Ufrivillig mord

Har hatt nok en tentamen, og velger å poste stilen min her. Oppgaven var kriminallnovelle.

Det var en kald, mørk natt, tirsdag den 27. Februar 1901. Alle lys var slukket, og det var ingen aktivitet i gatene. Et lysskjær og mye røyk inne i fra byen var det eneste forstyrrende i denne mørke og ellers stille natten. Ikke langt unna der jeg sto, brant det. Det var bra. Det kom til å gjøre politiet mindre oppmerksom på mitt neste trekk. Jeg tok på meg den nye skinnjakken med hette, de nye hanskene og de nye skoene. Jeg ville ikke legge fra meg noe bevis på at det var meg, og brukte derfor kun nye klær som jeg kastet etterpå, så de ikke hadde noen beviser av den typen. Med et grasiøst hopp forlot jeg sidebygningen og landet på en takterrasse. Stille snek jeg meg bort til det frostdekte vinduet, brøt det opp, og krøp sakte inn. Ingen stemmer eller bevegelser var å høre, men jeg tok fram min ny-ervervede pistol for sikkerhetsskyld. Den var av typen M1911 . Det var en sjelden, moderne pistol som ble funnet opp i 1897. Det var ikke så mange år siden. Jeg hadde nylig kjøpt den for en dyr penge i våpenbutikken like ved her, dessverre hadde jeg måtte gi fra meg både navn og adresse. Måtte vel bare passe på at det ikke blir igjen noen beviser.

Jeg snudde meg rundt og lukket igjen vinduet. Men bare på gløtt, slik at jeg raskt kunne flykte ut den veien hvis jeg ble nødt til det. Rommet jeg befant meg i hadde lite å stjele, og det jeg var kommet for var uansett lokalisert i første etasje. Jeg var nå i andre. Sakte men sikkert beveget jeg meg mot døren i enden av det lille rommet og åpnet den forsiktig. Jeg kikket inn i en lang, smal gang, svakt opplyst av lysekroner i taket. I enden av gangen til høyre så jeg en mann entre et annet rom. Det kunne komme til å bli et problem. Mannen var tydeligvis på vei til å legge seg, for jeg hørte romsteringen av noen dyner og slikt. Jeg var usikker på om jeg skulle snike meg ned og ta sjansen på at mannen kom og oppdaget meg, eller om jeg skulle uskadeliggjøre ham. Valget landet på det siste alternativet. Jeg hadde tatt med meg flere sprøyter som inneholdt gift. Ikke livsfarlig gift, men gift sterk nok til å sende selv en elefant i bakken. Ikke det at jeg hadde testet dette på en elefant. Jeg tok forsiktig en av disse sprøytene ut av utstyrsbeltet, og med den i venstre hånd og pistolen i andre, snek jeg meg mot enden av gangen.

Plutselig hørte jeg en sint kvinnestemme inne i fra rommet jeg var på vei til, og døren sprang opp. Ut kom en gråtende og tydelig frustrert dame i nattkjole. Jeg var heldig, og hadde rukket å kaste meg inn i det mørke kottet midt i gangen før hun så meg. Det jeg var mer uheldig med, var at jeg braste inn i en stabel med bøtter, som så raste ut i gangen og laget et helt rabalder med lyd. Kvinnen snudde seg kjapt rundt mot lyden og satte i et skrik. Jeg handlet instinktivt, hoppet ut av kottet og kastet meg over kvinnen. Idet jeg løftet den venstre hånden for å stikke sprøyten inn i låret hennes, fikk jeg en solid gjenstand i ansiktet. Jeg smalt hardt inn i veggen, og la merke til den løse tannen jeg hadde i munnen. Jeg rakk så vidt å spytte den ut før jeg fikk nok et slag, denne gangen i magen. Dette slo pusten ut av meg, og før jeg i det hele tatt hadde rukket å tenke meg om veiet jeg armen med pistolen rundt samtidig som jeg trykte gjentatte ganger på avtrekkeren. Flere av kulene traff veggene rundt oss, og jeg trodde jeg snart var tom for kuler, inntil jeg hørte et søkk og noe varmt og tykt sprutet ut over ansiktet mitt. Jeg lå inntil veggen, og så den store mannen falle hardt i gulvet mens han holdt mot det gapende, blødende såret i halsen. Kvinnen skrek, og jeg begynte å løpe. Dette var virkelig ikke gått etter planen. Huset skulle jo være tomt, og dette skulle være et enkelt innbrudd. Jeg skulle jo bare hente et perlekjede nede i førsteetasje, og det endte med dette. Kvinnens skrik ble høyere og høyere, og i takt med skriket løp jeg raskere og raskere. Gangen endte i et stort glassvindu, og uten å vite hva som befant seg på den andre siden, kastet jeg meg gjennom det med hendene foran ansiktet. Jeg landet hardt et par meter lengre nede på brostein, og forsvant ut i natten.

•

Politikonstabel Oskarsen gryntet irritert da en tydelig fortvilet mann stormet kontoret hans en tidlig onsdags morgen og fortalte oppspilt hva han hadde hørt i løpet av natten. Fra nabohuset hadde han hørt flere, gjentatte skudd, samt en skrikende kvinne og annet bråk han ikke forsto opphavet på. Oskarsen ba om adressen, tok med seg et par kollegaer og spaserte mot åstedet. Han forventet ikke store sakene, mannen overdrev sikkert og hadde nok bare drømt noe. Det var aldri noen alvorlige kriminelle hendelser i denne byen, så han trodde ikke det hadde skjedd noe denne gangen heller. Dessverre tok Oskarsen feil. Da han kom fram til adressen, var det første han la merke til alt det knuste glasset som lå strødd ut over gaten. Han satte umiddelbart opp farten, og sammen med kollegaene entret de huset uten å spørre om tillatelse. Her hadde det skjedd noe. Da de åpnet døren var det første som slo mot dem en stram, ekkel lukt. Litt sånn som det luktet etter at man hadde latt en død katt ligge for lenge. Ingen av lysene i første etasje var på, men i andreetasje kunne det høres gråting fra en kvinne.

"Frue?" spurte Oskarsen høyt, "Har det skjedd noe? Får vi komme ovenpå?"

Snufsende viste en kvinne i nattkjole seg ved trappegelenderet opp til andre etasje, og nikket. Da de gikk opp trappen ble den ekle lukten forsterket ytterligere. De var kommet til en mørk gang, kun opplyst av små, nesten utbrente lysestaker på veggene. Gulvet var dekket av et dyrt, mønstret teppe, veggene var prydet av vakre malerier. Vinden slo kaldt gjennom det knuste vinduet i enden av den lange gangen, og det hadde allerede startet å komme rim på veggene. Politibetjentene sto i flere sekunder og kikket ut mot det store, knuste vinduet, før de snudde seg rundt og oppdaget hva som lå i den andre enden av gangen. En dam av mørkt blod prydet gulvet, og oppe i denne dammen lå det en mann. Det tok ikke lang tid før de tre kollegaene forsto at lukten kom fra denne mannen. Det var lukten av et lik. Da dette ikke var hverdagskost i den vesle byen deres, følte Oskarsen og hans kollegaer umiddelbart kvalme. Kvinnen, som nå sto bøyd over liket, vinket dem mot seg. Oskarsen måtte prøve å holde masken samtidig som han skulle undersøke området profesjonelt. De kunne ikke utelukke at kvinnen var drapsmannen, men det var lite som antydet på at det var henne. Han ble nødt til å se etter andre ledetråder. Han ble nødt til å se etter detaljer.

Et par timer senere var flere politimenn ankommet åstedet, kvinnen var brakt til legevakten for å se etter skader, og flere tilsynelatende bevis var blitt funnet. Den døde mannen het Jonas Sørgersen, kvinnen het Kristin Eik Sørgersen. Det var avfyrt elleve skudd, hvorav to traff mannen i halsen. Pistolen som var funnet var en M1911, og dette var et av bevisene som kunne innskrevne innskrenke søket. Det var ikke mange som eide en slik pistol lovlig, så det kom ikke til å bli vanskelig å se gjennom arkivene etter hvem som hadde registrert seg på et slikt håndvåpen. De hadde heller ikke fått inn noen meldinger om stjålne pistoler i det siste, så det var nok ikke så vanskelig å finne ut hvem eieren av denne pistolen var. Og for å gjøre det enda enklere, butikkens navn sto inngravert i sleiden på pistolen. Butikken lå like rundt hjørnet, og het Hjalmars Våpenbutikk.

Drapsmannen hadde brutt seg inn i huset via et vindu på takterrassen. Hvordan han hadde kommet seg til takterrassen var ennå uvisst, men et par politimenn hadde en teori om at han hadde hoppet fra sidebygningen. For Konstabel Oskarsen virket dette lite sannsynlig da det var et langt og høyt hopp fra den ene bygningen til en andre, men de kunne ikke utelukke det som en mulighet.
Samtidig fant de ut at ikke alt blodet stammet fra den døde mannen, men også fra drapsmannen selv. Det lå en blodig og brukket tann på gulvet, og etter en sjekk i munnviken til den døde personen kunne de raskt anslå at tannen også tilhørte drapsmannen. Det var dessverre ikke oppfunnet noen metode å avsløre hvem tannen tilhørte på dette tidspunktet.
"Politikonstabel Oskarsen, jeg tror vi har funnet ut hvem drapsmannen er," fortalte kriminaldetektiv Knut Stålsrud med et bestemt blikk. Oskarsen hevet øyebrynene, og ga tegn til at Stålsrud skulle fortsette.

"Vi har fire mistenkte, men en hovedmistenkt. Et vitne så vår hovedmistenkte halte oppover Solerødsbakken, med noe som så ut som en blodig, mørk frakk. Et annet vitne beskriver også en mann med mørk, blodig frakk, og la i tillegg merke til at han hadde et kutt i pannen og blødde fra munnen. Han ble sist sett bare et par kilometer unna, ikke langt fra huset som brant i går kveld. De tre andre vi har som mistenkte er kun de tre andre som har registrert seg med et likt våpen som vår drapsmann har, en M1911. Vi har kikket innom alle tre, og alle sammen befant seg hjemme og manglet verken en tann eller hadde blodige klær i huset seg. Vi er rimelig sikker på at vår hovedmistenkte er drapsmannen. Han stammer tilsynelatende fra Russland, og heter Kronos Wrakenizk. Han har vært norsk statsborger i snart 14 år, og har blitt mistenkt for flere ran og innbrudd tidligere. Han har derimot aldri blitt dømt. Da vi ransakte huset hans fant vi mistenksomme gjenstander plassert på uvanlige steder. Det lå en pistol av typen Luger i øverste skuff i nattbordet hans, på kjøkkenet hang det flere kniver som ikke så vennlige ut, og han hadde en usedvanlig stor bunke med penger og smykker i en koffert under sengen. Hvis han ikke vil sette denne mengden med penger i banken, er det nok fordi noen andre savner dem. Kronos Wrakenizk har vært arbeidsløs i snart fire år, men har aldri vært registrert hos NAV og har ikke noen familiemedlemmer i nærheten eller andre som kunne sendt ham disse pengene. Får vi tak i ham, får vi slutt på mye faenskap," forteller Stålsrud. Oskarsen kikket imponert på ham. Han hadde aldri forventet at de kom til å finne ut av det på så kort tid. Nå manglet det bare å få tak i denne Wrakenizk før han slapp unna.

•

Det var nå tidlig på morgenen, og jeg satt utmattet i ytterkanten av byen med ryggen mot et tre. Jeg kikket ned på kaoset i gatene. Jeg hadde tydeligvis skapt mye oppstyr. Halve meg moret seg over det, halve meg var knust av skyldfølelse. Jeg hadde drept en mann. Det var ikke helt meningen, men det hadde skjedd. Pistolen skulle jeg egentlig kunne bruke til å true. Hvis politiet får tak i meg kommer jeg til å måtte gå gjennom et rent helvete. Det ønsker jeg ikke.

Jeg vokste opp i et tungt miljø i Russland. Det var veldig annerledes enn Norge. I Russland var det litt sånn "De sterkestes rett". De svake ble svakere og ble stadig mer undertrykt, mens de som faktisk slo og truet vokste høyere opp på rangstigen. Det var derimot en uskreven regel om at man ikke skulle drepe. Det var akseptabelt å slå og sparke noen halvt i hjel, men det å drepe, var en dødssynd. Bokstavelig talt. Din egen familie kunne finne på å henrette deg hvis du tok en annens liv. Da ble du en skam i familiehistorien, og de føler da at den eneste måten å eliminere denne skammen er å eliminere opphavet. Jeg hadde nå drept et annet menneske, og jeg fortjente å dø. Hvert fall hvis jeg skulle følge de russiske skikkene. Jeg hadde fortsatt fire sprøyter igjen. Jeg visste at to av disse var nok til å ta livet av hvem som helst. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva skulle jeg uansett gjøre med resten av livet? Jeg kom til å måtte sone lenge for drap, samtidig hadde jeg et ufyselig antall med andre lovbrudd jeg ikke var blitt tatt for, før nå. Det var naturligvis ikke sikkert at politiet fant ut at det var meg, men jeg følte på meg at jeg nå kom til å bli tatt. Jeg tok valget.

Kvinner fra Venus, menn fra Mars

En historie jeg skrev for en skoleoppgave, velger å dele den med GR, kanskje interessant lesning for noen :)

Endringen skjedde i 2143. Tønsberg var den eneste byen i Norge som ikke var blitt ødelagt under den tredje verdenskrigen, og var blitt isolert fra omverdenen. I 2143 kom de som styrte Tønsberg med en "genial" idé; skille byen i to, en del for kvinner og en del for menn. Du skjønner, på dette tidspunktet var forholdet mellom menn og kvinner helt kaotisk. Ingen var venner, og menn mente bare at kvinner var til for å ligge med dem. Og dermed ble en mur bygget i midten av Tønsberg og denne delte byen i to.

Året er nå 2167, og det er mer kaos enn noensinne. På mannssiden er det ingen som styrer, ran hver natt, slåsskamper dagen lang og en evig rekke med andre typer uhyggelige ting. På kvinnesiden derimot, virker alt perfekt. Alle går rundt i pene klær, byen er full av farger og alt ser så elegant ut. Det største problemet med et kjønnsskille, ligger bare i menneskets natur.

Hvis man laget en barrikade mellom menn og kvinner, ville vi fått et veldig stort problem. Nemlig det at det ikke ville komme nye barn til verden. Måten dette er løst på, er at én uke i året åpner en bygning som er festet midt mellom de to bydelene. Og denne bygningen fungerer som et slags horehus, hvor alle løper inn og ligger med hverandre, og et par dager etterpå er halve kvinnebyen gravid. Hvis barnet de føder er en mann, sendes han over til mannssiden, hvis det er en jente, blir barnet værende i kvinnedelen av byen. Denne bygningen, hvor slikt bestemmes, kalles "Bordellet.

Jeg får vel starte å fortelle om meg selv. Jeg heter Torak, 17 år gammel. Men far døde da jeg var bare syv år gammel, og jeg har blitt nødt til å ta vare på meg selv siden. Dette hadde ikke gjort noe hvis jeg var som alle andre i denne delen av byen; altså helt ville. Problemet er at jeg ikke er det. Jeg tror jeg er den eneste som faktisk ønsker at byen skal bli kombinert igjen, til én hel, stor enhet. Jeg er nemlig tvilling. Det er bare det at tvillingen min bor på den andre siden av byen, og jeg får ikke møte henne. Vi har kun møttes over telefon og brev vi kaster over muren fra hustakene, men vi har aldri møtt hverandre ansikt til ansikt. Den eneste sjansen vi har til å møte hverandre, er hvis vi møtes på "Bordellet". Og vi har begge to frastått fra den sjansen hvert eneste år, fordi vi ikke vil ta del i det evige kaoset som foregår der. Jeg lengter etter å møte henne igjen, samt møte min mor, og har et sterkt ønske om å få dette til.

Puben jeg opphold meg i var et eneste stort kaos. Jeg satt innerst i det ene hjørnet, det eneste stedet hvor ingen slåss og det ikke var knust glass overalt. Slik var det hver kveld. Flesteparten av mennene kommer hit om kvelden, har det hyggelig i noen få timer, før et rent helvete bryter løs og alt blir kaos. Dette var selvsagt en rutinesak, og nå har det skjedd igjen.

Jeg reiste meg opp, grep frakken min, og startet å bevege meg mot utgangsdøren. En full gammel mann som ikke hadde fått med seg at jeg ikke var med på kampen, slo etter meg med en ustø neve. Han bommet uten at jeg trengte å bøye meg engang. Jeg kom fram til utgangen uten andre problemer, helt til døren ble slått opp og jeg fikk den rett i hodet. Jeg besvimte på flekken.

