Snikmorderens Flukt - del 3.

HUSK Å LES NR. 1 FØRST
Nå er den tredje, og den lengste delen kommet :D Er ikke ferdig ennå. Men, det tar nok litt tid før del 4. blir ferdig. Har tenkt å la være å skrive på en stund.

Altair reiste seg stønnende og klissvåt opp, og vaklet ut mot gata. Victor, som hadde vært en av familiens næreste venner, oppdaget ham, og kom løpende bort på sin humpete måte. Victor hadde skadet foten en gang da han mistet en smeltende gullbit oppå tåa, og den hadde brent seg igjennom lærskoen og inn i foten hans. Det var fortsatt gullbiter inne i foten hans.

"Ohoi der! Hva har skjedd med deg gutten min?" nærmest ropte Victor, og folkemengden kikket bort på dem, så han fortsettet hviskende: "Kom her, hva en som har skjedd deg, så må du ikke bli sett av vaktene, da blir det bråk å få. Husk at vaktene leter etter deg ..." Victor heiste Altair opp på de brede skuldrene sine, og småløp bort til gullbutikken sin.
Da de var innenfor bærte Victor ham opp en knirkende trapp, og opp i værelset sitt. Victor hadde butikk og hus i samme bygning. Han la den nå nesten sovende Altair ned i sengen, uten å bry seg om at sengen hans ble kliss våt. Altair var så sliten og forslått at han sovnet nesten med en gang hodet hans traff den ekslusive dunputen.
Altair våknet, først litt forvirret over hvor han var, så reiste han seg opp av sengen, og tenkte igjennom gårdsdagens hendelser ... Han hadde drept 1 mann, kanskje 2. Og han hadde skadet en annen mann noe fryktelig. Altair kjente at han holdt på å gråte. De siste ukene hadde vært tunge.
Ikke bare var de elskede foreldrene hans, og resten av familien, drept, men han hadde blitt jaget lenge, og kunne ikke gå ut i dagslyset uten at det var livsfarlig. Så fort vaktene kommer til å få tak i ham, tar de livet av ham. Hvis de ikke vil pine han litt først.
Tårene strømmer løs, og han greier ikke å slutte før Victor kommer humpete inn på soverommet.
"Veit du hva? Nei, såklart ikke. Jo, nå skal du høre. Jeg har havnet nesten i bråk på grunn av deg gitt. Du veit de støgge sladredamene som bor rett over gata, de så at jeg bærte deg inn i butikken min! Og som du veit, de er noen skikkelig høner, og når en del av de feite vaktene kom bort til dem, og spørte etter deg, plapra de selfølgelig. Og så kom de stormende på døra mi, og ødela den. Tenk det a! Fytti bikkja, tenker ikke lengre en til ræva. Ødelegger den flotte og dyre døra mi og greier. Gadd ikke en gang å betale erstatning en gang. Jo, nei, opps, nå sporet vi av visst. Ja, som jeg skulle si, så kom de da bræutande inn, med våpna parat, og spurte etter deg. Som du veit, liker jeg ikke vakter, spesielt ikke de som ødelegger dyre dører, og sa at jeg aldri hadde hørt om deg en gang.
Og jeg sa at de heller burde gå å måke hønsedritt, en å gå å bryte ned døra til folk. De blei så forbanna at de til og med slo etter meg med sverdet sitt, men rask som jeg er, grep jeg sverdet, og pælma det ut vinduet. De ble skikkelig redde faktisk, de kyllingene. Da de masa og grov, sa jeg ikke et ord. Sa også at jeg hadde vært borte på reise de siste dagene, og som du veit, vaktene i denne byen er dumme som stut, og stakk ut igjen, godtroende som de er. Glad at de vaktene ikke tror på de hønekjerringene, sånn som de skryter og bærer seg." Endelig tier Victor stille, og kikker skrått ned på Altair. Altair vet at Victor ikke forteller helt riktig, og det er alltid en eller annen ting som han sier han gjør, som bare er tullball. Victor overdriver ofte.
"Du ække sulten eller? For det er ikke mye mat har i gårn. Jeg hakke eti på dagevis, jeg."
"Oppfattet... Jeg er skikkelig sulten, men hvis du ikke har, kan jeg ikke tvinge deg til å gi meg matforådet ditt" svarte Altair, klar over at Victor faktisk har matskapet fullt, så tjukk som han var.

"Men du, jeg tror faktisk at jeg kan stikke ned på butikken for å skaffe deg en blings. Du hakke med deg penger eller?"
Altair stirrer irritert på Victor, og da sier han" Øhh, nei, såklart ikke. Jeg kan spandere jeg guttevalp!"
Så forsvant Victor ut døra med farta til en skrøpelig gammel hest. Altair reiste seg opp, og gikk ut døra. Han kom seg ned i første etasje, og kikket rundt hjørnet. Viktor sto og så ned på døra si, og bannet høyt. Han løften en tresplint, og kastet den ut døråpningen.
Altair lurte på om han skulle stikke, eller ikke, og tenkte seg grundig om. Han hadde hastverk, måtte komme seg bort til skjulestedet før de 4 restene av familien hans ble urolige. Men Victor hadde jo tenkt å spandere penger på ham, og det er jo uhøflig av ham å stikke da, tenkte Altair.

"Victor," sa Altair og gikk noen skritt mot ham, "Du trenger ikke å dra i butikken... Jeg må skynde meg hjem. Altså, ikke hjem hjem, men til det nye "hjemmet" mitt. Skjønner?"
"Forstår. Men du, hvor erre du bor hen nå a? Nei unnskyld meg, jeg skukke ha spørt. Her!" Victor rakk en pengepung mot Altair, og gliste,
" Dette trenger du videre veit du."
Altair kikket overasket opp på Victor, "Nei du! Nei, jeg kan da ikke ta pengene dine!"
Da han sa det, presset Victor pengepungen inn i hånda til Victor, og lukket hånda til Altair rundt dem, og sa alvorlig,
"Serriøst. Ta disse pengene og kom deg hjem! Og hils brødra dine a!"

"Tusen hjertelig takk!" Sa Altair, og spurtet med et glis ut døra og klatret opp husveggen opp til taket. Det var masse ting å holde seg fast i, og for Altair, som hadde klatret i bygningene i Venize halve livet, var denne bygningen ingen sak. Han hadde også lært seg hvordan man hoppet fra tak til tak, og beveget seg hurtig igjennom Venize både på gatenivå og oppe på hustakene.