Norsk
Stafettbloggen: Dagen derpå I.V #H4NG0V3R

Stafettbloggen: Dagen derpå I.V #H4NG0V3R

Skrevet av onkelcleo den 19 mars 2017 klokken 12:24

Jeg skal faen meg gi deg en morgen, Sir Thomas.

Jeg vettafaen hva reglene er og jeg bryr meg ikke. Her har dere en sann historie.

Litt om litt kvikner jeg til, men hver gang øynene åpner gir det fortsatt ingen mening at jeg ligger i badekaret. Jeg er i Dublin, eller - jeg tror jeg er det. Kvelden før er ikke noe jeg kan gjøre rede for ettersom jeg prøver å finne ut av hvorfor jeg ligger i et badekar med et pledd. Det er varmt her inne. Ofte er det slik at eldre som faller i sitt eget hjem kryper inn på badet for der er det varmekabler i gulvet. Kanskje det er derfor.

Lommebok, telefon, klokke. Alle disse tingene kunne jeg brukt til å betale meg ut herfra eller ordnet meg en nyre på svartebørsen, men mer til poenget, jeg kan ikke finne disse. Lommene kjennes tomme og det gjør for øvrig ræva og bena mine også idet jeg kanaliserer min indre Uma Thurman og forsøker å viljestyrke livet tilbake i lemmene mine.Jeg gløtter bort på toalettet og ser telefonen min liggende faretruende på setet, millimeter fra en våt grav. Håper ingen prøver å ringe meg.

Med nye friske lemmer og et mål for øye kaster jeg den blytunge kroppen min over kanten på karet og setter kurs for telefonen. Legemet mitt treffer gulvet og jeg håper at ingen våknet av hva som i det fjerne høres ut som husbråk og konevold i det jeg stønner for å gi stemme til skulderen min som jeg er nødt å smelle tilbake i ledd så fort jeg får gjort rede for når og hvor jeg er. Toalettet har henholdsvis sett bedre dager og gudene må vite hva slags biologisk våpen telefonen min er etter å ha ligget på kanten i timesvis.

Vann. Jeg må ha vann. Vasken tømmer ut noe som lukter mistenksomt som blekemiddel og det er ikke i min beste interesse å drikke dette. Lukten setter meg fort ut av spill og jeg brekker meg flere ganger før jeg får et kjærkomment gjensyn med kebaben, falafelen eller hva faen det er jeg spiste igår. Her gjelder det å få i seg noe for å stilne sammensmeltingen som foregår i tarmen min. Jeg kommer meg ned trappa til en gang jeg kjenner igjen, med blikket rettet mot et kjøkken hvor lyden av en durende vaskemaskin gir meg håp om intelligent liv, men jeg blir møtt av tomme pizzaesker, ølbokser og hva som ligner en sovende transeksuell på kjøkkengulvet.

Klarhet i dette får jeg når jeg kommer på at vi var på Halloween-fest kvelden før, men akkurat som med din mor blir jeg stående og lure på hva faen dette rotet foran meg er. Ordene "bumfights" er tegnet i panna til den ukjente hertugen på gulvet, og et flashback treffer meg som Wolverine's vonde minner etterlatende meg bøyd over kjøkkenbenken i forakt når jeg kommer på at jeg sang karaoke igår. Dette har jeg ikke tid til å tenke på ettersom kjøkkenet har sine egne utfordringer å by på i det jeg finner ut at kjøkkenvasken har to kraner. Jeg tar det første og største glasset jeg finner, slukker tørsten min med to lunkne glass med bassengvann. Jeg kaster opp øyeblikkelig.

