jeg ga det en ny sjanse, men jeg klarte ikke å venne meg til det, og FIFA forble en aktivitet som begrenset seg til GR-kontorets fire vegger.

Så skjedde det noe.

Ved et tilfeldig innfall bestemte jeg meg for å gi FIFA enda en sjanse hjemme hos meg selv, og plutselig løsnet det. Med litt mer tålmodighet i oppbyggingsfasen var det mulig å få til flotte angrep også på egenhånd, og når først gåten var løst var det ingen vei tilbake. Jeg ble helt hekta, og de siste par månedene har jeg knapt spilt noe annet enn FIFA 12. Særlig head-to-head season har gått varm, og stemningen var stor da jeg endelig kunne konstatere seieren i både divisjon 1 og Premier Cup.

Moralen kan umulig være at Kristian har rett. Det ser jeg på som en ren tilfeldighet. Den får heller være at alt og alle fortjener en ny sjanse...

JAAAAAAAAAAAAAAAAA!

Steam Big Picture

I skrivende stund har jeg 65 spill på Steam. Noen har jeg fått og anmeldt gjennom GR, noen har jeg kjøpt til fullpris, og en god del har jeg kjøpt på salg. Man kan trygt kalle meg en fast bruker, men jeg har også god fartstid med både Playstation 3 og Xbox 360. Da Valve annonserte at Steam Big Picture var ute i beta sperret jeg derfor opp øynene. Kunne dette være starten på en herlig fremtid der PC- og konsollopplevelsen flyter sammen i vakkert harmoni? Svaret er både ja og nei. I hvert fall slik det ser ut nå.

Det har i grunnen aldri vært særlig vanskelig å koble PCen til TV-skjermen. Med mindre du har et eldgammelt grafikkort er alt du trenger en HDMI-kabel, og har du i tillegg en kompatibel kontroller kan du spille "konsollspill" på TVen i en fei. Samtidig er det mer styr enn å fyre konsollen som allerede står under TVen, og grensesnittet til både Windows, Mac OS og tjenester som Steam er designet med tanke på tastatur og mus.

Det akkurat dette som er nytt med Steam Big Picture. Det er designet fra grunnen av med en håndkontroller i tankene. Menyene, den snedige tastaturløsningen som er formet en slags blomst, ja til og med nettleseren fungerer best med en kontroller. Grensenittet er dessuten gjennomtenkt og intuitivt, og minst like bra som Xbox 360- og Playstation 3-menyene.

Plutselig er det langt mer komfortabelt å spille PC-spill på TV-skjermen, og det er ikke til å komme utenom at spill i full HD med Directx 11-støtte og anti-aliasing, tar seg langt bedre ut på storskjermen enn hva konsollspillene gjør.

Hvis du er en PC-spiller som higer etter konsollopplevelsen er dermed Steam Big Picture en ypperlig løsning for deg. Når det er sagt krever naturligvis PC-spillene nokså kraftig maskinvare for å kjøre på full guffe, så det fungerer ikke andre veien. En sliten laptop med Steam Big Picture vil ikke danke ut konsollen din. Systemet kan derfor ikke gi konsollspillerne PC-opplevelsen (selv om systemet støtter mus og tastatur), men det er heller ikke hensikten med den nye modusen.

Hvis noen bestemmer seg for å lage en dedikert mini-PC som kun er beregnet for Steam Big Picture får imidlertid Sony, Microsoft og Nintendo en stor utfordrer å bryne seg på.

Workin' like a charm!

Black Mesa: Fortsatt magisk

På fredag var ventetiden over. Den åtte år lange ventetiden, hvis jeg ikke husker feil. Fanprosjektet Black Mesa, som på ambisiøst vis hadde som mål å pusse opp Half-Life 1, spillhistoriens kanskje beste skytespill, var endelig lansert. Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for Valve-spillene, men dette har også sin årsak. Alt de tar i blir til gull. Denne gangen var det ikke Gabe Newell og co. som stod bak, men forventningene var minst like høye likevel. I hvert fall nå som spillet omsider var ferdig, det har jo tatt sin tid. Jeg har spilt gjennom Half-Life mange ganger, og jeg var klar for HD-utgaven. Veldig klar.

Og jaggu har ikke Carlos Montero og resten av utviklingsteamet klart å nå målet sitt. Black Mesa er en fryd å spille, og nostalgien oser fra første sekund. Det er ikke snakk om banebrytende grafikk og effekter, men spillet har fått en solid ansiktsløfting som kler Gordon Freeman og kollegene hans godt. Det er imponerende hvor oppslukende og spennende Black Mesa-komplekset fortsatt er og hvor godt spillet har tålt tidens tann. Kvaliteten er fremdeles langt høyere enn det meste annet i sjangeren, også av nyere spill. Black Mesa-teamet har dessuten jobbet mye med detaljene (tusenvis av nye teksturer, modeller og dialoglinjer har blitt laget) og fysikken har blitt jekket opp til HL2-standard. Lydsporet er også veldig, veldig bra!