Jeg våknet opp igjen ute på gaten, helt desorientert. Jeg oppdaget at jeg manglet både jakken min og alle tingene mine, det eneste som ikke var blitt borte var kniven jeg hadde gjemt i skoen. Jeg hadde hatt kniven nettopp for situasjoner som dette, altså ran. Synd jeg var besvimt mens de ranet meg. Jeg hadde mistet mye, og var ikke villig til å gi slipp på alt sammen uten videre. Og her på mannssiden hadde vi ingen politistyrker, så her måtte vi ta oss av slike saker på egenhånd. Da jeg reiste meg opp og så meg rundt, oppdaget jeg at jeg var innesperret. Jeg var låst inne i en bakgate og så ingen åpenbar vei ut. Døren av metall var låst, det var ingen vinduer på bakkenivå man kunne åpne og det var bygninger på alle de fire kanter. Den ene bygningen var bare sånn syv eller åtte meter høy og var bygget av gammel murstein. Flere av steinene hadde falt av, og dette skapte så vidt nok grep til at jeg sannsynligvis kunne klatre opp den veien. Uten å se etter andre veier ut, løp jeg mot veggen og startet å klatre. Jeg så ingen annen vei ut. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at det ikke var så lett å klatre som først antatt. Mange av stenene var løse, og det var bare noen få centimeter jeg kunne klamre meg fast til. Jeg hadde bare kommet et par meter opp før jeg klatret ned igjen, tok av meg skoene, bandt dem sammen og hang dem rundt halsen. Det var kanskje kaldt, men mye lettere å klatre barbent. Og det ble mye lettere, så det var ikke lenge før jeg var fire-fem meter oppe på veggen. Og selv om jeg ikke er en person med spesielt mye høydeskrekk, må jeg innrømme at det å se ned var svimlende. Jeg holdte på å falle en gang, da jeg ble nødt til å hoppe sidelengs på veggen for å finne feste for henda. Men det gikk greit, og jeg kom meg opp på taket etter noen få minutter.
Idet jeg reiser meg opp på hustaket, kommer solen tittende opp bak fjelltoppene i bakgrunnen. Plutselig lyste det så sterkt at jeg ble blendet i flere sekunder og det tok litt tid før jeg oppdaget hvor jeg virkelig var. Jeg var på toppen av Bordellet. Jeg hadde hørt om folk som hadde prøvd å klatre opp hit for å snike seg over til den andre siden av byen, men aldri hørt om noen som hadde greid det. Men nå var jeg her, oppe på taket. Og jeg kunne se fritt ned på begge bydeler. Og kontrasten mellom disse to var enorm. Kvinnesiden var badet i varmt sollys, med vakre bygninger og rene gater.

De første menneskene begynte å strømme ut i gatene med rene og pene klær. Mannssiden derimot, lå mørk og uhyggelig, da sollyset enda ikke hadde rekket fram. Og det var kanskje like greit, for der så det virkelig ikke bra ut. De fleste gatelyktene var ødelagt, halvparten av byens vinduer var knust, og helt herfra kunne man høre lyder fra masseslåsskamper i byen. Jeg gikk rolig bort mot den mer tiltalende delen av byen, og så utover den. Det så fredelig ut. Nesten litt for fredelig ut. Rett og slet dørgende kjedelig. Jeg satt der i nesten i en time og studerte bylivet på kvinnesiden, og gud så kjedelig det må ha vært der. Folk bare sto i gatene eller satt ute på planen og gjorde ingenting. I motsetning til mannssiden, hvor det var umulig å få fred fra noen. Jeg hadde helt glemt at jeg var blitt fratatt tingene mine og ranet.

Kanskje er grunnen til at alt er som dette, rett og slett bare det at menn og kvinner ikke klarer seg uten hverandre? Oppe på hustaket slo dette meg, og jeg har aldri tenkt over dette før. Vi klarer oss ikke hvis menn og kvinner er adskilt fra hverandre. Vi menn trenger kvinner til å roe oss ned og få oss til å oppføre oss hyggelig og siviliserte, mens kvinnene trenger oss for å få gjort noe gøy i det hele tatt. Begge sider av byen trengte å lære noe av den andre. Mannssiden trengte å lære folkeskikk, mens kvinnesiden trengte å lære å nyte livet, ikke bare gjøre ingenting. Jeg kunne ikke se engang se en eneste pub eller bar i byen fra her jeg satt, i hvert fall.

Jeg kom meg hjem noen timer etterpå, etter en særdeles dramatisk klatretur ned til mannssiden. Det første jeg gjorde var å prøve å få kontakt med søsteren min over telefonen for å forklare hva jeg hadde tenkt på når jeg satt oppe på taket. Hun svarte den tredje gangen jeg ringte henne og ble tydeligvis svært tankefull hun og. Vi bestemte oss for å gjøre noe med det. Vi visste begge to at vi kom til å få mye problemer på hver vår side. Men vi er rimelig sikre på at på det tidspunktet var vi de eneste som faktisk var klar over at verden hadde blitt så mye bedre hvis vi bare var samlet, alle sammen. Det gikk noen uker, så fikk jeg kontakt med de som visstnok styrte hele Tønsberg. Det vil si; hadde styrt Tønsberg, fordi de hadde latt bydelene ta vare på seg selv lenge. Vi fikk faktisk ordnet et møte. Jeg og søsteren min, samt de tidligere lederne fra hver bydel. Dette var første gang jeg og min søster møttes, og du vil ikke tro hvor stor gjensynsglede man kan ha for en person man egentlig aldri har møtt før. Etter at jeg og min søster hadde roet oss ned og klarte å gi slipp på hverandre, startet møtet. Det virket som om det gikk vellykket, og vi avtalte at det skulle bli nok et møte om en uke. Etter det fjerde møtet ble det bestemt; muren skulle fjernes. Det ble litt av et kaos nok en gang. Så fort en liten del av muren ble fjernet, stormet alle mennene inn på kvinnenes side av byen. Og overraskende nok, gjorde de ikke ugagn. Etter et par år var alt nesten perfekt. Mannssiden var restaurert og pen igjen. Alle spor etter muren var fjernet, bortsett fra en lang stripe med betong midt i byen. Og det ble faktisk veldig bra igjen. Kanskje vi hadde hatt godt av å være unna hverandre så lenge? Hvem vet, Tønsberg By var hvert fall lykkelig nå.

Voldskritikk mot airsoft

For en liten stund siden skulle vi lage en avisartikkel på skolen, og jeg valgte å skrive om airsoft og kritikken aktiviteten har fått.

Jeg fant ut at det blir bedre å lese det som en hel artikkel, istedenfor å bare kopiere inn teksten her. Jeg fikk ikke helt til å sensuerere navna, for da ble visst filen enormt mye større. Så ikke misbruk navna på noen måte.

Her er link til hvor du kan lese PDF'en:
https://docs.google.com/file/d/0B6_XbrEleqnsUy1BNlNhc05wbms/e<wrap>dit?usp=sharing

Bildet under er liksom en "sniktitt" på avisartikkelen, gå på linken over for å lese teksten. Det røde i teksten er navn jeg har sensurert

PARANOIA - Skrekkfilm, skoleprosjekt

Jeg startet nylig på Media og Kommunikasjon, og i forgårs startet vi med film. Det er virkelig gøy på MK, det er alltid noe å gjøre, og relativt lite vanlige skolefag. Hver Torsdag har vi MK fag hele dagen, så idag lagde jeg denne filmen! Det er mitt plott, mine kameravinkler, osv. Glemte helt å filme etter akser og lignende (hvis dere vet hva en akse er), men jeg føler at resultatet ble brukbart uansett. Har sikkert fem forskjellige melodier oppe på hverandre i noen deler av filmen, gjerne mer. Grunnen til at den er så sinnsykt kort er at vi skulle prøve å gjøre så mye av en ett-minuttsfilm som mulig. Derfor varer denne kun ett minutt.

Det hadde betydd mye for meg hvis dere hadde liket videoen, og gjerne gi konstruktiv kritikk, istendenfor å dislike bare fordi dere ikke ble skremt eller synes den var fantastisk. Det er den andre filmen jeg har laget, noensinne, så jeg blir nok flinkere!

PS: I slutten av filmen står det at filmen het "Slenderwoman". Det var det den egentlig het, for det var Slenderman vi fikk inspirasjoen fra. Men etter at jeg hadde rendra og redigert kom jeg på å kalle den Paranoia istedenfor. Derfor er det det tittelen er.

http://www.youtube.com/watch?v=JK19AAnaoa0&feature=plcp

Fanden Arya - del 1

Sitter nå i båten, og kjeder meg egentlig en god del. Fant dermed ut at jeg skal skrive en historie for å få tiden til å gå! Dette er altså intet mesterverk, men bare noe jeg skrev for å ha noe å finne på.

Jeg våknet av at noen nappet meg i halen. Uten å kikke ned, lukket jeg øynene igjen. Plutselig grep vedkommende tak i halen min, og dro meg ned fra treet jeg hadde ligget i. Jeg tumlet ned og traff bakken med et smell, og rettet et anklagende blikk mot personen som nå sto ovenfor meg. Det var byens premieidiot; lederen over byvaktene. Han het Aldur, og var en tjukk mann med rødt hår og krøller. Han så konstant sint ut og smilte aldri. Ingen likte ham egentlig, og vi snakket stadig nedlatende om ham bak ryggen hans.
I dag kom han hit for å plage meg, rett og slett fordi jeg, etter hans ord; "Skaper oppstyr ved å sove i dette treet, midt i byens markedsplass." Ja det var sant, treet jeg sov i var det store eiketreet i bysentrum. Vanligvis foretrakk jeg å være i skogens trær, men dette treet hadde svært mange behagelige greiner å sove på.

"Arya, hvis du ikke forsvinner herfra i løpet av noen få strakser blir jeg nødt til å få noen av mine vakter til å ta an prat med foreldrene dine."
"Du våger ikke! Sist du "tok en prat" med mine foreldre slo du dem halvt i hjel! Du våger ikke!" ropte jeg, og stormet forbi ham og inn i en bakgate.

Aldur, samt en stor del av resten av byens befolkning, mislikte meg og min familie. Vi var annerledes. Min far var en fande, mens min mor var et menneske. Jeg er derfor halvt menneske, halvt fande. Noe mesteparten av byens befolkning ikke syntes noe om. Jeg og mine foreldre levde i byen Elur, og jeg hadde bodd her hele livet. Far hadde møtt mor for sytten år siden på en skogstur, da mor og hennes venninner var på tur etter mørkets frembrudd. Det var egentlig ikke lov å gå utenfor Elurs bymurer etter at solen hadde gått ned, men mor og vennegjengen hadde gjort det. De hadde plutselig blitt angrepet av banditter, men far hadde reddet dem alle. Han var, som sagt, en fande, og var overmennskelig sprek og sterk. Uten store strabaser slo han alle bandittene bevisstløse, og samtidig kapret mors hjerte.

Et par uker etter dette flyttet far inn hos mor, og jeg ble skapt. Jordmoren i byen syntes jeg var heslig. Jeg lignet mye på et vanlig menneske, men jeg hadde spisse ører, som en rev, på toppen av hodet i stedet for menneskeører, samtidig hadde jeg en lang, sort pjuskete hale. Fander hadde hår i alle slags farger, far selv hadde rødt hår og rød hale. Jeg var derimot sort. Noen halvfander ser ut som mennesker, men har fandens atletiske kropp og evner, mens andre ser ut som fander men har ingen av fandenes krefter. Jeg var en blanding. Jeg så ut som en fande, men hadde også beholdt fandenes krefter. Samt fandenes rampete tankegang. Den hadde jeg arvet i massevis. Jeg hadde også arvet smidigheten, sprettenheten og farten til en fande, samt at jeg hadde evnen til å forstå de fleste dyrespråk.
Det var derfor jeg, på min sekstende bursdag, sov oppe i eiketreet midt i byen. Det var en salgs rampestrek, og jeg følte alltid en slags fryd over å gjøre noe jeg visste jeg ikke fikk lov til. Dette hadde da selvsagt vagt misnøye hos vaktene i byen, men det var ikke vanskelig å sno seg unna.

Jeg var ei jente, men ingen typisk jente. Jeg brukte en skjorte med hette og bukse, samt bar et par kniver i beltet. Menneskene i byens syntes egentlig at det var uakseptabelt at ikke jenter skulle kle seg i kjole eller skjørt, men uansett hvor mye mor maste på meg, nektet jeg å ta det på. Uansett, det var på grunn av dette jeg ikke fikk noen typisk jentegave til bursdagen heller. Da jeg kom hjem etter Aldurs skjennepreken, ventet foreldrene mine spent, og overrakte meg gaven. Det var en vakkert utsmykket øks. Det var lett, liten og skarp, samt perfekt balansert. Det var egentlig ikke lov for privatpersoner å eie sverd eller slike økser i byen heller, det var kun lov for vakter eller krigere, men mine foreldre hadde nå uansett aldri fulgt byens regler til punkt og prikke. Jeg takket mor og far, og løp lykkelig ut av huset for å teste ut øksa. Jeg festet den i beltet, klatret opp på nabohuset, og deretter hoppet over bymuren.

Jeg hadde fått byarrest for et par dager siden, da jeg ble tatt i å slåss mot en gjeng pøbler. Det var de som hadde terget meg, og klaget over at jeg var annerledes, men da jeg angrep dem var det selvsagt jeg som fikk straff.
Jeg spurtet mot skogen i en fart få mennesker kunne holde, og brydde meg ikke da guttene som voktet byporten ropte etter meg og sa at jeg skulle stoppe. Jeg snudd meg rundt, smilte trassig, vinket til dem, og løp videre.

Jeg elsket skogen. Spesielt denne skogen. Den var kalt Dyrskog, og inneholdt alle slags trær, planter, dyr og andre skapninger. Det var til og med rykter om at noen hadde sett en drage her inne. En drage som ikke kunne fly fordi den hadde mistet den ene vingen. Jeg hadde personlig aldri sett den, men jeg hadde sett mange rare og fantastiske skapninger. Et par ganger hadde jeg til og med fått øye på et par troll som sto kjeftet på hverandre, en annen gang løp jeg nesten på et forsteinet troll midt inne i en lysning. Det var nemlig slik at hvis ikke troll kom seg inn i de mørke hulene sine for soloppgang ble de forvandlet til stein, og ble stående i samme stilling i tusenvis av år.

Jeg lurer på om jeg også har hørt alver inne i Dyrskog. Jeg har aldri sett dem, men jeg har hørt en latter og sang som eventyrerne i bypuben stadig fortalte om. Jeg elsket å høre på historiene til eventyrerne, og drømmet om å bli med dem. Dessverre hadde ingen av de jeg hittil hadde møtt, ønsket å ta meg med på eventyr.

I dag møtte jeg på en stor, mannevond ulv. For det meste holdt rovdyrene seg unna meg, men denne ulven hadde visst hatt en dårlig dag. Den snerret et par ganger til meg, før den stormet fram med et brøl.
Vanligvis tenkte jeg at en slåsskamp kunne være riktig så underholdende, men denne gangen var det en slåsskamp på liv og død. Det var ikke noe jeg hadde opplevd før. Jeg kastet meg unna med et skrik, og trakk knivene. Så kom jeg på den nye øksa mi, satt den ene kniven i sliren, og grep øksa med høyre hånd. Der sto jeg med kniv i den ene hånden, og en øks i den andre. Ulven brølte på nytt, og jeg hørte på lyden at den ikke hadde det godt. Den angrep meg ikke fordi den var sulten, men fordi den følte at jeg var truende. Så ble jeg var en liten bevegelse til venstre, og kikket i den retningen et kort sekund. Der så jeg to små ulveunger, klynkende borte ved et tre. Da forsto jeg at dette var en mammaulv, og den ønsket kun at jeg forlot dem. Vanligvis hadde jeg hørt dem før jeg så dem, for jeg hadde en utmerket hørsel, men i dag hadde jeg vært uoppmerksom, og snublet rett inn i dem. Ulven hoppet fram igjen, og denne gangen slo den meg overende. Jeg falt på ryggen med den store ulven oppå meg. Den glefset etter ansiktet mitt, og laget et kutt i det venstre øret mitt. Dette gjorde meg sint, og jeg angrep den selv. Egentlig burde jeg ikke ha skadet ulvemoren, for ulvevalpene kunne ikke klare seg selv, men hvis jeg ikke angrep nå, ville jeg dø. Hånden min med kniven var fastklemt mellom magen min og ulven, og jeg kunne ikke lee på den. Høyre hånde mi brukt jeg til å dytte ulvens hode vekk fra meg så godt jeg kunne. Jeg kunne ikke få inn noe angrep. Plutselig kneet jeg ulven opp i magen, og den løftet seg i et øyeblikk opp fra meg. Da hogg jeg til med øksa, og kjente at den gled inn i nakken på ulven. Den ga fra seg et vræl, og prøvde å rive bort øksa med tennene. I forsøket bet den meg i hånden, og jeg glapp øksa. Så stakk jeg kniven min, som nå ikke var fastklemt lenger, rett inn i den andre siden av ulvens hals. Den ulte på en forferdelig måte, og falt over meg. Jeg vippet den av meg, og ble liggende å pese. Etter en stund satte jeg meg opp, og lente meg mot en trestamme for å inspisere skadene. Jeg hadde et risp på låret, fått revet av en liten bit av det ene øret, og et stort blødende sår i den høyre hånden. Det var forferdelig smertefullt, og jeg greide knapt å tenke på noe annet.

Jeg kikket nok en gang omkring meg, rundt i den vakre lysningen og den skyfrie himmelen. Det eneste som ødela idyllen var den skadende hånden min og den døde ulvemoren. Jeg oppdaget at valpene snuste på moren, og begge to satte samtidig sammen i et synkronisert og sørgmodig ul. Begge to ulte lenge, før de startet å slikke moren på snuten. De klynket, og prøvde å dulte borti henne. Til og med småbite i morens ører. Ingenting hjalp, og moren var like livløs. De la seg klynkende ned ved siden av henne.
Jeg var selv svært lei meg, men prøvde å fortelle meg selv at jeg hadde handlet i selvforsvar. Det var kanskje dumt av meg å ikke følge med på omgivelsene, det var ganske så uvanlig av meg.
Etter noen minutter heiste jeg meg vaklende opp på beina, plukket opp den ene kniven fra bakken og grep øksa. Så satt jeg begge deler i beltet. Jeg startet å gå ut av lysningen, før jeg kom på ulvevalpene, og kikket tilbake. De så så små og uskyldige ut, samtidig forferdelig ensomme og lei seg ut. De stirret på meg med et nysgjerrig blikk, uten å vite at det var jeg som var skylden i at moren deres var død. Jeg bjeffet noen beroligende ord til dem, på ulvemålet, og plukket dem opp, en under hver arm. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med dem, og jeg tvilte på at jeg lovlig kunne ta vare på dem inne i Elur.