I ettertid vil jeg nok prise meg lykkelig over å ikke ha slike valg her i Norge, men det er vanskelig å sette pris på dette når jeg har ødelagt noens morgen uten at de selv vet det. Patetisk nok forsøker jeg å skylle ned del 2 av gårsdagens kebafel, og selv om det hjelper lite er i det minste vasken bakteriefri. Her gjelder det å minimalisere skade, få med seg hvor faen man er og komme seg bort. Jeg er sulten. Det må vel faen være mat her et eller annet sted. Som en ubesluttsom innbruddstyv prøver jeg å bestemme meg for om jeg vil ha brødskive eller hva som ligner Rett I Koppen soppsuppe og lander på sistnevnte. Vannkokeren funker og før jeg aner ordet av det har jeg et berikende måltid i hendene som øyeblikkelig havner i vasken og på gulvet igjen når jeg finner ut at dette i korte trekk bare er suppe på kokt klorin.

Forgiftet og forvirret halter jeg ut i gangen og gulper opp hva enn jeg drakk over hele gulvet. Jeg finner jakka som også har lommeboka mi. Skoene går på og jeg bryter meg ut til et nabolag jeg ikke kjenner igjen. En forstadsørken hvor det ikke er noe annet valg enn å bare gå og håpe på det beste. Etter noen minutter hvor uroen vokser er det på tide å ringe kompisen min - grunnen til at jeg kom til Irland i det store og hele. Jeg praier en drosje og ringer. Han svarer ikke, og jeg ber sjåføren kjøre meg til sentrum, hvor enn det er. Jeg går av på hjørnet av en kebabsjappe og fortsetter nedover gata mot det som ligner en døgnåpen nattklubb hvor dørvakta griper tak i meg. "You, aye, you. Yer not allowed in 'ere anymore." Jeg er målløs og forvirret. "Next time yer at a bar, don't fockin shout at the bartender for not playin yer favorite song, and don't order drinks from the DJ."

Han slipper. Jeg går videre.

Kompisen min ringer meg tilbake og vi kan endelig få klarhet i et par ting. Hvor faen er jeg, hvor faen skal jeg og hva faen skjedde igår? Han orienterer meg med hes humring og en Johnny Cash-strofe, hvorpå Wolverine-flashbackene sender meg i en serie "åh, faen nei"-spasmer som ville tatt pusten fra Michael J. Fox. I korte Paul Greengrass-minnesekvenser ser jeg oss, med armene omkring hverandres skuldre på dansegulvet med hver vår mikrofon. Folsom Prison Blues i bakgrunnen men vi i hver vår sone fordi vi forventer å høre the man in black gi oss en pekepinn på hvor i låta vi er. Vi er langt ute i tredje vers før jeg påpeker at vi har en skjerm å lese av teksten på og vi hopper inn med teksten til første vers.

Til helvete med dette. Noe perpleks over at jeg ikke ble med ham hjem igår gir han meg adressa si og jeg praier enda en drosje. Endelig. Trygghet. En rensende bæsj, en varm dusj og litt mat er alt jeg trenger nå. Uroen vokser i det sjåføren tar meg med på kjente trakter og pusten blir raskere i det han parkerer meg utenfor huset jeg for litt siden brøt meg ut av. Nå svetter jeg praktisk talt alkohol og dette blir bare verre av at jeg ikke har mer penger igjen. Kameraten min betaler denne.

En munnfull av noe skammelig senere kommer jeg beskjedent inn døren til åstedet jeg for litt siden iscenesatte. Enn så lenge er jeg ikke mistenkt, så jeg løper opp og tapper i badekaret jeg våknet i. Her blir jeg liggende og kjenne på smertene før jeg kommer på noe forferdelig. Jeg hadde et fly å nå idag. Jeg er blakk, strandet og badekaret har nå mer bæsj i seg enn nødvendig. Jeg ringer familien og forteller at jeg er blitt tatt som politisk fange av IRA. De kjøper den ikke, men sender meg noen kroner. Det er ikke nok, og jeg må kontakte tante som står for den største delen av løsepengene. Dette er kleint. Vi har ikke pratet på noen år.

Aldri mer.

HQ