Jeg har snart spilt gjennom hele greia, og jeg har kost meg hele veien. Oppfordrer alle til å gjøre det samme, enten du har spilt HL1 før eller ei. Gordon Freemans første eventyr har aldri sett bedre ut, og jeg kan ikke annet enn å applaudere utviklerne. De frivillige, lidenskapelige utviklerne. Bravo!

Black Mesa-modden kan lastes ned fra blackmesasource.com. Du trenger også Steam og Source SDK Base 2007 for å spille. Alt er gratis.

Bør du kjøpe ME3: Leviathan?

Commander Shepard er ikke fremmed for en real utfordring, det skal han (hun?) ha. Meldingen om et mystisk våpen kjent som Leviathan ble mottatt med usminket optimisme, og etter en rast drink i Purgatory-baren var oppdraget igang.

Ferden gikk til en anerkjent forsker ved navn Bryson, som hadde vært på sporet av Leviathan-våpenet en god stund allerede. Hvis Leviathan i det hele tatt var et våpen da. Rapportene antydet nemlig at det kunne være snakk om noe mer. I alle tilfelle var Leviathan kraftig nok til å utslette en Reaper, og Shepard bestemte fort at belønningen veide tyngre enn risikoen.

Mer vil jeg egentlig ikke røpe om plottet. I Leviathan-utvidelsen har nemlig historien har fått et større fokus enn i tidligere Mass Effect-utvidelser. Og jeg vil jo ikke ødelegge opplevelsen med spoilers. Det er fortsatt nok av actionscener å bryne seg på, men det er samtidig hyggelig å se at Biowares manusforfattere ikke mistet motet etter all kritikken fra illsinte fans. Historien er ikke en du blir lamslått av, men der tidligere utvidelser har vært ganske tamme er Leviathan et fint tillegg til det overordnende plottet. Samtidig har ikke utviklerne brukt all tiden på svulstige dialoglinjer og dype blikk.

Det er også noen nyvinninger å finne i gameplayet, og den mest åpenbare er måten oppdraget er strukturert på. Etter hvert som du lærer mer om Levaithan-mysteriet må du nemlig flere ganger returnere til Brysons kontor, for å lete etter nye ledetråder og planlegge ditt neste trekk. På en måte som en detektiv. Vi snakker ikke L.A. Noire i rommet, men dette er likevel en oppdragsstruktur vi ikke har sett før. Det fungerer ganske bra, og det skiller seg ut fra tidligere oppdrag i serien.

Mellom kontorbesøkene kan du imidlertid forvente Mass Effect i kjent og kjær stil. Reapers skal skytes, sterilt bekledde romvesener skal godsnakkes med og lip sync-problemer skal ignoreres. Den skyhøye Mass Effect 3-standarden følger deg hele veien, og du blir dessuten servert nye våpenmoduler og en og annen pistol du ikke har sett før. Tror jeg hvertfall, jeg bruker stort sett bare Assault Rifle og Sniper Rifle uansett hva jeg finner. Hvis du har sett traileren har du sikkert også fått med deg en scene som foregår dypt på havets bunn, men du bør ikke glede deg alt for mye til akkurat dette. Ikke fordi det er en dårlig scene, men fordi den varer rimelig kort.

Alt i alt er Levaithan-pakken vel verdt de snaut 60 kronene. Spesielt hvis du er av typen som lar deg fasinere av Mass Effect-seriens omfattende historie og rammeverk. Den når ikke helt opp til den legendariske Shadow Broker-utvidelsen til ME2, men to nye timer i skoene til Commander Shepard har aldri vært noen dårlig idé. Det er det ikke denne gangen heller. 8/10.

Jeg lette og lette, man fant ingen liten djevel som gråt.

Hva blir best i høst?

Mens Kristian, Tor Erik, Line og resten av redaksjonen jobbet på spreng med Gamereactor #100 gjorde jeg det eneste fornuftige og flyktet landet. Jeg hadde dog en god grunn for mitt fravær. I slutten av juli ble jeg nemlig gift, og jeg tok derfor med meg min nybakte hustru på en aldri så liten bryllupsreise.

Nå er jeg imidlertid tilbake i Gamereactors fasjonable kontorer - dvs. jeg var tilbake i forrige uke, men da stjal Gamescom all tiden - og jeg er klar for gå løs på spillhøsten 2012. Jeg tviler på at årets spillhøst blir like heftig som fjorårets, men samtidig står nok av godbiter på programmet.