Likevel gikk jeg mot byen, forsiktig så ikke vaktene skulle se eller høre meg. Siden jeg var halvt fande kunne jeg bevege meg nærmest lydløst på de fleste underlag. Jeg tok en omvei, og fulgte ikke hovedveien mot byen. Den var uansett altfor trafikkert, og det var mange reisende på veiene. Tviler på at noen kom til å ignorere en jente på seksten år, med hale og reveører, som bar på en liten ulvevalp under hver arm. Jeg tviler på at det var noe man så hver dag.

Jeg nådde bymuren uten å bli sett av noen, men fant ut at det ville bli vanskelig å komme over den fire meter høye muren med ulvene i hendene. Egentlig, det ville være umulig. Jeg satte dem ned med en ordre om at de skulle vente her og ikke gå fra dette området. De bjeffet til svar, og så seg redde om.

Jeg klatret opp muren så raskt som noen, men den skadde hånden min hindret meg i å gjøre det like kjapt som vanligvis, heiste meg opp, og hoppet over til det strådekte hustaket rett ved siden av meg. Deretter løp og hoppet meg fra tak til tak, helt til jeg nådde huset mitt. Uten å gå inn hovedinngangen til huset vårt, slang jeg meg inn vinduet til rommet mitt i andre etasje. Foreldra mine hørte meg ikke. Det var lett å hoppe fra nabohuset og inn vinduet, det var ikke mer enn halvannen meter. I Elur var bygningene satt tett sammen, både for å spare plass, og for at bygningene skal forsvare hverandre for vær og vind. Mange av husene hadde flate tak, og når det, en sjelden gang, var snø, hendte det stadig at snøen falt gjennom taket.

Lagt til 2012-07-23 18:51:
Gamereactor godtar ikke all teksten min, så del 2 kommer sannsynligvis snart!

I Vikingenes Vold - del 2

Les del 1 først da!

Lydia ble fanget av vakten. Skulle jeg bare la henne være, istedenfor å ofre livet mitt? Jeg kunne jo bare stikke her og nå, nå som jeg hadde sjansen. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg måtte, på et eller annet vis, redde henne. Jeg krøp bortover i det høye gresset i enga.
Men så kom jeg på noe. Jarl Ulfric. Han sov i det store teltet sammen med noen andre gjester, for anledningen. Hvorfor ikke ta en snartitt? Etter alle årene med slaveri, ønsket jeg ham ikke annet enn død. Jeg dro sverdet ut av sliren. Det var vakkert og perfekt balansert, med fin vektfordeling. Et skikkelig vikingsverd. Ikke som de jeg var vandt med fra Italia. Jeg prøvde å forestille meg hvordan det ville være å ta livet av ham. Jeg innså, et jeg sannsynligvis ikke var i stand til det. Å ta livet av en mann var feil, nesten uansett hva han hadde gjort. Ønsket om at noen andre kunne gjøre det, var uansett strekt.
Utrolig nok, kan dette være annet enn en drøm og.
Plutselig grep noe rundt halsen min, og dro med med fjeset ned i bakken. Sverdet glapp ut av hendene mine.
"Mhmmmrf!"
"Hvem er du? Hva vil du meg?" spør jeg, mens jeg spytter jord.
"Hvem er du?" spør en kvinnestemme på gebrokkent norsk.
"Lydia?" svarer jeg, på italiensk.
Det var Lydia. Hun hadde på seg rikmannsklær! Hvordan i alle dager hadde hun kommet seg fri?
"Hvordan kom du deg løs?" spør jeg undrende.

"Fikk hjelp. Han Arnt hoppet plutselig fram fra en stein. Han slo vikingvakten både gul og blå. Vakten sover søtt for øyeblikket, i det minste. Beklager for at jeg angrep deg, forresten."
"Ikke noe problem," sier jeg, uten helt å mene det.
"Hvor er Arnt?"
"På vei hit. Han skulle få tak i noen klær, han og. Til deg altså. Du kan ikke løpe rundt i bare trelleklærne, hvis du skal hjem til Italia!" Lydia følte seg tydeligvis mer selvsikker nå.
Arnt kom krypende bak oss. I hendene bar han noen klær. Krigerklær. Uten videre prat, tok jeg de på meg. De passet ikke akkurat perfekt, men de falt verken av eller hindret bevegelsene mine.
"Arnt, hva er planen?" spør jeg.
"Skal ikke du hjem til Italia?"
"Det var det jeg ønsket ja. Du mener ikke at du vil bli med?"
"Så absolutt. Jeg er møkaklei av livet her." svarer han, spyttende,

Vi snek oss mellom teltene. Vi hørte masse styr fra folk som prøvde å komme ut fra de jeg hadde rast ned. Vi fikk et øyeblikk et glimt av stokkene. Det var veldig få treller bundet til dem. De fleste hadde klart å rømme!
Dessverre var ikke vi de eneste som oppdaget det. Plutselig flokket det seg folk rundt stokkene, og skjellsord og forbannelser fylte lufta. Et par krigere kom i retning av oss. Vi kastet oss inn i nærmeste telt og tumlet over et ektepar. Vi holdt dem om munnen, slik at de skulle være stille. Med soveposene deres bandt vi dem fast, og med sokkene de hadde på seg, kneblet vi dem. Vi ville egentlig ikke skade dem, men vi ville da heller ikke bli oppdaget.

Vi snek oss ut igjen da alle hadde gått for å finne igjen trellene. Ikke en sjel var igjen i området. Vi beveget oss mot de nærmeste vikingbåtene. Ingen av oss kunne håndtere dem, men vi hadde da alle sittet på med dem i månedsvis, så vi visste sånn omtrent hvordan de skulle behandles.

Arnt, Lydia og jeg bestemte oss for å ta en av de mindre båtene. De andre krevde minst 10 roere. Denne kunne klare seg med 2, selv om det var god plass til 6 stykker. Vi hadde ingen anelse om vi hadde nok forsyninger til å overleve den lange turen. Ikke ante vi retningen heller. Heldigvis var det et veldig simpelt kompass der. Og jeg hadde en viss anelse om hvilken retning Italia lå.
Vi kappet tauene som tjoret båten fast til stranda og prøvde å dytte den ut. Det var ikke lett. Men etter noen minutter lå den og fløt. Vi klatret om bord og rodde utover. Lydia sjekket matlageret, og fortalte oss at det var nok mat til minst et par til tre måneder der, hvis vi var sparsommelige med maten. Vi prøvde å slå opp seilet, og etter nesten en time var det slått opp.

Vi var langt ute på havet da vi ble oppdaget. De andre Vikingbåtene prøvde å komme etter oss. Men alle sammen var store, og de brukte lengre tid på å gjøre seg klar til avreise. De var også tyngre, så de seilte tregere også. Det var litt at et kappløp i flere timer. Jeg og Arnt satt nede og rodde, mens Lydia prøvde å styre båten. Til slutt ga de opp.
De gikk uker. Mange uker. Til slutt over 2 måneder. Det var begynt å bli tomt med mat. Vi stoppet ved en kyst, nesten 3 måneder etter avreise. Vi ante ikke hvor dette var. Men med pengene til Arnt, fikk vi kjøpt 3 hester. Med kompasset, og et kjøpt, men veldig feil, kart, kom vi oss til Italia. Reisen tok nesten et år.

Og jeg fikk møte min kone, Claudia, igjen. Etter 4 år. Ungene mine var veldig fornøyde for å få meg igjen. Den minste husket meg ikke. De var nå 5, 6, og 7 år gamle. Vi var lykkelige over å ha kommet sammen igjen. Jeg kan ikke huske å ha følte meg lykkeligere siden den gang. Claudia hadde drevet gården godt. Hun hadde alltid forventet at jeg skulle komme meg tilbake, så noen andre menn hadde hun ikke hatt i mellomtiden. Vi var lykkelige. Italia var vakrere enn jeg kunne huske det, og jeg hadde ikke opplevd noe uvær siden jeg kom tilbake. Lydia fikk faktisk bo hos oss. Det viste seg, tragisk nok, at familien hennes hadde flyttet da hun kom tilbake.

Arnt storkoste seg også. Han hadde vokst opp på gården til Jarl Ulfric, da hans foreldre døde. Så dette var litt av et eventyr. Han elsket visst Italia. Han syntes det var veldig vakkert der, og bygde seg et hus ved siden av gården min.
Etter dette, fikk man aldri se oss uten et smil om leppene. Denne gleden ble familien vår kjent for, og folk fortalte historien om meg, Arnt, og Lydia, i mange generasjoner etter at vi var døde.

THE END

I Vikingenes Vold - del 1

Dette er nynorsk tentamenen min. Jada, som dere ser er den skrevet her på bokmål. Endret det senere til bokmål. Skrivefeil kan forekomme!

Det er nå 3 år siden jeg havnet her. Jeg heter Ezio, og jeg er trell. Vikingene bordet fiskebåten min utenfor kysten i Italia. Jeg ble tatt til fange. Nå sitter jeg her, i kjelleren, der vi treller bor.
Gården er enorm. Den ligger i en dal, og kysten er bare 50 meter unna gårdstunet. Gården eies av Jarl Ulfric, og familien hans.
Jeg har måttet jobbe hardt. Veldig hardt. De få jeg har blitt kjent med, har dødd av utmattelse. Vi må gjøre alt fra å fjerne griseavfall, til å kle på Jarlens familie. Ja, det er sant. Vi er treller hos Jarl Ulfric. Ulfric er en grusom mann. Han bryr seg ikke om oss treller. Men etter de 3 årene, har jeg i det minste lært meg Norsk.
Det var Ulfric som tok meg vekk fra familien min i Italia. Han slo ned kona mi, dyttet ungene unna og dro meg bort mens familien min så på. Ulfric og vikingbanden hans var på utkikk etter sterke treller. Uheldigvis gikk jeg innenfor denne kategorien. Som sagt, brydde de seg ikke stort om hvem de tok til fange, så lenge han så gjennomsnittlig sterk ut. De tok til og med en gammel mann. Han døde på den flere månedslange turen tilbake til Norge.
De tok en ung jente også. En 17'åring. Hun har det ikke godt. Jeg prøver å beskytte henne, og hjelper henne gjerne. Men hun blir ofte sent alene inn til Jarlen. Hun kommer ofte tilbake forslått og skamfull. Hun vil ikke fortelle noen hva Jarlen gjør med henne, men jeg har mine mistanker.
Vi er en gruppe på 8. Vi var 16. 5 av oss ble solgt til andre gårder, mens 3 døde.

I dag, da jeg ble fulgt hjem fra dagens arbeid i møllerhuset, la jeg merke til at et par skip seilte mot havna til Jarl Ulfric.
"Arnt, hvor kommer de fra?" spurte jeg. Arnt var en av de få som jobbet hos Ulfric som behandlet oss relativt bra. Han kunne finne på å komme sent på kvelden, med masse mat til oss. Vanligvis måtte vi koke suppe på et par kålhoder, fordelt på 8 personer. Det var ikke nok.. Hadde Jarl Ulfric funnet ut at Arnt ga oss mat av og til, hadde nok Arnt vært hodeløs.
"Så vidt jeg har blitt informert om, er det skip fra andre steder her i landet."
"Hva kommer de med?" spør jeg med et undrende blikk.
"Treller. Det skal være trellemarked her om et par dager."
Dette sjokkerte meg. Trellemarked. Jeg hadde vært med på det en gang før. Jeg ble ikke solgt. Jarlen ville beholde meg. Men i de kommende dagene, oppførte jeg meg bøllete. Jeg ble hardt straffet. Jeg gjorde dette for at Jarl Ulfric ville bli kvitt meg, og jeg kunne bli solgt. Alt måtte da være bedre enn dette!
Samtidig starter noen andre, uten å vite om trellemarkedet, og bølle. Spesielt den unge jenta, som nylig fortalte meg et hun heter Lydia. Hun var visst også fra Italia.
Etter noen dager var jeg blitt banket gul og blå. En dag ble jeg til og med pisket. Hvis ikke Jarlen er lei av meg nå og er villig til å selge meg, tar jeg sjansen på å rømme. Igjen. Jeg hadde prøvd før nemlig. Det gikk ikke bra. Jeg prøvde å klatre opp den ene klippen ved siden av gården, for å komme meg unna. Men Jarlen stormet ut, og plantet en pil i foten min. Jeg falt ned. Heldigvis slapp jeg unna med store smerter, men ingen mer alvorlige skader enn pilen i foten. Hadde jeg brukket et bein, hadde nok ikke Jarl Ulfric nølt med å henrette meg. Da hadde jeg vært ubrukelig.

Dagen var her. Trellemarkedet var i gang. Arnt kom ned til trellehytta. Han hentet både meg, Lydia, og et par andre menn opp. Han førte oss, gravalvorlig, ned mot stranda. Ved stranda var det slått opp flere dusin med telt. En stokk lå mitt på stranda, og der var trellene som skulle bli solgt var bundet. Jeg småsmilte for meg selv. Lydia så lettere nervøs ut. Hun ante ikke hva hun skulle her.
Han, og de andre trellene, blir bundet fast til stokken. 1 kraftig tau blir bundet rundt den venstre foten hans. Han mistet kjapt følelsen i foten, for tauet var så stramt at det stoppet blodgjennomstrømningen. Idet en lubben mann bøyde seg ned for å binde tauet rundt ankelen til Lydia, bøyer jeg meg over ham, og snapper den lille, men skarpe, kniven han har i baklommen. Han merker ingenting. Jeg legger kniven i støvelen. Den kjentes svært kald ut mot huden og jeg måtte passe på at jeg ikke skar meg på den. Den hadde dessverre ingen slire.

Kvelden nærmet seg, og det var visst stor interesse for trellemarkedet. Flere mennesker kom fra hver sin kant av landet. Det var til og med et par båter fra Sverige og Danmark på besøk.

Det blir kveld. Folk stimler seg rundt stokkene. Flere stokker er satt opp, og flere treller er blitt bundet til dem. Jeg så noen treller som var så slitne at de ikke greide å stå. Et par stykker besvimte.

Det kom mange mennesker bort for å kikke på oss. Jeg var tydeligvis veldig interessant. Folk kom fram og dro av meg trelleskjortelen. De kunne tydelig se hva alt det harde arbeidet hadde gjort med kroppen min. Samtidig kunne de se hvor fryktelig dårlig behandlet jeg var. Ryggen min var full av arr etter pisker, og jeg hadde blåmerker og skrubbsår over hele overkroppen.

Lydia hadde det ikke bra. Hun var veldig redd, og hun skalv av kulde. Noen menn hadde vært litt grove mot henne, og hadde spøkt, høylytt, om hvor fint det hadde vært å ha henne med hjem inn i soverommet.
Natten kom. Folk ble lei av oss og gikk å la seg. Salgsdagen var ikke før i morgen uansett. Mitt på natten ble et hyl hørt. Det var grotesk. Jeg var ikke sikker på om det var fra et menneske eller et dyr. Det hørtes uansett ikke noe koselig ut. Lydia krøp sammen ved siden av meg, og lente ryggen mot stokken. Hun ba meg, skjelvende, om å hjelpe henne fri.
"Hvordan? Jeg greier ikke å binde opp det tauet du har der. Dessuten sitter det en fyr der borte, og følger med på oss."
Hun lente seg litt unna og furtet. Jeg hørte et snork. Mannen som skulle passe på at vi ikke rømte sov! Han sov! Jeg hvisket det stille til Lydia.
Vi prøvde å binde opp tauet. Det var vanskelig. Det satt fryktelig stramt. Med et kom jeg på kniven jeg hadde i støvelen. Jeg førte hånda ned, og tok rundt knivskaftet. Men selvsagt greide jeg å kutte meg i leggen. Jeg kvapp til, men lagde ikke høy nok lyd til at vakten våknet. Han så fryktelig stor og sterk ut. Han hadde på seg en jernhjelm, og en krigsøks med doble egger lå i fanget hans. Lent mot stolen han satt på, var det et sverd.

Jeg begynte, forsiktig, å skjære i tauet. Det gikk ikke fort. Men etter noe rundt en halvtime, var tauet kuttet over. Jeg kunne ikke tro det var sant.
Etter enda en halvtime var Lydia løs. De andre trellene ble oppmuntret og startet å bråke. Jeg kastet kniven til dem og de prøvde fribilsk å skjære seg selv løs. Jeg og Lydia løp så stille vi kunne mot skogen.
"Hei der! STOPP!"
Vikingvakten hadde våknet. Han stormet mot oss, med øksa hevet.
"Hvis dere ikke stopper nå, skal jeg plante denne øksa i hodet deres!"
Jeg fikk Lydia til å løpe inn i skogen, mens jeg selv løp mot vikingvakten. Jeg hadde egentlig ingen plan. Jeg ville bare hjelpe Lydia. Han senket øksa. Heldigvis. Vi braste inn i hverandre. Jeg ynket meg da jeg traff de harde metallplatene han hadde i klærne sine. Han var uten tvil en kriger. Han løftet meg opp etter skjorta. Den røk, og jeg falt ned mot bakken. Da jeg landet, grep jeg tak i benet hans og dro til. Han falt bakover, og med et brak landet han på ryggen.

Jeg løp tilbake mot stolen der vikingen hadde sittet. Sverdet lå der fortsatt. Jeg grep tak i det, og løp gjennom teltene. På veien prøvde jeg å hogge i stykker teltstengene, slik at teltene raste opp på de som var inne i dem. For å spare tid, altså. Ingen fulgte etter meg da jeg braste inn i skogen. Jeg krøp sakte bortover, rett innenfor skogen. Jeg hadde god utsikt til markedplassen.