Som racingentusiast er jeg mildt sagt spent på Need for Speed: Most Wanted, det neste spillet fra den geniale gjengen hos Criterion Games, og jeg har kun hørt gode ting om Forza Horizon. Som de fleste andre gleder jeg med til Assassin's Creed III, og Dishonored ser også veldig spennende ut. På sportsfronten stikker FIFA 13 av med forventningsprisen, og jeg ser frem tid et nytt møte med Agent 47 i Hitman: Absolution.

På FPS-fronten har vi også en del å se frem til, og duellen mellom EA (Medal of Honor) og Activision (CoD: Black Ops 2) skaper alltid overskrifter. I år er jeg imidlertid mer spent på Far Cry 3, og det blir gøy å se om 343 Industries klarer å opprettholde Bungie-kvaliteten i Halo 4.

Ellers er forventningen høye til spill som Borderlands 2, Guild Wars 2, Torchlight II og Playstation All-StarsBattle Royale. Jeg er ikke så opptatt av disse spillene personlig, men det er alltid moro å følge lanseringen av etterlengtede spill. Dessuten har jeg ikke gitt opp håpet helt enda, og krysser fingrene for GTA V i 2012. Eller et nytt Half-Life-spill. Det hadde vært awesome!

Men nok om meg, og mine forventninger. Hvilke spill ser dere mest frem til i høst? Hvilke har jeg glemt i min lille oppsummering? Hvor skal pengene brukes før jul?

På bryllupsreisen tok vi turen til USA og Canada, der New York City og Niagara Falls pekte seg ut som høydepunktene.

Minianmeldelse: Forza 4 - Porsche Pack

Verdensbefolkningen kan deles opp i to kategorier. Det vil si, man kan dele den opp i flere kategorier enn to, men akkurat i dag er to alt vi trenger. På den ene siden har vi folk som forguder det tyske bilmerket Porsche. Folk hvis største drøm er å eie en splitter ny Porsche Cayman R som de kan bruke til og fra hytten (vestkantord som betyr hytta) eller landstedet utenfor Kragerø.

På den andre siden har vi folk som ikke er like entusiastiske overfor det eksotiske bilmerket. Ikke fordi de hater tysk håndverk, men fordi de har et realistisk forhold til sin egen økonomi, og fordi andre drømmer henger enda høyere.

Hvis du hører hjemme i kategori én er det ingen ting å lure på. Fyr opp Xbox Live og skaff deg Porsche Expansion Pack til Forza Motorsport 4. Hva? Du har kjøpt den allerede, sier du? Ja, jeg burde kanskje skjønt såpass.

Allright, hvis du tilhører kategori to er også Porsche Expansion Pack verdt en vurdering, men det er ikke et opplagt kjøp. For pengene får du et 30 nydelige biler, alt fra klassiske Porsche Carrera GT til konseptbiler kun folk fra kategori én har hørt om. Alle er gjengitt ned til den minste detalj (800.000 polygoner pr. bil tror jeg det var), både på utsiden og innsiden. Samtidig får du nye events og flere achievements.

Når det er sagt får du ikke et nytt spill. Porsche Expansion Pack er i ordets rette forstand kun en bilpakke, og Forza Motorsport 4 har allerede en rimelig imponerende bilpark. Samtidig er Porsche-bilene så absolutt et velkomment tillegg. Porsche var tross alt det eneste av de virkelig store bilmerkene som ikke fulgte med i hovedspillet. Hvis du skal ha den ultimate digitale garasjen i Turn 10s perle trenger du Porsche Expansion Pack. 7/10

Minianmeldelse: Harley Quinn's Revenge

De færreste spill kommer heldig ut av en sammenligning med Batman: Arkham City, og selv ikke åletrange skinnbukser og dype utrigninger er nok til å hindre Harley Quinn's Revenge i å lide samme skjebne. Du blir kastet tilbake inn i Arkham City, men den store, åpne verdenen du husker fra hovedspillet har blitt redusert til det ene hjørnet av spillkartet. Samtidig har Jokern blitt erstattet av Harley mens Robin overtar gjesterollen til Catwoman.

Allright, Harley er heit, jeg skal gi henne det. Litt mye sminke kanskje, men likevel heit. På den måten er hun en forbedring over Jokern. På alle andre måter er hun en dårlig erstatning. En irriterende skrikerunge, bokstavelig talt. Hun er ok i små doser, og hun er nesten like gal som sin elskede psykopat, men som hovedskurk blir hun rett og slett for tam.

Det samme kan sies om Robin. Jeg var ikke overbegeistret for Selinas kattesprang i hovedspillet, men Catwoman hadde i det minste sin egen identitet. Hun hadde sine egne akrobatiske manøvre og hun måtte klatre på husveggene. Robin er derimot bare en dårligere utgave av Batman. Kostymet er ikke like tøft, stemmen er tyn og puslete (hvert fall sammenlignet med Batmans brumming) og han har færre gadgets. Rocksteady holder seg i virkelig tro mot kildemateriet, Robin er og blir en blek skygge av sin mentor.

Nå som jeg har fått ristet av meg den surmaga kritikken er tiden moden for å rette opp inntrykket. Dette ér tross alt et tillegg til det enestående Batman: Arkham City, et spill verdig toppkarakter i min bok. Grunnspillet er fortsatt det samme og selv om Harley Quinn's Revenge ikke når opp til de beste oppdragene fra hovedspillet er det fortsatt et helt kurant oppdrag. Det er mer Batman, og for alle som ikke er gale er det nok til å forsvare prislappen. Men ikke forvent en tangering av personlig beste for etter hvert så rutinerte Rocksteady Studios. 7/10.

Harley leste feil på inbydelsen. Det var 80-tallsparty, ikke Halloween-fest...

En tur til Rally VM i Hellas

Ditt beste Trials-resultat?

Det har gått med mange timer til Trails Evolution de siste ukene, og som den kroniske stabukken jeg er var det uaktuelt å gi seg før hver eneste gullmedalje var min. Etter dagevis med mislykkede forsøk kunne jeg i går kveld endelig slippe jubelen løs, da gullmedaljen i den siste turneringen omsider var et faktum.

Den siste turneringen består av alle Extreme-banene, og jeg har slitt med å holde konsentrasjonen oppe hele veien gjennom. Den forrige rekorden lå lenge på 154 feil, én jævla feil unna gullet, men i går løsnet det omsider. Den nye rekorden ligger på 114 feil. Et godt stykke unna perfeksjon, men innenfor gullkravet.

Her i redaksjonen kniver Tor Erik og jeg om de beste Trails-resultatene, men vi mistenker at mange i GR-communitiet kan gjøre skam på rekordene til oss begge. Hva er ditt beste resultat i Trials Evolution så langt?

Gull all the way. Nå gjenstår bare 99% av Platinum-medaljene. Spørs om det lar seg gjennomføre gitt.

Hva spiller du om og om igjen?

Selv om våren har gitt oss mange gode spill, har jeg de siste par ukene dykket ned i spillarkivet og hentet frem noen gamle favoritter. Mer bestemt Skate 3 og Burnout Paradise.

Det er ganske enkelt noe ved disse spillene som gjør at jeg spiller dem gang på gang. Skate 3 (og forgjengerne) har en unik lekenhet jeg ikke har funnet maken til i andre sportsspill, og herlige Paradise City skriker etter å bli utforsket på nytt. Gresset er tross alt grønt og jentene er vakre.

Men nok om meg. Jeg vil nemlig vite om dere har det på den samme måten. Har dere et spill eller to dere alltid kommer tilbake til, og i så fall hvilke? Kanskje jeg har gått glipp av en perle gjennom årene?

Last ned for pokker!

PSN og Xbox Live Arcade er ikke lenger nye fenomener, men det er først de siste par årene disse plattformene virkelig har blomstret opp. Til å begynne med var tilleggspakker og kjedelige avatar-utstyr det mest spennende PSN og XBLA hadde på lager, og tilbudet havnet i skyggen av butikkspillene for de aller fleste.

I dag er situasjonen en helt annet.

Det startet med perler som Braid, Limbo og Trials HD, og bare i år, etter fire små måneder, har vi blitt servert fantastisk spill som Journey, Trials Evolution og Fez. Man kan spørre seg om ikke butikkspillene faktisk er på vei inn i skyggen til de nedlastbare titlene, for det er ikke til å komme utenom at mine ubestridte favoritter hittil i år er Journey og Trials Evolution.

Jeg har kost meg masse med Mass Effect 3, SSX og de andre storspillene. Likevel har de ikke vært store nok slå de ikke-så-små-likevel, småspillene.

Så nøl for all del ikke. Host opp noen kroner, skrap sammen noen MS-poeng, og last ned for pokker! Du kommer ikke til å angre.

Det tok sin tid, men etter mange (og da mener jeg mange) forsøk var det siste Trials Evolution-gullet endelig mitt!

Angry Birds Space

Vi lurer ingen. Alle har lastet ned Angry Birds, og de fleste har likt det. I hvert fall en stund. Selv koste jeg meg med det første spillet, mens Seasons og Rio ble for likt originalen til å fenge. Likevel ga jeg det nye Angry Birds Space en sjanse, og denne gangen ble jeg positivt overrasket.

Endelig har Rovio beveget seg uten for sine egne trygge rammer og skapt noe som føles friskt. Oppsettet er i og for seg er det samme, men settingen fører med seg noen interessante nyvinninger. Jeg liker måten de leker med vektløshet og gravitasjon på. Mulighetene er mange flere enn i originalen, og det føles digg å slynge fuglene rundt månene for å treffe de onde (i guess?) grisene fra nye vinkler.