Lydia var fanget.

Les del 2 for fortsettelsen!
(Fant ikke noe passende bilde. Hvis jeg finner det, legger jeg det inn i bloggen senere)

Headsettomtale: Creative Tactic 3D Alpha

Creative Sound Blaster Tactic 3D Alpha er kort fortalte et vidunderlig headsett, hvis vi ser bortifra det latterlige lange navnet.

Harware info:

Produkttype: Hodesett
Anbefalt bruk: PC multimedia
Andre egenskaper: Støyundertrykkende krets, volumkontroll, THX TruStudio Pro, VoiceFX Technology
Hodetelefoner
Hodetelefontype Hodetelefoner - binaural
Hodetelefonenes formfaktor Ørekopp
Overføringsteknologi: Kablet
Lydmodus: Stereo
Responsbåndbredde: 20 - 20000 Hz
Følsomhet: 100 dB/mW
Impedans: 32 ohm
Membran: 40 mm
Magnetmateriale: Neodymium
MikrofonType: Avtakbar - boom
Følsomhet: -41 dbV/pascal
Motstand: 2.2 kohm
Responsbåndbredde: 80 - 14000 Hz
Koplingstype: 2 x hodesett ( minijack stereo 3.5 mm )
1 x USB ( 4 pin USB Type A )

Som dere ser over, er dette et bra headset. Men ikke dømm etter hva som står her, for dere ser selv at det finnes langt bedre. Dere bør teste det, før dere sier at det er dårlig. Valget mitt sto mellom Logitech G35, og dette. Valgte dette, fordi det var litt billigere. Og jeg angrer ikke et sekund.

"<b< Fantastisk lydkvalitet, overlegen og uslåelig surround </b>"
Lyden er, for å si det rett ut, fantastisk. Alle lyder høres riktige ut, og det er aldri noen skurrende undertoner, etc.
Lyden gir bokstavelig talt en helt ny dimensjon i spill. Før jeg kjøpte dette, hadde jeg Steelseries Siberia headset, og var storfornøyd med det, og syntes det var dritbra. Nå som jeg har testet lydkvaliteten i dette ser jeg at det bare var sludder og vissvass. DENNE var fantastisk.

Noe av det mest fantastiske med dette headsettet er surrounden. Ja, jeg har aldri hørt maken. Og jeg tror rett og slitt ikke det finnes heller. Det er 3D surround, det vi si at lyden kan komme fra absolutt alle kriker og kroker. Det kan gi deg et enormt fordel på slagmarken i diverse skytespill. Hører lett nøyaktig hvor fienden, skuddene, kjøretøene, osv kommer fra. Jeg kan høre om den er over meg, under meg, til skrå for meg, ved siden av, 2 eller 10 meter fra meg, osv. Testet headsettet nylig når jeg spilte Crysis 2, og det hjalp skikkelig på KD ratioen min. Selv om fiendene ble usynlige, kunne jeg fortsatt høre nøyaktig hvor de var. Man hører så nøyaktig at hvis noen skyter innen rekevide for deg, kan du sannsynligvis treffe ham i blinde. Så god er surrounden. Det gir deg et enormt overtak, og en helt ny dimensjon i spill.

" Bra byggekvalitet, men litt ukomfortabelt over lengre perioder "

Førsteintrykket når du setter headsettet på hodet er bra. Det sitter godt, presser ikke for mye, og faller ikke av. I tilleg veier det lite. Problemet er, at etter en halv times, 20 min spilling, kan det begynne å værke i ørene. Ikke at det gjør så mye at det gjør vondt, men det blir litt ubehagelig. Men det går kjapt over hvis du tar det av et par minutter. Altså, øreputene er vidunderlige, og passe myke, men de er litt små. Altså, de dekker ørene dine, men alikevel. I Siberia headsettet var trykket, og øreputene liksom rundt øret, men her er det rett på. Men det er ikke et enormt problem da.

Selve heasettet ser veldig stilig ut, og tåler relativt mye. Ikke at jeg har stått og kastet det i bakken, men det virker solid.
Ledningen er superbra. Den er helt flat, noe som gjør at den nesten ikke floker seg, og at den ikke klemmer seg fast på steder så lett. Har flere ganger kjørt over den med kontorstolen, men den er like fin. Har sikkert noe med at den er så flat.
Det er volumkontroll og Mute knapp for micen på ledningen, ca 2-30 cm fra headsettet. Det er nyttig, og er bra plassert. Det er også en "klips" som man kan sette ledningen fast i genseren, etc.

Det er en kabel, som deler seg i 2 3.5 kabler. Den ene til micen og den andre til lyden. Hvis man kobler disse 2 inn i det medfølgende USB lydkortet, og kobler USB'en til PC'en, blir det faktisk enda bedre. Man får da muligheten til å morphe stemmen din til uliker figerer, personer, skapninger osv. Har hatt det utrolig moro med å bruke stemmen som høres ut som en liten drittunge, slik at alle klikker over nettet, eller endre stemmen slik at jeg høres ut som en kvinne, og alle de kåte mannfolka som sitter på stolene sine maser om å adde meg som venn i diverse spill.

Micen er forresten støyreduserende, og klar. Kompisene dine vil ikke ha noe problemer med å høre hva du sier hvis dere gamer med hverandre.

Det er ikke spesielt nyttig, men en morsom sak er det da.

" Konklusjon "

Fantastisk headsett. Har du lyst på et supert headset, men ikke orker å bruke 1000 kr på et nytt ett, kjøp dette. Ikke tvil på det en gang. Trust me.

Den gir, som sagt, deg overlegen surround, og fantastisk lyd. Den åpner en helt ny del av spillene dine, som du ikke har testet før. Gled deg over fordelen ved å bruke 3D surround.

Pluss: Superb lydkvalitet, overlegen surround. God byggekvalitet, flott mikrofon.
Minus: Blir litt klamme og varme etter en gaming session, litt vonde for ørene etter en stund.

Lydkvalitet: 10/10
Surround: 10/10
Byggekvalitet: 8/10
Komfort: 8/10

Rett og slett, LØP OG KJØP!

Huawei Titan U8800 anmeldelse

Anmeldelse av Huawei Titan U8800

Huawei er et relativt ukjent mobiltelefonmerke for svært mange. Men det er nok et av mine nye favorittmerker.

Denne telefonen har slående spesifikasjoner til sjokkerende pris. Bokstavelig talt er den minst like kraftig som flere av mobilene til 3000 kr og oppover. Den er virkelig verdt hver eneste krone, og til prisen på ca 2000 kr, er det et virkelig røverkjøp. Helt suverent.

Form: Trykkfølsom uten taster
Størrelse:120 x 62 x 11,6 mm
Vekt: 135 gram
Skjerm: TFT, 3,8 tommer, 480 x 800 piksler, kapasitiv trykkskjerm, 16 mill farger
Snarveistaster: Tastelås
Inn-/utganger: Micro-USB, minijack
Kortplass: Micro-SD (Inntil 32 G8)
Eksternt antenne-uttak: Nei
Menysystem: Android 2.2
Bluetooth: Ja
3G: Ja
Radio: Nei
Kamera: 5.04 megapiksler
Super-3G: Ja
HSPA+: Nei
Mobilnett: GSM 850/900/1800/1900 MHz, HSPA 900/2100 MHz
Super-3G (HSPA): Ja, HSDPA 7,2 Mbps
3G: Ja
Edge: Ja, klasse 10
Bluetooth: Bluetooth 2.1 med EDR og A2DP
Wi-Fi: Ja, 802.11 b/g/n
GPS: Ja, assistert
Henting av e-post: POP3, IMAP4, Exchange
Oppgitt batteritid:Ikke oppgitt
SAR-verdi: Ikke oppgitt

Prosessor: Qualcomm 800 Mhz
Lagringsplass: 4 GBB
Minnekort: Micro-SD, støtter inntil 32 GB
Arbeidsminne: Ukjent
Lagring for operativsystem: Ukjent
Nettleser: Webkit
E-postleser: HTML-støtte direkte, POP3, IMAP4, SMTP, Exchange
Nyttefunksjoner: Alarm ,filbehandling, oppgavebehandling, ordbok, Google Maps, søk, verdensur, stoppeklokke, tidsur, Messenger, notater, oppgaver, kalkulator, Dockuments To Go, Android Market
Synkronisering: Google, Exchange Activesync, Outlook, RSS, Podcast
Mediefunksjoner:Tilfeldig avspilling, gjentagelse, spillelister
Medieformater:MP3, AAC, AAC+, eAAC+, WAV, WMA, MP4, H.264, H.263, WMV
FM-Radio: Ja, RDS
Trådløs stereo (A2DP): Ja
Medieutganger: Micro-USB, minijack 3,5 mm
Javastøtte: Nei
Spill og underholdning: YouTube, ingen forhåndsinstallerte spill

Kameraoppløsning: 5 megapiksler
Autofokus:Ja
Zoom:Ja, digital
Blits eller fotolys: Ja (LED)
Videopptak: 1280 x 720 (720p)
Annet: selvutløser, 4x digital zoom,

Designet er veldig pent, men kan dessverre mine om de andre, dyre smartelefonene. Noe som i og ferseg ikke er noe i veien med! Med tanke på prisen, og spesifikasjonene skulle man trodd at den var ganske så dårlig bygd. Men tvert om. Den er solid, og byggematerialene er veldig bra.
Eneste minuset er at det er rett og slett vanskelig å ta ut batteriet, det sitter så godt. Med andre ord, verken batteriet eller dekselet vil falle av hvis du mister den i bakken.
Under skjermen sitter det 4 berøringsknapper. Men for å være ærlig, synes jeg rett og slett de burde vært fysiske, for det er veldig fort å dulte borti en av de, for eksempel "Hjem", og gå ut av programmet du bruker, med et uhell. Det er kun 2 fysiske knapper. Av-og-på knappen, og volumkontrollen.

Som dere ser her, en absolutt kraftig telefon, og da spesielt med tanke på prisen. Før hadde jeg Samsung Galaxy Spica, en telefon til ca 600 kr mer, og den kan ikke måle seg med denne. For det første, Spica lagget til og med ekstremt på Angry Birds, og hang seg opp flere ganger om dagen. Hvis et program hang seg opp, tok det laaaang tid før telefonen skjønte det, og spurte om du ville avslutte programmet. Her henger den seg opp litt av og til i starten, men går supert etter hvert. Hvis et program slutter å svare kommer det 2 valg opp umiddelbart. "Lukk programmet", eller "Vent til programmet svarer"
Skjermen er veldig skarp, og med pene farger, bidrar den til den gode opplevelsen du får av å bruke telefonen.

Den drar også alt av apps som er på Android Marked og, uten lagg, og den starter også veldig kjapt.
Eneste minuset er at av og til henger ikke skjermen helt med i HQ på Youtube.

Musikkspilleren er flott, lyden er super, men selve musikkmenyen er litt grå og kjedelig.

- KAMERA -

Kameraet er faktisk ganske så bra det også. Med 5 mpx kamera, er de fleste bildene, så sant du har godt nok lys, veldig pene. Fine farger har den også. Kameraet er også veldig bra, men synd at man verken har innebygd redigering til verken bilder eller video, noe som er synd, med tanke på det er en multimedia telefon. Kameraet har også blitz.
Veldig synd det ikke er en egen kameraknapp!

- MENYSYSTEMET -

Menysysteme, og brukergrensesnittet, er veldig, veldig bra. Det går smooth, og ser virkelig bra ut. Det er vanskelig å forklare, men den ser virkelig bra ut, selv bedre enn på svært mange av de populære HTC og Sony Ericson telefonene. Selve menyen scroller nedover på en veldig pen, brukervennlig og frisk måte. Bakmenyen, altså der du selv kan sette widgets, apps, osv ut, er også fin, brukervennlig. På denne scroller du sidelengs. Altså nøyaktig det du forventer fra en Android telefon.
Det er lynkjapt å gå imellom menyene, og den henger seg aldri opp. Man kan velge å ha alle animasjoner, eller bare få, eller til og med ingen. Hvis man har ingen, går det en smule fortere gjennom menyene. Men det sier jo seg selv.

Noe merkelig er det at skjermtastaturet, som forresten fungerer veldig bra, mangler ø og å som "snarveier". Den har bare æ. Altså, for å få å må du holde inne "A" en stund, og det samme med "Ø", altså, hvis du holder inn "O" en stund, får du opp "Ø"

KONKLUSJON:

For å si det mildt, er den verdt absolutt alt du betaler for den og litt til.
Om jeg så hadde betalt 4000 tusen for den, hadde jeg ikke synes den var for dyr. Hvis du har planer om å kjøpe en ny smarttelefon, ikke svi av 5000 for en, kjøp denne. Den er jo ikke helt det samme som de andre merkene sine toppmodeller, men noe stor, merkbar forskjell, er det ikke.

Kort sagt:

- Sprek Android-mobil til lav pris
- Mange funksjoner
- Bra batteri
- Mange tilkoblingsmuligheter
- Bra kamera, bildevisning, super og se film på, og videoavspilling.
- HD video

- Ikke norske taster
- Mye plast i dekslene

Karakter: 9/10

ANBEFALES PÅ DET VARMESTE!

Norsk tentamen stil! Del 2.

Les del en først! :)

Vi åpnet opp døren til hytta, og løp ut. Vi måtte finne hjelp. Vi løp langs veien for å komme til parkeringsplassen.

Men helt plutselig, lyst det 2 skarpe lykter mot oss. Bilen. Bilen, med mannen kom. Han kjørte fort mot oss, tydeligvis med hensikt til å kjøre over oss. Da han kom nærme, kastet vi oss til hver vår veikant. Jeg landet med ansiket ned i søla. Bilen raste forbi, tok en brekkslædd, og dunket inn i et tre. Svart røyk tøyt ut av panseret. Plutselig sto bilen i full brann.
Mannen stormet ut av bilen. En stor schæfer fulgte etter han. Begge to løp mot oss. Vi skrek, og fikk satt fart på beina. Vi spuret gjennom skogen, og det var flere ganger jeg og Adrian kom ute av syne for hverandre.
Vi løp rett ved siden av en kraftig elv, så fort beina våre kunne. Det føltes nesten som om jeg løp fra beina mine. Plutselig bråstoppet jeg. Jeg satt foten min fast i en grein. Jeg dro og rykket, mens mannen og den store hunden næremet seg med stormskritt. Jeg røsket foten løs, og skoen satt fast under greina. Jeg tok igjen Adrian, og løp.
Men helt uventet stoppet tregrensa. Forran oss var det et stup. En foss falt nedover klippen. Det var minst 15 meter ned. Vi ante ikke hvor dypt vannet var. Det kunne jo være alt fra flere meter, til bare noen cm dypt. Vi tok sjansenm og kastet oss utfor. Vi dalte nedover. Lenge. Plutselig brøt jeg vannoverflaten, og tumlet ned i dypet. Dypt nok, var det i alle fall. Hvite bobler kom ut av munnen min mens jeg sank. Jeg traff den gjørmete bunnen. Jeg svømte oppover, mens verdifulle bobler fløt oppover, fortere enn meg. Det var svært dypt. Jeg begynte å tvile på om jeg kunne holde pusten lenge nok til og kommet til lufta. Skulle jeg bare gi opp? Nei.

Endelig kunne jeg fylle lungene med luft. Jeg nøt hvert eneseste drag av luft. Jeg kikket opp. Jeg kikket rundt meg. Ingen var å se. Ikke engang Adrian.

Til venstre for meg kom Adrian opp. Han hulket, og spydde ut vann. Jeg dro ham opp på land, og la han over på siden. Han begynte å gulpe opp masse vann.

Mannen og hunden hans var ikke å se. De kunne visst ikke klatre ned klippen. Men hun visste at det ikke var over enda. Da Adrian endelig greide å samle seg nok til å reise seg, haltet vi bortover langs elva. Lenge. Da vi trodde vi bare kunne gi opp, fikk vi øye på byen vår, langt nedenfor der vi sto nå. Minst 5 kilometer ned fjellsiden. Vi subbet nedover en god stund. Trodde vi hadde vunnet. Men nei.
Plutselig hørte jeg et smell, og Adrian deiset i bakken. Han hadde fått et stort åpent, blødende hull i nakken. Gevær? Fy søren. Tenk på at dette skjedde i sommerferien!
Jeg hadde sett en gutt dø. Det var fryktelig. Jeg kunne ikke løpe lenger. Raseriet var for sterkt. Jeg klarte ikke å tenke skikkelig. Jeg hørte enda et smell, og kula traff en mauertue noen meter unna meg. Jeg kastet meg ned i det lange gresset. Og krøp oppover. Mannen kunne ikke se meg. Hunden var borte. Han gikk mot meg. Fikk ikke øye på meg. Og gikk forbi.

Jeg reiste meg sakte og stille opp. Fant fram kniven jeg hadde stjålet fra hytta. Jeg snek meg bak mannen. Han kikket forvirret rundt seg. Akkruatt i det jeg skulle stikke kniven i ryggen hans, snudde han seg rundt, og dro til meg. Jeg ble kastet bakover, og landet på ryggen, men slapp ikke kniven. Mannen siktet, og skjøt. Han traff meg i hånden. Jeg kjente at sener ble revet over, at bein ble knekket i to. Det gjorde meg bare enda mer sint.
Jeg kastet meg mot ham, med kniven i været. Han grep tak i meg, men jeg vred meg unna. Slang meg bak ham, og hoppet opp på ryggen hans.

Jeg hadde aldri sloss før. Aldri skadet noen. Men denne mannen gjorde meg til et brutalt villdyr.
Jeg stakk kniven hardt inn i nakken hans. Kjente den skjære gjennom bein, muskler og sener. Kjente blodet dekke hånda mi. Kjente raseriet.