Jeg har bare spilt omkring 20 brett så langt, men det virker som Rovio har tenkt grundig gjennom brettdesignet. Blir spennende å se hvordan spillet utfolder seg når de litt mer krevende utfordringene står for tur.

Hvis du likte originalspillet bør du definitivt sjekke ut Angry Birds Space.

Hvem vet, kanskje grisene egentlig aldri har stjålet noe som helst og bare flykter fra de stadig sintere fuglene?

3093 GR-tekster

Jeg hadde en plan. Tre måneder hadde gått, og tiden som ydmyk praksisstudent var bak meg. Jeg var blitt en fast del av møblementet på GR-kontoret, og hadde nettopp gjort ferdig profilen min på redaksjonssiden. Som nyhetsansvarlig vokste antall tekster raskt, og 1000-tallet var overraskende kort unna. Dette måtte markeres tenkte jeg for meg selv.

Misforstå meg ikke. Jeg planla ingen uhemmet hyllest til meg selv og mine ervervelser. Nei her var det snakk om en beintøff egenvurdering hvis hensikt var effektivisering og kvalitetsøkning. Uansett, planen var klar, og alt som gjenstod var gjennomføringen.

Så kom E3-messen. Et hav av spennende spillstoff flommet over internett, rykende ferskt fra de svette lokalene i Los Angeles. Et hav som måtte kartlegges og dokumenteres. 1000-tallet ble forbigått i stillhet, og min indre nerd pekte ut 1337 som den naturlige neste milepælen.

Så kom Gamescom, og et nytt hav av nyheter fra en enda svettere messehall fylte hverdagen. Nok en merkedag hadde lurt seg under nesen min, og 1500 måtte bli det neste målet.

Så kom Tokyo Game Show. Ja, du skjønner tegninga...

I dag, omkring ett år senere har endelig det åpenbare sunket inn. Jeg er rett og slett ute av stand til å overholde min egen frist. Uten videre begrunnelse har jeg derfor bestemt meg for å markere dagens tekstantall, som i skrivende stund ligger på 3093 tekster.

Hvis erfaringen har lært meg noe som helst må det være at vinduet til neste feiring bør være sjenerøst, så jeg satser på en ny markering ved, tja skal vi si 6186 tekster?

Å skrive for Gamereactor er en fantastisk jobb, både på grunn av trofaste lesere og herlige kolleger. Jeg gleder meg til et nytt år sammen med alle her på GR!

Dette bilde har ingenting med saken å gjøre.

Dirt Showdown: førsteinntrykk

Forrige uke fikk vi besøk av en hyggelig kar ved navn Niklas Arnell her på Gamereactor-kontoret. Niklas jobber hos Namco Bandai Partners og med seg i sekken hadde han en tidlig kode av det kommende racingspillet Dirt Showdown.

Som redaksjonens største racingentusiast var jeg ikke vond å be, og jeg satte meg godt til rett foran skjermen med en nydelig kopp kaffe og kontrolleren i hendene. Straks etter dukket Codemasters' nyeste opp på skjermen.

Det er litt tidlig å trekke noen konklusjoner, men jeg likte det jeg så. Dirt Showdown er et mer arkadepreget spill enn fjorårets ypperlige Dirt 3, og bilene er blant annet utstyrt med en hendig boost-funksjon. Likevel var den gode kjørefølelsen og hjulfysikken Codemasters er kjent for på plass.

Jeg fikk prøve meg på tre forskjellige øvelser, et 8 ball-løp der banen ikke overraskende gikk i et åttetall, et radisjonelt løp på bane, og en runde med destruction derby i rampage-modusen. I det ferdige spillet loves i tillegg en rekke andre moduser, både innenfor tradisjonelle løp óg rampage-øvelser som Knock Out. Disse tre øvelsene var likevel nok til å gi mersmak for mitt vedkommende, selv om Tor Erik slo meg på resultatlista i rampage-modusen (grrrrr).

Teknisk virker spillet solid. Det kjører på den samme motoren Dirt 3 , og grafikken var nokså lik. Bildeoppdateringen var litt treg til tider, men Codemasters pleier å ha stålkontroll på det tekniske ved sine lanseringer.

Utgivelsen blir en gang i løpet av mai måned, men jeg regner med å få skrevet litt mer om spillet innen den tid.

Jeg har fortsatt gåsehud.

Jeg har nettopp spilt gjennom Journey, og i likhet med Kristian er jeg helt målbundet. De drøyt to timene jeg brukte på gjennomspillingen ga meg en helt fantastisk opplevelse, og jeg sitter fortsått igjen med gåsehud.

Dette er en perle som absolutt alle MÅ få med seg, og vel verdt prisen av en PS3-konsoll. Så bra er det faktisk.

Gled dere til den 14. mars!

Call of Duty-basillen

Jeg har alltid hatt lojaliteten min trygt plassert i Battlefield-leieren i den endeløse krigen mot Call of Duty. Da Steam bød på muligheten til å teste Modern Warfare 3 gratis over helgen benyttet jeg likevel muligheten, og jeg må si jeg ble positivt overrasket. Faktisk såpass mye at jeg punget ut de 300 kronene for å fortsette spillingen. Jeg vet det, jeg er lettlurt.

Selv om begge er FPS-spill synes jeg Battlefield 3 og Modern Warfare 3 byr på veldig forskjellige opplevelser. Mens Battlefield byr på store krigsopperasjoner som krever samarbeid, strategi og helst artilleri, byr Call of Duty på mer tilgjengelig, arcadeinspirert skyteaction. Det har gått opp for meg at rivalene ironisk nok utfyller hverandre ganske bra, slik at man fint kan like begge deler med mindre man har bestemt seg for det ene eller det andre. Har man lyst på en kortere spilløkt fyrer man opp MW3 - er man sulten på en større aksjon går man for BF3.

Jeg synes fortsatt BF3 er et mer gjennomført spill, ikke minst med tanke på overlegen grafikk og lyd, men jeg ville løyet hvis jeg sa at jeg ikke har kost meg med MW3 de siste dagene. Jeg ønsker ikke å fyre opp debatten (selv om jeg kanskje gjør det), men for øyeblikket koser jeg meg med begge deler. Eller er ikke det lov kanskje?

Inntrykk: Mass Effect 3-demo

Ikke skyt meg for dette, men jeg er blant de som foretrekker Mass Effect 2 fremfor originalen. Grunnen er enkel, jeg liker actionspill bedre enn rollespill. Likevel var det ikke actiondelen som først og fremst fanget interessen min i ME2. Historien grep tak i meg, og jeg ble glad i både Commander Shepard resten av figurgalleriet.

Ironisk nok var det altså rollespillelementene i ME2 som falt i smak, men jeg tror årsaken var at Bioware hadde begrenset omfanget. I ME1 ble det for mye rollespill for min del, men i ME2 fant jeg en fin blanding av rollespill og action.

Nå står endelig ME3 på trappene, og vi har fått testet demoen. Denne bød i grunnen på mer av det samme, og man skulle tro jeg ville jublet. Likevel falt ikke demoen helt i smak hos undertegnede.

Den tok seg litt opp mot slutten, men på starten synes jeg det ble for tamt. Jeg fikk ikke det dramatiske inntrykket av en jordklode under angrep som jeg hadde håpet på, og det var overdrevent mye prating og avbrudd i spillet.

Misforstå meg ikke, det var hyggelig å få et gjensyn med Commander Shepard, og jeg tror ikke Bioware vil skuffe på historiefronten, men likevel ble jeg ikke helt overbevist.

Har de brukt for mye tid på å inkludere Kinect, stemmekomandoer og flerspillermoduser? Har de glemt å legge til noen spennende nyheter i hovedspillet? Er det grunn til bekymring, eller hadde jeg bare for høye forventninger?

Bilde fra Trend Killer Online.

Giveaway: The Marbians

Det sjarmerende plattformspillet The Marbians har allerede gått sin seiersgang på IOS, Andriod og Mac, og sikret seg blant annet publikumsprisen på The Danish App Awards.

Nå har også The Marbians funnet veien til Playstation 3, som et PSN minis-spill, og dette må naturligvis feires.

Her på Gamereactor har vi derfor sikret oss 20 koder som lar deg laste ned spillet gratis, som vi selvsagt sender videre til dere lesere.

Jeg gjør det enkelt, de første 20 som sier "ja takk" i kommentarfeltet til denne bloggen får en kode flyvende inn i PM-postkassen sin.

Hvis du vil ha mer informasjon om spillet finner du det her.

Battlefield 3 på konsoll (vs. PC)

For to uker siden fikk undertegnede det ærefulle oppdraget å anmelde PC-utgaven av Battlefield 3. Nå som spillet har vært ute i en god uke har jeg også fått sjansen til å teste ut konsollversjonen (Xbox 360). Jeg syntes derfor det var på sin plass med en liten blogg der jeg ser på forskjellene mellom versjonene.

Slik jeg ser det er det i hovedsak to elementer som skiller PC- og konsollversjonen fra hverandre. Grafikken og spillerantallet. La oss starte med grafikken.