Jeg følte meg fryktelig.
Da mannen falt om på bakken, med kniven stående i nakken, hylgråt jeg. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde skjedd for å få meg til å gjøre noe sånt? Dagen før hadde jeg vært en vanlig skolelei jente. Chattet med venner på facebook og MSN.

Men nå? Jeg hadde drept en mann. Knivstukket en mann. Hvordan kunne jeg nå gå tilbake til det vanlige livet mitt, med venninner, gutter, skole og facebook?
Jeg følte meg som et fryktelig menneske. Jeg hadde i løpet av 42 timer opplevd mer enn de fleste normale voksne mennesker ville ha opplevd.

Jeg greide meg ikke bra resten av livet. Kunne ikke leve normalt. Følte meg som et monster.
Jeg ble satt inn på et psykiatrisk sykehus noen år etterpå. Orket ikke mer. Greide ikke mer av de negative tankene om meg selv. Hatet meg selv.
Et par dager, kan forandre et menneskes liv for alltid.

Norsk tentamen stil! Skuffende karakater

Her er min norsk tentamen stil, som læreren min ga meg en skuffende 4/3. WTF? Jeg var veldig fornøyd jeg! Det eneste han kunne klage på var noen trykkfeil og noen få kommafeil. Og han sa at jeg skrev aaaaaaaltfor langt.

Hvilken karakter ville dere gitt denne stilen?

Det var første dag i sommerferien. Sykkelen var ødelagt. Mamma og pappa var på jobb. Jeg hadde ingen planer. Av og til er det sinnsykt deilig og ikke å ha noen planer. Andre ganger så, ja ... plager det meg på en måte. Jeg vet ikke helt hvorfor. Klokka var ti da jeg våknet, og jeg startet dagen med innboksen. Utenom alle facebook-oppdateringene var det en mail som forundret meg.
Og det var en skremmende, men spennende mail.
Avsenderen var ukjent. Da jeg søkt på nettet etter e-post adressen, fant jeg ingenting. På e-posten sto det noen få ord:
"Kom til Værhårveien, still deg bak bensinstasjonen. Jeg vil møte deg der om en time"
Nysjerrig som jeg var, kunne jeg ikke la denne sjansen glippe fra meg. Jeg skulle bare ta en titt på hvem det var, hadde ikke tenkt til å vise meg. I hvert fall ikke før jeg fant ut hvem dette var.

Jeg tok sjapt på meg en rød hettegenser, og tok på en joggebukse. Jeg sprang ut døra, og kom fram til bensinstasjonen. Bak bensinstasjonen var det et lavere tak. Ca 2.5 meter høyt var det opp dit. Jeg hadde lenge drivet med parkour, en "sport", som handler om å komme seg fra A til B på fortest måte. Altså å hoppe fra tak til tak, løpe/klatre opp vegger, hoppe over gjerder, og lignende. Jeg hadde drivet med denne "sporten" i flere år, så en 2.5 meter høy vegg var ingen match for meg. Jeg gikk bakover, sakte, beregnet, før jeg spurtet rett mot veggen. En meter fra veggen hoppet jeg opp, satte den ene foten på veggen, og sparket fra. Jeg ble skjøvet over en meter oppover, grep tak i kanten over meg, og halt meg opp. Jeg fant noen kasser på taket, og satt meg ved siden av dem, for å vente på denne mystiske personen som skulle dukke opp.

Jeg ante at jeg gjorde noe dumt. Noe veldig feil. Noe til og med svært farlig. Men nysjerrigheten min var ikke til å stoppe. Jeg måtte bare finne ut hvem som kom.
Plutselig, dukket det en mann opp fra skyggene bak kassene. Han var høy, med stor svart jakke og mørke jeans. Han hadde hette på, så jeg kunne ikke se hvem han var, der han sto i skyggene. Plutselig kom jeg på at dette var idiotisk. Tenk å vente på en ukjent person, som hadde sendt meg en epost om å møte ham. Hvor mange ganger hadde jeg fått hørt at jeg ikke skulle møte fremmede over nettet? Vel, nå var regelen brutt.
Jeg kunne ikke stikke derfra heller, for mannen sto nedenfor. Forran på bensinstasjonen var det 4 meter ned, noe jeg helst ikke ville hoppe ned, med tanke på at asfalt er hardt, og ja, jeg ville helst la være å brekke beinet.
Jeg krøp sammen oppe på taket. Vel vitende om at den minste bevegelse kunne få mannen til å få oppmerksomheten rettet mot meg. Jeg var svært synlig. Hvis han bare så opp, og til siden, ville han få øye på meg. Han stirret ut mot veien. Han sto helt stille i flere minutter. Men plutselig pratet han.
"Kom ned fra taket vesla, jeg vet du er der"
Han visste hvor jeg var. Hvordan visste han det? Jeg hadde jo sittet helt stille? Dette var skremmende.
"Kom ned fra taket Vilde, før jeg må hente deg!" ropte han opp til meg, mens han fortsatt så mot veien.
Fy søren. Han viste navnet mitt! Dette var creepy! Hva skulle jeg gjøre? Jeg fikk øye på en annen bygning, bare noen meter fra der jeg sto. Det var nesten 3 meter unna, hvis jeg greide hoppet, landet jeg på det flate taket, og kunne derfra hoppe videre til neste tak, klatre ned stigen, og ned på bakken. Skulle jeg ta sjansen? Skulle jeg gjør det?

Jeg turte ikke å tenke mer. Jeg måtte handle. Det var for skummelt å stå her, mens en ukjent mann snakker til meg.
Jeg reiste meg opp, stille. Plutselig rettet mannen blikket mot meg. Øynene hans var grå. Noe av de kaldeste, og mest umotbydelige øynene jeg noensinne har sett. Jeg reiste meg sjapt opp, og løp langs taket. Jeg nærmet meg kanten, gjorde meg klar, tok sats, og hoppet. Jeg fløy gjennom lufta i noe som føltes som en evighet, helt til jeg traff kanten på det andre taket med kneet. Jeg skrek, og falt ned de 2 meterne til bakken. Jeg landet hardt i grasset, og besvimte.

Jeg våknet opp. Døsig. Jeg lå sammenklemt i et lite rom, ante ikke hvor. Jeg var usikker på om jeg hadde øyna åpne eller ikke. Jeg så i alle fall ingenting. Jeg sparket hardt framover, og traff noe hult. Metall. Jeg slo møt veggen igjen. Hørte den samme hule lyden igjen. Samtidg hørte jeg lyden av motordur, og merket at vi beveget oss. Hvor var jeg? I en bil? Jeg ble livredd. Fikk panikk. Begynte å grine. Jeg famlet etter mobilen. Fant den ikke. Søren, den glemte jeg jo hjemme. Hva i all verden var jeg for en idiot? Jeg var en 15 år gammel jente, og burde være smart nok til og ikke rote meg bort i noe sånt som dette! Dette var helt sykt. Dette var noe jeg hadde lest om, og sett på film om. Jeg hadde aldri trodd at noe sånt kunne skje. Ikke med meg. Ikke nå, Ikke første dag i sommerferien. Var dette en drøm? Jeg kløp meg selv i armen. Au, nei dette var ikke en drøm. Hva skulle jeg gjøre? Hva kunne, jeg gjøre?

Det kjentes ut som om vi kjørte i en evighet. Det tror jeg nesten vi gjorde også. Jeg ble ekstremt støl i kroppen. Jeg måtte da ha ligget her i flere timer. Dessuten hadde jeg begynt å svette. Det var noe vanvittig varmt her inne. Luften begynte også å bli dårlig. Hva var det for et grusomt menneske som kunne sperre unge jenter inne i bagasjerommet på en bil? Helt plutselig ble jeg kvalm. Og det noe fryktelig. Jeg kjente noe komme opp halsen, og kastet opp. Inne i bilen. Spyet rant over genseren min, og ned på bakken. Bakken ble klissete av spyet. Jeg ble mer og mer kvalm. Jeg spydde og spydde. Like før jeg ikke trodde jeg kunne puste mer, stoppet bilen. Noen gikk rundt den. Fiklet med en lås.
Og plutselig åpnet bagasjeromsdøra seg. Jeg ble totalt blendet av lyset. Ble nærmest paralysert. Kunne ikke se noe. Øynene svidde. Jeg kunne så vidt skjelne silluetten av en mannskikkelse i det skarpe lyset. Sakte vendte øynene mine seg til lyset. Jeg så nå hvem som sto forran meg.
Han var en høy mann i 40'årene, med ekstremt bustete hår, masse arr, og ugjevnt beskjært skjegg. Han var skremmende. Øynene lyste stygt mot meg. De stirret rett inn i øynene mine. Ville ikke vike fra meg. I hånden holdt han en kniv. En lang, lang kniv. Den blinket i det skarpe lyset.
"Kom deg opp. Nå"
Jeg turte ikke å gjøre noe annet enn han ba meg om. Jeg kunne ikke. Jeg var så døsig, svimmel, og kvalm at jeg ikke brydde meg. Da jeg prøvde å komme meg ut, falt jeg, og gikk på trynet i asfalten. Jeg kikket rundt meg. Jeg lå mitt ute på en åpen parkeringsplass, med skog rundt meg på alle kanter. Et par fotballmål, og en lekeplass, og et stengt tivoli lå noen hundre meter unna. Stedet var helt folketomt.

"Opp med deg, din fordømte dritt!" Ropte mannen, og sparket meg brutalt i ryggen. Jeg prøvde å reise meg. Jeg orket ikke. Hadde for vondt i kneet, og var altfor svimmel. Før jeg rakk å reagere, grep mannen tak i hetta mi, og dro meg opp. Jeg gispet. Følte meg kvalt. Han gikk mot skogen, med meg etter, mens han holdt et fast grep i hetta mi. Han dro meg inn, og det langt. Rett før jeg trodde at beina mine var gele, dyttet han meg inn i en hytte. Han grep tak i meg igjen, førte meg mot en dør, åpnet den, og kylte til meg i ansiktet så hardt at blodet farget veggen. Jeg fløy inn i det tomme, mørke rommet, og mannen låste døra.

Jeg lå på det harde tømmergulvet, mens blodet rant ut av nesa. Jeg fant ingenting å tørke med. Blodet nærmest fosset ut. Jeg prøvde å tørke meg, men det eneste jeg oppnådde var bloddekkede jakkeermer, og blodige hender. Jeg sovnet straks.
En stund etter våknet jeg. Det var totalt mørkt der inne. Det eneste lyset kom fra den lille glippa mellom døra og dørkarmen. Jeg krøp mot den. Sakte.
Jeg hørte en bil reise fra hytta. Mannen var ikke her lenger. Han hadde forlatt meg.
Plutselig grep noe rundt skuldra mi. Jeg skrek, og vred meg unna. I det svake lyset fra dørkarmen var det en gutt. En gutt på ca 14-15 år. Og han var svært såret.

Etter en stund, pratet jeg litt sammen med gutten. Jeg fikk vite at han het Adrian, og at han hadde vært her i noen dager. Han fortalte at mannen hadde slått ham. Flere ganger. Han hadde til og med varmet opp et brekkjern i oven, og så slått ham med det. Jeg kunne se at han hadde mange sår. Ansiktet hasn var fullt av arr, og ryggen hans hadde masse røde svimerker og blåmerker. Han hadde et stort åpent sår i skuldra, og ingen sko. Han lå bare i en maltrakta bukse. Han fortalte at han var sinnsykt glad for å se meg. Vel, for min del, ville jeg helst ha ungått allt dette. Og blitt hjemme, for å slækken forran TV'en, hadde nemlig ikke vært så verst. Men vi måtte ut.
"Adrian, se om du finner noe. Vi må ut herfra, jeg hater dette. Dette er det skumleste jeg noensinne har opplevd. Har du noe, vi kan bruke for å komme oss ut?"
Han krabbet rundt i rommet. Han fant en lang, flat metallstang. Vi prøvde å få den under tredøra, men det gikk akkuratt ikke. Det var bare noen millimeter fra.

Vi startet å slå den mot kanten av døra, for å gjøre åpningen større. Etter nesten en time fikk vi den igjennom. Vi grep tak i den av alle krefter, og dro oppover. Døra bøyde seg, og knakk nesten. Etter en god stund, ble hengslene revet fra hverandre, og døra falt utover, og traff veggen på den andre siden. Vi raste gjennom hytta, for å finne veien ut. På en benk lå kniven, og uten å helt tenke over det, grep jeg tak i den. Adrian stirret på meg, men sa ingenting.

Her slutter del 1. Stilen var for lang for en blogg! Del 2 legges straks ut!

Nerf Tornado vanngevær anmeldelse!

Har du lyst på en vannpistol/gevær du kan sprute på andre med i sommer? Som du kan ha episke kamper med vennene dine? Som du slipper å fylle opp hvert halve minutt? Og ikke et som spruet 2 meter, og blir ødelagt i løpet av et par uker? Vel, har har du drømmevanngeværet ditt.

Nerf Super Soaker Tornado-Strike er et hvitt og oransj passe stort vanngevær. Den har ingen avtrekker, men man slipper heldigvis å måtte pumpe i 10 sekunder før man kan skyte. Et pump, og den skyter 5-6 meter. Veldig bra.

Den skyter vann i "spiraler", altså at den sprer seg langt ut på lang avstand. Måten man bruker den på minner om en pumpehagle, bare at man ikke har avtrekker. Veldig praktisk slippe å pumpe lenge, bare et pump, en fin sprut. Eneste minuset med pumpingen er at det er ganske tung å pumpe. Man blir litt sliten i armen etter å ha pumpet den inn, etter hvert skudd. Den burde vært raskere og mindre slitsomt å dra inn, men det går helt greit.
Den er i og forseg ganske så treffsikker. Selv om den sprer seg etter et par, 3 meter, treffer den målet, bare med større sprut. Som en hagle, altså.

Utseendemessig er den helt rå. Den både ser ut som kvalitet, og føles som kvalitet. Man kan også custumize våpnet. Man har en "skulderstøtte", og den kan man endre lengden på. Det er flere hakk. Hvis man føler at man ikke trenger den, eller at den er unødvendig, er det bare å fjerne den. Det tar maks 3 sekunder.
Et av de største plussene med dette vanngeværet som gjør at det overgår de fleste andre, bortsett frar utseende, og kvaliteten, er at det er mulig å bytte magasin. Ja, du tentke rett, du kan reloade det. Akkuratt som på et ekte gevær. Det følger med et magasin på 300 ml, og man kan kjøpe flere enkeltvis u butikken. Veldig praktisk å slippe å måte bruke tid på å fylle den opp i en vannkran eller noe hele tia. Man kan bare realoade som man gjør i for eksempel skytespill. Altså dra ut magasinet, og sett inn et nytt. Synes du dette hørtes stress ut? Vel, det er det ikke. Det er veldig lett. Det er både lett, og føles bra ut.
Det er mulig å gjøre det like fort, og enkelt, og på akkruatt samme måte som i alle skytespill. Altså fort. Den faller heller aldri ut, for man må dra inn en liten "knapp", som på et ekte stridsgevær, for å fjerne magasinet.

Enda et pluss er at det også er "digg" å sette inn magasinet.
Det føles så riktig ut. Den klikker fint på plass, og passer perfekt. Aldri hatt noe styr med å sette den inn. Med litt trening kan du bytte magasin på 3-4 sekunder. Magasinet har også et "beltefeste", altså at du kan feste det i beltet, sånn at du slipper å bære det. Smart!

Alt i alt, det beste vanngeværet jeg har prøvd.

Nerf Tornado er vel et av de beste, ikke alt for dyre vanngeværa du får kjøpt. Det ser langt ifra billig ut, og føles ikke billig ut heller. Du får kjøpt den til 250-300 kr i leketøysbutikker.

Pluss: Flott gevær, super måte å bytte magasin på, flott design, bra at man kan endre på den, veldig bra vekt, tåler mye.

Minus: Man må ta i litt for å pumpe.

Holdbarhet: 9/10

Følelse: 9/10

Sprutelengde: 7/10

Treffsikkerhet: 8/10

Selve våpenet: 9/10

Et must buy for deg som trenger et vanngevær til sommeren!

MERK: Lillebroren min kjøpte den, jeg har ikke vært i leketøysbutikken på en stund.
Jeg skal skrive en vannpistol anmeldelse senere, av den flotte Nerf pistolen, som jeg dessverre ikke husker navnet på

Har noen overnaturlige krefter?

Har du hørt om ønskekvist? Tror du at det funker?
For noen
Bare noen
Noen greier det med kleshengere.
Når bestefaren min går med en kleshenger over vannkabler etc, bøyer den seg nedover/vris seg. Helt serr! Hvis jeg prøver, er den helt stille. Klart, jeg prøvde jo bare i noen få sekunder da, skal prøve mer seinere. Men serr, for han vrir den seg nedover.
Pappa greier det heller ikke, men hvis for eksempel Odd, kompisen hans, tar på skuldra til pappa mens han holder en ønskekvist eller kleshenger, vrir den seg da.

Fy flate så freaky!

Er det bare jeg, eller er det noe rart? Jeg greier det ikke. Jeg kan love deg, han trikser ikke. Fronten bøyer seg ned mens jeg ser på, mens endene fortsatt er rette. Selve plasten vrir seg på en måte.

Greier du det? Prøv å gå over en vannledning ellernoe med en plastik kleshenger

Lagt til 2011-05-13 22:37:
Sorry for kort blogg forresten

Samsung Galaxy Spica anmeldelse!

Da jeg kjøpte Samsung Galaxy Spica til halv pris på Expert syntes jeg den var fantastisk. De første ukene med telefonen var en drøm, og jeg kunne ikke forstå at Expert kunne selge denne telefonen for 1600 når den vanligvis kosta 3000 kr. Men etter noen måneder med telefonen begynte noe og skurre.