Ved første øyekast ser ikke forskjellen mellom versjonene så enorm ut, og selv om BF3 på konsoll ikke lever helt opp de aller vakreste konsollspillene som Crysis 2, er det definitivt et vakkert spill (så lenge du installerer texture packen). Går man litt mer i dyben ser man imidlertid at PC-versjonen er hakket hvassere på praktisk talt alle områder.

Ved siden av høyere skjermoppløsning og bedre bildeoppdatering har selve teksturene på PC-versjonen bedre oppløsning, og kan skilte med en gjennomsnittlig langt høyere detaljrikdom. Tilsvarende sørger avansert grafikkteknologi som Anti-Aliasing og HDR for en mer imponerende opplevelse på PC. Lyset er sterkere, røyken er tykkere og kantene er jevnere. Samtidig holder skyggene på PC-versjonen et mye høyere nivå, og på konsollversjonen fremstår disse som noe kornete og uklare. På konsollversjonen har jeg også sett noe screentearing, texture pop-in og småfeil, noe jeg ikke har lagt merke til på PC-versjonen. Draw distance er også markant bedre på PC.

Når det er sagt er ikke konsollversjonen uten sin sjarm, og særlig i kampanjedelen dukker det opp et og annet øyeblikk som tar pusten fra deg. Disse øyeblikkene kommer tettere på PC, men da er du også nødt til å ha en maskin som er kraftig nok til å dra herligheten.

Men nok om grafikken, det er nemlig spillerantallet som etter min mening utgjør den største forskjellen mellom versjonene. På konsoll kan man maks spille 12 mot 12, mens PC-versjonen har støtte for lag med opptil 32-spillere. Dette utgjør en vesentlig forskjell i hvordan man spiller over nett.

Jeg skal ikke påstå at formelen er "jo flere spillere jo bedre", men det er tydelig at Dice har designet kartene primært med 64-spillere i tankene. I Rush og Team Deathmatch, der man har forholdsvis små områder å bevege seg på, flyter det flott med 24 spillere. I Conquest derimot blir det ofte litt langt mellom soldatene, særlig på de større kartene som Operation Firestorm og Caspian Border. Dice har kompensert spillerantallet ved å ha færre kontrollpunkter, men likevel skinner det gjennom at man gjerne skulle hatt større armeer.

Nå skal det sies at dette bare er mitt syn på saken, og at noen sikkert vil foretrekke de mindre 12 mot 12-kampene. Likevel kjenner jeg de gode Battlefield 3-vibbene mye sterkere idet vi forlater spawn-området på PC i samlet flokk. På konsollversjonen er det snakk om et par fly, ett helikopter og kanskje en tanks eller to. På PC er du del av et helt kavaleri av fly, helikoptre og en kolonne av tankser og HumVees.

Misforstå meg for all del ikke folkens, BF3 på konsoll er slett ikke dårlig, men total sett havner konsollversjonen i skyggen av PC-utgaven. Grafikken og flerspilleren klarer ikke dra opp totalinntrykket like mye som på PC, og selv om jeg ikke har spilt nok til å gi en fullstendig anmeldelse av konsollversjonen, føler jeg meg ganske sikker på at jeg ville gitt den én karakter mindre på skalaen. Med andre ord en solid 8/10.

Om forskjellen er verdt prisen av en kraftig nok gaming-PC, lar jeg være opp til dere å bestemme.

NB: Jeg har valgt å se bort fra alle de tekniske problemene med servere og liknende i Xbox 360-versjonen, da jeg håper de vil være ute av verden for godt nå.

Ny PC på plass, klar for Battlefield 3!

Ettersom undertegnede både er en ivrig spillnerd og redaksjonens største PC-entusiast har Battlefield 3 raskt seilet inn som spillet jeg gleder meg aller mest til i år. Endelig kommer det et storpill i FPS-sjagneren der PCen har vært hovedplattformen! :)

Det var naturligvis aldri noe alternativ å skulle spille Battlefield 3 på noe annet enn full guffe, noe som har ført til en hel del oppgraderinger av PCen min de siste månedene. Og når jeg sier en hel del, mener jeg i grunnen alt. Nå er er imidlertid alle komponentene på plass (i et luftig og flunkende nytt kabinett), så jeg er omsider klar Battlefield 3. Håper for guds skyld det lever opp til forventningene.

For de som skulle være interessert i den slags kan jeg liste opp hva jeg endte opp med å bygge:

Kabinett: Cooler Master CM 690 II Advanced
Hovedkort: Asus P7P55D-E LX
CPU: Intel i5 760 @3,2 GHz (foreløpig)
Minne: x4 Crucial DDR3 1333MHz 2BG
Disk: Corsair SSD F115GB2-A + 2x Samsung SATA
GPU: MSI Radeon HD6950 1 GB 256bit @ 850MHz (foreløpig)
CPU-kjøler: Corsair H60 Intern vannkjøling
PSU: Corsair AX850W
Lydkort: Auzentech X-Studio 5.1

Vi sees på slagmarken! :)

En dag som spilljournalist

Selv om livet som spilljournalist er preget av frister, skrivepress og generelt mer arbeid enn folk flest tror, er det ikke til å komme utenom at vi også kan kose oss med en og annen godbit innimellom.