Samsung Galaxy Spica er en Android telefon utviklet i et sammarbeid med Google og Samsung. Resultatet er dermed denne relativt bra smarttelefonen. Man får i alle fall mye for 2500.

SPESIFIKASJONER

Form: Trykkskjerm
Størrelse: 11,5 x 5,7 x 1,2 cm
Vekt: 124 gram
Skjerm: TFT, 3,2 tommer, 320 x 480 piksler, 262 000 farger, kapasitiv
Snarveistaster: Volum/zoom, kamera, tastelås
Inn-/utganger: Micro-USB, minijack
Kortplass: Micro-SD
Eksternt antenne-uttak: Nei
Menysystem: Android 2.2

Det som følger med i pakken er:
• Telefon
• Batteri
• Brukerveiledning
• CD med programvare
• Lader
• Datakabel
• Hodesett med 3,5 mm minijack-plugg
• Micro SD innekort på 1GB med adapter til Mini SD

DESIGN OG MENYER:

Telefonen har et veldig godt design. Jeg synes det er den best designa Samsung telefonen som er på markedet. En positiv ting med telefonen er at den også innholder noen tasteknapper, noe som er praktisk når man for eksempel på rette på en skrivefeil på meldinger og lignende. Menyene er veldig stilige, minner veldig mye om den i Apple sine håndsholdte maskiner. Man har også muligheten til å designe menyene helt selv. Åssen klokke vil jeg ha, hvor mange mapper, hvor på menyen skal internett ikonet stå? Hvilken program skal være lett tilgjengelig? Alt dette er opp til deg. Nederst på touchskjermen er det normalt sett 4 ikoner. Disse ser du nesten hele tiden. Det er opp til deg hvilken programmer som skal stå der. Personlig har jeg Oppringing, Meldinger, Wi-Fi, og Nettleser. Altså det jeg bruker mest. Man kan "lage" 9 egendesigna menysider. Man kan også lage mapper.
Telfonen har alt av programmer en smarttelefon burde ha. Alt av multimedia som YouTube, Nettleser, Wi-Fi, Musikkspiller, Email, Facebokk, Twitter osv. Alt sammen er lett tilgengelig via menyene.
Jeg bruker veldig ofte telefonen til å skjekke Facebokk og GR, og Nettleseren er veldig bra. Den er helt klart ikke like "smooth" som Appels Iphone når det kommer til nettsurfing, men den er absolutt brukbar. Problemet er at hvis du har mer en 2 av disse programmene oppe på en gang pleier telefonen å henge seg helt opp. Noe den gjør ofte. Min versjon av telefonen henger seg normalt sett minst en gang om dagen. Noe som er fryktelig irriterende. Spesielt YouTube og Nettleser liker den å henge seg opp. Etter en stund kommer det opp en liten valgskjem der det står "Lukk program" eller "Vent". Men ofte kommer denne beskjeden irriteredne sent.

ANDROID

Telefonen er altså en smarttelefon, med alt av programmer man forventer. Et stort luss er Android Market, en marketplass der man kan kjøpe og laste ned hva som helst. Alt fra bilder, musikk, spill, og programmer kan lastes ned, enten ved betaling, eller laste ned gratis. Problemet er at alt kan legges ut her. Til og med pornoprogrammer av nakne damer. Samsung gidder tydeligvis ikke å skjekke igjennom alle programmene som blir lagt ut. Flere programmer har virus, eller leser all kommunikasjonen din. Noe som er sløvt av Samsung, synes jeg. Android Market har heldigvis tonnevis med bra, og flotte programmer, og man blir kjelden lei av spillene. Jeg bruker ofte telefonen ti lå spille i bussen og bilen.
God lyd og musikkspiller har telefonen også.
Mobilen har mange spill, pga AM (Android Market), og den er relativt god på det. Problemet er at noen spill lagger pga alle de forskjellige spesifikasjonene til Android telefoner. For eksempel Angry Bird lagger som fy på denne telefonen.

Jeg anbefaler Samsung Galaxy Spica til folk som ønsker seg smarttelefon, men ikke har allverdens av penger. Problemet er at du må passe på å ikke slenge telefonen i veggen når den henger seg opp, noe den ofte gjør. Den er altså ikke pålitelig, hvis du vil ha en pålitelig smarttelefon, kjøp Iphone i stedet.
Men den gjør absolutt nytta si, og den er veldig bra til prisklassen!

Pluss: Stor skjerm, delikate menyer, veldig bra med tanke på prisen, masse programmer på Android Market, alle mulighetene som en smarttelefon burde ha.

Minus: Henger seg veldig ofte opp, starter tregt, lagger på noen spill. Må laste ned Norsk skjermtastatur fra Android Marked.

(Sorry for skrivefeil, Word'en på PC'en min har bestemt seg for at den ikke gidder å rette skrivefeil)

Tidenes råeste drøm:

LOL! Jeg må ha hatt tidenes rareste drøm. Jeg må bare fortelle om den. Og jeg husker hele!
Ok lets rock:

Jeg og klassen var på motorsykkeltur. Vi var høyt oppe på åsene ovenfor en by. Plutselig fløy det MANGE helikoptre over oss. Vi ante ikke hvorfor. Og så lettet det flere helikoptre nede fra byen.

Vi stoppet motorsyklene. Plutselig, rett over oss, dalte noe som så ut som en atombombe mot akkuratt der vi satt på motorsyklene. Den kom nærmere og nærmere, og alle i klassen skrek. Da atombomben traff bakken, spratt den opp igjen, og transformerte til et spesielt jagerfly.

Så plutselig det 2 store jagerfly mot oss. Rett mot oss. Jeg kastet meg ned fra motorsykkelen, la meg på bakken, og ba de andre om å gjøre det samme. Jagerflyene fløy forbi ca 2 meter over oss, og jeg kjente lufttrykket dra meg litt bortover.

Det smalt i bakken rett vedsiden av meg. Jeg kikket opp, og der var det 2 norske helikoptre bevæpnet med vanlige folk med maskingevær, mot et asiatisk krigshelikopter (de i krigshelikoptrene hadde skrå øyne nemlig). De 2 norske helikoptrene tapte, og eksploderte. De falt nedover bakken med en hale av røyk og flammer etterseg.

Jeg løp inn i skogen bak fortauskanten, og klatret opp den 2 meter høye skråningen for å komme inn mellom trærne og buskene. De andre fulgte meg.

Plutselig ble det mørkt. Bikkja mi, en liten Bichon Frize, ved navn Lurifax, stormet mot meg inne ifra skogen. Han var på størrselse med en katt. Vi ble dritglad for å se hverandre. Læreren vår var på et mystisk vis forsvunnet.
De andre fulgte etter meg da jeg løp mot noe jeg trodde var en fortapt låve i tussmørket. Vi kom inn i den, og tente et lys. Ute hørte vi skrik, skudd, og eksplosjoner. Vi var livredde, og gjemte oss forskjellige steder rundt omi låven. Jeg og en annen i klassen, Nickolai, bestemte oss får gå ut å se, nå som det hadde roet seg. Vi gikk ut, og så ikke annet en brennende hus, og et lys langt borte mørket.

Da vi kom inn igjen var klassen borte. Plutselig raslet det bak en dør. Vi kastet oss bak en stor kasse, og ventet. Ingenting hendte. Vi ropte

"Vis deg!"

Jeg fant en liten leke på gulvet. Jeg plukket den opp, og gikk med armen så utstragt som bare mulig mot døra.

"Her, jeg har en leke til deg!"

Da plutselig skjøt en sprinklete, knudrete og hvitt tynn arm ut av døråpningen, og knabbet leka ut av hånda mi. Sakte, men sikkert, kom det en eldgammel liten dame ut døra.

"Siden dere fant leka mi, kan du få ET ønske"

Så hun klukkende.
Jeg kikka bak meg. Nicolai var borte. Bare Lurifax sto der.

"Ok"

"Det kan ta litt tid, og jeg kan kanskje sovne igjennom prossesen"

Så startet damen og fly opp fra bakken, surre rundt, lage rare lyder, og forvandle seg fram og tilbake fra en dame og en baby i svøpe. Av og til sovnet hun, og roet seg ned, og jeg måtte vekke henne. Plutselig forsvant hun. Jeg hadde ikke fått noe ønske.

Jeg åpnet låvedøra forsiktig. Det var tidlig på morran. Det stå folk ute ved en åker og skar korn med små kniver. Jeg så ingen helikoptre. Jeg stormet ut mot åkeren, med bikkja ettermeg. På veien var jeg så heldig å finne hundebannet mitt, og jeg bant Lurifax fast til det. Jeg klatret over gjerde, og kom i ly i åkeren. Plutselig smalt det, og alle arbeiderne falt døde om mens blodet sprutet til alle kanter.. Jeg krøp nede blant kornene for å ikke bli sett.

Da jeg kom bort til et spesielt taugjerde lagd av innflettede tau, reiste jeg meg opp. Bak meg stå to asiatere meg pistoler. De skjøt først mot meg, bommet, og kastet utrolig nok pistolene fra seg, og løp mot meg. Jeg greide å klemme meg inn mellom tauene, og kom ut på den andre siden der kornet ble samla i store trebåser.

De voksne mennene brukte lengre tid. Det ble en hinderløype mellom tauene en stund. Helt til jeg klatret over den 3 meter høye trebåsen, hoppet på den ene asiateren, mens Lurifax spiste opp han andre.

Da var drømmen over. Husk at drømmer er rare, så det var vanskelig å skrive alt perfekt og i sammenheng. Det var faktisk den drømmen jeg noensinne har husket best, tror jeg. Hva synes dere? Kommenter! :D

(Word funker ikke riktig, den retter ikke feil, så sorry for skrivefeil....)

Å fy faen som han klikka ... O.o

Greit, nå som du har klikket deg inn på bloggen min, vil du vel vite hva jeg har å si.
Her er det i korte stikkord sånn for å vekke interesse:
Jeg ble kastet ned en steintrapp, løftet opp, sluppet ned på bakken, sparket og slått ...

Sykt? Ja!
Her får du høre hele historien ...

Jeg gikk glad og fornøyd ut av klasserommet, og var på vei ned trappa til førsteetasje. Det er 2 trapper ned, og så ut.
Jeg så en fyr i 10'ende klasse i den første trappa, og tuppet til sekken hans for gøy. Ikke hardt eller noe. Han kikker opp, uten en mine i fjeset, og jeg sier
"Ooops, var ikke meningen!" Med et "uskyldig" smil.

Rett etterpå kommer klassekameratene mine stormende bak meg, og jeg blir skumpet borti 10'ende klassingen, Daniel.
Og fy faen som han klikka. '
Han brøler som en bjørn, griper tak i meg, og kaster meg ned den 10 trappetrins høye steintrappa. Jeg lander i bånn, men sekken demper litt av smerten for meg (Takk til de som lagde skolesekken).
Så stormer han brølende ned, løfter meg opp (!!), og slepper meg ned noen meter borte. Der begynner han å sparke, tråkke, og slå på meg der jeg lå hjelpesløs på bakken. Jeg rakk ikke engang å banne før jeg lå der.
Daniel er en aggresiv 10'ende klassing på ca 90 kilo, og han er sterk. Han har ofte banket andre.
Så brøler han igjen, tråkker hardt på meg, og går ut utgangsdøra til skolen med et tryne du helst ikke vil se på.

Utrolig nok ble jeg ikke veldig skadet, og jeg tok ikke igjen. Hadde dette vært en person på min størrelse, en normalt høy 14'ring, hadde jeg slått tilbake. Når det er en superagressiv 15-16 åring med kreftene til en bjørn, slår jeg ikke tilbake!

OG jeg skulle pokker i meg på samme buss som ham. I samme minibussen!
Du skulle tro jeg var stille der, med han sitte prustende med rødt galsmanntryne bak meg.

Fy faen for en jævla idiot.

Ok, det var alt! Dette skjedde da jeg skulle hjem fra skolen ista, everything is true.

Ikke ypp med eldre folk, de kan faen i meg klikke fort. Spesielt ikke ypp med en som har bjørnekrefter og veier 90 kilo.
Jeg anbefaler ikke å bli kastet ned en steintrapp ...

Under:

Random bilde av en fyr jeg killa i COD4 ...

Snikmorderens Flukt - del 3.

HUSK Å LES NR. 1 FØRST
Nå er den tredje, og den lengste delen kommet :D Er ikke ferdig ennå. Men, det tar nok litt tid før del 4. blir ferdig. Har tenkt å la være å skrive på en stund.

Altair reiste seg stønnende og klissvåt opp, og vaklet ut mot gata. Victor, som hadde vært en av familiens næreste venner, oppdaget ham, og kom løpende bort på sin humpete måte. Victor hadde skadet foten en gang da han mistet en smeltende gullbit oppå tåa, og den hadde brent seg igjennom lærskoen og inn i foten hans. Det var fortsatt gullbiter inne i foten hans.

"Ohoi der! Hva har skjedd med deg gutten min?" nærmest ropte Victor, og folkemengden kikket bort på dem, så han fortsettet hviskende: "Kom her, hva en som har skjedd deg, så må du ikke bli sett av vaktene, da blir det bråk å få. Husk at vaktene leter etter deg ..." Victor heiste Altair opp på de brede skuldrene sine, og småløp bort til gullbutikken sin.
Da de var innenfor bærte Victor ham opp en knirkende trapp, og opp i værelset sitt. Victor hadde butikk og hus i samme bygning. Han la den nå nesten sovende Altair ned i sengen, uten å bry seg om at sengen hans ble kliss våt. Altair var så sliten og forslått at han sovnet nesten med en gang hodet hans traff den ekslusive dunputen.
Altair våknet, først litt forvirret over hvor han var, så reiste han seg opp av sengen, og tenkte igjennom gårdsdagens hendelser ... Han hadde drept 1 mann, kanskje 2. Og han hadde skadet en annen mann noe fryktelig. Altair kjente at han holdt på å gråte. De siste ukene hadde vært tunge.
Ikke bare var de elskede foreldrene hans, og resten av familien, drept, men han hadde blitt jaget lenge, og kunne ikke gå ut i dagslyset uten at det var livsfarlig. Så fort vaktene kommer til å få tak i ham, tar de livet av ham. Hvis de ikke vil pine han litt først.
Tårene strømmer løs, og han greier ikke å slutte før Victor kommer humpete inn på soverommet.
"Veit du hva? Nei, såklart ikke. Jo, nå skal du høre. Jeg har havnet nesten i bråk på grunn av deg gitt. Du veit de støgge sladredamene som bor rett over gata, de så at jeg bærte deg inn i butikken min! Og som du veit, de er noen skikkelig høner, og når en del av de feite vaktene kom bort til dem, og spørte etter deg, plapra de selfølgelig. Og så kom de stormende på døra mi, og ødela den. Tenk det a! Fytti bikkja, tenker ikke lengre en til ræva. Ødelegger den flotte og dyre døra mi og greier. Gadd ikke en gang å betale erstatning en gang. Jo, nei, opps, nå sporet vi av visst. Ja, som jeg skulle si, så kom de da bræutande inn, med våpna parat, og spurte etter deg. Som du veit, liker jeg ikke vakter, spesielt ikke de som ødelegger dyre dører, og sa at jeg aldri hadde hørt om deg en gang.
Og jeg sa at de heller burde gå å måke hønsedritt, en å gå å bryte ned døra til folk. De blei så forbanna at de til og med slo etter meg med sverdet sitt, men rask som jeg er, grep jeg sverdet, og pælma det ut vinduet. De ble skikkelig redde faktisk, de kyllingene. Da de masa og grov, sa jeg ikke et ord. Sa også at jeg hadde vært borte på reise de siste dagene, og som du veit, vaktene i denne byen er dumme som stut, og stakk ut igjen, godtroende som de er. Glad at de vaktene ikke tror på de hønekjerringene, sånn som de skryter og bærer seg." Endelig tier Victor stille, og kikker skrått ned på Altair. Altair vet at Victor ikke forteller helt riktig, og det er alltid en eller annen ting som han sier han gjør, som bare er tullball. Victor overdriver ofte.
"Du ække sulten eller? For det er ikke mye mat har i gårn. Jeg hakke eti på dagevis, jeg."
"Oppfattet... Jeg er skikkelig sulten, men hvis du ikke har, kan jeg ikke tvinge deg til å gi meg matforådet ditt" svarte Altair, klar over at Victor faktisk har matskapet fullt, så tjukk som han var.

"Men du, jeg tror faktisk at jeg kan stikke ned på butikken for å skaffe deg en blings. Du hakke med deg penger eller?"
Altair stirrer irritert på Victor, og da sier han" Øhh, nei, såklart ikke. Jeg kan spandere jeg guttevalp!"
Så forsvant Victor ut døra med farta til en skrøpelig gammel hest. Altair reiste seg opp, og gikk ut døra. Han kom seg ned i første etasje, og kikket rundt hjørnet. Viktor sto og så ned på døra si, og bannet høyt. Han løften en tresplint, og kastet den ut døråpningen.
Altair lurte på om han skulle stikke, eller ikke, og tenkte seg grundig om. Han hadde hastverk, måtte komme seg bort til skjulestedet før de 4 restene av familien hans ble urolige. Men Victor hadde jo tenkt å spandere penger på ham, og det er jo uhøflig av ham å stikke da, tenkte Altair.