I dag var det min tur til å sole meg i glansen, ettersom EA Norge inviterte til en Need for Speed-event på Harald Huysman Karting i Oslo.

Tilstede: 3 (tidvis 4) representanter fra Norges spillpresse, og 4 fra Sverige. På programmet: Testing av det kommende Need for Speed: The Run, spising av pizza og turnering i Go Kart-kjøring.

Jeg skal ikke si så mye om hvordan Go Kart-kjøringen gikk, et bilde sier tross alt mer enn tusen ord:

Hint: Jeg er han i stripete genser.

For ekstra interesserte kan jeg fortelle at undertegnende seilte over målstreken 12,2 sekunder før 2. og 3.-plassen, mens de øvrige deltagerne fremdeles lå en runde bak. Særlig svenskene gjorde det bemerkelsesverdig dårlig. De får nok holde seg til kjøttbullar, for Go Kart-kjøring er åpenbart ikke deres greie.

Når det gjelder selve spillet har jeg dessverre munnkurv en liten stund til, men dere kan lese mer om både spillet og resten av arrangementet i det neste Gamereactor-nummeret, som blir sendt i trykken over helgen.

Onlive - førsteinntrykk

Mens Kristian sverger til konsoller, Line foretrekker PS3 og Wii og Tor Erik ikke klarer å bestemme seg, har undertegnede en svakhet for den gode gamle PCen som spillplattform.

Det har gått med mange kroner på innkjøp av datadeler gjennom årene. Jeg angrer ikke på dette, de var tross alt alle kjøp av den ytterste nødvendighet (hvertfall nesten) men samtidig har det noen ganger gått utover spillbudsjettet.

Da Onlive annonserte sin spilltjeneste der alle spillene skulle streames i førsteklasses kvalitet over internett ble derfor nysgjerrigheten min umiddelbart vekket. Hvis dette funker vil jeg jo kunne fortsette å nyte det beste bransjen har å tilby av grafikk og teknikk uten å måtte kjøpe nytt datautstyr i tide og utide.

Jeg har hatt mine tvil til at tjenesten kan fungere så sømløst som Onlive skal ha det til, men når systemet ble lansert i Storbritannia i går ble jeg nødt til å teste det ut.

Og jeg må virkelig si at jeg ble positivt overrasket.

Oppløsningen var riktig nok ikke den ypperste (720p), og det var litt lag og forsinkelser her og der, men demoene jeg prøvde var så absolutt spillbare, til tross for at jeg bor i Oslo, milevis unna datasentrene i England.

Dette lover så absolutt godt. I Amerika har serverne blitt oppdatert til å takle full HD, og dersom Onlive etablerer datasentre i Norge en gang i fremtiden skal man ikke se bort fra at streamingtjenesten kan bli et fullverdig alternativ for gamingentusiaster.

Den siste tiden har det pågått en debatt om hvorvidt nedlastingsspillene vil utkonkurrere de tradisjonelle butikkeksemplarene. Kanskje tiden snart er moden for å undersøke om streaming kan ta rotta på begge deler?

Men hva vil da skje hvis nettet ditt detter ut en hverdagskveld?

Crysis 1 - fortsatt imponerende!

I kjølvannet av EAs "Crysis 1 til konsoll"-annonsering ble mitt enkle hode oversvømt av gamle minner, og jeg klarte simpelthen ikke å motstå fristelsen.

Jeg fyrte opp Steam, børstet støvet av den gamle nanodrakten, og tok meg en ny runde med det legendariske actionspillet fra 2007.

Sist gang jeg spilte Crysis satt jeg på en PC med langt mindre fart i enn den jeg har nå, og for første gang fikk jeg gleden av å spille Crysis med alle innstillingene på full guffe.

Og jeg må bare si det, spillet klarte å bergta meg nok en gang!

Den frodige tropiske øya er like innbydende som før, og har en detaljrikdom jeg sjelden har sett maken til hverken før eller siden. De åpne områdene og alle valgmulighetene sørger for at alle gjennomspillingene blir forskjellige, og nandrakten får deg fortsatt til å føle deg som den tøffeste soldaten verden har sett.

Crysis 1 er ganske enkelt et kanonbra spill, og jeg er spent på å se om Crytek klarer å formidle den samme fantastiske følelsen i konsollversjonen. De gjorde en bra jobb med Crysis 2, så jeg tror dette blir en sikker vinner for alle actionfrelste konsollspillere.