"Victor," sa Altair og gikk noen skritt mot ham, "Du trenger ikke å dra i butikken... Jeg må skynde meg hjem. Altså, ikke hjem hjem, men til det nye "hjemmet" mitt. Skjønner?"
"Forstår. Men du, hvor erre du bor hen nå a? Nei unnskyld meg, jeg skukke ha spørt. Her!" Victor rakk en pengepung mot Altair, og gliste,
" Dette trenger du videre veit du."
Altair kikket overasket opp på Victor, "Nei du! Nei, jeg kan da ikke ta pengene dine!"
Da han sa det, presset Victor pengepungen inn i hånda til Victor, og lukket hånda til Altair rundt dem, og sa alvorlig,
"Serriøst. Ta disse pengene og kom deg hjem! Og hils brødra dine a!"

"Tusen hjertelig takk!" Sa Altair, og spurtet med et glis ut døra og klatret opp husveggen opp til taket. Det var masse ting å holde seg fast i, og for Altair, som hadde klatret i bygningene i Venize halve livet, var denne bygningen ingen sak. Han hadde også lært seg hvordan man hoppet fra tak til tak, og beveget seg hurtig igjennom Venize både på gatenivå og oppe på hustakene.

Snikmorderens Flukt - del 2.

Plutselig var mannen i luften, på vei mot bygningen til Altair. Altair rygget fort unna, og mannen landet knasende der han akkurat hadde stått. Den andre mannen hoppet også ned, men greide landingen bedre, og var oppe på beina igjen på en fei.
Altair og fienden stirret på hverandre. Fienden med mord i blikket, men Altair flakket med øyne som tydet på at han hadde tenkt til å stikke hvert øyeblikk. Det ble det ikke noe av. Med et hyl hoppet fienden med tørkleet mot ham, og slo sverdet sitt rett mot hodet til den forskremte gutten.
Altair dukket lynsjapt unna, og med ren refleks, veivet han kniven rett mot brystet til mannen, og blodet dekket halve kniven med en rispende lyd. Mannen med tørkleet skrek, og rygget bakover mens han holdt seg til brystet. Han var ikke livstruet skadet, men hadde ekstremt vondt, og et stort kutt dekket brystet hans.
Altair kikket forskremt på kniven han holdt i hånden, og kjempet mot trangen til å kaste den fra seg. For første gang skjønte han hvor farlig tingesten han hadde i hånden kunne være. Før ble den bare brukt til slakt av døde hjorter og småvilt.

Den siste mannen, var svart i huden, tydeligvis ikke fra Venezia, muligens Afrika, hadde ingen våpen, men var ikke redd for Altair av den grunn. Han kastet seg fryktløs mot gutten, som hoppet til siden. Altair glapp kniven i forskrekkelsen, og den falt rett oppe på fienden. Mannen landet på magen, og gled på støvet nedover taksteinen med kniven sittende fast i låret. En tykk blodstripe viste hvor afrikaneren hadde glidd på sin ferd ned mot kanalen nedenfor. Altair løp bort til kanten av bygningen, og ble lettet da han så mannen falle ned i kanalen 5 meter lengre nede. Men han hadde glemt mannen med tørkleet, og plutselig var han i luften ned mot kanalen selv. Tørklemannen hadde dyttet ham.
Han raste nedover mens vinden suste i ørene, og klærne blafret høylytt. Han nærmet seg raskt vannoverflaten, og krøket seg sammen i fosterstilling, som om det hjalp.
Altair traff den skitne vannoverflaten ekstremt hardt, så hardt at all luften ble slått ut av ham. Boblene virvlet rundt ham, og han var forslått over hele kroppen. Plutselig traff han bånn, steinete og full av vegitasjon. Vannet var uklart, men han greide å sparke fra bunnen, og skjøt fart opp mot lyset.
Endelig brøt Altair vanneoveflaten, og gispet etter luft.

En del banneord glapp ut av munnen hans, men han takket Maria for at han hadde overlevd uten varige skader. Han svømte sakte og sliten bort til en knekt påle, som det var så mange av rundt om i kanalenene i Venezia, og holdt seg fast i den til han fikk pusten ordentlig igjen. Da han hadde fått det, og det ikke verket så ekstremt lenger i kroppen hans, svømte han bort til en liten brygge, så liten at den så vidt hadde plass til en fortøyd gondol. Han halte seg først opp på gondolen, som var lavest, og deretter opp på bryggen. Bak en åpen port ved siden av ham, gikk folk uvitende og glade rundt, kjøpte smykker, masker og klær. I det fjerne hørte han at en kjøpmann ropte at han hadde mange flotte varer, det hørtes ut som den gamle, skallede smykkemakeren Victor.

Del 3 kommer etter helgen, og den blir nok litt lenger.

Snikmorderens Flukt - del 1.

Takk for at du klikket deg inn på bloggen min!
Jeg har skrevet en liten historie (fortsettelser kommer), om en gutt navn Altair. Historien er forresten helt ekstremt Assassin's Creed inspirert ... bare omvendt. Man skal drepe snikmorderne.
Ikke gå ennå! Jeg vet at ikke mange er interisert i å lese en historie skrevet av en 14 år gammel gutt, men gi den en sjanse, jeg vil gjerne har konstruktiv kritikk :P

Altair spurtet lynraskt høyt oppe på et hustak, og da han nærmet seg kanten, hoppet han høyt opp i luften, og landet på en bygning 3 meter nede. Taksteien knakte og sprakk, de knuste bitene suste mot takkanten, og falt hardtslående ned. Han dempet fallet med en rull, og snudde seg lynraskt om for å se etter sine forfølgere med den lange og sylskarpe kniven trukket.

Alt dette startet med da foreldrene til Altair ble drept av en leiemorderorden i 1597. Det hadde nå gått 2 år siden det. Foreldrene bodde Venezia, og ble høyt respektert av borgerne i byen. Bortsett fra en annen riksmannfamilie, som var kjent for sin brutale oppførsel og frekke væremåte. Denne familien, Da Virana, hadde derfor hyret inn en del snikmordere, for å utrydde familien til Altair, Autidore.
Altair og broren hans, Tant, som var 1 år eldre, hadde tilfeldigvis vært på jakttur på landet da drapet skjedde, og unngikk derfor å bli drept selv. Like før de red in i byen med store flotte hjorter hengende på hestene, ble de stoppet av en selger som sto uten for bymurene med boden sin, som fortalte at leiemordere var ute etter dem, og at foreldrene deres var drept. Altair og Tant nektet å godta rådet om å forlate landet, og løp inn i byen med tankene brennende om hevn. De kom seg uskadet inn i byen, og ble fanget av en gjeng tyver. Tyvene var ingen andre en fetterne deres, som opprinnelig bodde i Firenze, men kom til byen så fort de hørte om det dramatiske drapet. På veien bort til Venezia ble til og med hele delen av familien som bodde i Firenze, bortsett fra Ulmare og Despan, utslettet. Derfor ble fetterne til Altair og Tant også hevnlystne, og gjengen fant seg en gammel lagerbygning langt inne i smugene ved Venezias vestkyst. Sammen fikk de tak i våpen og utstyr, for å hevne seg på leiemorderklanen og Da Virana.

Nå var Altair blitt oppdaget av en gruppe av Leiermorderordenen på veien til en smed, og hadde blitt forfulgt en god stund. Jakten ble nå ført langs hustakene, og smugene innimellom der.

Da Altair så fienden stoppe nølende oppe på huskanten, smilte han tilfreds og kastet en stein mot de 3 fiendene. Den ene av dem prøvde å klatre ned langs bygningveggen, men ble revet ned av steinene Altair kastet. Mannen skrek skingrende, falt ned over veggen, og dunket hodet i taket der Altair sto skremt. Mannen lå nede på bakken, død, og Altair gispet da han så bloddråpene renne ned fra skoene sine. Han hadde drept en mann. Klart, det var jo på en måte selvforsvar, tenkte Altair, men å drepe en mann, uansett hvem han var, var en dårlig opplevelse for en gutt på 14 år.

Han hadde lenge ønsket hevn, men hadde enda ikke forstått hvordan det var å se en mann dø når man selv har skylden.
Han rakk ikke å tenke mer på det, for en av de rasende kameratende sto og ropte ord som ikke bør skrives, ned til han. Mannen hadde på seg et stort rødt forkle, som dekte overkroppen og nesten hele fjeset bortsett fra øynene. Svetten rant nedover armene til mannen, og skulte grotesk ned på Altair.

Sånn, del 2 kommer straks! :D

Hvorfor spiller vi?

Når voksne folk tenker på spilling, tenker de ofte på ungdommer og skytespill. De fleste voksne synes skytespill er fryktelig, spesielt når barn og ungdommer spiller sånt. Så hvorfor spiller vi tenåringer flere skytespill en for eksempel bilspill?

Jo, grunnen til det er konkurransefølelsen, og følelsen av lagarbeid. I de fleste skytespill handler det om lagarbeid, å samarbeide for å kapre en base, eller plante en bombe. Jeg planter bomben, mens andre gjømmer seg rundt om kring i bygningen for å forsvare meg. Det er en god følelse.
Og i tillegg er det konkurranse om å være den beste spilleren. Jeg synes det er en skikkelig god følelse når jeg har vunnet en kamp via lagarbeid, og i tillegg er den beste spilleren. Og denne følelsen kan ikke bilspill eller andre medier gi meg. Bilspill handler kun om å vinne. Vinne alene, det handler aldri om samarbeid. Og det er heller ikke like spennende og intenst. Ikke like oppslukende.

Grunnen til at jeg og andre tenåringer ofte spiller, er at vi er for store til å leke. Det er ikke like mye å finne på når man er ungdom som da man var liten. Vi tenåringer leker en mer voksen lek, med mer innlevelse og realisme. Altså spill. Det er derfor vi synes spilling er gøy.

Spilling er også mye mer engasjerende enn andre medier, som bøker og tv. TV og bøker gir innblikk, men ikke innlevelse. Spilling er så mye mer spennende enn andre ting, og man kan gjøre alt man ikke kan gjøre i virkeligheten.
I spill kan jeg fly, jeg kan være krigshelt, verdens beste rallykjører, politi og brannmann, superhelt, fotballstjerne eller rockestjerne. Spilling gir meg muligheten til å gjøre absolutt alt. Alt som jeg alltid har drømt om å bli eller gjøre, men som jeg vet aldri kommer til å skje i med meg virkeligheten. Det er derfor jeg og andre på min alder synes spilling er fantastisk, med fantastisk innlevelse og ofte skikkelig realistisk.

Spilling gir oss følelsen av å være flink til en ting, og gir oss følelsen av å kunne oppfylle drømmene. Selv om drømmene bare blir oppfylt virtuelt.

Dette er min mening.

Tan - Fantasyfortelling del 2.

Jeg har allerede skrivd del 2, og lagt de ut, men fikk ingen kommentarer, håper på flere nå! Den er ikke endret på, bare lagt ut på nytt så alle ser den.

Tan ble vekket neste morgen av at solen stekte den nakne ryggen hans. Han vred seg rundt, og gned den sviende varme ryggen sin. Han oppdaget plutselig at en mann satt med ryggen mot ham, og rotet i sekken hans. Tan reiste seg sakte opp, bare i buksa, og løftet opp kniven han alltid hadde gjemt i skinnstøvlene når han sov.
Tan snek seg sakte mot den ukjente inntrengeren, og gikk uendelig sakte for å ikke bli oppdaget. Så helt uventet snudde mannen seg rundt, og slo ham med en stokk så han deiset i bakken, og mistet pusten. Den ukjente mannen sto bøyd over Tan, med stokken høyt over hodet for å slå ham. Tan kikket seg desperat rundt, men og så kniven ligge på baken rett ved siden av ryggen hans. Han reagerte lynfort, grep kniven, og stakk den inn i den møkkete leggen til tyven. Han skar en grimase da han kjente at kniven kuttet seg gjennom huden, og skar gjennom sener og muskler, helt til den ble stoppet av beinet. Mannen skrek høylytt, og hoppet fresende bakover mens han prøvde å dra kniven ut av det bløende beinet.

Tan var sikker på at han så en skygge kaste seg fram fra buskene, og ble nesten ikke overasket da han så Nana hang på ryggen til mannen. Mannen ulte, og krafset etter det store dyret. Den ukjente tyven begynte plutselig å gløde med en sterk blåfarge, og Tan begynte å føle seg svimmel. Like før han ble bevisstløs så han Nana dette ned fra ryggen til mannen, og ble liggende stille på bakken, uten at tyven hadde rørt henne.
Da Tan våknet igjen, var det helt mørkt. Han stønnet, og kikket seg forundret rundt. Dette var ikke leirplassen ved det store eiketreet.

Han var bundet fast til et asketre, og kunne nesten ikke se noen ting på grunn av det stummende mørket. Det eneste Tan kunne se var den sterke flammen fra et bål noen meter borte. Han prøvde å rope, men det kom bare noen små dempede lyder fra munnen hans.

Tan oppdaget at han hadde blitt kneblet for munnen av et stort illeluktende tørkle. Han så at noe ved bålet beveget seg, og hørte tunge fottrinn som kom mot ham. Han hørte en lyd som minnet om en kniv som ble trukket opp av en slire, og knep øynene sammen i redsel. Plutselig kjente han et skarpt kaldt metall mot halsen, og gulpet av forskrekkelse. Da han åpnet øynene stirret han rett inn i det harde uvennlige ansiktet til tyven som hadde sneket seg inn på leirplassen hans.

"Så den vesle bråkmakervalpen har våknet? Hehe ... Du er redd du, hva?" Mannen som snakket hadde en hes mørk stemme, som lespet svakt.
"Ikke særlig glad i å snakke heller skjønner jeg. Hvor er den stygge ulvevennen din hen a? Vet du det? Er du sikker på at vi ikke har gjort noe med den? Du kan vel ikke tenke deg at det vesle dyret ditt henger i en sekk oppe i et tre? Tror du det?"
Tan gispet av sinne, og holdt på å skrike. Hadde han ikke vært bunnet hadde mannen helt garantert vært død nå.
"Hvis du har gjort henne noe skal du få angre din skitne sleipe røver! Jeg skal røske hjerte ut av brystet ditt, om du så har rørt et eneste hår på henne!" Han var skikkelig rasende.

"Oi oi oj, så jeg har en liten bråkmaker her hva? Så koselig, da passer du akkurat inn i gruppa vår. Hva sier du til en liten tvekamp?"

"Hva mener du? Åssen tvekamp? Kommer jeg fri da?" Tan trodde nesten ikke helt på hva tyven sa, men fikk allikevel et lite håp.

"Hvis du er sikker på at du tør, så lager vi en ring rundt et bål, og førstemann til å dytte den andre ned i det, vinner. En kamp på liv og død. Uten våpen. Ikke engang kniv. Hvis du vinner over kompisen min, slepper jeg, siden vennen min da mest sannsynlig er død, deg og valpen din fri. Kanskje til dere til og med kan ta med verdisakene deres.

Hva sier du til det?" Mannen gliste, og virket helt selvsikker.
Tan tenkte ikke engang seg om, og sa:
"Jeg skal slå den såkalte kompisen din, og få med meg tinga mine." Plutselig løsnet tauene, og han falt hjelpesløs ned på bakken. Med en gang han kom seg fri, prøvde han og rømme, men av en eller annen grunn greide han ikke å bevege seg.
"Hehehe, du tror at du kan rømme hva? Idiot. Ingen kommer seg forbi trolldommen min, usle trelleavskum."
Tan kjempet for å komme seg fri, men ble på mystisk vis ført bortover det våte grasset, og mot bålet.

Tan - Fantasyfortelling del 1.

14 år gamle Tan våknet med et rykk, og spratt opp av høyet han hadde tilbrakt natten i. Sola var allerede høyt på himmelen, og Tan var allerede for sent til å mate husdyrene på gården. Han kom sikkert til å få en god mengde pryl fra ondskapsfulle Herren sin, Orsdarg. Han spant gjennom den falleferdige låven forbi grisene og kuene, og hentet opp to gamle trespann. Han løp deretter tilbake til midten av låven og fylte den ene med grisemat, og den andre med gress, og løp bort til dyrene. Tan kastet gresset over til kuene, og matavfallet over til grisene. De gryntet fornøyd.
Så løp han ut av låven for å fylle vann i brønnen, men ble møtt av den illsinte Herren sin. Orsdarg sto foran brønnen, og viftet med en stor tykk kjepp.
"Din stygge mugne late lille dritt trell! Stikk tilbake til den råtne mora di, du gjør aldri noe riktig! Kom her, så skal jeg slå tenna dine ut av skallen din" hylte Orsdarg rasende, og slo kjeppen mot ham. Tan hoppet unna, og sleppen slo ned i bakken med et smell.
"Stå stille lille rotte!" sa Orsdarg, og slang kjeppen mot hodet hans igjen. Tan dukket igjen, men stokken traff så vidt øret hans, og han ramlet. Orsdarg brølte og slo stokken ned mot ham der han lå på bakken. Tan hylte, og rullet unna stokken hans, og ble så vidt unngått å bli treffet av stokken, og støvet fløy så høyt at han nesten ikke så noen ting. Plutselig hørt han et høyt snerr, og deretter hørte han et enormt smertehyl.
Han rygget ut av støvet, og så at ulvehunden til Orsdarg angrep herren sin så blodet lå i en dam rundt ham. Orsdarg hylte at den stygge unyttige bikkja skulle slutte å angripe, men ulvehunden bjeffet høyt og satt tennene ned i skulderen til Orsdarg. Orsdarg hylte, og slo bikkja unna. Da ulvehunden hoppet mot ham igjen, slang han stokken på den så den fløy noen meter bortover, og ble liggende helt stille. Tan, skalv av raseri, ulvehunden var den eneste på gården som gjorde noe tegn på at den likte ham. Ulvehunden var faktisk den eneste vennen han hadde. Og nå var den kanskje død. Det svartnet for Tan. Han kastet seg mot den tidligere herren sin, og gjøv løs på ham med spark og slag. Han slo så mye at Orsdarg gispet, men han ble dyttet vekk av en sterk hånd. Begge to reiste seg på likt, og Orsdarg sto med ryggen mot den gamle skrøpelige brønnen. Tan gikk helt amok, og tok et flyvespark i brystet på Orsdarg så hardt at han ramlet bakover. Orsdarg ble sparket så hardt at han raste hele brønnen, og falt hylende og skrikende ned i den i en stor støvsky.

Tan ble stående å se etter den tidligere herren sin, og sukket. Han var fri. Plutselig kom han til å tenke på noe.
"Nana!" Han spant rundt, og spurtet bort til ulvehunden som lå pesende bak en stor stein. Nana levde! Han la seg ned ved siden av Nana, og strøk den forsiktig over ryggen. Den venstre skulderen var blodig, og Nana lå på den. Tan snudde Nana forsiktig rundt så hun ble liggende med såret opp. Hunden klynket lavt. Da han satt seg opp for å se på Nana slikket hun ham kjærlig i ansiktet, og lagde en lyd som hun ofte gjorde når hun var glad. Nana kom til å overleve, men trengte kanskje å hvile en god stund. Da så Tan nedover seg selv, og ble overasket over hvor skadet han så ut. Han hadde mistet halve skjorta, og mesteparten var dekket av blod. Heldigvis ikke han sitt, men Orsdarg sitt. Det venstre øret hans var sårt og blodig, og det lange håret hans var møkkete. Akkurat som resten av kroppen. Men han hadde mindre sår en Nana, og han klarte seg.
Plutselig kom han på at han var fri. Jeg er fri! Tenkte Tan lykkelig, og smilte bredere en på lang tid.
Han trasket over gårdsplassen, forbi hestene, og låven, og gikk inn i huset til Orsdarg. Huset var stort, og to etasjers. Innenfor fantes det et lite soverom, en spisestue med slakterdisk, og egen dør til matskuret. Han hadde også et stort rotete loft i annen etasje. Orsdarg var eneboer, men hadde masse penger, og klarte seg selv.
Han gikk inn og leitet etter penger. Han fant dem i nederste skuff i slakterdisken, og løftet opp en ryggsekk som han allerede hadde fylt med mat og nødvendig utstyr. Han gikk så opp trappen og hentet seg en ny skjorte, som dessverre var for stor. Så gikk Tan ut av døren, stelte såret til Nana, og hentet en hest. Han smilte av glede da han så at Nana kom løpende bort til ham der han satt på hesteryggen, og Nana slikket ham på leggen. Han bøyde seg ned og strøk det lodne hodet hennes til hun kom med de velkjente koselydene sine.

Tan sporet hesten, og satte av sted mot nærmeste by med Nana løpende etter. Han gledet seg virkelig til å se byen for første gang, han hadde ikke vært ute av gårdsplassen for annet en å hogge ved. Han slo leir for natten ved et stort eiketre, tente et bål, og la seg med et teppe over seg ved siden av Nana.

Jakten del 4.

Nå er det ganske lenge siden jeg skrev på fortellingen, så her er fortsettelsen:

Plutselig sprang døra opp, og Renn spant rundt. En enorm mann med hagle siktet på henne, og hun knurret. Helt instinktivt hoppet hun opp på ham, knuste hagla med kjevene, og rev struperøret ut av kjempens hals. Mannen gurglet, og ramlet døende bak mot veggen.

I inngangsdøra sto det 2 forskremte vakter, og skalv. Da hun snudde seg mot dem rettet de geværene mot henne, men da de avfyrte maskinpisstolene, armene dems var fryktelig skjelvende, gjorde rekylen at pistolene fløy inn i ansiktene på de to vaktene, og de ramlet ut av rommet. Renn så sin sjanse, og stormet ut av døra. Rommet hun kom ut i var stort og ovalt, og i enden av det var det en lang smal korridor. Hun spurtet mot den. Det første hun la merke til da hun kom inn i rommet var all lukten av død. Og når hun så seg rundt oppdaget hun at veggene rundt var dekket av størknet blod. Ved siden av døren hun nettopp var gått ut av, bortsett fra de to vaktene, lå det en stor blodig pelshaug. Hun var livredd.
Da hun kom fram til korridoren hoppet plutselig en enorm bjørn ut av et skjult rom i veggen.

Bjørnen kom så overraskende på henne at hun braste rett inn i bjørnekroppen. Hun klynket, men bjørnen var ikke like treg som henne, og slang henne nesten tvers gjennom rommet så kroppen hennes smalt hardt rett inn i metallveggen med en dump lyd. Da hun landet på bakken oppdaget hun heldigvis at ingen ben var brukket. Men før hun rakk å tenke over den merkelige bjørnen, hoppet den mot henne igjen. Men hun var forberett, og smatt under den så den dunket inn i veggen. Den kastet seg rundt, og brølte til henne.

Hun var jo egentlig en vanelig jente, så brølende bjørner var ikke akkurat noe hun hadde veldig lyst til å kose med, selv om hun likte kosebjørner. Eller, hun var jo en ganske uvanelig jente, men ikke så uvanelig at hun synes at en stor brølende bjørn virker koselig.

Renn spurtet innover i korridoren med bjørnen etter seg. Korridoren var ikke så lang som den først hadde virket, og bjørnen, som ikke var veldig rask i forhold til en ulv, begynte å komme langt bak henne. Men så kom det selvfølgelig enda et problem. Korridoren endte i en stor låst dobbeltdør. Hun stoppet foran den, og nølte. Hun røsket i dørhåndtaket med munnen, men døra åpnet seg ikke. Hun kom seg ikke igjennom. "Guri, så fint det hadde vært med menneske hender nå", tenkte hun.
Men plutselig kom bjørnen mot henne. Den hadde ikke vært så langt bak som hun hadde trodd! Da den fikk øye på henne glefset den, og stormet enda fortere mot henne. Hun ble stående hjelpesløs og se på at den løp mot henne.

Renn prøvde å ødelegge døren med klør og tenner, men det gikk ikke. Bjørnen moste henne mot døren, og hun pep høyt.

HVORFOR ANGREP BJØRNEN HENNE, OG HVA SKJER MED RENN? LES DET I NESTE EPISODE AAAAAAAAAV, JAKTEN!!

Spenningsfortelling: Peter

Dette er en histore jeg skrev for 1 år siden.

Peter fikk et hardt slag i ansiktet, og ramlet bakover. Han støttet seg til et gjerde som var rundt en innsjø, og blodet rant ut av nesen hans. En av bøllene stormet mot ham igjen, og dyttet ham over gjerdet. Han landet i sjøen, og kavet. Han begynte å klatre opp igjen, men en av guttene sparket ham ned igjen. Nå lå det blodflekker på bakken. Tilslutt gikk bøllene av gårde. Peter klatret andpusten opp av vannet, og deiset ned på bakken av den andre siden av gjerdet. Han begynte å hoste blod. Men da plutselig kom bøllene tilbake. Han reiste seg opp og begynte å løpe. Bøllene ropte på ham, og satte etter. Peter klatret over en to meter høy mur, og hoppet ned igjen. Nå var han inne i et mørkt smug. Peter så en stige noen meter borte, og begynte å klatre opp den. Bøllene kom seg over muren, og fulgte etter opp stigen. Peter klatret opp på taket, og så seg rundt. Det var langt til neste bygning. Og han trodde ikke han greide å hoppe så langt. Han snudde seg, og kikket ned på forfølgerne. Dærsken, nå far de fatt i meg, tenkte Peter. Den første av bøllene, Pier, kom seg opp på taket. Peter kikket rundt seg, han var fanget. Da alle bøllene var oppe på taket løp de møt ham igjen. Peter var vettskremt. Han satte bortover taket, og nærmet seg kanten av bygningen. Han måtte hoppe 3 meter langt, og falle 4 meter rett ned. Farlig. Men han hadde for stor fart til å stoppe, så han løpte enda fortere. Peter spurtet mot kanten, og hoppet. Vinden suste rundt ham, og da han kikket ned ble han plutselig veldig redd. Han kom ikke til å greie det. Han falt nedover. Jo da han kunne kanskje greie det! Taket nærmet seg faretruende, og plutselig traff bena hans taket. Han rullet rundt, og kikket opp. En av bøllene hadde fulgt etter ham, men ikke med like stort hell. Bena hans traff kanten av taket for hardt, og han falt forskrekket nedover bygningen. Bølla skrek, landet på bakken 4 meter lenger nede. Peter hadde hatt flaks, fordi han hadde bare landet noen centimeter fra kanten av taket. Bøllene ropte til kameraten sin, men fikk ikke svar. Plutselig forsvant de.
Peter pustet tungt. Faren hans hadde kastet ham ut av huset, og hvis han gikk tilbake fikk han garantert juling. Hvor skulle han være nå? Han gikk bortover til kanten av taket, heiste seg ned så han hang etter armene, og slapp seg ned. Han stønnet da han traff bakken. Peter gikk mot borte i enden av smuget, og gikk ut. På gata kikket alle forkremt på ham. Han kikket nedover seg selv. Hele skjorta hans var dekket av blod, og han hadde skrubbsår og blåmerker over hele kroppen.
"Hva har skjedd med deg?" Spurte en annen gutt, omtrent på hans alder.
"Noen duster banket meg opp" Han gikk videre, og brydde seg ikke om at guttungen fulgte etter ham.
"Stikk" sa han til gutten.
Peter ville ikke hjem, men han måtte finne et sted å sove. Han kikket seg rundt. Mange så på ham. Han prøvde å spørre hvor mye klokka var, men alle vek unna. Ingen ville være i nærheten av den blodige gutten. Han så opp, og på utsiden av en bank hang en klokke. Klokka var halv 8. Han gikk bortover gaten og sparket til en tom ølboks. Plutselig grep noen ham om skulderen. Da han snudde seg stirret han rett inn i fjeset på en politimann. Peter begynte å løpe. Han viste ikke hvorfor han løp, men kanskje hvis han fortalte hva som hadde skjedd så kom politiet til å ringe faren hans og be ham hente ham. Peter ville ikke at faren skulle komme hit. Dessuten hadde nok faren hans blitt arrestert for fyllekjøring.
Han løp lenge, han stoppet ikke før det ble mørkt. Han satte seg på en benk og hev etter pusten. Foran ham lå et smug, med masse kasser og lignende. Peter gikk inn dit for å se etter et sted å sove. Han fant et gammelt teppe i en konteiner, og en kasse som kunne holde litt på varmen. Peter la seg inn i den og sovnet raskt.
Peter våknet av at noe slikket ham i fjeset. Han skvatt og dyttet tingen unna. En hund stirret opp på ham og logret. Det var en stor hund. Når han tenkte etter kom han på at dette måtte være en husky. Men en vill husky i byen? Det var ikke vanlig. Han gikk ut av smuget, og ble overrasket av at bikkja fulgte etter ham. Halen logret så mye så man skulle tro den skulle brekke. Jaja, det er da koselig med et reisefølge, tenkte han.

Peter snek seg inn i huset via vinduet i andre etasje. Han skulle bra hente noen nye klær, og så skulle han stikke. Han så rundt hjørnet, klar bane. Han småløp bort til døra og lukte den forsiktig opp. Han gikk bort til skapet, og skiftet klær til en joggebukse og en ny t-skjorte. Da han snudde seg lå det 4 ølflasker på sengen hans.

Det kommer kanskje mer en gang ... :P

Krim-fortelling del 3/Jakten

Nå har jeg et navn på fortellingen:
JAKTEN:

Hva har jeg gjort ... ?
Hun reiste seg skjelvende opp, og vaklet mot hovedveien. Kniven lot hun være igjen, og pistolen lå også på bakken. Hun visste at hun aldri kommer til å bli en normal jente igjen, og at hun kom til å få et fælt liv. Hun visste det. Det var 100 % sikkert.

Hun vaklet bort til veien, og begynte å haike. Det kjørte forbi ca 20 biler uten at de stoppet. Men hei! Endelig stoppet det en som var på vei mot byen. I bilen satt det en ung mann, som ikke så så veldig "slem" ut. Men hun hadde visst feil. Mannen snudde bilen og kjørte fra byen.

"Hei! Hvor skal du? Slepp meg av! Du sa jo at du ville kjøre meg til byen! Haloo? Slepp meg av for svarte!"Hylte hun. Hva pokker er det som er galt med denne dagen? Hun skulle til å rope om hjelp da mannen slo han hardt i tinningen så hun så tåke. Og da forsvant omverdenen fra henne.

Hun våknet i en celle. Hun så seg rundt, men hele cella var av grå, udesignet betong. Og døra var av metall, så det var ikke lett å komme seg ut den veien heller. Renn prøvde og reise seg opp, men merket at hun var boltet i gulvet av jernkjettinger.

"Svarte fa** ... " sa Renn lavt. Hun dro enda hardere da hun skjente at hele kroppen dirret. Huden klibret som om det var noe under der. Hun skrek lavt, og begynte å gispe. Plutselig forsvant bevisstheten hennes fra omverdenen nok en gang, og hun ble omringet av svart tåke. Renn våknet igjen, men hun viste ikke hvor hun var nå. Hun var i alle fall i et annet rom. Hun prøvde og reise seg opp. Og hylte av skrekk, eller prøvde, det hørtes mer ut som et klynk. Hele henne var dekket av pels.

Hva har skjedd med meg? Hva i h***** har skjedde med verdenen? Plutselig skvatt hun, fordi hun kunne høre alt, og lukte alt rundt henne. Hun kunne til og med høre hva folka utenfor celle snakket om. Men de snakket ikke om noe viktig. Da hun prøvde å reise seg opp, klynket hun av smerte. Hun hadde tråkket på noe. Hun så bak seg, og ble forskrekket. Hun hadde en hale! Hun hadde faktisk en hale! Hva har skjedd med meg? Tenkte hun livredd. Renn følte også en mystisk styrke og et mektig mot brase igjennom kroppen hennes. Hva i svarte h****** har skjedd? Hvor er jeg? Hva vil de meg? Renn skjønte absolutt ingen ting. Drømmer jeg? Tenkte hun.

Hun prøvde å rope om hjelp. Men alt som kun ut av munnen hennes var hese bjeff. Bjeff? Hun prøvde og snakke igjen, men ikke noe menneskelig, bare voff voff. Hun var blitt en ulv! En ekte ulv! Men hvordan?

Krim-fortelling del 2

Hun stirret overasket på pistolen, og deretter på eieren. Hun fikk sjokk. Rundt henne sto det 4 menn med maskinpistoler og masker og siktet på henne. Den nærmeste grep henne hardt rundt skulderen, og dro henne innover i skogen.

"Hva vil dere meg?" skrek Renn, men mennene holdt henne for munnen. Hun sparket en av folka i skrittet, og han snublet bakover, han som holdt henne ble så forfjamset at hun rakk å slå ham mitt i planeten og trekke opp en kniv fra beltet. Hun hadde ikke tenkt til å drepe, men bare hvis det var nødvendig.
Renn virvlet rundt og kuttet den tredje fienden på overarmen så blodet rant. Mannen gispet. Hva ville de med meg? Den fjerde mannen siktet på henne med pistolen og skjøt. Han bommet, og måtte lade pistolen. I løpet av den tiden plukket Renn opp en pistol fra bakken og skjøt mannen i skulderen. Han skrek og falt klynkende ned på bakken. Så snudde hun seg og kjørte kniven i ryggen på mannen hun hadde sparket, og stakk kneet opp så hardt opp i ansiktet mannen som hadde holdt henne så han deiset i bakken. Så løp hun.

"Hjelp! Hjelp meg! Vær så snill hjelp meg!"
skrek hun. Bak seg hørte hun et smell og en jordbit sprutet opp fra bakken. Hun skrek. Renn klatret opp en skråning og hørte at noen av mennene fulgte etter henne. Hun hørte enda et smell, og en ung bjørk foran henne falt i bakken. Hun skrek igjen. Renn snudde seg og skjøt vilt bak seg. Så hørte hun et høyt smertehyl. Så løp hun videre igjennom skogen. Hun klatret, løp, hoppet igjennom jungelen av trær og buskas.
Etter hvert kom hun fram til et lite stup. Det var ca 3 meter ned, og deretter måtte hun løpe over en lang åpen blomsterbefylt eng for å komme til byen. Renn tok sats og hoppet. Hun traff bakken og rullet rundt med et stønn. Så plutselig hørte hun enda et smell. Hun gjemte seg bak en veltet trestamme og ventet. Mannen hun hadde kuttet i armen stirret nedover
skråningen.
Bare han ikke får øye på meg! Hva har jeg gjort siden de prøver å drepe meg så iherdig? Og hvorfor har ikke politiet hørt skuddene? Hun pustet tungt. Plutselig siktet mannen mot et annet tre, og skjøt. Et ekorn falt bløende ned fra treet.

"Faen" sa mannen, og så seg rundt.

Renn snek seg opp bak ham og listet seg mot ham med kniven i hånden. Men mannen snudde seg, og stirret på henne overasket. Men han ventet for lenge. Renn kastet seg fram og veltet mannen over kanten. Uææ! Hun falt sammen med ham. De smalt i bakken, og mannen gispet høyt og gurglet. Kniven som hun hadde hatt i hånden sto nå i strupen hans så blodet surklet.

Hvorfor ... hvorfor måtte jeg gjøre dette mot dem? Hva vil de meg? Hvorfor prøvde de å drepe meg?

Hun stirret skremt på det glassaktige blikket til mannen hun lå på, og kastet opp. Hun kastet opp flere ganger. Jeg er en morder! Jeg har drept flere menn! Tenkte hun forferdet. Hun stirret igjen på mannen, og nå hadde blodet som tøt ut av halsen hans lagd en liten dam rundt hodet hans.